Hovedtrekk i gjeldende rett

Lovens formål og virkeområde

Formålet med loven er å sikre forsvarlig drift av serveringssteder, jf. § 1. Loven skal, gjennom å ivareta serveringsnæringens, de ansattes og samfunnets behov for klare og forutsigbare rammebetingelser, bidra til å gi kommunene et mer anvendelig og praktiserbart verktøy for å bekjempe kriminalitetsutviklingen i enkelte deler av serveringsbransjen samt motvirke illojal konkurranse.

Loven gjelder ved etablering og drift av serveringssted, jf. § 2. Kriteriene for at servering skal falle inn under lovens virkeområde er at det drives servering av mat og/eller drikke og at salget skjer under forhold som innbyr til fortæring på stedet. Eksempel på serveringssted er restauranter, kaféer, kaféteriaer, puber og gatekjøkken, men betegnelsen på stedet er ikke avgjørende for om det omfattes av lovens virkeområde. Se nærmere om vikkeområdet i høringsnotatets kapittel 7.1.

Unntatt fra lovens krav om serveringsbevilling er bl.a. servering som ikke skjer i næring, servering i fly, tog og båter i rutetrafikk, servering i helseinstitusjoner og serveringssteder som drives av lag, foreninger ol.

Tillatelse til å etablere serveringssted

Retten til å etablere et serveringssted er betinget av bevilling fra kommunen. Bevilling skal gis dersom lovens krav er oppfylt. Kommunen er ikke tillagt en skjønnsmessig vurdering av om serveringsbevilling bør gis ut over det som følger av vurderingen av om lovens krav er oppfylt, herunder vandelskravet. Dette innebærer at bevillingsmyndigheten ikke har anledning til å sette tak på antall serveringsbevillinger i kommunen. Bevillingen er knyttet opp mot kravene nevnt i lovens §§ 4-6. Kommunen har vedtaksmyndighet etter loven, men det er opp til kommunen selv å organisere forvaltningen av loven. Bevilling gis til den for hvis regning virksomheten drives, jf. § 3. Serveringsstedet må ha en styrer og en stedfortreder, jf. § 4. Serveringsstedets styrer må gjennomføre etablererprøven etter § 5. Etablererprøven skal sikre at styrer har visse grunnleggende kunnskaper om økonomistyring, om lovgivning knyttet opp til hvordan et serveringssted skal drives, og om den næringsdrivendes forpliktelser overfor det offentlige. Kommunen er gitt adgang til å kreve gebyr for prøveavleggelsen.

Det stilles krav til vandel overfor bevillingshaver, styrer og personer som direkte eller indirekte eier mer enn en tredel av eierandelene eller stemmene i foretak som driver serveringsvirksomhet, og til personer som oppebærer en vesentlig del av serveringsstedets inntekter, jf. § 6. Hensikten bak vandelskravet er å ansvarliggjøre de som står bak driften av serveringsstedet og derigjennom bidra til å forebygge og begrense kriminalitet i bransjen. Dersom bevillingshaver er en juridisk person, stilles det krav til de fysiske personene bak virksomheten. Vandelskravet retter seg mot brudd på straffelovgivningen som er uforenelig med drift av serveringssted. Dette omfatter bl.a. brudd på den alminnelige straffeloven som for eksempel økonomisk kriminalitet, forbrytelser i gjeldsforhold, voldskriminalitet og etnisk diskriminering ved serveringssteder. Straffbare brudd på spesiallovgivningen omfattes også av vandelskravet, eksempelvis brudd på skatte- og avgiftslovgivningen og regnskapslovgivningen.

For å unngå enkle omgåelser av vandelskravet hjemler § 7 konsolidering av eierandeler. Bestemmelsen i § 8 krever at det før serveringsvirksomhet igangsettes, sendes søknad om serveringsbevilling til den kommune der serveringsstedet har sin geografiske beliggenhet. Søknaden skal være skriftlig. Foruten navn og adresse på den for hvis regning virksomheten skal drives (eventuelt organisasjonsnummer), navn og adresse for styrer og stedfortreder samt en angivelse av serveringsstedets lokalisering, skal søknaden vedlegges dokumentasjon på faglige kvalifikasjoner i henhold til § 5. Søknaden skal også vedlegges skatteattest for den som søker om bevilling. Skatteattester utstedes av kommunekassereren og skattefogden og inneholder opplysninger om forfalt, ikke betalt, skatte- og avgiftsgjeld.

Lovens § 9 pålegger kommunen å innhente uttalelse om søkers vandel fra politiet før søknad om serveringsbevilling avgjøres. Kommunen har også hjemmel til å innhente uttalelser fra andre offentlige myndigheter i forbindelse med behandlingen av bevillingssøknader.

I § 10 er kommunen pålagt å ta stilling til bevillingssøknaden så snart som mulig etter at de har mottatt søknaden. Det er satt en maksimal saksbehandlingsfrist på 60 dager.

I § 11 er det pålagt politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene, næringsmiddeltilsynet og Arbeidstilsynet en opplysningsplikt knyttet til forhold de avdekker gjennom sin egen virksomhet som kommunen anser nødvendig for bevillingsspørsmålet. Plikten til å gi opplysninger om denne type forhold går foran den taushetsplikt disse organene måtte ha. Bestemmelsen oppstiller også en selvstendig plikt for ovennevnte etater til å melde fra om opplysninger av et mer begrenset omfang.

Krav til drift av serveringssted

Adgangen til å drive serveringssted er betinget av at kravene som fremgår av lovens §§ 4-6 til enhver tid er oppfylt. Kravene er dermed ikke bare etableringsvilkår, men også driftsvilkår jf. § 12. Det påligger bevillingshaver å sørge for at lovens krav er oppfylt, jf. § 13. Bevillingshaver er forpliktet til å melde fra til kommunen om endringer i virksomheten ”uten ugrunnet opphold”, jf. § 14.

Bestemmelsen i § 15 inneholder hovedregelen for når et serveringssted kan holdes åpent, nærmere bestemt fra kl. 06 til kl. 01. Kommunen kan fastsette avvikende åpningstider, både forlengende og innskrenkede.

Politiet kan, jf. § 16, kreve at det holdes godkjente ordensvakter ved serveringsstedet. Politiet kan kreve at ordensvaktene har gjennomført et kurs for å bli godkjent.

Midlertidig stenging, suspensjon, tilbakekalling osv.

Politiet kan med øyeblikkelig virkning stenge et serveringssted for inntil fire dager dersom dette er nødvendig av nærmere bestemte grunner, jf. § 17. Suspensjonsadgangen som er gitt kommunen i § 18 kan benyttes dersom dette er nødvendig for å avverge eller stanse lovbrudd. I tillegg kreves det at det er «skjellig grunn til å tro» at bevillingen vil bli tilbakekalt etter § 19 eller at bevillingshaveren vil bli fradømt retten til å drive serveringsstedet etter straffeloven § 29 nr. 2. Suspensjonen vil naturlig vare til spørsmålet om tilbakekall av bevilling er avgjort eller dom etter straffeloven § 29 nr. 2 foreligger.

§ 19 fastslår at kommunen kan tilbakekalle serveringsbevillingen dersom lovens krav i §§ 4 til 6, jf. § 7, ikke lenger er oppfylt. Bevillingen kan også tilbakekalles dersom spesielle grunner i tilknytning til serveringsstedet eller driften gjør det utilrådelig at det drives. Kommunen må selv vurdere om kravene ikke lenger er oppfylt.

Bestemmelsen medfører at serveringsbevillingen inndras permanent. Bestemmelsen pålegger kommunen plikt til å gi bevillingshaver en rimelig frist til å rette opp forholdene før bevillingen kan tilbakekalles. Det er opp til kommunens skjønn å vurdere når det er mulig å rette opp forholdene og hvilken frist som er rimelig for opprettingsarbeidet.

Det er kommunen som har ansvaret for å føre bevis for det faktiske grunnlaget for tilbakekallingsvedtaket.

Etter § 20 skal politiet stenge et serveringssted som ikke har/har fått trukket tilbake serveringsbevilling. § 21 åpner adgang til å ilegge bevillingshaver bøter dersom han forsettlig eller uaktsomt overtrer visse bestemmelser i loven eller medvirker til slik overtredelse.

Serveringslovens kap. 5 og 6 har bestemmelser som kommer til anvendelse ved overdragelse av serveringssted, konkurs og dødsfall, samt om rett for serveringsstedet til å holde gjestens eiendeler tilbake når de ikke gjør opp for seg. Klageadgangen er også nevnt her. Denne revisjonen foreslår ingen endringer i kapitlene.

Forholdet mellom serveringsloven og alkoholloven

Serveringssteder som ønsker å servere alkoholholdige drikker må i dag ha to bevillinger; serveringsbevilling etter serveringsloven og skjenkebevilling etter alkoholloven. Kommunen tildeler som hovedregel begge typer bevilling. Mange kommuner behandler søknadene om serveringsbevilling og skjenkebevilling samtidig, men det er to forskjellige vedtak som treffes.

Ved vurderingen av om serveringsbevilling etter serveringsloven skal gis, tar kommunen stilling til om kravene i serveringsloven er oppfylt. Kommunen utøver ikke et forvaltningsmessig skjønn ut over dette. Vedtak om tildeling av skjenkebevilling etter alkoholloven er derimot en utpreget skjønnmessig avgjørelse som treffes på grunnlag av alkoholpolitiske vurderinger. I tillegg til å angi rammene for skjønnet, angir loven hvilke hensyn det blant annet kan legges vekt på ved utøvelse av skjønnet. Både alkoholloven og serveringsloven stiller krav til vandel hos bevillinghaver, men vandelskravet er etter gjeldende regelverk formulert noe forskjellig i de to lovene både hva innhold og personkrets angår.

Bevilling etter alkoholloven og serveringsloven gis til den for hvis regning serveringsstedet drives. Det kan være en fysisk person eller en juridisk person. Begge regelsett har også krav om at det skal oppnevnes en styrer og en stedfortreder. Alkoholloven stiller krav om at man kun kan være styrer for ett skjenkested, mens serveringsloven ikke opererer med slike begrensninger. Det er ofte den samme personen som innehar serveringsbevillingen og skjenkebevillingen.

Serveringsbevilling gis inntil videre, mens skjenkebevilling gis for inntil fire år av gangen, med mindre det dreier som en statlig skjenkebevilling. Serveringsstedets normale åpningstid fremgår direkte av serveringsloven, men kan også fremgå av kommunale forskrifter eller vedtak. Skjenketider fremgår direkte av alkoholloven, men kan også her være regulert av kommunale forskrifter eller vedtak.

Forskjeller mellom de to regelsettene og forslag til ytterligere harmonisering mellom serveringsloven og alkoholloven blir for øvrig belyst under det enkelte kapittel nedenfor.