2 Fiskerinæringens betydning

2 Fiskerinæringens betydning

2.1 Innledning

Nordmenn har til alle tider vendt ansiktet mot havet, og mot havets ressurser. Havet har vært en arenA for levebrød og utfoldelse, og et bindeledd til verden utenfor, til markeder og andre kulturer. Fiskeriene er en sentral del av kystmiljøet og det maritime miljø og er kystens viktigste kulturprodusent og kulturbærer. Historisk har næringen skapt verdifulle kulturmiljøer og kulturminner som det er viktig å opprettholde og bevare. Slik historisk dokumentasjon er kilde til kunnskap og til inspirasjon. Dette gjelder bevaring av fyr, fiskerihavner, fartøy og tilvirkingsanlegg. Det er en viktig samfunnsoppgave å medvirke til at kystens kulturverdier kan overleve kommende generasjoner

Fisk er i høy grad en viktig del av norsk matkultur. Enten det er rekespising på bryggekanten, sild på frokostbordet eller lutefisk på førjulsrestauranten. Bestemte fiskeprodukter er en del av markeringen av årstider og festtradisjoner både nasjonalt og internasjonalt. En vinter uten skreimølje vil nok for mange i nord være like ille som en sommer uten småmakrell eller pir for enkelte langs Oslofjorden. Norsk fiskerinæringen er også den viktigste bidragsyteren til Brasils tradisjonelle påske-bacalao. Fiskeri- og havbruksnæringen har alltid spilt en viktig rolle i norsk matforsyning, og spiller nå også en viktig rolle i internasjonal matforsyning og vil fortsatt utgjøre et sikkerhetsnett i matvaresammenheng.

Norge har rettigheter til og ansvar for noen av verdens mest produktive kyst- og havområder. Dette gir et enestående utgangspunkt for verdiskaping basert på de fornybare ressurser vi har i havet. Så langt tilbake vi han lese historie har fiskeri vært en viktig næringsvei. Den er en del av vår kultur og vår historie. Våre fornybare marine ressurser har gjennom de siste ti år dannet grunnlaget for en kunnskapsintensiv milliardnæring. I dag har Norge inntatt posisjonen som verdens største eksportør av sjømat, og over det meste av verden hvor fiskeprodukter kjøpes er norsk fiskerinæring tilstede. I enkelte markeder er vi markedsledere med betydelige markedsandeler. Gjennom eksporten av fiskeprodukter er Norge tilstede i 140 land, og det er en talende illustrasjon av næringens internasjonale karakter.

Norge har en naturlig beskyttet kystsone med rent atlanterhavsvann. Vi er en moderne fiskeri- og havbruksnasjon; vi har en meget avansert fiskeflåte med tilhørende leverandørindustri og infrastruktur, vi er verdensledende innen oppdrett av atlantisk laks, vi har spisskompetanse vedrørende avl, sykdomskontroll, fôrproduksjon og fôrteknologi. Vi har grunnlag for å kunne posisjonere oss internasjonalt innen fôr og utstyrsproduksjon. Nye arter i oppdrett og annen form for havbruk gir store muligheter, men også den etablerte fiskerinæringen gir rom for fortsatt verdiskaping. Veksten i næringen de nærmeste 20-30 årene spås av mange å kunne overgå inntektene av olje og gass, og de finnes vel knapt noen annen næring med et slikt vekstpotensiale.

Gjennom det århundret vi har bak oss har fiskerinæringen vist en bemerkelsesverdig evne til tilpasning og nyskaping. Forandring og fornyelse er viktige kjennetegn ved kystens historie. Spesielt det siste tiåret har næringen vært gjennom en sterk vekstperiode, og en krevende omstillingsprosess hvor markedsorientering og kompetanse har vært sentrale stikkord. Dette har vært nødvendig for å møte kravene fra den globaliserte verden. Fiskerinæringens varierte struktur er en forutsetning for å kunne fange opp de svingningene i naturressursene som alltid vil være en del av fiskerinæringen. Naturens svingninger har næringen vist at den er i stand til å møte. Vanskeligere kan det være med de menneskeskapte rammebetingelsene, som f.eks. markedsadgang. Skal vi kunne utnytte de store mulighetene som våre marine ressurser gir oss kreves det like gode rammebetingelser som våre konkurrenter har – særlig når det gjelder markedsadgang.

