Bakgrunn for revisjonsforslaget

Lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven) trådte i kraft 1. januar 1998. Samme dato ble lov 3. juni 1983 nr. 52 om overnattings- og serveringssteder (hotelloven) med forskrifter opphevet.

Bakgrunnen for serveringsloven var den kriminalitetsutvikling som hadde funnet sted i deler av serveringsbransjen, og den konkurransevridning dette medførte. Serveringsloven var ment som et virkemiddel for å bekjempe den næringspolitisk uheldige utviklingen samtidig som loven skulle ivareta bransjens behov for klare og forutsigbare rammebetingelser. Hensynet til å skape stabile rammevilkår for de seriøse næringsdrivende er fortsatt viktig. Formålet med revisjonen vil særlig være å sette inn ytterligere tiltak mot kriminalitetsutviklingen i bransjen. Virksomheter som ikke betaler pliktige skatter og avgifter vil kunne tilby priser som underbyr de seriøse aktørers tilbud. Dette skaper problemer for de seriøse aktørene, og medfører konkurransevridninger. Revisjonen skal derfor ivareta de seriøse næringsdrivendes interesser ved å motvirke kriminaliteten i bransjen.

Når det gjelder behovet for å særregulere serveringsbransjen uttalte departementet i Ot.prp. nr. 55 (1996-97) på side 21:

”Departementet er i prinsippet enig i at sanksjonshjemlene i den generelle lovgivningen bør være tilstrekkelig til å løse serveringsbransjens voksende problemer med kriminalitet. Departementet vil likevel bemerke at den generelle lovgivningen i praksis ikke har vist seg å være tilstrekkelig til å hindre kriminalitetsutviklingen i bransjen. Omfanget av kriminalitet i og i tilknytning til serveringsbransjen er blitt såvidt betydelig at det etter departementets mening er nødvendig med særskilte tiltak som kan virke kriminalitetsbegrensende. Departementet mener at det vil være uheldig å fjerne bevillingssystemet for serveringsvirksomhet, og at det i stedet synes å foreligge et behov for å innføre ytterligere innskjerpinger i forhold til dagens regelverk. Etter departementets syn vil dette være i den seriøse del av bransjens interesse, da kriminalitetsutviklingen også har en konkurransevridende effekt i favør av de som driver på en «useriøs måte». Departementet vil likevel understreke at en bedring av forholdene i bransjen ikke kan oppnås gjennom en særlov alene, men at oppfølging av kontroll- og sanksjonsmuligheter både i denne loven og i annen lovgivning må utnyttes bedre. Videre må kommunens utveksling av informasjon med andre offentlige organer samordnes og koordineres på en mer effektiv måte. På denne bakgrunn mener departementet, i likhet med det overveiende flertall av de høringsinstanser som har uttalt seg, at det fortsatt er nødvendig med en særlov for drift av serveringssteder.”

Det ble videre understreket at det er vanskelig å vurdere i hvilken grad den nye loven ville være i stand til å motvirke kriminalitetsutviklingen i bransjen. Samtidig uttrykte departementet betenkeligheter ved å særregulere enkelte bransjer fremfor andre idet dette kun bør gjøres dersom det er sterke grunner som taler for det. På denne bakgrunn mente departementet at det burde foretas en evaluering av serveringsloven senest fem år etter lovens ikrafttredelse for å vurdere om den har fått den tilsiktede effekt. Samtidig skulle det vurderes om annen generell lovgivning har bidratt til å påvirke forholdene i bransjen, og om det fortsatt er nødvendig med særregulering av serveringsbransjen.

På denne bakgrunn har Nærings- og handelsdepartementet sendt ut en forespørsel til fylkesmennene, utvalgte kommuner, politiet i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger, Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL), Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF), Arbeidstilsynet, Tolldirektoratet, Skattedirektoratet, Kommunenes Sentralforbund samt Foreningen Bedre Uteliv der vi anmodet om deres syn på hvordan serveringsloven fungerer. I tillegg har departementet hatt samtaler med Oslo kommune, Oslo Politikammer, UDI, Länsstyrelsen i Stockholm, Ervervs- og Selskabsstyrelsen i København, Sosialdepartementet, RBL og HRAF.

Utviklingen i bransjen de siste årene, tyder ikke på at forholdene har bedret seg nevneverdig. Politiet har det siste året foretatt en rekke kontroller av forholdene i bransjen, og det rapporteres om mange lovovertredelser (se kap. 6.1). Det kan således stilles spørsmål ved om serveringsloven er virksom i forhold til å bekjempe kriminaliteten i bransjen. Et viktig ledd i bekjempelsen av kriminaliteten i bransjen er å sikre kommunikasjon mellom de etater som kontrollerer ulike sider av virksomheten. Opphevelse av taushetsplikten mellom politi, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene, Næringsmiddeltilsynet, Arbeidstilsynet og kommunene som bevillingshaver var noe av det nye som ble innført gjennom serveringsloven. På denne måten har serveringsloven sikret kommunikasjonsflyten mellom kommunen og etatene, noe det etter departementets oppfatning er klart behov for også fremover. Departementet vil i denne revisjonen søke å gjøre serveringsloven mer effektiv i arbeidet med å stanse kriminaliteten i bransjen, jf. for eksempel ved forslagene om å myke opp vandelsbestemmelsen og innføre en ny hjemmel for midlertidig stenging for kommunen. Etter departementets vurdering er det behov for å opprettholde en serveringslov som har til formål å bekjempe kriminaliteten serveringsbransjen sliter med. Departementet finner det formålstjenlig å foreslå enkelte endringer og tilpasninger for å oppnå større effekt og for å oppnå forenkling.