Særskilte merknader til...

Særskilte merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 2 Lovens virkeområde

Loven kommer til anvendelse ved etablering og drift av serveringssted. Virkeområdet er begrenset til drift som skjer i næring. Ved dette avgrenses det mot gratis servering, og tilfeldige engangsforeteelser. Leilighetsvise tilstelninger som for eksempel vaffelsalg på Holmenkollsøndagen vil også falle utenfor. Kortvarig virksomhet kan være grensetilfeller. Driften av serveringsstedet må være forretningsmessig organisert og ha et visst preg av offentlighet og regelmessighet for at serveringen skal være omfattet av lovens virksområde. Serveringssted er definert som et sted der det foregår servering av mat og/eller drikke. Lovens tidligere passus om at forholdene ligger til rette for fortæring på stedet er fjernet. Dette er gjort for å markere at innholdet i virkeområdet er noe endret. Det tidligere unntaket for servering av pølser i lompe/brød er fjernet slik at lovens generelle regler nå gjelder for alle typer serveringssteder. Det må likevel foretas en avgrensning mot salg av mat og drikke i motsetning til servering. Salg av innpakkede bagetter i dagligvarebutikk vil for eksempel ikke falle inn under lovens anvendelsesområde, i motsetning til salg av bagetter på kafé.

Tidligere § 2 andre ledd er opphevet. I andre ledd i lovforslaget er det tatt inn en bestemmelse om rekkevidden av visse bestemmelser i loven. Lovens kapittel 1, 3, 5 og 6 gjelder for alle serveringssteder, mens kapittel 2 og 4 i tillegg får anvedelse for de serveringssteder som er underlagt krav om bevilling i henhold til § 4.

Til § 3 Daglig leder

Bestemmelsen er flyttet fra tidligere § 4 til kapittel 1 slik at bestemmelsen kommer til anvendelse ovenfor alle serveringssteder, både bevillingspliktige og ikke bevillingspliktige. Dette innebærer en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, idet unntaket for salg av pølser i lovforslaget er opphevet. Også pølsekiosker må dermed etter forslaget utpeke en daglig leder. Benevnelsen styrer er skiftet ut med benevnelsen daglig leder. Dette er gjort for å trekke et klarere skille mellom dette kravet og tilsvarende krav i alkoholloven. Begge lover pålegger serveringsstedet å utpeke en styrer. Oppgavene til disse styrerne er imidlertid forskjellige, og benevnelsen av stillingen bør av denne grunn ikke være identisk. Begrepsendringen medfører ingen realitetsendring. Andre ledd om stedfortreder er opphevet.

Til § 4 Bevilling

Kravet om bevilling fra kommunen for drift av serveringssted er knyttet opp mot reglene om skjenkebevilling i alkoholloven (lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk) § 1-4a. Kun de serveringsstedene om er underlagt kravet om skjenkebevilling er bevillingspliktige i henhold til serveringsloven. Alle andre serveringssteder kan dermed starte og drive sin virksomhet uten å søke om serveringsbevilling.

Omfanget av bevillingsplikten er dermed redusert, men bortsett fra det er det ikke foreslått endringer i forhold til gjeldende serveringslov.

Forslagets § 4 tredje ledd er ny. Med hjemmel i tredje ledd kan kommunen sette som vilkår for bevillingen at kravene i §§ 3 og 5 oppfylles innen en nærmere fastsatt tidsfrist. Denne adgangen vil særlig være aktuell ved skifte av daglig leder. Det vil i slike situasjoner være lite hensiktsmessig om driften av serveringsstedet må opphøre inntil den nye daglige lederen har fått avlagt etablererprøven. Det kan imidlertid vanskelig tenkes at det vil kunne være aktuelt å la et serveringssted drive uten at stedet har en daglig leder. I slike tilfeller bør kommunen neppe anvende hjemmelen tredje ledd gir. Det er opp til kommunene å avgjøre hvor lang frist som skal settes. Fristen bør være relativt kort, idet oppfyllelse av kravene i §§ 3 og 5 anses som nødvendige for å sikre forsvarlig drift av et serveringssted. Dersom betingelsen ikke er inntrådt innen den frist kommunen setter, må serveringsstedet stenge umiddelbart.

Forslagets § 4 fjerde ledd er ny. Med hjemmel i fjerde ledd første punktum kan en kommune delegere bevillingsmyndigheten til en interkommunal sammenslutning. Med ”sammenslutning” menes alle typer selskaper, dvs. aksjeselskaper, foreninger, selskap opprettet med hjemmel i kommuneloven § 27, stiftelser, selskaper regulert i lov om interkommunale selskaper etc. Kommunen kan også delegere bevillingsmyndigheten til en annen kommune.

I fjerde ledd annet punktum er klageadgangen hjemlet. Av denne bestemmelsen går det frem at vedtak truffet av en interkommunal sammenslutning eller av annen kommune kan klages inn for vertskommunens klageorgan, dvs. fylkesmannen for den kommunen bevillingsspørsmålet etter serveringsloven faller inn under. De vanlige klagereglene kommer her til anvendelse.

Til § 6 Krav til vandel

Første ledd første setning fanger opp vandelskravet fra alkoholloven. Begrepet uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen osv. må forstås i overensstemmelse med den tilsvarende bestemmelsen i alkoholloven. Fra rundskriv I-6/98 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. hentes følgende: ”… Det er bevillingsmyndighetene som må vurdere hvorvidt de aktuelle personene fyller vandelskravene. … Det kreves ikke at noen er straffet for overtredelsen. Det kreves heller ikke at det foreligger endelig avgjørelse fra alle forvaltningsorganer, f eks at klagesak er avgjort eller dom avsagt. I verserende saker kan bevillingsmyndigheten på selvstendig grunnlag vurdere om søkeren har overtrådt den aktuelle bestemmelsen. Men bevillingsmyndighetene kan, dersom de finner det hensiktsmessig, avvente utfallet av en verserende sak før søknaden avgjøres endelig. Bevillingsmyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere alle sider av saken. Dette innebærer også at det er adgang til å ta hensyn til ikke rettskraftige avgjørelser. Bevillingsmyndigheten kan også komme til at vandelskravet ikke er oppfylt selv om det foreligger frifinnende dom i straffesak mot søker. Dersom bevillingsmyndigheten avdekker brudd på den nevnte lovgivningen, innebærer ikke dette at søknaden automatisk skal avslås. Det inngår i bevillingsmyndighetens frie forvaltningsskjønn å vurdere om det skal legges vekt på det konkrete regelbrudd i hvert enkelt tilfelle. Vandelskravene må ved denne vurderingen ses i sammenheng med alkohollovens formål og med formålet bak § 1-7b, som er å bekjempe økonomisk kriminalitet. Regelbruddene bør tillegges vekt dersom det virker til oppfyllelse av disse formålene. … Hvilken vekt det skal legges på ulike regelbrudd vil avhenge av hvor grove de er og hvor lang tid som er gått siden forholdet ble avsluttet. Jo eldre et lovbrudd er, desto alvorligere bør det være for at det skal tillegges vekt.”

Ordlyden i andre del av første setning er endret noe. Beviskravene er imidlertid de samme. Tolkning og praksis knyttet til vandelsbestemmelsen i dagens serveringslov, vil dermed fremdeles være relevant.

Etter første leddandre setning skal alltid følgende personer vandelsvurderes: Personer med vesentlig innflytelse på driften av virksomheten, herunder bevillingshaver, daglig leder og personer som direkte eller indirekte har vesentlig innflytelse på virksomheten eller som oppebærer en vesentlig del av serveringsstedets avkastning.

Innflytelse

Det er de reelle forhold som skal legges til grunn når det avgjøre hvem som skal vandelsvurderes. Av denne grunn er hovedregelen etter forslagets § 6 at alle personer med ”vesentlig innflytelse på driften av virksomheten” skal vandelsvurderes. Denne formuleringen gir kommunen mulighet til å gå inn i den konkrete situasjonen, og på bakgrunn av denne kartlegge hvem som har vesentlig innflytelse, og som dermed må vandelsvurderes.