Handelen med fisk og fiskevarer er fortsatt et beskyttet vareområde i verdenshandelen. Dersom fiskerinæringen skal sikres god markedsadgang er det avgjørende at vi setter inn tilstrekkelige ressurser i forhandlingene slik at vi får benyttet den muligheten den nye WTO runden gir til å skape rammebetingelser som kan gjøre norsk fiskerinæringen enda bedre i stand til å øke verdiskapingen, og dermed bidra til at næringen kan yte mer enn i dag både i et distriktsøkonomisk og i et nasjonaløkonomisk perspektiv.

Bedre rammebetingelser gjennom WTO forhandlingene synes også å være veien å gå når det gjelder muligheten for forbedringer i rammebetingelsene til EU markedet. Gitt Norges forhold til EU er det EØS-avtalens protokoll 9 vi forholder oss til når det gjelder fiskerinæringen. Det er rom for drøftinger av uavklarte spørsmål vedrørende protokoll 9. Det synes imidlertid vanskelig å få forbedringer i markedsadgangen for fisk og fiskeprodukter til EU gjennom EØS-avtalens rammer.

Økt liberalisering i verdenshandelen vil etter all sannsynlighet bidra til positive virkninger i distriktene som følge av bedre markedsadgang for fisk. Friere handel kan skape grunnlag for økning i produksjon av oppdrettsfisk med redusert fare for handelsrestriksjoner. Friere handel kan likeledes avstedkomme verdiskaping som følge av reduksjon i tollsatser for videreforedlede fiskeprodukter i tradisjonell fiskerinæring. Samlet kan bedring i de handelspolitiske rammebetingelsene gi en betydelig økning i sysselsetting og verdiskaping basert på norske fiskeressurser. Dette vil ikke bli mindre viktig inn i det neste årtusen når prognosene for oljevirksomheten reduseres. Verdiene skapt av fiskerinæringen er et bidrag til nasjonaløkonomien som fortjener økt oppmerksomhet slik at næringens potensiale kan utnyttes bedre.

2.2 Fiskerinæringens verdiskaping og sysselsetting

Hele 95 % av den norske befolkningen er bosatt ved kysten, og fiskerinæringen er en viktig levevei for kystbefolkningen. Vi finner i dag 40 000 arbeidsplasser direkte i fiskeri- og havbruksnæringen. I tillegg til at næringen representerer et stort antall utfordrende arbeidsplasser med økende krav til kompetanse, skapes det arbeidsplasser i leverandør- og tjenesteyting av stort omfang.

Fiskerinæringen har alltid betydd mye for den norske utenriksøkonomien. Eksporten av fiskeprodukter har gjennom lang tid vokst sterkere enn den øvrige norske eksporten. Norsk fiskeri- og havbruksnæring står i dag for en meget betydelig verdiskaping i dette landet. Nasjonalregnskapets tall for produksjonsverdi i ulike næringer viser følgende utvikling for jordbruk og fiske/fangst/ oppdrett for perioden 1990 til 1998: Innenfor jordbruk er produksjonsverdien redusert fra 28 mrd. i 1990 til 25,9 mrd i 1998, mens utviklingen i fiske og oppdrett viser en økning fra 11,5 mrd. til 20,2 mrd. kroner i samme periode. Med fortsatt vekst i oppdrettsnæringen og fortsettelse av trenden i jordbruket vil fisk og oppdrett om få år passere jordbruket som viktigste sektor i primærnæringen målt i bruttoprodukt.

Fiskerinæringen andel av samlet bruttoprodukt for norsk næringsmiddelindustri utgjorde i 1998 omkring 30 %. Dette er en økning fra 1993 da tilsvarende andel var 20 %. På regionalt nivå har fiskerinæringen størst betydning for samlet bruttoprodukt i Finnmark og Møre og Romsdal. I fylkene Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark var bruttoproduktet fra fiske, oppdrett og fiskeforedling i 1993 større enn summen av tilsvarende mål på verdiskapingen i jordbruk og annen nærings- og nytelsesmiddelindustri. For fylkene fra Hordaland til Finnmark utgjorde bruttoproduktet 8 milliarder kroner i fiskerinæringen og 10 milliarder kroner i landbruk og annen nærings- og nytelsemiddelindustri i 1993

Sysselsetting i verdikjeden fra fangst og oppdrett til foredling og eksport utgjorde i 1998 i overkant av 39.000. Dette er 1,5 prosent av samlet norsk sysselsetting i 1998. Andelen utgjorde omkring 2,2 prosent i 1978 og har sunket kontinuerlig de siste tyve årene. Økt aktivitet på 1990-tallet førte imidlertid til at antallet sysselsatte i fiskeforedling har økt fra 3,6 % av samlet industrisysselsetting i 1992 til 4,1 % i 1998. I tillegg til den direkte sysselsettingen bidrar næringen i et betydelig omfang til sysselsetting i norske tjenesteleverende næringer som redskapsfabrikker, skipsverft, oppdretts- og næringsmiddelutstyrsindustri, transportører, förindustri, emballasjeindustri etc. Det er anslått at dette utgjør rundt 30.000 sysselsatt, samt 20 000 på grunn av avledede ringvirkninger. Samlet sett finner vi altså rundt 90.000 sysselsatte direkte eller indirekte i norsk fiskerinæring. Et stort hjemmemarked for alle disse næringene har vært en viktig forutsetning for en betydelig eksport og etablering internasjonalt.

2.3 Økonomisk utvikling i fiskerinæringen

Det har de siste årene vært store variasjoner i lønnsomheten mellom ulike ledd i verdikjeden i norsk fiskerinæring. I sektorene settefisk og fiske og fangst har totalrentabiliteten ligget godt over 10 %. Avkastningen i matfiskoppdrett lå betydelig under 10 % i 1996 og 1997. Prisoppgangen på fisk som tok til i 1997 ga en økt avkastning både i oppdrett, foredling og eksport i 1998. For 1998 viser tallene at fiskeindustrien hadde bedre avkastning enn norsk industri generelt. Det er forventet at vi vil se det samme for fiskeflåte, men disse tallen foreligger ennå ikke. Finnmark pekte seg ut som fylket med best lønnsomhet i fiskeindustrien. I 1998 var det den delen av fiskerinæringen som beskjeftiget seg med torskefisk som gjorde det best. Økte råstoffpriser resulterte i høyere produktpriser. Tørrfiskbransjen kunne vise til de beste tallene med en avkastning på 26 % av totalkapitalen. Også rekeindustrien tjente mer penger i 1998. Dette skyldes økte priser og en eksportøkning på hele 20 %. I tillegg til prisstigning internasjonalt på hvitfisk, kan en del av forklaringen på fiskindustriens gode tall i 1998 tilskrives svekkelsen av den norske krona. Den delen av industrien som ikke hadde et godt år i 1998 var produsentene av sild og makrell. Krisen i Russland kom samtidig med at sesongen for sild og makrell startet i Norge og førte til et umiddelbart prisfall i alle markeder. Også industrien som produserer sildemel og sildeolje, fiskematbedriftene og foredlere av laks og ørret svekket sin lønnsomhet i 1998.

Variasjoner i fiskerinæringens lønnsomhet kan ikke unngås. De biologiske ressursene næringen beskatter og fordeler vil alltid variere betydelig i størrelse og dermed påvirke uttaket. Fraværet av stabil likevekt i fiskebestandene vil også påvirke oppdrettsnæringen hvis viktigste innsatsfaktor er fôr av marint råstoff.

Til toppen