Råd om utviklingspolitikken fra Næringslivets Hovedorganisasjon

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Næringslivets Hovedorganisasjon er enig at andre områder er viktigere for å redusere fattigdommen i utviklingslandene enn bistandspolitikken, skriver organisasjonen bl.a. i sitt innspill til arbeidet med stortingsmeldingen om utviklingspolitikk.

Det vises til orienteringsmøtet i Norad 10. oktober hvor utviklingsminister Erik Solheim og du selv (Hege Hertzberg) orienterte om den kommende stortingsmeldingen om de overordnede sider ved utviklingspolitikken: ”Globale utfordringer og norsk utviklingspolitisk respons.” NHO er enig at andre områder er viktigere for å redusere fattigdommen i utviklingslandene enn bistandspolitikken. Bistandspolitikken kan likevel gi en positiv impuls til utvikling dersom den er effektiv og gir målbare resultater. Når nå Kina, India og Sør-Korea øker sitt engasjement i utviklingslandene, vil også den vestlige og norske bistandspolitikken bli ”benchmarket” i forhold til disse nye aktørene og hva de oppnår av resultater i bl.a. Afrika. NHO ser også behov for å reformere FN-systemet for å få til bedre koordinering og mer effektiv utviklingshjelp.

NHO vil i den forbindelse gi følgende råd om utviklingspolitikken:

1. Økt handel og investeringer

Økt handel og investeringer er helt sentrale for å få til en positiv utvikling. Tiltak for å fremme økt handel og flere investeringer er derfor et viktig virkemiddel. Regjeringen bør derfor ikke lytte på råd fra ulike NGO-miljøer som ønsker å begrense handelen eller legge restriksjoner på investeringer i forhold til utviklingsland. Beskyttelse av såkalt ”infant industry” er ikke kostnadsfri og kan bli en veldig dyr lærepenge for utviklingslandene samtidig som forbrukerne i landet må betale mer. For næringslivet er konkurranse den viktigste driveren til å bli bedre og mer konkurransedyktig – ikke beskyttelse bak høye tollmurer eller reguleringer som stenger ute norske eller utenlandske bedrifter. Det resulterer ofte i dårligere nasjonale bedrifter og utviklingslandets næringsliv vil ikke kunne beskytte seg til økt konkurransekraft.

Samtidig må Norge ikke føre en politikk som legger for store vanskeligheter i veien for at fattige land kan selge landbruksprodukter til det norske markedet. NHO er ikke enig at lavinntektslandene Vietnam, Nigeria, India og Pakistan, fordi de er store land, skal holdes utenfor de betingelser som alle de andre lavinntektslandene har fått med hensyn til tollfri og kvotefri import av industrivarer og landbruksvarer. Norge bør bidra til at lavinntektslandene får økt evne og kapasitet til å eksportere.

Norske bedrifter som skal gjennomføre en investering i et utviklingsland, ønsker naturlig nok avtalemessig trygghet for investeringen (investeringsbeskyttelse). NHO anbefaler at man legger vekt på å oppnå markedsmessige resultater for folk og bedrifter, ikke å ri ideologiske kjepphester som bidrar til en saktere og dårligere næringsutvikling i fattige land. Er det dårlige tjenester i et fattig land, hjelper det ikke landet at man stenger ute utenlandske bedrifter som vil investere og opprette tjenester for eksempel innenfor telekommunikasjoner, finans eller energi. Utenlandske investeringer kan bidra til å heve kvaliteten på innenlandske tjenester, senke prisene og sørge for bedre konkurranse i det nasjonale markedet. I en global økonomi vil eierskapet være mindre viktig – det som teller er at bedriftene er lønnsomme og bidrar til arbeidsplasser og skatteinntekter der de opererer. Bl.a. genererer StatoilHydros aktivitet i Angola 3,2 milliarder kroner i skatteinntekter til landet, mens bistanden er på om lag 150 mill i året.

Forhandlingene om en WTO-avtale og inngåelse av handels- og investeringsavtaler i Efta-regi eller bilateral regi er viktige virkemidler for å få til økt handel og investeringer. Ikke minst er det avgjørende viktig å få til en radikal endring av dagens regime for handel med landbruksvarer gjennom nedbygging av tollmurer og subsidier i rike land. Norge må fremme regional økonomisk integrasjon. (Sør-Sør-handel)

Norsk handel og investeringer vil i hovedsak gå til fremvoksende og store utviklingsland ut i fra at det er der de største kommersielle interessene ligger. I disse landene er det også mange fattige. Investeringer i oljeutvinning vil naturligvis gå til de land som har slike ressurser, bl.a. i Afrika. Det er i første rekke oljeinvesteringer som forklarer at beholdningen av norske direkte investeringer til Afrika har økt fra 1 milliard kroner i 1999 til 34 milliarder i 2005 (SSB). (Til sammenligning var den norske bilaterale bistanden til Afrika 5 milliarder i 2006) Dette forteller om en økende interesse fra norsk næringsliv for Afrika og at de direkte investeringene er langt høyere enn den norske bistanden. De totale norske investeringene til utviklingsland i Asia, Afrika, Midtøsten og Latin-Amerika, var i 2006 112 milliarder kroner (SSB).

