Opprydning og sikring

Opprydning og sikring

Departementet foreslår en plikt for tiltakshaver til å sikre området under og etter driften (sikringsplikt), og til å rydde området (opprydningsplikt).

Sikrings- og opprydningsplikten avgrenses mot forurensningstilfellene som først og fremst reguleres av forurensningsloven med forskrifter. Det legges altså opp til et tosporet system, hvor forurensningsspørsmålet holdes utenfor. Det vil kunne være en viss overlapping mellom forurensningsmyndighetenes og Bergvesenets krav til sikring og opprydning. Dette gjelder særlig for uttak av sulfidmalmer. Det er likevel viktig å ha regler om sikring og opprydning i mineralloven. Når det gjelder industrimineraler og massetak vil forurensningsmyndighetene først og fremst være opptatt av forurensning i form av støy og støv, mens det er andre hensyn som ivaretas gjennom minerallovens sikrings- og opprydningsregler. Nedenfor gis en nærmere beskrivelse av det materielle innholdet i sikrings- og opprydningsplikten etter mineralloven.

Sikringsplikten

Sikringsplikten omfatter plikten til å iverksette sikringstiltak slik at arbeider etter mineralloven ikke medfører fare for mennesker og husdyr. Minerallovutvalget foreslo at plikten skulle utvides fra å gjelde husdyr til dyr generelt. Dette forslaget ble ikke fulgt opp av departementet. Årsaken var at forslaget i større grad ble ansett som en ideell målsetning, enn et realistisk gjennomførbart forslag, da det ikke er praktisk mulig å innføre sikringer som beskytter de små dyrene (mus og lignende). Når det gjelder større dyr, for eksempel elg, vil det i de fleste tilfellene være tilstrekkelig med de sikringer som er satt opp for å beskytte husdyrene. Departementet finner grunn til å opprettholde disse vurderingene.

Sikring vil først og fremst være aktuelt på driftsstadiet og ved avslutning av driften evt. prøvedriften. Aktuelle tiltak når arbeidet avsluttes kan være gjenfylling av hull, oppsetting av gjerder og lignende.

Opprydningsplikten

Departementet er av den oppfatning at opprydning må anses som en naturlig del av driften, som på lik linje med den øvrige virksomheten bør reguleres i en ny minerallov. Dette samsvarer med ønsket om færre vilkårsreguleringer, og at sentrale bestemmelser skal tas inn i loven. Opprydning vil særlig være aktuelt ved avslutning av den ordinære driften, men kan også være aktuelt for eksempel ved avslutning av prøveuttak. Opprydningsplikten innebærer at området i størst mulig grad skal arronderes tilbake i sin naturlige stand, og at ”fremmedlegemer” slik som utstyr og lignende skal fjernes. For øvrig vises det til den gjeldende forståelsen av begrepet som har utviklet seg gjennom praksis i konsesjonsvilkårene.

Spørsmålet om finansiell garantiordning

Den nye mineralloven vil bidra til en bedre regulering av opprydnings- og sikringsproblematikken. I tillegg til at departementet foreslår klare plikter i loven, vil kravet til aktørsertifisering, driftsplan og Bergvesenets utvidede adgang til å føre tilsyn med driften, bidra positivt til å sikre at disse pliktene overholdes. Ved at driftsplanen følges opp med tilsyn vil kostnadene som normalt påløper til rydding og sikring ved avslutning av driften reduseres. En av tankene bak forslaget er nettopp at forpliktelser til sikring og opprydning skal utføres fortløpende, slik at behovet for arbeid i forbindelse med avslutning av driften skal være minst mulig.

Det vil likevel fortsatt være uløste problemer knyttet til konkurser og nedleggelser i selskaper der det ikke er midler igjen til opprydning og sikring. Departementet er kjent med at enkelte kommuner frykter å selv bli sittende med et opprydnings- og sikringsansvar etter en konkurs. Det er heller ikke rimelig at grunneierne skal bli sittende med dette ansvaret, i tillegg til at en grunneier ikke nødvendigvis vil ha økonomisk ryggrad til en slik opprydning.

