Økonomiske og administrative konsekvenser

Økonomiske og administrative konsekvenser

Innledning

De foreslåtte endringene innebærer en klar forenkling i forhold til dagens bevillingssystem. I og med at det kun vil bli steder med alkoholservering som må søke om bevilling, vil antallet søkere reduseres i alle kommuner.

Det er et forholdsvis stort apparat som settes i gang når det søkes om serveringsbevilling. Både kommuneadministrasjonen og andre offentlige etater som politiet og skatteetaten er pålagt oppgaver etter loven. I tillegg avlegger daglig leder etablererprøven, med de ressurser dette krever både i henhold til opplæring og prøveavleggelse. Den totale arbeidsbelastning ved utstedelse av serveringsbevilling til de større og de mindre serveringsstedene antas å være omtrent lik. Departementets kontakt med kommunene viser at den totale arbeidsbelastningen knyttet til forvaltningen av regelverket er svært varierende fra kommune til kommune. Det er store variasjoner i antallet serveringssteder i hver enkelt kommune, men kostnadene knyttet til serveringsloven utgjør totalt sett en svært liten del av kommunens utgifter.

For å belyse størrelsen på utgiftene knyttet til hver enkelt søknad henter vi følgende fra Ot.prp. nr. 55 (1997-98) om lov om serveringsvirksomhet:

”Det foreligger f eks ingen landsoversikt over årlig antall søknader om overnattings- og serveringsbevilling, og det vil være et relativt omfattende arbeid å lage en slik oversikt. Her er det store variasjoner fra kommune til kommune. Det er også problematisk for den enkelte kommune som bevillingsmyndighet å kvantifisere hvilke kostnader de i dag har i forbindelse med behandling av bevillingssøknader etter hotelloven. Dette skyldes bl a at saker etter hotelloven kun utgjør en brøkdel av den totale saksmengde og at kommunenes saksbehandlerne hovedsakelig er opptatt med andre arbeidsoppgaver. I enkelte kommuner skilles det heller ikke mellom behandling av bevillingssøknader etter hotelloven og alkoholloven. Den enkelte saksbehandlers behandlingstid på bevillingssøknader varierer fra kommune til kommune avhengig av bl a kommunens størrelse og hvor effektive saksbehandlingsrutiner som er etablert.

Det er tilsvarende problematisk å beregne konkrete kostnader for andre offentlige organer som er involvert i behandlingen av en bevillingssøknad, slik som f eks politiet, næringsmiddeltilsynet, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene o l. Begrunnelsen for dette er den samme som nevnt overfor i forhold til kommunene.”

Disse vurderingene er skrevet med utgangspunkt i den gamle hotelloven, men de gjelder tilsvarende for arbeidet i forbindelse med serveringsloven. Det er imidlertid ikke tvilsomt at det knytter seg kostnader til dagens bevillingssystem både for det offentlige og for de næringsdrivende. Dette revisjonsforslaget vil medføre en forholdsvis stor besparelse både for det offentlig og de private aktørene i og med at det bare er de serveringsstedene som serverer alkohol som vil trenge bevilling. I den grad kommunen velger å gjennomføre den grundigere søknadsbehandlingen skissert i § 8, vil den enkelte søknad imidlertid kreve større ressurser. Totalt sett må man likevel anta at besparelsene som følge av lovens todelte system, vil være betydelig større enn eventuelle merutgifter.

Konsekvenser for det offentlige

Det eksisterer i dag ca. 6 500 restauranter som må ha serveringsbevilling etter gjeldende serveringslov. (Kilde: Statistisk Sentralbyrås statistikk over hotell- og restaurantvirksomhet, 2001 og 2002.) Medregnet hoteller er det totale antallet ca. 10 000.

De fleste restauranter har også alkoholsservering, og det er derfor rimelig å anta at dette antallet ikke vil endre seg nevneverdig. I tillegg finnes det også et antall gatekjøkkener, storkiosker og kaféer som etter det nye systemet faller utenfor bevillingsordningen. Hvor mange som faller utenfor som følge av revisjonsforslaget kan ikke tallfestes, men det antas å være betydelig. Det er for eksempel ifølge Statistisk Sentralbyrå i underkant av 1800 bensinstasjoner i Norge. En del av disse (de som har solgt gatekjøkkenmat) har så langt falt inn under serveringslovens virkefelt.

Det ble i Ot. prp. nr. 55 (1996-97) anslått at effektiv saksbehandlingstid på en bevillingssøknad var to timer. Dette var beregninger gjort ut fra den daværende hotelloven, men departementet legger til grunn at de samme forholdene gjør seg gjeldende etter serveringslovens bevillingssystem. I tillegg brukes det noe tid på organiseringen av avleggelsen av etablererprøven. Kommunen er gitt adgang til å ta et gebyr på kr 300 i forbindelse med denne prøven, men flere kommuner melder at dette ikke er nok til å dekke kostnadene. Antallet søknader som årlig behandles i hver kommune varierer sterkt, og det finnes heller ingen landsoversikt over antallet søknader per år.

Endringsforslaget vil gjøre at antallet bevillingspliktige reduseres, men det er ikke mulig ut fra dagens statistikkmateriale å beregne hvor stor denne nedgangen vil bli. Samtidig foreslår departementet en utvidelse i forhold til de krav som skal kunne stilles til søknaden, og den krets av personer som skal kunne vandelsvurderes. Det er imidlertid etter lovforslagets § 8 andre ledd opp til kommunen å vurdere om det er behov for og ønskelig å kreve ekstra opplysninger i tilknytning til søknaden om serveringsbevilling. De to nevnte forhold vil kunne medføre en øket arbeidsbelastning for kommunen. Harmoniseringen med enkelte bestemmelser i alkoholloven vil imidlertid bidra til enklere saksbehandling. Totalt sett legger departementet til grunn at arbeidsbelastningen vil gå ned i de langt fleste kommuner.

Konsekvenser for de næringsdrivende

Forslaget innebærer at mange virksomheter faller utenfor bevillingssystemet. Dette innebærer at mange steder slipper å søke om bevilling før oppstart, samt at en ev. overdragelse ikke vil utløse krav om ny søknad. I slike tilfeller antas de administrative konsekvensene å bli merkbare.

For de næringsdrivende som faller inn under lovens virkeområde medfører revisjonsforslaget at kommunen kan kreve mer omfattende opplysninger og dokumentasjon ved søknad om serveringsbevilling. For de flestes vedkommende vil dette imidlertid være opplysninger som allerede finnes i skriftlig form og vil derfor ikke kreve store ressurser.

Forslaget om å gi politiet mulighet til å stenge et sted i inntil syv dager istedenfor fire dager, vil kunne får store konsekvenser for den enkelte som rammes. Omsetningen vil kunne bli borte i syv istedenfor fire dager, mens faste kostnader som lønn, leie osv. likevel påløper. Samtidig vil en utvidet stengingsperiode kunne medføre at matvarer må kastes. Departementet antar at denne adgangen vil bli brukt i liten utstrekning, og at kun særskilt grove overtramp vil medføre stenging i opptil syv dager. For den seriøse næringsdrivende vil derfor denne endringen ikke medføre store konsekvenser.