Historisk arkiv

Behovet for å utvide...

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Behovet for å utvide dagens klageordning

Økt konfliktpotensiale etter liberaliseringen i 2001

19. februar 2001 ble det gjennomført en liberalisering av tildelingsreglene for domenenavn under .no. Tildelingsreglene som gjaldt før 19. februar 2001 var svært restriktiv. For det første kunne hver organisasjon kun få tildelt ett domenenavn. For det andre var det utelukkende anledning til å søke om å få tildelt domenenavn som hadde tilknytning til organisasjonens navn, eller som organisasjonen kunne dokumentere at de var kjent under (varemerker etc.). Dette ble avgjort etter en skjønnsvurdering av NORID før tildelingen av domenenavn ble foretatt.

Domenenavnspolitikken som gjaldt før 19. februar 2001 virket i seg selv begrensende på domenepirateri og annen form for krenkelse av andres rettigheter. Samtidig var valgfriheten for brukerne liten. Endringen som ble foretatt i tildelingsreglene for domenenavn i februar 2001 innebar en betydelig liberalisering mht brukernes valgfrihet.

Brukerne kan nå i prinsippet søke om de navn man ønsker. Dersom man oppfyller de formelle kriteriene, ikke allerede har 15 domenenavn eller det aktuelle domenenavnet allerede er registrert, så vil man få sin søknad innvilget. Det finner ikke sted noen form for skjønnsvurdering ved tildelingen.

Liberaliseringen av domenenavnspolitikken medførte høyere risiko for å det kunne bli tvister mellom søker/innehaver av domenenavn og en tredjepart som hevdet sin rett krenket.

I forkant av liberaliseringen i februar 2001 vurderte telemyndigheten hvilken type klageadgang det skulle åpnes for. Det ble bl.a. vurdert om tredjepartskonflikter skulle henvises til de ordinære domstoler, eller om det var behov for et alternativ eller supplement til disse for eksempel i form av et eget tvisteløsningsorgan. NORID foreslo å avvente dette inntil man hadde litt mer erfaring med konfliktnivået, og heller løpende vurdere behovet. Myndighetene sluttet seg til denne vurderingen.

Myndighetene foretok en avveining mellom hensynene til brukernes valgfrihet og effektiv saksbehandling på den ene siden, og hensynet til å søke å begrense omfanget av domenepirateri og andre typer av krenkelse av andres rettigheter på den annen. Man var klar over at en rettslig prosess kan bli både tidkrevende og kostbar. Dersom en av partene ikke så seg tjent med å gjennomføre en slik prosess, kunne det fremtvinge uheldige løsninger.

I myndighetenes avveining ble det lagt vekt på signalene som kom fra markedet om at man ønsket å prioritere effektivitet og fleksibilitet. Imidlertid forutsatte telemyndigheten at eventuell utvidelse av klageadgangen skulle vurderes senere (hvilket er en del av mandatet til denne utredningen).

Tredjepartskonflikter etter dagens ordning

Siden tredjepartskonflikter i dag avvises av NOK, jf. Navnepolitikken pkt. 16, er partene henvist til å finne andre løsninger. Tvister om hvorvidt registrering og/eller bruk av et domenenavn innebærer en krenkelse av en tredjeparts rettigheter, må løses mellom partene. Tvisten må da søkes løst gjennom f.eks. et forlik med eller uten juridisk bistand. Alternativt må den part som føler seg forulempet gå til rettslige skritt mot innehaver av domenenavnet.

Når det gjelder rettslige skritt finnes to alternativer:

Begjæring om midlertidig forføyning

Det er midlertidig forføyning og ikke ordinær hovedforhandling ved stevning som har vært mest brukt i domenetvister, jf. kapittel 11.3. Grunnen til dette er antagelig at det ofte haster med å få stanset bruken av domenenavnet. Med midlertidig forføyning forstås en foreløpig avgjørelse med en hurtig saksbehandling i namsretten 29Tingsrettens betegnelse når den utfører funksjoner tillagt den etter tvangsfullbyrdelsesloven av 26.6.92 nr. 86.

Tvangsfullbyrdelsesloven av 26.6.92 nr. 86 (tvfl.) § 15-1 slår fast at ”den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger, kan begjære midlertidig forføyning etter dette kapitlet dersom det foreligger sikringsgrunn 30Sikringsgrunn kan være et behov for en midlertidig ordning for å avverge vesentlig skade eller ulempe, eller fordi det senere kan bli vesentlig vanskeliggjort å gjennomføre kravet.”. Kravet vil i disse tilfellene være at en krenkelse av registrert eller innarbeidet varemerkerett må opphøre. Dette betyr at dersom det ikke foreligger en slik krenkelse/rettighet, kan ikke den part som føler seg forurettet få en midlertidig forføyning. Ofte er det også vanskelig å sannsynliggjør at man har en sikringsgrunn. Etter at man har fått midlertidig forføyning for å få stanset en urettmessig bruk, må man så gå til domstolene med et ordinært søksmål.

Ordinært søksmål

En midlertidig forføyning gir riktignok mulighet for en hurtig avklaring, men den er foreløpig.

En varemerkeinnehaver som mener at han har fått sine rettigheter krenket, kan også anlegge sak direkte for de alminnelige domstoler. Men en ordinær domstolsbehandling tar lang tid, og hvis det har vært midlertidig forføyning først, kan det gå måneder og år før man får en endelig avklaring. NORID kan i dag ikke slette navnet før det foreligger en rettskraftig dom. Likeledes kreves innehavers medvirkning/samtykke for å overføre navnet til den vinnende part.