Departementet vurderer derfor å innføre en ordning for finansielle garantier for å sikre at det finnes midler til sikring og opprydning i en konkurssituasjon. Hovedargumentet for å ha en slik ordning er at man på denne måten sikrer at tiltakshaveren er den som må betale for den sikring og opprydning som trengs som følge av hans virksomhet. Departementet mener det er behov for en slik ordning, men ønsker høringsinstansenes innspill på hvor stort dette behovet er. Behovets størrelse vil kunne ha betydning for hva slags system det er hensiktsmessig å etablere.

Også på forurensingsområdet er dette for tiden en aktuell problemstilling. Aktualiteten har sammenheng både med internasjonale krav, og praktiske eksempler på at forurensende bedrifter har gått konkurs uten at det er noen å rette forurensingsansvaret mot. Så vidt departementet er kjent med har forurensingsmyndighetene igangsatt et arbeide for å utrede mulighetene for finansielle garantiordninger. Departementet vil følge med på dette arbeidet, og ser behovet for at det ikke lages flere byråkratiske systemer på tilgrensende områder enn nødvendig. I EU er et direktiv på trappene som omfatter gruveavfall (Mining Waste Directive). Dette direktivet har både en side mot forurensing, og en side mot sikring og opprydning. I forslaget til Mining Waste Directive stilles det krav til finansielle garantier. Hvordan disse garantiene konkret skal utformes er overlatt til det enkelte land, og vil for Norges del avhenge av det utredningsarbeidet som nå foregår på ulike områder, samt minerallovens løsning.

Sverige har et system med innbetaling til en sentral forsikringspool. Systemet reguleres i miljøbalken. Ordningen er vid og gjelder i utgangspunktet for all miljøskadelig virksomhet. Ordningen skal dekke alle typer miljøskader.

I Finland stilles det krav til bankgarantier i oppstartsfasen. Dette kravet opphører når alle punktene i driftsplanen er oppfylt. Så vidt departementet kjenner til er det i Finland ikke ønskelig å bytte ut dette systemet med en fondsordning pga. faren for at useriøse aktører ikke vil følge opp en slik ordning. Også i Finland er man opptatt av å påvirke til fortløpende opprydning og sikring mens virksomheten fortsatt er i drift slik at det gjenstår minst mulig ved en uventet stengning for eksempel ved en konkurs.

Departementet er av den oppfatning at den nærmere reguleringen av hvordan det konkret skal sikres midler til sikring og opprydning bør skje i forskrifts form. Nedenfor redegjøres for ulike alternative metoder. Departementet ber om høringsinstansenes vurdering av disse.

Fondsordning/eller miljøavgift

Minerallovutvalgets flertall mente at den eneste hensiktsmessige løsningen var et sentralt fond administrert av Bergvesenet etter mønster av såkalte superfonds i USA. Utvalget tok ikke stilling til den nærmere organiseringen av et slikt fond. I ettertid har næringen selv har gitt sterke signaler om at de ikke ønsker seg et felles fond der alle skal betale inn noen øre per tonn uttatt masse. Industrien har sterkt fremhevet det urimelige i at alle skal måtte være med å spleise på ”syndene” til useriøse aktører. For industrien vil det heller ikke gjøre noen forskjell om en la en miljøavgift på kjøpers hånd etter mønster fra en ordning som er etablert i hvitevarebransjen.

En viss differensiering med hensyn til innbetaling til fondet er mulig og nødvendig, men en konkret risikovurdering knyttet til den enkelte virksomhet er ikke aktuelt. Det gjør at alle må bidra til å dekke ”syndene” for noen få. I tillegg kommer at både en sentral fondsordning, og en avgift på kjøpers hånd vil kreve et stort byråkrati. Disse argumentene tilsier at dette er ordninger som departementet så langt ikke vil anbefale i denne omgang.

