Innspill til stortingsmelding om utviklingspolitikken fra Kirkens Nødhjelp

Utviklingspolitikken må være fundert på målet om at alle mennesker skal nyte alle menneskerettigheter slik disse er formulert i FNs ulike erklæringer og konvensjoner. I en globalisert verden vil bekjempelse av fattigdom også være et viktig bidrag for å skape en bedre felles framtid, skriver Kirkens Nødhjelp.

Kirkens Nødhjelp takker for muligheten til å komme med innspill i prosessen mot en ny stortingsmelding om utviklingspolitikken. Vårt utgangspunkt er at i takt med globaliseringen blir stadig flere politikkområder viktige og relevante for bekjempelse av fattigdom. I en helhetlig politikk for utvikling må rike land levere på flere områder. Utviklingspolitikk må ikke sees som et særområde som bare gjelder bistand. Kirkens Nødhjelp imøteser derfor en stortingsmelding med et bredere politisk tilslag.

Utviklingspolitikk må ses som en integrert del av utenrikspolitikken. Det er denne som fastlegger Norges politikk i internasjonale arenaer og i forholdet til andre stater. For Kirkens Nødhjelp er det likevel viktig å fastholde at selv om utviklingspolitikken må integreres i utenrikspolitikken må den ha et annet innsteg enn den øvrige utenrikspolitikken. Utviklingspolitikken må være del av et større, utenrikspolitisk prosjekt, men samtidig sikres mulighet til å utformes på et langt bredere grunnlag. Utviklingspolitikken må være fundert på målet om at alle mennesker skal nyte alle menneskerettigheter slik disse er formulert i FNs ulike erklæringer og konvensjoner. I en globalisert verden vil bekjempelse av fattigdom også være et viktig bidrag for å skape en bedre felles framtid.
Kampen mot fattigdom er vår tids største utfordring. Halvparten av jordens befolkning er fattige og 70 prosent av dem er kvinner. Fattigdom bryter med menneskers udiskutable og grunnleggende rettigheter, slik de er formulert i FNs universelle menneske rettighetserklæring. Disse økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene må sees som reelle og konkrete forpliktelser.

Kirkens Nødhjelp vil i dette innspillet spesielt fokusere på bistand, handel, investeringer, bedrifters samfunnsansvar, lånebetingelser, klima, energi, sikkerhetspolitikk, migrasjon og turisme. Vi stiller oss gjerne til disposisjon for eventuell oppfølging og videre dialog om dette skulle være ønskelig.

1.0 Handel

Handel er grunnleggende og avgjørende for å forbedre menneskers levekår. Likeledes understreker handel menneskers gjensidige avhengighet og kan slik bidra til å sikre fredelig sameksistens mellom folk og nasjoner. Men handel kan også ødelegge relasjoner, skape og opprettholde ulikhet, og lede til uverdighet, fattigdom, vold og konflikt. Utviklingsmålsettingen for Norge som internasjonal aktør bør være å arbeide for at global handel tjener utviklingspolitikkens mål. Kirkens Nødhjelp mener derfor at