Det er en særlig utfordring å få til handel og investeringer i de aller fattigste landene (MUL), men man kan lykkes også der hvis man finner et kommersielt grunnlag, ref Telenors satsing i Bangladesh.

Norfund er et viktig investeringsinstrument som bør få en økt rolle i bistandspolitikken, ikke minst gjelder dette infrastrukturprosjekter innenfor energi, finansinstitusjoner og gjennom direkte investeringer i næringsvirksomhet. Også GIEKs ulandsordning er viktig i denne sammenheng.

2. Næringsutvikling

Det er på tide at regjeringen løfter opp næringsutvikling som et hovedsatsingsområde i bistandspolitikken, i tillegg til at handels- og investeringsavtaler også bidrar til næringsutvikling. Så lenge dette forblir en parentes i bistandspolitikken, vil ikke ressurser og kvalifiserte personer som kan arbeide med dette bli allokert til dette arbeidsfeltet i Norad eller på ”bistandsambassadene”. Uten et produktivt næringsliv klarer ikke et samfunn å skape de økonomiske verdiene som skal til for å redusere fattigdommen.

Riktignok er programmet olje for utvikling og ren energi for utvikling næringslivsrelatert, selv om olje for utviklingsprogrammet i hovedsak har et miljø, ressurs og inntektsforvaltningsperspektiv og ikke et næringslivsperspektiv.

Men det er viktig å få med seg bredden i hele næringslivet, både industri og tjenester, men også landbruksutvikling som er spesielt viktig for afrikanske land. Landbruksutvikling har vært et neglisjert felt i de senere årene fra norsk side. Dette bør endres. Næringsutvikling bør være et horisontalt satsingsområde. Offentlig privat samarbeid og partnerskap er i denne sammenheng viktig. Norske bedrifter må basere seg på høye standarder og god CSR-politikk i sin virksomhet i utviklingslandene.

3. Klimapolitikken

NHO deler analysen om at klimaendringene vil hardest ramme de fattigste landene i form av tørke, oversvømmelser og ekstremvær og påfølgende store ødeleggelser av hus, infrastruktur og næringsliv. Dette betyr at de rike landene har et ansvar for å finansiere tiltak for å begrense utslipp av klimagasser i utviklingslandene. NHO mener at dette kan ses på som en del av bistandspolitikken og at klimapolitikken derfor bør være et sentralt satsingsområde i bistandspolitikken i årene fremover. Instrumenter her er CDM, bevaring av regnskogen, satsing på fornybar energi, energieffektivisering og kompetanseoverføring. Det er også viktig at Norge kan bidra med råd til utviklingslandene om en nasjonal klimapolitikk som kan bidra til å begrense veksten i utslippene.

4. Godt styresett

Den mest avgjørende faktor for å få til en god samfunns- og næringsutvikling i fattige land er den politikk utviklingslandet selv fører. Dårlig politikk resulterer i liten eller ingen fremgang. Rike land – som Norge - kan bidra til å sette fokus på betydningen av godt styresett i bistandspolitikken. Godt styresett er ikke bare viktig for å få til en god offentlig forvaltning, men også avgjørende for befolkningens tillit og for næringslivets funksjonsdyktighet. Forutsigbare, stabile og næringsvennlige rammebetingelser er viktige. I samfunn i oppløsning, konflikter og krise kan ikke næringslivet fungere. Det bør derfor være et viktig satsningsområde i de land som Norge er involvert i bilateral bistand. Kampen for større åpenhet og mindre korrupsjon i statsforvaltningen er viktig. Men det er også viktig å prioritere områder som har betydning for næringsutvikling og handel i landet: Dette gjelder eiendomsrett, en fungerende rettstat, sunne og stabile makroøkonomiske rammer, høy kvalitet på næringsrettede reguleringer, en god tolladministrasjon og reformer som forenkler handel ved grensekryssing (trade facilitation). Selv om utviklingen av demokratiske prosesser, frie media og bedre offentlige tjenester er viktige i godt styresammenheng, bør ikke arbeidet med godt styresett bare konsentrere seg om dette og neglisjere det mer næringsrettede arbeidet.