Bankgaranti

En mulig ordning er et system der det ved virksomhetens start stilles krav om bankgaranti. Ulempen med bankgarantier er at de gis for et begrenset tidsrom, og fornyelse av garantien vil skje på bakgrunn av tiltakshavers soliditet på fornyelsestidspunktet. Garantien vil neppe bli fornyet dersom det har utviklet seg problemer i selskapet. Problemet oppstår i de tilfellene der kravet til sikkerhet blir aktualisert, og tiltakshaver ikke får fornyet garantien. Departementet er av den oppfatning at en bankgaranti vil være til hjelp i en tidlig fase av en virksomhets levetid, men at det knytter seg usikkerhet til om bankgarantier er tilstrekkelig som eneste form for sikkerhet.

Pant i enkelt pengekrav/individuelt fond

En supplement til en ordning med bankgarantier evt. som en separat ordning er et system der staten får pant i et bankinnskudd som virksomheten pålegges å avsette årlige midler til. En slik ordning vil følge reglene i pantelovens § 4-4 flg. om enkle pengekrav. Innskuddet får rettsvern ved underretning til skyldner, i dette tilfellet banken. En viktig forutsetning er at pantsetteren mister rådigheten over pantet. Dette gjøres ved at banken får beskjed om at pantsetter mangler rådighet over pantet. Panteretten til innskuddet vil da stå seg i en konkurs.

Departementet ser for seg en mulig praktisk løsning der Bergvesenet lager et standardskjema som skal fylles ut og sendes banken. Dette vil gjøre det lettere for Bergvesenet å føre kontroll med at det enkelte brudd faktisk etablerer en sikkerhet for opprydningsmidler, samt at de faktisk setter av penger i banken mens driften pågår. Innbetalingsbeløpet bør ta utgangspunkt i en standardsats der det skal betales inn et bestemt beløp per tonn uttatt masse. Beløpet vil nødvendigvis avhenge av hva slags masse som tas ut. Innbetalingen til fondet bør skje også i den tiden som en eventuell bankgaranti gjelder, men det kan tenkes en trappetrinnsmodell med en lavere sats i oppstartsfasen. Bergvesenet vil kunne administrere fondet i forbindelse med aktørsertifiseringen og godkjenningen av driftsplanen.

En slik individuell ordning vil sikre at de midlene som er innbetalt kommer virksomheten til gode, enten ved at det utbetales midler fra fondet til sikring og opprydning ved avslutning av driften, eller ved tilbakebetaling av det overskytende når sikrings- og opprydningsplikten er utført. Departementet bemerker at sikring og opprydning uansett må utføres, slik at foretakene ikke påføres noen unødvendig økonomisk byrde med fondsoppbygningen.

Et alternativ til at Bergvesenet gjør krav på bankgaranti og eventuelt slikt pant, er at dette i stedet gjøres av grunneieren. Grunneieren har en selvstendig interesse i å sikre eiendommen sin, og i standardkontrakt som er under utarbeidelse av partene i samarbeid med Bergvesenet er det foreslått en slik ordning. Departementet er av den oppfatning at avtaleregulering ikke er tilstrekkelig. En regulering i standardkontrakt vil ikke ivareta samfunnsansvaret i samme grad som en ordning der Bergvesenet står som innehaver av pantet. I tillegg kommer at regulering i standardkontrakt mellom grunneier og virksomhet kun vil gjelde for nye uttak, mens en lovfesting vil omfatte alle uttak. Departementet er av den oppfatning at man her står ovenfor en uegentlig tilbakevirkning, som vil kreve overgangsregler, men som på sikt vil gjelde for alle uttak. Departementet ber om høringsinstansenes innspill til innholdet i overgangsreglene.

Etter departementets oppfatning er det små muligheter for at næringen skal få rett til skattemessig avsetning for innbetalinger til fond med formål å sikre midler til sikring og opprydning. Dette må ses i sammenheng med en evt. generell ordning for tilsvarende avsetninger.

Den nærmere reguleringen av hvordan en eventuell ordning med finansielle garantier skal organiseres vil departementet ta stiling til når vi har hørt høringsinstansenes syn.