I enkelte tilfeller kan det pga. nær samhørighet mellom eieren og andre personer være grunnlag for å anta at andre enn den oppgitte eier har vesentlig innflytelse på virksomheten. Denne innflytelsen kan bygge på familiebånd, på vennskap eller på forretningsforhold. Som eksempel på det siste kan nevnes enkelte typer personlige kredittavtaler som i realiteten gir kreditor stor innflytelse over debitor. I så fall gjelder vandelskravene tilsvarende for disse. Innflytelsen kan også være begrunnet i at vedkommende har eierinteresser, oppebærer noe avkastning og har noe innflytelse i kraft av lederstilling.

For å lette anvendelsen av bestemmelsen regnes det i bestemmelsen opp noen persongrupper som alltid skal vandelsvurderes. Denne listen er imidlertid ikke uttømmende.

Bevillingshaver

Bevillingshaver er den personen hvis regning serveringsstedet drives, jf. § 4 andre ledd. Bevillingshaver vil kunne være en fysisk eller en juridisk person. Dersom bevillingshaver er en juridisk person vil det for eksempel kunne være aktuelt å vandelsvurdere styrets leder.

Daglig leder

Daglig leder er den fysiske personen som har det reelle ansvaret for den daglige driften av serveringsstedet.

Eierskap

Hva som ligger i å ”eie en vesentlig del av virksomheten” må avgjøres konkret. Det avgjørende vil ikke bare være hvor stor eierandel den aktuelle personen sitter med, men også hvordan de øvrige eierinteresser er fordelt. I ansvarlige selskaper (ANS) vil det kunne være aktuelt å undersøke alle deltakerne.

I denne sammenheng er det ikke bare direkte eierskap som er avgjørende, men også eierskap via andre. For eksempel vil en person som eier en vesentlig del av selskap A som igjen eier en vesentlig del av selskap B, kunne regnes for å ha en vesentlig eierinteresse i selskap B uten å eie noen del i B direkte.

På den annen side må ikke eieren av bygningen hvor virksomheten ligger oppfylle kravene dersom eieren ikke er knyttet til driften på en slik måte at § 6 av den grunn krever at han må tilfredsstille vandelskravene.

Avkastning

Med ”avkastning” siktes det til fordeler en person får som følge av tilknytning til serveringsstedet. I de fleste tilfeller vil det være tale om rett til penger. En person vil f.eks. kunne ha rett til en del av overskuddet fordi vedkommende har skutt inn kapital i virksomheten, men ikke fått stilling som medeier. I andre tilfeller vil en person kunne ha krav på bestemte rettigheter, f.eks. billig bolig eller billige lån. Også rett på slike fordeler vil kunne være grunnlag for å vandelsvurdere vedkommende.

Med ”oppebærer” menes at vedkommende har rett til avkastningen, uansett hvilket grunnlag denne retten bygger på. Det er ikke avgjørende om avkastningen er utdelt eller mottatt. Lønnsmottakere eller personer som mottar penger i form av husleie, renter eller avdrag på lån, betaling av varer etc. omfattes ikke av begrepet ”oppebærer”, med mindre utbetalingene er så høye at det er grunn til å tro at det reelt sett er en utdeling av virksomhetens inntekter. Som eksempel på det sistnevnte kan nevnes et selskap som eier serveringslokaler og leier dette ut til en svært høy pris til et driftsselskap.

Hva som menes med en ”vesentlig del” av avkastningen beror på en konkret vurdering hvor bl.a. serveringsstedets størrelse og omsetning vil være av betydning.

”uforenlig med driften av virksomheten”

Ikke enhver lovovertredelse vil få betydning i vurderingen av om serveringsbevilling skal nektes eller tilbakekalles. Lovbruddet må være av en slik karakter at vedkommende kan anses uskikket til å drive serveringsvirksomhet. Det betyr likevel ikke at overtredelsen må være begått i relasjon til serveringsvirksomhet. Videre må lovbruddet ha en viss dimensjon som ut fra en helhetsvurdering gjør vedkommende uskikket til å drive serveringsvirksomhet. Avgjørende faktorer for om en lovovertredelse kan medføre at bevilling nektes/serveringsstedet stenges, er lovbruddets grovhet. En enkelt lovovertredelse vil sjelden alene medføre nektelse eller stenging. Antall overtredelser er derfor også av stor relevans i forhold til bevillingsspørsmålet. Se nærmere om dette kapittel 9.

