Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

2.3 Kultur og media i ny drakt


Den norske IT-veien - Bit for bit.

2.3 Kultur og media i ny drakt

Det må stimuleres til innholdsproduksjon og kulturprodukter basert på norsk språk. Den nye teknologien må utnyttes i kunst- og kulturformidling. Produksjon av nye kulturprodukter og tjenester kan bli en ny vekstnæring. Etablerte medievirksomheter er i ferd med å omstille seg for å møte de digitale utfordringene. Antallet tilgjengelige medietilbud og underholdningstilbud vil øke. Tendensen til spesialisering og nisjetilpasning i mediene vil antagelig forsterkes. Utviklingen av informasjonsteknologiske tilbud og løsninger må respektere opphavsmenns og utøvende kunstneres rettigheter.

Informasjonsteknologiske nyvinninger vil innebære store endringer innenfor kultur- og mediesektoren. Det er en utfordring å utnytte de nye mulighetene samtidig som vi opprettholder målene for norsk kultur- og mediepolitikk. Teknologien er ikke et mål i seg selv, men et verktøy. En aktiv holdning er nødvendig dersom vi skal hevde oss som kulturnasjon.

På sikt kan man se for seg en grunnleggende omstrukturering innen forlagsdrift med en dreining fra å utgi bøker, blader, cd, kassetter osv. i fysiske eksemplarer til i større grad å tilby informasjon à la carte over nettene. Publikasjonene overføres fra en digital forlagssentral helt frem til siste ledd, for eksempel universiteter, skoler, bokhandlere eller enkeltkunder, hvor innholdet settes sammen og tas ut i form av en bok, diskett, kassett eller cd.

[Boks 2-5]

Chicago-Kent Law School

Vår felles hukommelse

For bibliotekene, arkivverket og museene åpner informasjonsteknologien nye muligheter i innsamling, ordning, bevaring og formidling av kunnskap. Nye medier vil gi økt tilgjengelighet til informasjonen og nye presentasjonsmuligheter for institusjonene. De kan være kunnskapsbaser som er åpne for alle, uavhengig av bosted. Det er derfor viktig at bibliotekenes, arkivenes og museenes potensial som samfunnets felles hukommelse blir utnyttet i samspill med utdanningssektoren.

Bibliotekene kan bidra til å senke terskelen for bruk av informasjonsteknologi blant folk flest og dermed motvirke avmakt i forhold til den rivende teknologiske utviklingen. Gjennom sin forankring i lokalmiljøet og sin særskilte kompetanse i informasjonsbehandling, brukerveiledning og formidling kan bibliotekene utnyttes i arbeidet for å motvirke skillelinjer mellom dem som behersker og har lett tilgang til den nye teknologien, og resten av befolkningen. Det er nødvendig å se den kunnskapen som finnes digitalt i nær sammenheng med den kunnskapen som finnes i bøker, tidsskrifter og andre kilder. Etter hvert som flere og flere tar i bruk ny teknologi til aktivt informasjonssøk, er det viktig at bibliotekene følger med og videreutvikler sine tilbud.

Arkivverket skal ta hensyn til vitenskapelig forskning og historisk dokumentasjon, men det skal også ivareta forvaltningsmessige og rettslige dokumentasjonsbehov. Innen arkivverket har den enorme veksten i samfunnets samlede informasjonsmengde ført til endrede krav til arkivbehandling og arkivbevaring. Informasjonsteknologien vil i større grad sette arkivverket i stand til å håndtere de store mengdene edb-lagret arkivmateriale som skapes i vår tid, og til å utvikle mer rasjonelle og effektive metoder for gjenfinning og fremfinning av informasjon.

Informasjonsteknologien åpner for ny bruk av museenes samlinger. Via datanettene kan museene nå ut til nye grupper og tilrettelegge samlingene for grupper som ikke har anledning til å besøket museet. Det ligger en særlig utfordring i å tilrettelegge nasjonale samlinger til bruk i utdanning over hele landet. Ved hjelp av informasjonsteknologien kan det i fremtiden bli mulig å utnytte landets totale samlinger som en helhet.

[Boks 2-6]

Musikkbestillingsterminal på Deichmanske bibliotek

Flere kringkastingstilbud og bedre kvalitet

I kringkastingsvirksomhet betyr digitaliseringen at video, fjernsyn, datatrafikk og telefonsamtaler kan formidles side om side i samme nett, mens de nå er forbeholdt én tjeneste. Informasjonen kan "pakkes" mer effektivt inn på sendersiden for utpakking hos mottaker, og den krever langt mindre transportkapasitet i nettene. Slik blir det mulig å tilby flere kanaler på de eksisterende nettene, og en kan bruke kapasiteten til å tilby tjenester med bedre lyd og bilde enn dagens tjenester. Den samlede reklameomsetningen i Norge setter naturlig nok grenser for antallet reklamefinansierte fjernsyns- og radiotilbud som det er plass til. Det er likevel sannsynlig at det vil utvikles et marked for ulike tjenester basert på betaling.

