Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Kap. V. Vektleggingen...

Kap. V. Vektleggingen av de ulike momentene

A. Generelt

Ved bruk av de virkemidlene som er angitt under kap. III må det tas hensyn til at arealressursene både skal utnyttes og vernes. Det er dette som kommer til uttrykk i de momentene som er nevnt i jordlovens § 1. Praktiseringen av loven og bestemmelser i forskriftene vil bero på en konkret avveining av disse hensynene. I mange tilfeller kan de trekke i samme retning, men de kan også trekke hver sin vei, slik at den konkrete avveiningen kan bli vanskelig. Et eksempel på at hensynene trekker i retning av ulikt resultat er det hvor miljøhensyn og gårdbrukerens ønske om intensiv drift for å oppnå en forsvarlig inntekt fra arealet står mot hverandre. Et annet eksempel er sak om tilleggsjord hvor en bruker ønsker å ta arealet i bruk til bygdeturisme, mens en annen vil bruke det til tradisjonelt landbruk.

Hvor f.eks. hensynet til vern om miljøgoder jf. tredje ledd står mot hensynet til det å skape arbeidsplasser, skal avveiningen i den konkrete saken bero på en helhetlig vurdering. .

De ulike hensynene vil også kunne opptre med ulik tyngde fra sak til sak. Avveiningen av de ulike hensynene skal skje etter en konkret vurdering i hver enkelt sak Det må derfor gå fram av saken hvilke hensyn som gjør seg gjeldende, og med hvilken tyngde de enkelte hensynene er representert. Først etter dette kan det foretas en forsvarlig avveining.

B. Bruken av virkemidler knyttet til bruksstørrelse og tilleggsjord

1. Generelt
De virkemidler som tar sikte på å styrke ressursgrunnlaget er spredt på en rekke ulike bestemmelser i henholdsvis jordlov, konsesjonslov og odelslov. En vil nevne følgende sentrale bestemmelser:

Jordloven

§ 13, om ekspropriasjon
§ 6 frivillige kjøp hvor staten bruker Jordfondsmidler og saker om fordeling av statens eiendom som tilleggsjord

Konsesjonsloven

§ 2, konsesjonsbehandling og forkjøp
§ 9, vilkår ved konsesjon

Odelsloven

§ 31, odelsfrigjøring

Forbudet mot deling i jordloven § 12 skal hindre at bruk stykkes opp eller på annen måte får redusert ressursgrunnlaget. Bestemmelsen danner dermed et naturlig motstykke til reglene ovenfor som tar sikte på å styrke bruk. Momentene som tas opp under dette kapitlet har følgelig betydning også ved tolking av delingsbestemmelsen.

Etter odelsloven § 27 a tredje ledd skal det ved avgjørelse av søknad om fritak fra driveplikten tas hensyn til om det i området er bruk for jordbruksareal som tilleggsareal. De momentene som knyttes til gjennomgangen nedenfor får betydning for om det er behov for tilleggsareal.

Ved avgjørelse av de sakene som er angitt ovenfor, har jordlovens mål om bruksstruktur og eiendomsutforming jf. § 1 andre ledd stor praktisk betydning. Også momentene til vern om arealressursene jf. § 1 tredje ledd skal trekkes inn ved avgjørelsene. En må i hver enkelt sak søke å komme fram til et fornuftig resultat sett på bakgrunn av de formål de enkelte bestemmelsene skal tjene. Det må tas hensyn til den praksis som utvikles når det gjelder hver enkelt sakstype.

Selv om vurderingstemaet for .de virkemidlene som er angitt ovenfor har store likhetstrekk, kan avveiningen av de ulike hensyn og momenter gi ulike resultater avhengig av om saken f.eks. gjelder fordeling av tilleggsjord, vilkår ved konsesjon eller ekspropriasjon. En må ved praktiseringen av reglene være klar over at det ligger ulike hensyn bak bestemmelsene og at dette kan få betydning for hvilken vekt hensynene skal tillegges i den enkelte sak.

Aktiv bruk av virkemidlene
Både av hensyn til effektiviteten i landbruksnæringen og av hensyn til ønsket om bosetting i distriktene er det viktig at offentlig forvaltning tar i bruk de virkemidlene som står til rådighet for å skape ressurssterke bruk tilpasset behovene i området. Alle disse virkemidlene har et element av bruksrasjonalisering som formål. Det må derfor legges stor vekt på hvilken løsning som vil kunne føre til tjenlig bruksstruktur.

Gjeldende landbrukspolitikk innebærer at fylkeslandbruksstyret og kommunen må gjøre en innsats for å få til frivillige bruksrasjonaliseringer der forholdene ligger til rette for det. Det er ønskelig at kommunen holder seg orientert om eiendomssalg og tar kontakt med dem som skal selge eiendom slik at en kan få til avtaler om salg som er i samsvar med formålet i jordloven. Det kan også være ønskelig at eieren selger det produktive arealet som tilleggsjord og sitter tilbake med bygninger og tomt. Spørsmål om slik fradeling og bruksrasjonalisering bør tas opp jevnlig i forbindelse med den generelle rettledningen til publikum.