Etter andre ledd vil det i vurderingen av vandelskravet ikke kunne tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år gamle.

Til § 7 Konsolidering av eierandeler

Bestemmelsen tilpasses endringene i lovforslagets § 6. I tillegg foreslås en endring for å fange opp svogerskap. Det presiseres at det med ”person” forstås både juridiske og fysiske personer.

Til § 8 Krav til søknaden

Bestemmelsen krever at det før serveringsvirksomhet igangsettes sendes søknad om serveringsbevilling til den kommunen der serveringsstedet ligger. Dersom en person eller et selskap driver flere serveringssteder i ulike kommuner, må det søkes en bevilling for hvert sted i hver kommune. Dette følger av § 4 andre ledd.

Søknaden skal være skriftlig og inneholde opplysninger som nevnt i bokstav a) til e). Se nærmere i Ot. prp. nr. 55 (1996-97) for en beskrivelse av disse punktene.

I forbindelse med søknadsbehandlingen, kan kommunen i henhold til nytt andre ledd kreve opplysninger som fremkommer i bokstavene f) og g).

I henhold til bokstav f) kan kommunen kreve leiekontrakt. Dette gjelder leiekontrakt til den adressen serveringsstedet har i samsvar med bokstav c). Leiekontrakten skal i tilfelle leveres i bekreftet kopi og underskrevet av sakens parter. Den månedlige leien forutsettes å fremkomme av kontrakten. Hvis bevillingssøker selv eier lokalene, kan det isteden vedlegges annen dokumentasjon som verifiserer eierforholdet.

I henhold til bokstav g) kan kommunen kreve fremlagt en finansieringsplan.

Finansieringsplanen skal gi en oversikt over hvordan kjøpet av serveringsstedet er finansiert. Størrelsen på eventuell egenkapital, hvor mye som er tatt opp av banklån, kassakreditter, privatlån og innskudd fra medeiere skal fremkomme av finansieringsplanen. Det skal også fremkomme hvor stor del som regnes som tingsinnskudd. Også andre finansieringsformer kan tenkes. Begrepet har imidlertid ikke et klart definert formelt innhold, og en finansieringsplan kan dermed være svært enkelt utformet, eller også stor og omfattende.

I henhold til tredje ledd må kommunen kreve opplysningene innen rimelig tid etter at det er søkt om serveringsbevilling. Hva som kan anses som rimelig tid, vil variere fra kommune til kommune. Det vil imidlertid ikke være innen rimelig tid å be om opplysningene rett før tidsfristen for kommunens behandlingsfrist utløper. Det forutsetter at hver kommune har egne rutiner for hvordan dette best kan løses. Krav om ytterligere opplysninger skal ikke brukes som et middel til å trenere søknadsbehandlingen.

Kommunen må ta standpunkt til om den ønsker å be om opplysningene fra alle som søker om serveringsbevilling. I så fall forutsettes det at søkere gjøres kjent med dette i forbindelse med søknaden, slik at alle opplysninger kan leveres kommunen under ett. Kommunens behandlingsfrist etter § 10 løper fra den tid søknaden er fullstendig.

Til § 11 Krav som skal være oppfylt i driftsfasen

Første ledd er tidligere § 12. Andre ledd er tidligere § 13 første ledd. Tredje ledd er tidligere § 13 andre ledd. Bestemmelsen får kun anvendelse for serveringssteder som er underlagt bevillingsplikt i henhold til § 4. § 11 tredje ledd får imidlertid tilsvarende anvendelse for ikke-bevillingspliktige serveringssteder, jf. § 13 første ledd. Se Ot. prp. nr. 55 (1996-97) Om lov om serveringsvirksomhet (serveringsloven) for en nærmere redegjørelse av innholdet i bestemmelsene.

Til § 12 Opplysnings- og meldeplikt

Utlendingsmyndighetene foreslås underlagt opplysnings- og meldeplikt i § 12. Bestemmelsen er flyttet fra § 11 til § 12 i kapittel 3. Bestemmelsen kommer dermed til anvendelse ovenfor alle serveringssteder som faller inn under virkeområdet i § 2. Etter første ledd plikter de nevnte etatene etter forespørsel fra kommunen å gi alle nødvendige opplysninger for behandling av saker etter loven. Ovenfor virksomheter med bevillingsplikt får opplysningsplikten særlig betydning ved kommunenes vandelsvurderingen ved behandling av søknaden om serveringsbevilling. For alle serveringssteder, både bevillingspliktige og ikke bevillingspliktige, vil opplysningsplikten kunne få stor betydning ved vurderingen av om et serveringssted burde stenges i medhold av §§ 18 eller 19. Etter andre ledd plikter de nevnte etatene å på eget initiativ melde fra om forhold som de har grunn til å anta vil ha vesentlig betydning i vurderingen av om stedet burde stenges etter §§ 18 og 19. Se Ot. prp. nr. 55 (1996-97) Om lov om serveringsvirksomhet (serveringsloven) for en nærmere redegjørelse av innholdet i bestemmelsen.

Til 13 Kontroll

Første ledd gjelder kommunens rett til kontroll ved de serveringsstedene som ikke er underlagt krav om serveringsbevilling. Kommunen vil i forhold til disse stedene ha tilsvarende rett til kontroll som ved serveringssteder som er bevillingspliktige, jf. § 11 tredje ledd. Kommunen har dermed rett til å kontrollere de samme forhold ved alle serveringssteder uavhengig av om virksomheten er bevillingspliktig eller ikke. Tidligere praksis rundt kommunenes kontroller av serveringssteder vil dermed kunne opprettholdes for alle typer av serveringssteder også etter det todelte systemet.

Andre ledd hjemler politiets rett til å kreve adgang til serveringsstedet for å foreta nødvendig kontroll ved mistanke om lovbrudd.

Til § 14 Åpningstider

Bestemmelsens første ledd er endret slik at det er opptil den enkelte kommune selv å fastsette åpningstider for de serveringsstedene som ligger i kommunen.

Dersom kommunen ikke regulerer åpningstidene vil et serveringssted ha frihet til å holde åpent så lenge virksomheten selv finner hensiktsmessig. Kommunen blir dermed tvunget til å vurdere behovet og forholdene i den enkelte kommune og på dette grunnlaget fastsette åpningstidene. Ulike forhold i de forskjellige kommuner kan tale for ulik regulering.

Kommunen kan fastsette ulike åpningstider for ulike deler av bransjen. Det kan for eksempel være ønskelig at restauranter og puber stenger tidligere enn pølsekioskene. Hver bransje må imidlertid som hovedregel reguleres likt. Dersom enkelte steder reguleres særskilt må det foreligge særlige grunner for dette. Dette kommer frem av § 14 andre ledd.

Utover opphevelsen av normalåpningstiden for serveringssteder foreslås bestemmelsen opprettholdt. Tidligere uttalelser og praksis knyttet til gjeldende § 15 andre til fjerde ledd er dermed fremdeles relevante.

Til § 16 Bortvisning av gjester

Bestemmelsen hjemler rett for serveringsstedene til å bortvise gjester som gjentatte ganger enten har forbrutt seg mot serveringsstedets ordensregler, har vist seg beruset eller som har forstyrrer ro og orden i virksomheten. Retten til å nekte gjester adgang åpner kun for bortvisning i særlige tilfeller. Beslutning om bortvisning må foretas av serveringsstedets daglige leder. Det enkelte serveringssted har bare myndighet i tilknytning til eget område. Imidlertid må det enkelte serveringssted kunne bygge sin beslutning på generell erfaring med vedkommende gjest og dennes adferd og/eller tilstand. Departementet vil imidlertid understreke at daglig leders beslutning må være saklig begrunnet og ikke ha karakter av straff. Beslutningen med begrunnelse skal være skriftlig, og må angi hvor lenge utestengingen vil vare.

Til § 17 Politiets adgang til midlertidig stenging

Politiets adgang til midlertidig stenging av serveringsstedet foreslås utvidet til syv dager. Utover dette foreslås ingen endringer i bestemmelsen.

Til § 18 Midlertidig stenging

Etter første ledd har kommunen hjemmel til å stenge et serveringssted midlertidig på visse vilkår dersom det er skjellig grunn til å tro at serveringsstedet vil bli stengt permanent, eller at bevillingshaver eller den for hvis regning stedet drives vil bli fradømt retten til å drive. Bestemmelsens ordlyd er endret noe for å tilpasse bestemmelsen det nye todelte systemet, men det foreslås ingen realitetsendringer i første ledd. En midlertidig stenging kan foretas ved alle serveringssteder, enten de er underlagt kravet om bevilling eller ikke.

Etter annet ledd gis kommunen hjemmel til å stenge et serveringssted midlertidig dersom dette er nødvendig for å stanse lovbrudd. Det er driften av serveringsstedet som må være i strid med regelverket. Dersom daglig leder, eier eller andre som har vesentlig innflytelse på driften av serveringsstedet har begått lovbrudd som ikke har tilknytning til selve driften vil kommunen ikke ha hjemmel til å stenge serveringsstedet midlertidig. Når forholdene er rettet opp igjen vil vilkåret om at stenging må være nødvendig for å ”stanse lovbrudd” ikke lenger være oppfylt, og kommunen må oppheve stengingen. Serveringsstedet vil heller ikke kunne stenges midlertidig etter dette alternativet på grunnlag av fare for lovbrudd. Lovbruddet må faktisk ha inntrådt før serveringsstedet kan stenges midlertidig. Lovbruddet må videre være av en slik karakter at det kvalifiserer til straff eller administrative reaksjoner etter alminnelig eller spesiell lovgivning.

Til § 19 Permanent stenging

Ordlyden i første og andre ledd er endret noe for å tilpasse bestemmelsen det nye todelte systemet. Videre spesifiseres det at det i vurderingen av om et serveringssted skal stenges skal legges vekt på om noen tilknyttet serveringsstedet kan klandres for det aktuelle lovbruddet. I gjeldende bestemmelse står det at avgjørende er om ”bevillingshaver kan klandres” og ordlyden er dermed noe endret. Denne endringen er ikke ment å innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Det foreslås innført et nytt tredje ledd for å klargjøre at kommunen kan trekke tilbake bevillingen uten varsel dersom lovbruddets grovhet tilsier dette. Det siktes her til lovbruddet som er så grove at den alminnelige rettsfølelse tilsier at serveringsstedet ikke bør gis anledning til å rette opp forholdet. Det er da ikke behov for varsel om tilbaketrekking. Det er opp til kommunens skjønn å avgjøre når et lovbrudd er av en slik karakter at det anses som uopprettelig. Eksempler vil kunne være salg av metanol. Dette er kun en presisering av dagens ordning, og innebærer ingen realitetsendringer.

Til § 26 Bortfall av serveringsbevillingen ved bortfall av skjenkebevillingen

Etter denne bestemmelsen vil en serveringsbevilling falle bort dersom skjenkebevillingen bortfaller eller ikke fornyes. Grunnlaget for serveringsbevillingen er da ikke lenger til stede, og det er ikke grunn til å stille de skjerpede krav som en serveringsbevilling innebærer. Dersom virksomheten igjen begynner å servere alkohol må serveringsstedet søke om serveringsbevilling på nytt, og da oppfylle serveringslovens krav til etablererprøve og vandel. Forskjellen mellom et serveringssted med og uten bevilling er i hovedsak kravet om etablererprøve. Kontrollsystemet og stengingsadgangen er lik for både de bevillingspliktige og de ikke bevillingspliktige serveringsstedene, dermed vil denne bortfallshjemmelen få liten betydning for serveringsstedet.

Til § 27 Melding om endringer ved bevillingspliktige serveringssteder i henhold til § 4

Bestemmelsen er flyttet fra § 14 til § 27 i kapittel 5 som bare gjelder for bevillingspliktige serveringssteder. For øvrig inneholder bestemmelsen kun en endring i ordlyden i bokstav a) vedr. skifte av daglig leder, og ingen realitetsendringer.

Til § 31 Overgangsbestemmelser

Andre ledd andre setning foreslås opphevet idet denne overgangsregelen ikke lenger er relevant.