  • Verdens handelsorganisasjon (WTO) som multilateral handelsarena er det mest egnede forum for å reformere det internasjonale handelsregelverket, fordi WTO er i stand til å begrense de mektigste og sterkeste landenes frihet. Derfor er det svært viktig at Norge aktivt bidrar til at WTO-forhandlingene fører frem til en avtale der fattigdomsbekjemping og økonomisk og sosial utvikling for fattige land vektlegges.
  • Utviklingslandene inkludert mellominntektsland må sikres politisk handlingsrom til å utvikle sine komparative fortrinn i den globale handelen. Dette fordrer større grad av forskjellsbehandling enn det dagens forhandlinger legger opp til. Norges offensive interesser innen fiskerier må ikke fremmes på bekostning av fattige lands mulighet til å beskytte sårbare sektorer og industrier, i multilaterale (WTO, Nama), så vel som bilaterale forhandlinger.
  • Utviklingslandenes rett til beskyttelse av egne markeder for landbruksprodukter bør vektlegges. De fattige landene må tillates politisk handlingsrom og fleksibilitet til å beskytte og bygge opp eget landbruk. Dette må kombineres med økte muligheter til å selge sine produkter i de rike landene. Rike lands direkte og indirekte subsidiering av landbrukseksport må kraftig reduseres. Støtteordningen til norsk landbruk må endres slik at Norge i WTO ikke må arbeide for et regelverk som tillater handelsvridende subsidiert eksport.
  • Norge må støtte utviklingslandenes rett til å benytte seg av WTOs innebygde TRIPS-fleksibilitet (Doha-erklæringen 2001) for tvangslisens og parallelleksport av kopimedisiner, både innen multilaterale og bilaterale (Efta) forhandlinger.
  • Regjeringens forslag (i St.t.prp. nr. 1 2007-2008) til utvidelse av tollpreferanseordningen for utviklingsland (GSP) har Kirkens Nødhjelp lenge etterlyst og er svært positive til. Kvote- og tollfrihet bør utvides slik at også lavinntektsland som Vietnam og Pakistan blir inkludert i ordningen. Kirkens Nødhjelp vil understreke viktigheten av at overvåknings- og sikkerhetsmekanismen håndheves og administreres næringsnøytralt der utviklingshensyn tillegges stor vekt. Langsiktighet i markedsadgang vil være viktig for de aktører som ønsker å benytte seg av de ulike preferanseordningene.
  • Forbrukere må sikres god informasjon om hvor og hvordan produktene blir fremstilt. For å sikre åpenhet om produktene må norske importører offentliggjøre hvilke underleverandører de har i utviklingslandene slik at det er mulig å etterprøve hvem som har produsert varene og hvilke arbeidsforhold/betingelser de ansatte har.
  • Norge bør arbeide for en sosial klausul i WTO. De sentrale arbeidsrettighetene bør innføres i avtaleverkene rundt internasjonal handel. Men standardene må heller ikke bli så strenge at utviklingslandene mister det viktigste konkurransefortrinnet som muliggjør velstandsoverføring fra nord til sør gjennom internasjonal handel.

2.0 Investeringer og bedrifters samfunnsansvar

Historisk sett har en av de viktigste kildene til økonomisk utvikling vært tilgang på kapital. Med kapital følger også kapital- og kunnskapsoverføring som er svært viktig for å få fortgang i den økonomiske utviklingen. For de fleste fattige land må denne kapitalen komme fra utlandet. En sentral problemstilling er hvordan norske og internasjonale investeringer til områder med mangel på investeringer, slik som Afrika, kan øke. På grunn av Statens Pensjonsfond-Utland sine krav til sikkerhet og avkastning er det begrenset i hvilken grad Norges oljeoverskudd bidrar til utvikling i fattige land. Kirkens Nødhjelp ser dette som en utfordring da Norge bør bruke mer av oljeoverskuddet til investeringer og næringsutvikling i fattige land. Et fond tilsvarende 1 prosent av Pensjonsfondet Utland bør brukes til dette formål.

Kirkens Nødhjelps forståelse av bedrifters samfunnsansvar, eller CSR, tar utgangspunkt i et selskaps respekt for og aktivt fremme av menneskeretter og bærekraftig utvikling slik dette er uttrykt i sentrale og relevante internasjonale konvensjoner. Sagt litt enklere handler dette om måten en bedrift tjener pengene sine på.

Ansvar for egne handlinger (”accountability”) som etisk prinsipp bør ligge til grunn for bedrifters virksomhet generelt, og særlig når det gjelder samfunnsfokus. De senere årene har den frivillige tilslutningen til både OECD sine retningslinjer for bedrifter, FNs Global Compact og Global Reporting Initiativ (GRI) økt betydelig. Frivillige ordninger har sin misjon, men også sin begrensning. Mangelen på felles standard fører til store sprik i informasjons-tilgangen, og faren er absolutt til stede for at omdømmehensyn veier tungt når bedriftene plukker etiske indikatorer mer eller mindre fritt. Kirkens Nødhjelp mener at:

  • Kirkens Nødhjelp mener at man i løpet av noen år bygger opp et fond tilsvarende 1 prosent av Statens Pensjonsfond Utland for investeringer i lavinntektsland med spesielt fokus på Afrika og MUL. Midlene kanaliseres gjennom Norfund, som gis rom til å øke forvaltningskapasiteten da investeringer i fattige land er ressurskrevende. Fondet bør administreres adskilt fra den bistandsfinansierte investeringsporteføljen og eies av Finansdepartementet. Det må stilles strenge krav til utviklingseffekten av investeringene og rapporteres jevnlig på disse.
  • Oljefondet er et av verdens største og viktigste fond. Gjennom positiv filtrering bør en del av formuen plasseres i selskaper som bidrar til å løse klimaproblemene. På den måten kan fondet bidra til en raskere utvikling av energieffektiv og klimavennlig teknologi.
  • Kirkens Nødhjelp ser det som viktig at Norge fremmer posisjoner i WTO og i bilaterale avtaler som tillater utviklingslandene politisk handlingsrom til å regulere investeringer både ved markedsadgang og etter at investeringen er foretatt. Kirkens Nødhjelp er bekymret for tendensen til å svekke nasjonale myndigheters muligheter til å påse at investeringene de mottar tjener nasjonale utviklingspolitiske mål. De fleste land har skepsis mot å gi samme rettigheter og beskyttelse til multinasjonale selskaper innenfor sine grenser som de søker å sikre sine selskaper utenfor landets grenser. Denne iboende asymmetrien rammer fattige land hardest.
  • Det finnes en rekke offentlige ordninger som har til hensikt å støtte norsk næringsliv i utlandet. Målsettingen er at norsk økonomi innenfor de områder hvor vi har fortrinn skal bli en av de mest ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte. De administreres under GIEK, Norfund, Norad, Innovasjon Norge. Disse ordningene bør styrkes for de fattigste lavinntektsland og det må stilles som krav at bedriftene som får støtte har et bevisst og pro-aktivt forhold til grunnleggende prinsipper innen etikk, samfunnsansvar og miljø, og at støtte gjøres betinget av tilslutning til OECDs retningslinjer.
  • Det innføres en lovfestet minstestandard for rapportering på sosiale og miljømessige indikatorer for børsnoterte selskaper. Det offentlige må spille en aktiv rolle i å utvikle verktøy og rapporteringsstandarder som kan tilpasses både større og mindre virksomheter. Den etablerte GRI standarden vil være et naturlig utgangspunkt for lovfestet rapportering, særlig for større selskap.
  • Det arbeides for internasjonale retningslinjer og minimumsstandarder for bedrifters samfunnsansvar under FN. Målet må være et internasjonalt regelverk som utgangspunkt for inkorporering i nasjonale lover og regler slik at man operer med en internasjonal minstestandard.
  • Eierskapsmeldingen slår fast at statseide selskaper skal være blant de beste på samfunnsansvar. Etiske retningslinjer bør etableres for dette og det må utvikles verktøy for å håndheve dette. Insentivsystemer og lederbonuser må utvikles til også å inkorporere resultater på det miljømessige og sosiale området. Retningslinjene må også gjelde for innkjøp og  underleverandører.
  • Staten som eier bør føre en eierskapspolitikk som går utover de etablerte minstenormene for samfunnsansvar. Bedrifter som har virksomhet i utviklingsland bør vektlegge positive lokale ringvirkninger. Staten må ha klare forventninger om at statseide selskaper både rekrutterer proaktivt lokalt og fremmer lokale leveranser og samarbeider med lokale bedrifter som kontraktører og leverandører der slike finnes, og investerer i å utvikle bærekraftige og konkurransedyktige lokale bedrifter.

Illegitim gjeld, långiveransvar og de internasjonale finansinstitusjonene

Behovet for demokratiske reformer av de internasjonale finansinstitusjonene er ennå stort og det stilles fortsatt betingelser i forbindelse med lån, bistand og gjeldsslette som både undergraver demokratiske prosesser og fattigdomsbekjempelse. Norges beslutning, i oktober 2006, om å slette gjelden for skipseksportkampanjen har vakt betydelig oppsikt internasjonalt ved at Norge bidro til, som et av de første landene noensinne, å sette spørsmålet om långiveransvar på dagsorden. Kirkens Nødhjelp er av den oppfatning at