For å bidra til en tjenlig bruksstruktur med driftsmessig gode løsninger bør det i større grad enn tidligere vurderes om det skal settes vilkår om avståelse av areal i forbin­delse med søknad om konsesjon. Det er også aktuelt å gjøre bruk av forkjøpsrett til fordel for en bruker som fra før har en ressursrik eiendom hvis det framgår at tillegget vil gi en bedre driftsmessig løsning enn det frivillige kjøpet.

Behov for tilleggsareal
Forutsetningen for bruk av virkemidlene er at det finnes brukere i området som har behov for tilleggsareal, at arealene ligger drifts‑ og arronderingsmessig rasjonelt til rette for å drives sammen, f.eks ved at det er snakk om liten avstand mellom arealene, og at eventuelle bosettingshensyn ikke blir skadelidende ved at eiendommen nyttes som tilleggsjord.

Spørsmålet om brukerne i området har behov for tilleggsareal må vurderes i lys av målet om å styrke ressursgrunnlaget på jord og skogbrukseiendommer, jf. omtalen foran under kapittel IV B 1. Søkerne har et slikt behov dersom deres bruk blir mer ressurssterke ved at konsesjonsarealet tillegges deres eiendom. Et bredt sammensatt ressursgrunnlag kan bidra til å skape ressurssterke bruk dersom ressursene kan drives på en kostnadseffektiv måte. Hvorvidt forkjøpsrett bør nyttes beror på en avveining av hvilken bruksstruktur som er tjenlig: Ved denne vurderingen må samfunnsutviklingen i området, samt de øvrige momenter som er omtalt under. kapittel IV B trekkes med.

Interesseavveiningen
Hvor det er spørsmål om å bruke virkemidler for å styrke bruk, vil det regelmessig være flere parter i saken, og partenes interesser vil ofte stå mot hverandre. Spørsmål om hva som skal til for å gjøre bruk av virkemidlet har særlig betydning i saker om forkjøp og ekspropriasjon. De krav som stilles er ulike for de to virkemidlene. Det kan nyttes forkjøpsrett dersom det er rimelig klart at bruk av forkjøpsrett gir en bedre løsning sett i lys av jordloven § 1 enn den frivillige ordningen. Ekspropriasjon kan bare skje dersom løsningen uten tvil er mer til gagn enn skade sett i lys av formålsbestemmelsen.

I forbindelse med de øvrige virkemidlene som er behandlet i dette avsnittet, må avveining av de ulike partenes interesser skje etter det samme prinsipp som i forkjøpsvurderingen. Gir løsningen et resultat som klart er bedre, kan virkemidlet brukes. I odelsfrigjøringssaker hvor odelsløser faller inn under kretsen av dem som kunne ervervet eiendommen konsesjonsfritt, jf. odelslovens § 31, første ledd siste punktum og odelseiendommen er over 30 dekar, er avveiningen imidlertid den samme som i ekspropriasjonssaker.

2. Momenter av praktisk betydning
De momenter som har praktisk betydning for avveiningen kan lettest gjenkjennes fra praksis i forkjøpssaker. Gjennomgangen av momenter nedenfor er derfor forankret i en forkjøpssak. Gjennomgangen angir eksempler, og er ikke uttømmende. Momentene får også betydning i de øvrige saksfeltene som er nevnt innledningsvis.

Kjøpers formål er å nytte eiendommen som eget bruk
Det trekker f.eks. i retning av bruk av forkjøpsrett dersom eiendommen har svakt ressursgrunnlag, dårlig bebyggelse og stort investeringsbehov. Se om dette foran under kapittel IV B 2 c, driftsmessig gode løsninger.

Det trekker i retning av ikke å bruke forkjøpsrett .dersom eiendommen. har bebyggelse som kan brukes, eller hvor kjøperen vil nytte eiendommen i kombinasjon med annet enn landbruk. Eiendommen kan også ligge slik til at den bør opprettholdes som eget bruk ut fra bosettingsmessige hensyn. Bosettingsmessige hensyn alene er imidlertid ikke tilstrekkelig, det må finnes inntektsmuligheter i nærheten.

Hvor rasjonaliseringsgevinsten ved bruk av forkjøp er liten eller hvor gevinsten er kombinert med usikkerhet om kostnadene ved ervervet, trekker det i retning av å ikke bruke forkjøpsrett.

Kjøpers formål er å nytte eiendommen som tilleggsjord
Hvor kjøper selv har behov for tilleggsjord, jf. omtale av når et slikt behov foreligger under kapittel V avsnitt B 1 a, og eiendommen ut fra drifts- og arronderingsmessige hensyn ligger akseptabelt til rette som tilleggsjord for hans eiendom, trekker dette i retning av at forkjøpsrett ikke nyttes. Dette gjelder også dersom kjøpers behov for tilleggsjord ikke er stort, men hvor kjøpet legger til rette for kostnadsreduksjon fordi det gir en god drifts- og arronderingsmessig løsning.

