Forholdet til særlovgivningen

Forholdet til særlovgivningen

Før drift kan igangsettes må de nødvendige tillatelser etter annet regelverk være på plass. Ansvaret for at andre nødvendige tillatelser foreligger påligger tiltakshaveren.

Plan- og bygningsloven

Utgangspunktet er at mineraluttak vil være et terrenginngrep som krever tillatelse både etter reglene omreguleringsplan og etter reglene ombyggesaksbehandling. Nedenfor vil departementet redegjøre for forholdet mellom plan- og bygningsloven og den nye minerallovens regler om aktørgodkjenning. Både forholdet til kravet om planbehandling, og kravet om behandling etter byggesaksreglene vil bli omtalt.

Planbehandlingen og aktørgodkjenning etter mineralloven

Det er kommunen i kraft av sin plankompetanse som skal ta den endelige vurderingen av om mineraluttak skal finne sted. Prinsippet i plan- og bygningsloven om at den enkelte kommune har avgjørelsesmyndighet i plansaker, og dermed har myndighet til å bestemme om det faktisk skal reguleres områder til mineralvirksomhet, foreslås ikke endret. Dette bærende prinsippet ligger i bunn, og vil fortsette å gjøre det uavhengig av en ny minerallov. Enhver som ønsker å sette i gang mineralvirksomhet må derfor søke kommunen om regulering av det aktuelle området. I forslaget til ny minerallov foreslår departementet å innføre en ordning med krav til godkjenning av aktører som skal drive mineralvirksomhet. Dette er ikke en ordning med formål å vurdere om det bør settes i gang drift i det aktuelle området – det spørsmålet skal løses gjennom plansystemet. Innføring av en aktørgodkjenning har som formål å sikre at den som skal starte drift på mineralske ressurser besitter den nødvendige kompetanse og også har økonomiske forutsetninger for å starte virksomhet. En slik sertifisering vil bidra å forhindre at forekomster blir ødelagt som følge av mangel på kyndighet, og at driften skjemmer eller fremstår som et større faremoment enn nødvendig. Det vil videre sikre best mulig utnyttelse av forekomstene, og at selskapet har økonomi til å drive og avslutte driften forsvarlig.

For brukerne av plan- og bygningsloven og en ny minerallov, både næringen og offentlige myndighetsorganer, er det viktig å ha oversikt over hvilke tillatelser som kreves etter de forskjellige lovene. Tillatelser etter begge lover er nødvendig, men tillatelsene er ikke overlappende ettersom lovene ivaretar forskjellige hensyn. Departementet legger til grunn at tillatelser etter de to lovverkene formelt ikke bør avhenge av hverandre - dette gir et ryddig og oversiktlig lovverk når reglene er basert på ulike hensyn.

Som ovenfor nevnt må en tiltakshaver uansett søke planmyndighetene om tillatelse til regulering av området. Departementet mener imidlertid at tiltakshaveren samtidig kan søke Bergvesenet om aktørgodkjenning. Behandlingen av reguleringsplan/ konsekvensutredning vil være en langt mer omfattende og tidkrevende prosess enn behandling av aktørgodkjenning. Det kan derfor være hensiktsmessig at disse prosessene kan skje separat. Prosessene vil likevel kunne foregå parallelt. Det er fornuftig at tiltakshaver/aktøren, mens reguleringsplanprosessen pågår, kan få på plass de andre tillatelsene som er nødvendige for å starte drift. Departementet vil derfor foreslå at aktørgodkjenning etter mineralloven kan gis før kommunen har ferdigbehandlet reguleringsplanen. Drift vil imidlertid ikke kunne iverksettes før kommunen har gitt sin godkjennelse gjennom en reguleringsplan. Aktørgodkjenningen gir ikke grunnlag for drift, men er kun et vilkår for drift. Driftsplan for området skal godkjennes av Bergvesenet. Denne må ligge innenfor rammene av reguleringsplanen.

Dersom kommunen overfor Bergvesenet gir uttrykk for at reguleringsplan til mineralvirksomhet ikke vil bli gitt, finner departementet det naturlig at Bergvesenet ikke gir aktørgodkjenning. Dette vil være unødig ressursbruk i etaten når drift likevel ikke kan igangsettes i det aktuelle området.

Forholdet mellom planbehandlingen og søknad om ekspropriasjon etter mineralloven

Etter forslaget til ny minerallov kan det søkes departementet om ekspropriasjon til utvinning av mineraler. Også her er kravet om at området må være regulert før drift kan settes i gang som en forutsetning. Departementet mener det er fornuftig at det kan søkes om ekspropriasjon og evt. gis samtykke til ekspropriasjon uavhengig av reguleringsplanprosessen bl. a. for å få på plass de nødvendige tillatelsene i tide. Her som for aktørsertifisering mener vi at prosesser etter forskjellige lovverk bør holdes atskilt. Evt. ekspropriasjon vil bli gitt under forutsetning av senere tillatelse fra planmyndigheten. Dersom kommunen ikke vil regulere området til mineralvirksomhet, anser departementet det lite naturlig å gi ekspropriasjonstillatelse da virksomhet i området ikke vil kunne settes i gang.

Byggesaksbehandling

Før oppstart av mineraldrift vil kravet om reguleringsplan ligge som en forutsetning, se plan- og bygningsloven § 23. Det følger videre av denne bestemmelsen at det ikke skal gis tillatelse til større bygge- og anleggarbeider før det er utarbeidet reguleringsplan.

I forbindelse med oppstart av mineralvirksomhet er det i tillegg til kravet om reguleringsplan også krav om at bygningsmyndighetene skal godkjenne oppstart av drift gjennom reglene i plan- og bygningsloven kap. XVI. I tillegg skal Bergvesenet gi aktørgodkjenning etter mineralloven. Departementet mener det derfor bør vurderes om det er nødvendig med tillatelse også fra bygningsmyndighetene når tiltaket først er godkjent iht. reguleringsplanbestemmelsene og Bergvesenet i tillegg skal gi en aktørgodkjenning.

Departementet ber om innspill fra høringsinstansene på dette. Vi ber om at offentlige myndigheter (både kommunale og sentrale myndigheter) orienterer om sin praktisering av byggesaksreglene på mineralvirksomhet og hensiktsmessigheten av regelverket og også om synspunkter på mulige endringer av regelverket, se nedenfor. På bakgrunn av høringssvarene vil departementet ta kontakt med Kommunal- og regionaldepartementet som ansvarlig departement for byggesaksreglene i plan- og bygningsloven, for å vurdere endringer av regelverket. Vårt utgangspunktet er å ha et regelverk på plass som sikrer at mineralvirksomhet drives på en forsvarlig måte med nødvendig samfunnsmessig kontroll. I den grad tillatelser overlapper hverandre og ikke er spesielt godt tilpasset mineralnæringen, bør forenklinger/endringer vurderes.

Etter departementets oppfatning passer reglene i plan og bygningsloven kap. XVI om byggesaksbehandling ikke nødvendigvis godt på uttak av mineraler. Det er en egen saksbehandlingsforskrift (SAK) til plan- og bygningslovens byggesaksdel som åpner for unntak fra disse reglene. Det finnes tre typer unntak i SAK. Den ene typen er unntak fra både saksbehandlingsreglene og de materielle bestemmelsene. Det andre typen er unntak fra saksbehandlingsreglene, mens de materielle bestemmelsene gjelder. Den tredje type unntak er at både de materielle bestemmelsene og saksbehandlingsreglene gjelder, bortsett fra reglene om ansvar og kontroll. Det er i dag flere unntak fra saksbehandlingsforskriften (SAK) § 5. Eksempelvis er offentlige veganlegg, kraftanlegg, elektriske anlegg, oppdrettsanlegg osv. unntatt.