  • Beslutningen om å slette skipseksportgjelden bør følges aktivt opp fra norsk side ved at Norge selv opptrer som en ansvarlig långiver og fortsatt arbeider for at illegitim gjeld og långiveransvar kommer høyere på dagsordenen internasjonalt. I dette arbeidet vil det være viktig at det skapes mer uavhengige fora internasjonalt som kan føre arbeidet med illegitim gjeld, långiveransvar og en rettferdig gjeldsforhandlingsmekanisme videre.
  • Norge, for å sikre fortsatt reform i Verdensbanken, må være villig til å bruke nivået på sitt bidrag til institusjonens IDA-fond, herunder også vurdere å holde igjen støtte, for å presse frem nødvendige endringer, herunder reduksjon og, på sikt, fjerning av økonomiske betingelser som innebærer krav om privatisering og liberalisering. Det bør være opp til hvert enkelt land selv å bestemme balansen mellom privat og offentlig sektor i den økonomiske politikken.
  • En helhetlig norsk utviklingspolitikk må også i mye større grad enn tidligere innebære en kritisk gjennomgang av norsk politikk overfor IMF. Utviklingspolitiske målsettinger og tusenårsmålene må legges til grunn også for norsk politikk overfor IMF.  IMF bør konsentrere virksomheten om sitt opprinnelige mandat som er overvåking av økonomien i medlemslandene. IMFs rolle i utviklingsland bør reduseres.
  • Norge må fortsette arbeidet for en demokratisering av de internasjonale finansinstitusjonene der utviklingslandene gis økt stemmevekt.

3.0 Klima

Klimatoppmøtet på Bali satte i gang en omfattende prosess som i løpet av de to neste årene skal resultere i en ny internasjonal klimaavtale. Det overordnede målet må være å få på plass en effektiv, forpliktende og utviklingsvennlig klimaavtale. I en utviklingsvennlig klimaavtale står retten til utvikling for de som ikke har bidratt til å skape klimaproblemet og som ikke har tatt del i verdens velstandsutvikling, sentralt.  Parallelt i arbeidet med å få en utviklingsvennlig klimaavtale på plass, er det avgjørende at man enes om hvilke mekanismer og institusjoner som skal håndtere de ressursoverføringene som skal skje mellom rike og fattige land. Kirkens Nødhjelp mener derfor at

  • En ny klimaavtale må ikke sementere ulikheter i velferd og inntekt som følge av at det er lite atmosfærisk rom igjen for vekst for fattige land og folkegrupper. Byrdefordeling må baseres på historisk ansvar og kapasitet og sikre retten til utvikling. Dette innebærer at rike land må betale for egne utslippsreduksjoner så vel som utslippsreduksjoner i fattige land. En konkretisering av dette kan være at Norge tar til orde for en todelt forpliktelse for rike land etter 2012.
  • Norge må arbeide aktivt for et internasjonalt rammeverk og mekanismer innen det multilaterale systemet som vil sikre tilstrekkelige og forutsigbare midler til tilpasningstiltak i fattige land, og at disse midlene blir addisjonelle til dagens bistandsmidler. Internasjonal finansiering til viktige klimatiltak kan sikres på mange måter. En global auksjonering av utslippskvoter kan være en modell, mens en utvidelse av avgiften på 2 % ved CDM-handel til også å omfatte JI- og kvotehandel er en annen.
  • En gjennomgang av den grønne utviklingsmekanismen (CDM) må ta sikte på å gjøre mekanismen til et verktøy for faktisk reduserte utslipp og bærekraftig utvikling. Norge bør bruke mer av ressursene som settes av til internasjonale utslippsreduksjoner som klimainvesteringer der fattigdommen og energimangelen er størst. Vi oppfordrer til å se nærmere på hvordan Norge kan prioritere fattige afrikanske land gjennom bruken av fleksible mekanismer, blant annet gjennom kjøp av kreditter tidlig i prosjektutviklingen, subsidiering og sektortilnærming.

4.0 Energi

Energisikkerhet og klimaforandringer er to av de største utfordringene verdens-samfunnet står over overfor i dag, og internasjonal energipolitikk er i økende grad utenrikspolitikk. Norge er en relativt stor aktør i de globale markedene for fossilt brensel, som er de helt dominerende markedene for energi globalt. Kirkens Nødhjelp mener at:

  • Økt tilgang til energi er avgjørende for utvikling. Norge må derfor aktivt arbeide for å fremme, forenkle og finansiere teknologioverføringer til utviklingslandene. Utfordringen er å sørge for at utviklingslandene får tilgang til energi som ikke fører til ytterligere klimaendringer og forverrer fattiges levekår.
  • Med den kompetansen Norge har på energisektoren samt viktigheten av omstilling og investeringer i energisektoren er fornybar energi, og en kartlegging av potensialet særlig for vind- og solkraft, et område som bør vektlegges sterkere i utviklingspolitikken.
  • Biodrivstoff bør sees som en helt nødvendig del i en felles strategi for å hindre raskt eskalerende klimaendringer. Bioenergi representerer for mange utviklingsland også en unik mulighet til å bli mindre avhengige av petroleums-import, og er samtidig en energiløsning med svært gode muligheter for lokal produksjon og ressursutnyttelse. Kirkens Nødhjelp ser det og som viktig at Norge Norge innfører omsetningskrav og arbeider aktivt for å få på plass et internasjonalt sertifiseringssystem for å garantere at bioenergiprodukter oppfyller miljømessig standard og ikke går på bekostning av matvaresikkerhet.

5.0 Sikkerhetspolitikk

Mange sikkerhetspolitiske utfordringer melder seg med økende tyngde. Dette må møtes med et bredt spekter av virkemidler, herunder bygging av retts- og politivesen, utvikling av sivile samfunn, demokratisering, humanitær innsats, langsiktig bistand og militære midler. En viktig forutsetning for varig og stabil fred er å bekjempe fattigdom, fremme utvikling og bygge sterke, velfungerende demokratiske stater. Fattigdomsreduksjon redder liv og bidrar til etableringen av demokratiske institusjoner og gode styresett som er nødvendig for oppdemmingen mot vold og konflikt, terrorisme, organisert kriminalitet, og fremmer universelle menneskerettigheter. Kirkens Nødhjelp ser det som viktig at:

  • Selv om det er en klar sammenheng mellom sikkerhetspolitikk og utviklingspolitikk er det likevel viktig å fastholde et selvstendig grunnlag for utviklingspolitikken. Den kan ikke underordnes rike lands sikkerhetsbehov.
  • Det er en tydelig rolledeling mellom militær, sivil og humanitær innsats under intervensjoner fra det internasjonale samfunnet i krisesituasjoner. En hovedgrunn til at Kirkens Nødhjelp på den humanitære siden er opptatt av en klar rolledeling er fordi vi erfarer rolleblanding som skadelig for de humanitære mål. Den viktigste rollen militære aktører har er den elementære oppgaven å sikre menneskers sikkerhet i den grunnleggende betydning som frihet fra væpnet konflikt og overgrep.
  • Arbeidet mot spredning av våpen må gis høy prioritet. Kirkens Nødhjelp ser det som viktig i forhold til Norges rolle at produksjon og salg av håndvåpen-ammunisjon belyses. Tiltak som kan forhindre lekkasje til illegale markeder, som merking, sporing samt kontroll av eksport og reeksport, er av stor betydning. Norge må innføre større åpenhet rundt norsk våpeneksport, herunder etablere høyere presisjonsnivå på offentliggjøring av hvilke våpen- og ammunisjonstyper Norge eksporterer til hvilke land. I tillegg må norske myndigheter innta en aktiv rolle i arbeidet for en internasjonalt bindende avtale om våpenhandel (Arms Trade Treaty), og sikre at menneskerettighets- og utviklingsperspektivet kommer tydelig frem i denne.
  • Det innføres krav om sluttbrukererklæringer ved eksport til alle mottakere av norsk håndvåpenammunisjon. Dette vil bidra til redusert videresalg av norskprodusert ammunisjon til krigsområder og land som Norge i utgangspunktet ikke ville ha gitt eksportlisens til. I tillegg må Norge bruke sitt eierskap i våpenselskaper aktivt til å innføre merking av mottakerland på ammunisjonen, sikre større åpenhet rundt selskapenes eksportpraksis, og sørge for at også norskeide fabrikker i andre land følger norske eksportregler.

6.0 Migrasjon

Siden 1980 er antallet internasjonale migranter fordoblet; i dag finnes det nærmere 200 millioner migranter internasjonalt. Migrasjon kan ha en positiv utviklingseffekt både for sender- og mottakerland. Sammenhengene mellom migrasjon og utvikling må også ses i sammenheng med migranters rettigheter. I en tid med utstrakt bruk av selektive migrasjonsordninger er det viktig at migrantenes egne ønsker og behov ikke havner i skyggen av mottakerlandets umiddelbare interesser.