Det forholdet at kjøper har leid og drevet konsesjonseiendommen sammen med annen eiendom over lang tid kan innebære at driftsform og driftsomfang er tilpasset drift av konsesjonseiendommen. I slike tilfeller er langvarig leie et moment som trekker i retning av ikke å nytte forkjøpsrett. En vil likevel legge til at leie ikke alltid gir løsninger som er best i samsvar med jordlovens mål. Ved erverv av areal som er leiet over lengre tid må det foretas en konkret vurdering av om driften av arealet kan skje på en måte som kan aksepteres ut fra målene i jordloven § 1.

Det trekker i retning av bruk av forkjøpsrett dersom arealene ligger slik til at de ut fra drifts‑ og arronderingsmessige vurderinger er egnet som tilleggsjord for aktuelle jordsøkere. Dette er løsninger som vil kunne bidra til en drift av arealet som er mer kostnadseffektiv. Se kapittel IV B 2 c om driftsmessig gode løsninger. Hvor eiendommene ligger slik til at jordskifte eller makeskifteløsninger samlet sett vil kunne gi en bedre løsning mht. reduksjon av kostnader og investeringsbehov, trekker også dette i retning av bruk av forkjøpsrett.

Det forhold at det frivillige kjøpet hverken vil føre til noen særlig styrking av kjøpers bruk som arbeidsplass eller til forbedret inntjening, kan trekke i retning av bruk av forkjøpsrett. Bruk av eiendommen til å styrke andre bruk vil i slike tilfeller kunne gi en større effekt sett i forhold til hva som er en tjenlig løsning for området.

Se kapittel IV B 1 a om tjenlig bruksstruktur.

3. Miljøhensyn, § 1 tredje ledd
Avgjørelse i saker knyttet til virkemidlene om bruksstørrelse og tilleggsjord. kan få betydning for miljøet: I enkelttilfeller vil bruksrasjonalisering kunne føre til at steingjerder eller vegetasjonsbelter fjernes, eller at arealet utnyttes på en mer intensiv måte til skade for jordsmonn eller kulturlandskapet. Dette er momenter som må trekkes med ved vurderingen. Er miljøulempene av en viss tyngde; vil dette etter omstendighetene kunne føre til at en unnlater å ta i bruk de aktuelle virkemidlene.

I konsesjonssaker vil miljøhensynene kunne tilgodeses ved at det stilles vilkår for konsesjon eller deling. Bruk av forkjøpsrett for å sikre miljøhensyn framstår derfor som mindre aktuelt. Av hensyn til ønsket om å to vare på miljøverdiene i naturen og kulturlandskapet, jf. kapittel II B, er det viktig at muligheten til å sette slike konsesjonsvilkår tas i bruk der slike vilkår er aktuelle.

Hvor det er påregnelig at aktuell bruk vil kunne føre til skade jf. kriteriene i § 1 tredje ledd, kan også andre virkemidler for å sikre bruksstørrelse og tilleggsjord tas i bruk for å hindre slik skade. Det er imidlertid en forutsetning for slik bruk av virkemidlene at en samtidig bidrar til en styrking av ressursgrunnlaget på jordsøkers eiendom, jf. reglenes særlige formål om å styrke ressursgrunnlaget.

C. Bruken av andre virkemidler

Også bruken av de øvrige typer av virkemidler som nevnt i kapittel III må skje innenfor den rammen jordloven § 1 angir. Dette gjelder f.eks. virkemidler som tar sikte på vern om areal og jordsmonn, jf. jordloven kapittel IV og V. Et annet eksempel er gruppen av virkemidler knyttet til ulike tilskuddsordninger, jf. jordloven §§7og18.

Et fellestrekk for disse gruppene av virkemidler er imidlertid at de enten gir lite rom for skjønnsutøvelse, eller at det i stor utstrekning er gitt konkret anvisning i den enkelte bestemmelse på hvilke momenter som er relevante for skjønnsutøvelsen. Betydningen av formålsbestemmelsens momenter er derfor ikke så synlig ved bruken av disse virkemidlene, som for virkemidler gruppert under pkt. B ovenfor.

Landbruksdepartementet har utgitt et eget rundskriv om praktiseringen av reglene om omdisponering og deling, jf. jordloven §§ 9 og 12, se Rundskriv M-34/95. Det foreligger også en rekke rundskriv knyttet til tilskottsordningene, f.eks. Rundskriv M-14/95 om midler til bygdeutvikling - tildeling på fylkesnivå. I den grad momentene i jordloven § 1 kan sies å ha selvstendig praktisk betydning for bruken av andre virkemidler enn de som er tatt opp under pkt. B ovenfor, vil de relevante spørsmålene bli tatt opp i tilknytning til lignende rundskriv om bruk av de enkelte virkemidlene.

Til toppen