Når det gjelder vurderingen av hvilke rettslige skritt som skal tas vil kostnadsspørsmålet kunne være viktig. En begjæring om midlertidig forføyning vil ofte bli kostbar for partene. Det kan i dag dreie seg om alt fra 5000 kr til 50.000 kr, inklusive juridisk hjelp. Kostnadene for behandling for første instans ved de ordinære domstoler varierer, men kan beløpe seg til opptil 350.000 kr. En tredjepart som har begjært midlertidig forføyning og som taper hovedforhandling, løper i tillegg en stor risiko for å måtte betale saksomkostninger og erstatning til innehaver av domenenavnet. Risikoen for høye kostnader kan være nok til at rettmessige varemerkeinnehavere vil kvie seg for å anlegge sak, dersom de ikke kommer til enighet med domeneinnehaveren på annen måte.

Erfaringer etter liberaliseringen

NOKs erfaringer

I løpet av det knappe året som NOK har vært i virksomhet, har det kommet 13 klager. Hele 12 av disse er blitt avvist på bakgrunn av at det som det er klages over er forhold som faller utenfor NOKs kompetanseområde. Halvparten av tilfellene dreier seg om tredjepartskonflikter. Dette er imidlertid et veldig beskjedent antall sammenlignet med det store antallet registreringer som gjøres. Det er imidlertid usikkert hva dette tallet representerer, i og med at dette er klager som i utgangspunktet overhodet ikke skulle kommet til NOKs kunnskap.

Fra markedet

En undersøkelse i advokatbransjen som arbeidsgruppen har fått utført, viser at det hittil har vært til sammen ca. 150 henvendelser vedrørende tredjepartskonflikter i domenenavnssaker. Ofte er dette mer komplekse saker hvor krenkelse av tredjeparts rettigheter gjennom domenenavnsregistrering er én side av saksforholdet. Av disse henvendelsene løses de fleste ved forlik. I kun et fåtall av sakene ender partene i retten.

Per i dag foreligger det etter arbeidsgruppens kunnskap to førsteinstansdommer og minst syv midlertidige forføyninger. Flere av disse avgjørelsene omhandler imidlertid andre toppdomener enn .no, men har likevel relevans da tvistene er avgjort etter norsk rett.

I to rettssaker den senere tid, Carlsbergdommen og Playstation 2-dommen, har domstolene funnet at registrering av domenenavn har krenket varemerkerettigheter 31I en tredje ny dom, Vikaneset-dommen, har retten kommet til det motsatte resultat.. Retten kom i begge sakene til at varemerkeeier hadde berettiget grunn til å motsette seg at saksøkte brukte varemerket i domenenavnet, og at bruken innebar et inngrep i varemerkeeiers rettigheter etter varemerkeloven § 4. Saksøkte ble dømt til å stoppe bruken av domenenavnene og overføre dem til saksøker. Saksøkte ble idømt erstatning etter reglene i vml. § 38. Markedsføringsloven ble også påberopt, men retten fant ikke grunn til å drøfte forholdet til disse bestemmelsene da saksøker fikk medhold etter varemerkeloven. Playstation2-dommen er anket til lagmannsretten.

Carlsberg-dommen (Oslo byrett den 11. desember 2001).

Carlsberg Breweries AS saksøkte en norsk pubeier, og krevde at dennes domenenavn på Internett - "carlsberg.no" og "tuborg.no" - ble overført til Carlsberg. Pubeieren krevde seg frifunnet, og anførte at det var blitt gitt samtykke, og at hjemmel for kravet om overføring manglet.

Retten la til grunn at Carlsberg har varemerkerettigheter til navnene "Carlsberg" og "Tuborg”. Retten konkluderte med at pubeierens registrering og bruk av domenenavnene carlsberg.no og tuborg.no var i strid med Carlsbergs varemerkerettigheter, jf. varemerkeloven (vml). § 4.

Carlsberg påberopte også vml. § 6 annet ledd, idet Carlsberg og Tuborg er store verdensmerker. Saksøker påberopte også markedsføringslovens §§ 1 og 8a. Retten fant det ikke nødvendig å drøfte forholdet til disse bestemmelsene da saksøker hadde fått medhold etter reglene i vml §4.

Saksøkte ble dømt til å stoppe bruken av domenenavnene og overføre de til saksøker. Pubeieren ble idømt erstatning etter reglene i vml. § 38.

Playstation2-dommen (Nordhordland herredsrett den 20. august 2001).

Sony Computer Entertainment Europe Limited (Sony) saksøkte Multimedia Import Norge, og krevde domenenavnet “playstation2.no” og andre domenenavn som inneholdt ”playstation” overført til Sony. Multimedia Import Norge drev med parallellimport og salg av spill fra Japan. Saksøkte krevde seg frikjent.

Retten kom til at Sony hadde berettiget grunn til å motsette seg at saksøkte brukte varemerket Playstation i domenenavnet og at bruken innebar et inngrep i Sonys rettigheter etter varemerkeloven § 4.

Saksøkte ble dømt til å overføre domenenavnet “playstation2.no” og andre domenenavn som inneholdt ”playstation”. Saksøkte ble også dømt til å betale vederlag for bruk av varemerket, samt erstatning for den skaden Sony ble påført etter reglene i vml § 38.