Det er i mange land overskudd på ufaglært arbeidskraft og underskudd på kvalifisert arbeidskraft. Å ta imot overskuddsarbeidskraft kan ha en positiv utviklingseffekt både for sender- og mottakerland, mens tapping av kvalifisert arbeidskraft kan ha en negativ utviklingseffekt på senderlandet. Slik bidrar ufaglærte migranter relativt mer til fattigdomsreduksjon i senderlandet enn høyt kvalifiserte migranter. Det er derfor viktig for mottakerlandet Norge å ha en balansert holdning i utvelgelsen av arbeidsmigranter. En global utfordring er å begrense flukten av personer med kunnskap på nødvendige kompetansefelt bort fra sine land, hvor slik kunnskap er høyst nødvendig og etterspurt. Norge bør spesielt arbeide mot hjerneflukt fra helsesektoren i utviklingslandene.

Kvinner påvirkes i særlig grad av fattigdom og mangel på arbeid i hjemlandet. Kvinner utgjør en stor del av verdens ufaglærte arbeidskraft og over halvparten av verdens arbeidsmigranter. Irregulær migrasjon skyldes i stor grad mangel på legale migrasjonsmuligheter, og kvinner er spesielt sårbare for utnyttelse i en migrasjonssituasjon. En liberal migrasjonspolitikk med et tydelig kjønnsperspektiv vil være et viktig verktøy i kampen mot menneskehandel og den globale fattigdommen.

Pengeoverføringer fra innvandrere til deres familier i opprinnelseslandet er antatt å være verdt dobbelt så mye som verdens sammenlagte bistandsoverføringer. Mange mennesker er avhengig av disse pengestrømmene, som også kan ha en utviklingseffekt for mottakersamfunnet utover familien. I dag er det svært kostbart å sende penger fra Norge til mange utviklingsland, og til enkelte konfliktsoner uten fungerende banksystem finnes det få eller ingen legale kanaler for pengeoverføringer.

Kirkens Nødhjelp mener at

  • Alle fra lavinntektsland som får jobb i en norsk bedrift må få arbeids- og oppholdstillatelse, uavhengig av om de er ufaglærte eller høyt kvalifiserte arbeidsmigranter.  Det bør ikke settes volummessige begrensinger på arbeidsinnvandring som forutsetter at vedkommende har tilbud om arbeid i Norge. Arbeidstilsynet bør styrkes for å sikre at lønn, sosiale rettigheter og andre ytelser er på samme nivå som for arbeidstakere bosatt i Norge.
  • Norge bør innføre en kompensasjonsordning for fattige land som mister helsepersonell og annen faglært arbeidskraft til Norge. En slik pengeoverføring kan ikke karakteriseres som bistand, men bør belastes utdannings- eller helsebudsjettet.
  • Et viktig område for internasjonalt samarbeid er å legge forholdene til rette for den sirkulære, ikke-permanente migrasjonen. Til det trengs det kompetanseutvikling, -utveksling og et mer fleksibelt regelverk for å håndtere ulike typer migrasjon. Det er samtidig viktig at temporære migrasjonsordninger ivaretar arbeidstakers rettigheter på lik linje med nasjonale arbeiderrettigheter for å unngå sosial dumping.
  • Norske myndigheter må legge til rette for rimeligere pengeoverføringer fra innvandrere i Norge til deres opprinnelsesland, inkludert muligheten for formalisering av såkalte hawala-nettverk.

7.0 Turisme

Turisme blir ofte fremhevet som en av de sektorer som har et vesentlig vekstpotensial i utviklingslandene. Mange steder erfares også det motsatte der det utvikles en ubalanse hvor størsteparten av de økonomiske ressursene skapt fra turisme går ut av landene. Kirkens Nødhjelp ser det som viktig at

  • Norske myndigheter bør være mer aktive for å bidra til å utvikle turistnæringen i fattige land i tett samarbeid med reiselivsnæringen. Målet er å skape en bærekraftig turistindustri som sikrer lokalt eierskap, utvikler lokalt næringsliv og langsiktig sysselsetting med positive miljømessige og sosiale virkninger. Bistand til utvikling av turisme bør være et eget programområde i bistanden der det søkes partnerskap både med norske og lokale investorer.
  • Myndighetene må spille en mer sentral rolle i å utvikle modeller, ”best practices” eksempler og sertifiseringsordninger for økoturisme og kulturbasert reiseliv, og sikre at forbrukere blir kjent med disse.

9.0 Bistand

Bistand må gi resultater, og vi som jobber med bistand vet også at den gjør det. Skal vi klare å opprettholde en bred støtte til bistanden, må vi imidlertid klare å synliggjøre dette. Som katalysator for å få i gang viktige samfunnsfunksjoner kan bistand bidra til redusert fattigdom på kort og lang sikt, men bistand vil aldri alene kunne løse verdens fattigdomsproblemer. En rekke andre politikkområder har større betydning for fattigdomsreduksjon i utviklingsland enn bistandspolitikken Vellykket bistand kan hjelpe fattige land til å rette på problemer som skyldes ulike former for svak kapasitet av en eller annen art. Myndigheter og lokale aktører med vilje til å skape utvikling kan på denne måten utnytte bistand til å bedre både tilgangen på og produksjonen av globale fellesgoder. Om bistand lykkes, er også avhengig av måten den gis på og betingelsene som knyttes til den.

Mange år med utviklingssamarbeid har vist at utvikling må komme innenfra og nedenfra, og at reelle resultater oppnås over tid gjennom deltakende prosesser. Lokal kapasitetsbygging er viktig innen mange sektorer, men disse tiltakene er ikke alltid like synlige og lette å måle. Kravene til synlige resultater må ikke føre til at viktig lærdom i utviklingssamarbeidet settes til side, og at fokuset kun blir på resultater som kan telles og lett synliggjøres. Kirkens Nødhjelp er opptatt av at det utvikles redskap som kan gjøre bistandsorganisasjonene i bedre stand til å evaluere resultatene av bistandsarbeidet. Det ligger en stor utfordring i å kunne se ulike utviklingstiltak i sammenheng, og å finne indikatorer som kan hjelpe oss med å evaluere arbeidet. Norge må arbeide for et sterkere fokus på resultater i utviklingssamarbeidet.

Det skal stilles krav til norske frivillige organisasjoner. De må ha en folkelig forankring hjemme og gjøre nytte for seg ute. Kirkens Nødhjelp er av den mening at en god forankring i norsk samfunnsliv gir gode forutsetninger for formidling av grunnleggende verdier for så vel demokrati, som samspillet mellom stat og sivilt samfunn. Likeledes vil en god forankring i det norske samfunnet bidra til bredde og dybde i utviklingssamarbeidet, noe som igjen bidrar til å opprettholde folkelig aksept og støtte for bekjempelse av fattigdom. Bistand kanalisert gjennom de frivillige organisasjonene bør ha som hovedmål å bekjempe fattigdom, humanitær innsats, fremme demokrati og menneskerettigheter gjennom å bidra til å styrke det sivile samfunnet i det aktuelle samarbeidslandet, som del av nasjonsbygging og utvikling av en demokratisk stat.

Norge er ett av de land som gir mest i bistand målt i andel av brutto nasjonalinntekt (BNI). Samtidig utgjør norsk bistand bare tre prosent av samlet bistand. Kirkens Nødhjelp mener derfor at vi bør kunne øke bistandsbudsjettet ytterligere og samtidig anvende midlene med kompetanse og klokskap slik at midlene får en større effekt enn volumet i seg selv skulle tilsi. Mens høy oljepris bidrar til å gjøre Norge til ett av verdens rikeste land, bidrar den samme oljeprisen til forverrede forhold i mange fattige land. Oppfyllelse av FNs tusenårsmål krever en fordobling av dagens samlede globale bistand. Det er viktig at Norge går foran og signaliserer til andre rike land at det er mulig å foreta et slikt løft. Kirkens Nødhjelp mener at:

  • Norge må arbeide for et sterkere fokus på resultater i utviklingssamarbeidet. Det må stilles strenge krav til hvordan bistandspenger blir brukt. Det må utvikles bedre metoder til å evaluere resultatene av bistandsarbeidet. Det ligger en stor utfordring i å kunne se ulike utviklingstiltak i sammenheng. Internasjonal bistand må gjøres mer effektiv og målrettet. Norge må fortsatt støtte opp om at bistand koordineres, og at det er utviklingslandenes egne strategier og målsettinger som prioriteres.
  • Norge må fortsatt prioritere bistand gjennom frivillige organisasjoner. Denne bistanden bør ha som hovedmål å bekjempe fattigdom, fremme demokrati, menneskerettigheter, humanitær innsats, og å styrke det sivile samfunnet i det aktuelle samarbeidslandet. Arbeidet må forankres i landene Norge er involvert i, på en måte som kan bidra til koblinger mellom lokale, nasjonale og internasjonale tiltak for å bekjempe fattigdom. Organisasjoner som arbeider for å bedre situasjonen for fattige og marginaliserte mennesker er en like klar forutsetning for utvikling som en fungerende stat. Norge må aktivt bidra til å styrke det sivile samfunn i samarbeidslandene.
  • Bistandsnivået må økes til 1 prosent av BNI i inneværende stortingsperiode for deretter og økes til 2 prosent innen 2015. Oppfyllelse av FNs tusenårsmål krever en fordobling av dagens samlede globale bistand. Norge må motarbeide at kriterier for hva som kan regnes som bistand i henhold til OECD/DAC utvannes. Tiltak for å redusere klimautslipp må ikke godkjennes som bistand da dette vil medføre at internasjonal bistand kanaliseres fra de fattigste landene til mellominntektsland i Asia og Latin-Amerika.
  • Bistand må bidra til at utviklingslandene selv utvikler nødvendig kapasitet til å ta ledelsen i egen utviklingspolitikk.
  • Et viktig mål med bistand er å bidra til etablering av demokratiske styresett. Norge må støtte opp under demokratiske strukturer og frivillige organisasjoner. Støtten til uavhengige statlige kontroll institusjoner må økes. Norge må setteKS korrupsjonsbekjempelse høyt på dagsorden overfor samarbeidsland og i det internasjonale bistandssamarbeidet. 
  • Norge må aktivt arbeide for å sikre urfolks rettigheter i forhold til livsgrunnlag. Støtte til egen organisering og kapasitetsbygging vil være viktig.
  • Bistand må bidra til å sikre kvinners deltakelse og hindre diskriminering. Norge må fremheve betydningen av å prioritere jenter og kvinners rettigheter i de nasjonale fattigdomsstrategiene. Norge må fortsette å prioritere jenters tilgang til utdanning. Tiltak mot kjønnsbasert vold for å endre skadelige tradisjonelle skikker, og utfordre patriarkalske holdninger, må vektlegges. Det må arbeides målrettet og langsiktig for å endre menns adferd og holdninger.
  • Norge må vektlegge kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og reproduktiv helse i bistandsarbeidet. Norge må fortsette arbeidet for at det opprettes et nytt delmål til FNs tusenårsmål om universell tilgang til reproduktive helserettigheter for blant annet å redusere mødredødelighet.
  • Klimatilpasning må være en integrert del av utviklingssamarbeidet. Til tross for store utslippsreduksjoner de neste tiårene, har allerede klimaendringene en stor innvirkning på mange sårbare samfunn, og for de fleste utviklingslandene hemmer allerede klimaendringene den økonomiske veksten og menneskelig utvikling.
  • Norge må prioritere fattige menneskers tilgang til rent vann og gode sanitære forhold i bistanden. Den globale vannkrisen er en av dagens største politiske utfordringer. Minst 1,2 milliarder mennesker mangler tilgang på sikkert drikkevann.
  • Kampen mot hiv og aids må fortsatt prioriteres. Norge må ha en helhetlig tilnærming i arbeidet mot hiv og aids. Utdanning og grunnleggende helsetjenester for alle er en forutsetning for en effektiv og bærekraftig forebygging av epidemien. Bekjempelse av aidsrelatert stigma og diskriminering, som i dag gir epidemien økt slagkraft, må stå sentralt. Norge må øke støtten til forebyggende arbeid, pleie av syke, og omsorg til etterlatte. Norge må vektlegge tiltak rettet mot kvinner og barn, og markere politisk motstand mot en forenkling av aidskampen. Norge må sikre at kvinnehelse, forskning på kvinnekontrollert prevensjon og bekjempelse av kjønnsbasert vold kommer inn som viktige deler av den globale aidsbekjempelse. Norge må bidra til å gjøre medisiner og medisinsk pleie tilgjengelig for de aller fattigste. Sentralt her er patentspørsmål, prispolitikk, infrastruktur i helsevesenet og den kritiske mangelen på helsepersonell i de hardest rammede landene. Norge bør øke støtten til aidsforskningen og til utviklingen av en vaksine mot aids.