Enkelte byggesaksbehandlingsregler virker lite tilpasset i forhold til mineralvirksomhet. Regler om oppføring av bygg passer f. eks. ikke på uttak av mineraler som i praksis skjer ved at forekomsten nedbygges. Reglene om sluttkontroll og ferdigattest i pbl. § 99 vil ha lite for seg, da nedbygging av en forekomst vil kunne ta opptil femti år. Videre mener departementet det kan være fornuftig å vurdere om ikke reglene om ansvar og ansvarsrett i plan- og bygningsloven § 93 flg. heller bør erstattes av reglene om aktørgodkjenning og tilsyn fra Bergvesenet. Mineralvirksomhet er et spesielt fagområde med særskilte kompetansekrav, og vi antar at det er vanskelig for den enkelte kommune å ha den nødvendige kompetanse på området. Bergvesenet er det sentrale fag- og kompetanseorganet på mineralvirksomhet i landet. Departementet mener at det derfor vil være en bedre løsning sett både fra myndighetenes ståsted og næringens side at Bergvesenet skal godkjenne aktører som skal drive mineralvirksomhet.

Heller ikke de materielle reglene ( plan- og bygningsloven § 84 med mer) passer godt på mineralforekomster, og vil dessuten i stor grad bli ivaretatt gjennom reguleringsplan og mineralloven, herunder driftsplanen. Det følger av plan- og bygningsloven § 84 at de materielle reglene gjelder ”så langt de passer” for vesentlige terrenginngrep. Eksempler på regler er plassering i terrenget etter pbl § 70, § 84 om høyde og form på terreng, § 100 om sikringstiltak, § 68 om at tiltaket ikke skal være til vesentlig ulempe for miljø og natur, § 74 nr. 2 om hensyn til omgivelsene og § 89 om at tiltaket ikke skal være til vesentlig ulempe for person eller eiendom.

I forbindelse med uttak av mineraler vil ofte en viss bygningsmasse være nødvendig. Det er bygningsmyndighetenes oppgave etter plan- og bygningsloven å godkjenne og føre kontroll med bygg og anlegg, også de som brukes i forbindelse med mineralvirksomhet. Eksempler er permanente anlegg av industriell karakter (for eksempel kontor- og produksjonsbygg til sekking og nedpakking av kalk). Det har vært reist spørsmål om enkle innretninger av midlertidig karakter for eksempel enkle innbygninger av maskinelt utstyr bør kunne unntas fra bygningsregelverket. Departementet har merket seg bestemmelsen i § 85 om at det kan settes opp midlertidige bygninger for en tre måneders periode med forhåndsmelding til kommunen. Videre åpner § 86 B for at bedrifter innenfor eget område kan starte byggearbeider uten å måtte følge lovens regler om byggetillatelse og kontroll med byggearbeid. Departementet vil anta at disse reglene gir næringen den tilstrekkelige fleksibilitet i forhold til midlertidige bygg og anlegg. Høringsinstansene er velkomne til å gi sitt syn på også dette spørsmålet.

Forurensningsloven

I tillegg til tillatelse etter plan- og bygningsloven og mineralloven, må det innhentes eventuell tillatelse fra forurensningsmyndighetene, dvs. fylkesmannens miljøvernavdeling eller Statens forurensningstilsyn der det er aktuelt.

Den alminnelige konsesjonsloven

I dag er det i konsesjonsloven § 2 gjort unntak for erverv som er konsesjonspliktige etter industrikonsesjonsloven, kalksteinsloven og kvartsloven. Departementet vil også videreføre forslaget i Ot. prp. nr. 35 om at det i mineralloven gjøres unntak fra konsesjonskravet i konsesjonsloven av 1974. Departementet foreslår at unntaket skal gjelde alle erverv som er underlagt kravet til aktørgodkjenning etter mineralloven.

Andre særlover

I tillegg til de lovene som ovenfor er nevnt kan det være andre lover som regulerer arealbruken, evt. som setter begrensninger for driften. Dette gjelder for eksempel naturvernloven, kulturminneloven, motorferdselsloven, reindriftsloven, naboloven, vannressursloven, brann- og eksplosjonsvernloven og jordloven.