Flere forsøk med interaktivt fjernsyn kombinert med bestillingstjenester er i gang internasjonalt. I Norge planlegger Telenor Forskning å starte slike forsøk i 1996. Blant de tjenestene som skal tilbys, er filmer og enkeltstående programmer, vanlige fjernsyns- og radiokanaler, hjemmehandel, fjernundervisning, dataspill og ulike former for tekstinformasjon.

Strategiene til de internasjonale satellittbaserte betalingsfjernsynsselskapene ser ut til å være maksimal utnyttelse av et gitt antall programmer ved at de sendes i reprise i et høyere tempo eller kommer i forskjellige utgaver på samme kanal. Astra-satellittene vil med digital teknikk og maksimal utnyttelse tidoble kapasiteten og gi 560 nye kanaler. Likevel er kapasiteten kjøpt opp til siste senderør. Disse kanalene vil bli benyttet til å sette sammen ulike tilbud, blant annet såkalte nesten-på-bestilling-tjenester over satellitt. Så kan mottakeren selv innenfor et gitt programtilbud velge hva hun ønsker å se og når hun ønsker å se det. Slike sendinger kan være basert på at f.eks. en film blir sendt med ulike starttidspunkt på flere kanaler. Også muligheter for mer avanserte former for betaling oppstår.

Allmenne tilbud på norsk

Fjernsyn er ikke gratis. NRK betales over kringkastingsavgiften, TV 2 betaler vi for hver gang vi kjøper en flaske oppvaskmiddel eller en pakke bleier, mens vi betaler for MTV og CNN i form av abonnementsordninger. I informasjonssamfunnet der konkurransen på det kommersielle markedet med stor sannsynlighet fører til både mer ensrettede og mer spesialiserte tilbud, blir det desto viktigere å opprettholde et allmennkringkastingstilbud. Dette tilbudet skal ivareta både smale og brede grupper, sikre den allmenne samfunnsdebatten og fungere som folkeopplyser og kulturformidler.

Innenfor audiovisuell sektor har norsk språk og kultur lenge vært under betydelig press særlig fra engelsk språk og angloamerikanske verdier og kultur. Dette presset vil øke i den digitale hverdagen. Mindre språksamfunn som det norske vil ha mer begrensede kommersielle og kulturelle markeder, samtidig som kostnadene ved å nå frem og risikoen for tap er større. Også i denne sammenhengen er et norsk allmennkringkastingstilbud og et marked for norske audiovisuelle tjenester og produkter viktig slik at vår egen kultur og egne kulturuttrykk er representert. Det er viktig å sikre at uttrykk for den norske kulturarven og oppdatert offentlig informasjon blir tilgjengelig i digitalt format.

[Mediebruk i befolkningen (9-79 år). (Graf)]

Mediebruk i befolkningen (9-79 år). Bruk av ulike massemedier en gjennomsnittsdag. (Kilde: SSB Kultur og mediebruk 1994)

Hvordan møte uønsket innhold på nettene?

Med digitaliseringen øker muligheten på godt og vondt for direkte samhandling mellom bruker og tilbyder. Dette gjelder også muligheten for spredning av uønsket innhold av for eksempel voldelig, pornografisk karakter eller rasistisk innhold. Så lenge informasjonen flyter i nettene, er det ikke mulig å kontrollere hva innholdet er. Våre lover og regler vil være lite effektive når materialet opprinnelig kommer fra utlandet. Utviklingen reduserer altså muligheten til effektiv offentlig regulering av tilgangen på programmateriale med uønsket innhold.

Ansvaret for at slikt materiale ikke oppnår vesentlig spredning, overføres til den private sfære. Mobilisering av den enkeltes holdninger vil være et viktig våpen mot spredning av uønsket innhold. Men vel vitende om de begrensninger internasjonaliseringen legger på innholdsregulering og kontroll, må vi feie for egen dør. Utgangspunktet må være at spredning av informasjon på nettene så langt som mulig må være underlagt de samme normer som tradisjonell informasjonsformidling.

Opphavsretten

For å kunne dra full nytte av de mulighetene som åpner seg for distribusjon, interaktivitet og utvikling av nye tjenester, må de som skaper og produserer materialet kunne håndheve sine rettigheter og blant annet ta seg betalt eller få vederlag. Uten at disse interessene sikres, vil det ikke bli investert i utvikling av nye produkter, og mulighetene vil ikke bli benyttet fullt ut.

Ennå er ikke betalingsordningene fullt ut tilfredsstillende, men både i Norge og på europeisk og internasjonalt nivå arbeides det nå for å legge til rette for rettsregler som ivaretar rettighetshaveres og brukeres interesser, og som skal gi sikrere betalingsordninger. Det arbeides også med å finne tekniske løsninger som skal forhindre piratkopiering og ulovlig bruk av beskyttet materiale.

Fremstilling av multimedieprodukter berører et stort antall rettighetshavere. Særlig når produksjonen skjer på grunnlag av materiale som allerede finnes, eksempelvis tidligere utgitte bøker, filmer og plater, er det viktig å kunne klarere rettighetene på en enkel måte. Grensene for hva brukerne kan gjøre eventuelt mot vederlag, men uten å spørre, og hva de må ha tillatelse til, må gås opp nøye.


[innhold][forrige][neste][ordliste]


Oppdatert 9 januar 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen