Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Vedlegg 1: Norsk bistand...

Vedlegg 1: Norsk bistand gjennom frivillige organisasjoner

1 Innledning

Samarbeidet med de frivillige organisasjonene ble fremhevet som sentralt for norsk utviklingshjelp allerede på begynnelsen av 1960-tallet. Stortingsmeldingen om opprettelsen av norsk utviklingshjelp understreket betydningen av den folkelige forankringen som basis for innsatsen: ”Det er overmåte viktig at man i denne saken har en våken og interessert opinion bak seg” (St.meld. nr. 23 1961-62, sitert i Simensen 2003: 215). Et annet argument for å knytte seg opp mot organisasjonene var den nærheten disse hadde til mottakerne og deres behov. På begynnelsen av 1960-tallet holdt Utenriksdepartementet flere møter med frivillige organisasjoner for å få oversikt over norske organisasjoners innsats og knytte kontakter for videre samarbeid, og begynte etter kort tid å kanalisere bistandsmidler gjennom aktører i frivillig sektor. Norske misjonsorganisasjoner hadde da drevet bistandsarbeid og misjon i sør i over 100 år, og det var også disse som dominerte bevilgningen i de første 10 årene.

Bevilgningene økte jevnt. I 1963 ble 3 millioner bevilget, fordelt på 7 organisasjoner. I 1974 hadde bevilgningen økt til 14 millioner. Fra midten av 1970-tallet begynte i større grad også organisasjoner uten misjonstilknytning å melde seg som søkere. Flere Stortingsmeldinger på 1960 og 1970 tallet argumenterte for at organisasjonene skulle integreres sterkere i bistanden. I 1978 ble ’Seksjon for private organisasjoner’ etablert, noe som ble tolket som et ønske om å institusjonalisere bistanden som ble kanalisert gjennom organisasjonene. I 1978 støttet Norad 34 organisasjoner med noe under 50 millioner (Tvedt 1995: 2).

Støtten økte betraktelig på 1980-tallet både med hensyn til den økonomiske rammen og med hensyn til antallet aktører som var involvert. I 1982 inngikk Norad for første gang såkalte rammeavtaler med enkelte av de store norske organisasjonene. I 1991 var antall norske aktører oppe i 134 og Norads bevilgning hadde kommet opp i rundt 500 millioner (St.prp. 1990-1991). Samtidig støttet Norad flere hundre organisasjoner i mottakerlandene og mellom 20 og 30 internasjonale frivillige organisasjoner (Tvedt 1995: 2). Totalbevilgningen for UD og Norad lå i 1991 på 1 334 millioner (Norad 1999: 90). Fokuset var på bygging av infrastruktur og tjenestelevering innen sosial sektor som supplement til staten.

Utover på 1990-tallet kom en motreaksjon, og det ble stilt spørsmål ved de frivillige organisasjonenes antatte komparative fortrinn i forhold til bistand kanalisert gjennom statlige institusjoner. 2Se blant andre Tvedt (1992, 1995). Dette førte ikke til noen nedgang i bevilgningene til kanalen, men rasjonalet for å bruke kanalen endret seg. I stedet for at den ble sett som en parallell til den statlige kanalen, skulle de norske organisasjonenes innsats nå i større grad bidra til å styrke det sivile samfunnet i sør, for å sette det i stand til å legge press på staten i retning av demokratisering og mer rettferdig fordeling.

Bistanden gjennom de frivillige aktørene utgjør fortsatt en stor del av den totale norske bistanden, og har ligget jevnt på omkring 22-25 % de siste 10 årene, noe som er meget høyt i et internasjonalt perspektiv. Støtten utgjør vel en tredjedel av den totale bilaterale bistanden. I 2004 lå den totale bevilgningen til norske organisasjoner på 2 407,5 millioner (eksklusiv informasjonsstøtte), fordelt på mange ulike kapittelposter.

Dette vedlegget gir en deskriptiv oversikt over norsk bistand gjennom frivillige organisasjoner. Det gis først (del 2) en overordnet oversikt over hvor mye bistand som kanaliseres gjennom denne typen organisasjoner, hvilke typer organisasjoner som først og fremst brukes, og tematisk og geografisk fordeling av denne typen bistand. Omfanget av bistand gjennom organisasjoner i norsk bistandspolitikk settes også inn i en internasjonal sammenheng. Deretter (del 3) foretas det en detaljert gjennomgang av dagens system for å gi bistand gjennom frivillige organisasjoner, basert på den administrative inndelingen mellom Norad (langsiktig bistand) og Utenriksdepartementet (humanitær bistand; overgangsbistand; fred og forsoning; menneskerettigheter). Viktige trekk ved det norske systemet ses også i lys av andre lands systemer. For å få et bilde av hvordan dagens system slår ut i form av utvelgelse av organisasjoner, foretas til slutt en gjennomgang av karakteristika ved de fem største norske organisasjonene i norsk bistandssammenheng (del 4), og deretter av en gruppe mellomstore organisasjoner (del 5).

2 Norsk bistand gjennom frivillige organisasjoner

2.1 Omfang av bistand gjennom frivillige organisasjoner

Norsk bistand utgjorde i 2004 om lag 14.8 milliarder norske kroner (se Tabell 1). I absolutte kroner er dette en vekst siden 1994 på nesten 85 %, eller om lag 6.3 % årlig vekst i denne perioden. Bistand eksklusive administrasjonsutgifter (som utgjør 4-5 % i perioden) fordeles på fire ulike kanaler. Det gis multilateral bistand gjennom aktører som Verdensbanken og FN-systemet. Og det gis bilateral bistand på tre måter; gjennom frivillige organisasjoner (NGOs i Tabell 1); som såkalt multi-bi bistand, hvilket innebærer at øremerkede midler kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner; og til slutt ordinær bilateral bistand (kalt annen bilateral bistand i Tabell 1), som gis direkte fra stat til stat.

Tabell 1: Norsk bistand fordelt på kanal, 1994-2004 (mill. NOK)

Kilde: Norad

Tabell 1 og Figur 1 viser at bistand gjennom alle fire kanaler har økt i perioden fra 1994 til 2004. Såkalt multi-bi og multilateral bistand har økt mest, med henholdsvis 138 % og 105 %. Bistand gjennom frivillige organisasjoner har økt mer enn det totale bistandsvolumet i perioden (om lag 95 %), og ligger i dag på 3.2 milliarder norske kroner. Annen bilateral bistand har hatt minst økning, kun 33 %.

Kilde: Norad

Figur 1: Norsk bistand fordelt på kanal, 1994-2004 (NOK 1000)

Bildet som presenteres i Figur 2 av de relative andelene av bistandsbudsjettet som gis gjennom de ulike kanaler reflekterer disse trendene. Multilateral bistand har vokst i perioden 1994-2004 fra å utgjøre om lag 28 % til godt over 30 % i 2004. Multi-bi bistand har vokst fra litt over 14 % til nesten 19 %. Totalt sett ble om lag 50 % av norsk bistand i 2004 kanalisert gjennom multilaterale systemer i øremerket eller ikke-øremerket form. Andelen av norsk bistand som gis gjennom frivillige organisasjoner har vokst noe i tiårsperioden Figur 2 omfatter, men veksten skyldes i hovedsak en kraftig økning i begynnelsen av perioden. Organisasjonenes andel har avtatt noe de senere år og ligger på 23 % i 2004. Annen bilateral bistand utgjør i 2004 26.5 % av total bistand, nesten 10 prosentpoeng ned fra 1994.

Kilde: Norad

Figur 2: Norsk bistand fordelt på kanal, eksklusiv administrasjon, 1994-2004 (%)

2.2 Hvor mange og hvilke organisasjoner mottar støtte

Norske bistandsmidler ble i 2004 kanalisert til og gjennom over 160 norske og 25 regionale og internasjonale frivillige organisasjoner. Som vist i Figur 3, gis brorparten av disse bistandsmidlene gjennom hjemlig organisasjoner. Over ¾ av denne bistand går gjennom norske organisasjoner. Denne høye andelen karakteriserer hele tiårsperioden 1994-2004. Til sammenligning har direkte støtte til lokale organisasjoner i mottakerland ligget på 6-8 % i samme periode, med en andel på 7.5 % i 2004. Regionale og internasjonale organisasjoner er kanal for til sammen 9 % av midlene. Forskningsinstitusjoner, som også regnes som frivillige organisasjoner i denne sammenheng, står for om lag 7 % av midlene.

Kilde: Norad

Figur 3: Fordeling av organisasjonsbistand på type organisasjon

De største norske organisasjonene, målt etter hvor mye av bistanden som kanaliseres gjennom dem, er vist i Tabell 2. De såkalte ”fem store” organisasjonene, som omfatter Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Redd Barna, har konsekvent vært de som har mottatt mest fra norske bistandsmyndigheter i perioden 1999-2004. Det skal ellers bemerkes at oversikten inneholder Norwegian Volunteer Service (Fredskorpset), som strengt tatt er et forvaltningsorgan underlagt Utenriksdepartementet, ikke en frivillig organisasjon.

Tabell 2: Største bistandsmottakere blant norske organisasjoner, 2004

Kilde: Norad

Tabell 3 gir en oversikt over konsentrasjonen av bistanden gjennom norske frivillige organisasjoner (når midlene som går til Fredskorpset tas ut). Andelen av til de fem store organisasjonene ligger i 2004 på nesten 62 %, som er en nedgang i forhold til tidligere i perioden 1999-2004. Ser en isteden på de ti største organisasjonene, har deres andel av totalen ligget over 75 %, og vært høyere i siste del av perioden. Det kan legges til at antall organisasjoner som har mottatt støtte har økt årlig i perioden, fra omlag 120 organisasjoner i 1999 til over 160 i 2004. Bistand gjennom norske organisasjoner bærer dermed preg av at noen få store organisasjoner mottar relativt mye av midlene, mens det i tillegg er en lang rekke organisasjoner som mottar mindre summer. 3Se appendikset til dette vedlegget for en komplett liste over organisasjoner som mottok støtte i 2004.

Tabell 3: Konsentrasjon av bistandsmidler på de største norske organisasjonene, 1999-2004

Kilde: Norad

Tabell 4: Internasjonale organisasjoner og nettverk støttet av Norad, 2004

Note: Dekker organisasjoner støttet gjennom kap. post 160.75.111 ’Internasjonale organisasjoner og nettverk’.

Kilde: Norad

Til sammenligning gjengir Tabell 4 en oversikt over 25 internasjonale organisasjoner og nettverk som støttes over det norske bistandsbudsjettet. Den største mottakeren blant disse ville havnet på en 14. plass i oversikten over norske organisasjoner i Tabell 2, og ingen av de andre organisasjonene ville kommet med på listen. Dette gjenspeiler fordelingen i Figur 3, hvor internasjonale og regionale organisasjoner kanaliserer en relativt liten del av norsk bistand gjennom organisasjoner.

2.3 Tematiske og geografiske prioriteringer i bistand gjennom organisasjoner

For å få et inntrykk av om bistand gjennom frivillige organisasjoner er komplementær med øvrig norsk bistandspolitikk eller om det er stor grad av overlapp mellom denne og andre kanaler, foretas det her en sammenligning av kanalenes profil med hensyn på tematiske prioriteringer og geografisk fordeling. Figur 4 viser hvordan den totale bilaterale bistand fordeler seg på seks resultatområder, basert på DAC-sektorer. Som man kan se er området helse/ utdanning/ sosial sektor størst, med 29 % av bilateral bistand. Deretter følger økonomisk utvikling og handel (21 %), nødhjelp (20 %) og godt styresett (19 %). Miljø- og Hiv/aids utgjør en mindre del av total bilateral bistand, men her bør det presiseres at noen hiv/aids-tiltak kan ligge i sektoren ”helse, utdanning, og annet innen sosial sektor”.

Kilde: Norad

Figur 4: Fordeling på sektor av total bilateral bistand, 2004

Noen interessante forskjeller frem kommer når en sammenligner sektorfordelingen for den totale bilaterale bistanden med fordelingen av organisasjonsbistanden (Figur 5). En større andel av organisasjonsbistanden går til helse/ utdanning/ sosial sektor og til godt styresett enn hva som er tilfellet for bilateral bistand totalt sett. Miljø/ energi og økonomisk utvikling/ handel utgjør en mye mindre andel av organisasjonenes bistandsmidler enn av total bilateral bistand. Disse forskjellene har også holdt seg over tid. Tall fra 1999 til 2003 viser det samme mønsteret. Når det gjelder nødhjelp er andelen av organisasjonenes midler som går til dette noe lavere enn for bilateral bistand totalt, men her er det variasjoner fra år til år.

Kilde: Norad

Figur 5: Fordeling på sektor av NGO-bistand, 2004

Totalt sett synes tallene å reflektere at frivillige organisasjoner primært brukes til oppgaver knyttet til tjenesteyting innen helse/ utdanning, og som forkjempere for godt styresett. Ser en på utviklingen av den relative vektleggingen innen organisasjonsbistanden (Tabell 5), er særlig godt styresett blitt et viktigere område i den senere tid, mens nødhjelp er blitt relativt mindre viktig.

Tabell 5: Fordeling av NGO-bistand, 1999-2004 (%)

Kilde: Norad

En tilsvarende analyse kan gjøres på geografisk nivå. Figur 6 viser hvilke verdensdeler som prioriteres gjennom total bilateral bistand. Afrika mottok mest i 2004 med 44 %, fulgt av Asia med 20 %. Såkalt global tiltak omfatter tiltak som overskrider en bestemt region eller omfatter flere regioner eller deler av ulike regioner. Dette innebærer at andelen som går til de ulike verdensdelene kan være undervurdert i figuren dersom de globale tiltakene i stor grad er rettet mot bestemte regioner.

Kilde: Norad

Figur 6: Total bilateral bistand fordelt på verdensdel, 2004

Sammenligner en med bistand gitt til frivillige organisasjoner (Figur 7), ser en at andelen for Afrika og Asia er omtrent den samme som for total bilateral bistand. Dette gjelder også for hele tidsperioden 1999-2004, hvor det ikke er store forskjeller mellom organisasjonsbistand og generell bilateral bistand i prioriteringen av disse to kontinentene. Bistand gjennom organisasjonene går i høyere grad til Latin-Amerika og i mindre grad til Europa og Midt-Østen enn total bilateral bistand. Dette er også et mønster som i det store og hele holder seg for perioden 1999-2004.

Det synes følgelig ikke å være store forskjeller mellom organisasjonsbistand og total bilateral bistand i prioriteringen av regionene som mottar mest bistand. For de mindre regionene, er det noen mindre forskjeller. Ser en på utviklingen i bistand gjennom frivillige organisasjoner over tid (Tabell 6), ser en at Afrika og Asia har blitt relativt viktigere, og Europa mindre viktig. Dette samsvarer med utviklingen i total bilateral bistand.

Kilde: Norad

Figur 7: NGO-bistand fordelt på verdensdel, 2004

Tabell 6: NGO-bistand fordelt på verdensdel (%)

Kilde: Norad

En oppdeling på verdensdel kan imidlertid være for grov til å fange opp viktige nyanser. Et litt annet bilde får vi hvis vi ser på hvilke typer land frivillige organisasjoner dekker. Vi tar her utgangspunkt i Norads inndeling i hovedsamarbeids- og samarbeidsland. Norad har for tiden 7 hovedsamarbeidsland: Tanzania, Mosambik, Uganda, Zambia, Malawi, Bangladesh og Nepal. I tillegg har 17 andre land i Afrika, Asia og Mellom-Amerika samt Det palestinske området status som samarbeidsland og -områder. 4I tillegg til hovedsamarbeids- og samarbeidslandene gir Norge bistand til en lang rekke land. Det er imidlertid ikke holdepunkter i vårt materiale for å si at den sterke geografiske fragmenteringen av norsk bistand skyldes bistanden gjennom frivillige organisasjoner. De aktuelle landene er vist i Figur 8.

Kilde: Norad

Figur 8: Norads hovedsamarbeids- og samarbeidsland

Figur 9 gir en oppdeling av total bilateral bistand på kategoriene hovedsamarbeids- og samarbeidsland, samt øvrige land. Som figuren viser, står hovedsamarbeidslandene som mottakere av nesten 1/5 av all bilateral bistand, mens andre samarbeidsland mottar 1/4. Ser en på en lignende inndeling for bistand gjennom frivillige organisasjoner (Figur 10), er andelen som går til land som ikke er samarbeidsland, noe høyere. Hovedsamarbeidsland ser ut til å motta mindre (14 %) av organisasjonsbistanden, mens samarbeidsland mottar noe mer. Det ser derfor ut til at med hensyn på lands samarbeidsstatus i norsk bistandspolitikk retter bistanden gjennom organisasjoner seg i en viss grad mot land som ikke er hovedmottakerne av norsk bistand, og inntar dermed en delvis komplementær rolle til andre bilaterale kanaler. Det skal imidlertid legges til at i perioden 1999-2004 har andelen av bistand gjennom organisasjonene som går til hovedsamarbeidsland vært økende.

Kilde: Norad

Figur 9: Fordeling av total bilateral bistand på landgrupper, 2004

Kilde: Norad

Figur 10: Fordeling av NGO bistand på landgrupper, 2004

En annen mulig inndeling man kan gjøre er på inntektskategorier. Det viser seg her at det ikke er store forskjeller på hva slags type land total bilateral og organisasjonsbistand retter seg mot. Prosentandelen som går til minst utviklede land og lavinntektsland er omtrent den samme for begge typer bistand (med unntak av årene 2002 og 2003 hvor total bilateral bistand i større grad gikk til de minst utviklede land enn bistand gjennom organisasjoner). Bistand gjennom frivillige organisasjoner synes dermed ikke å være rettet mer eller mindre mot fattige land enn annen bilateral bistand.

2.4 Bistand gjennom frivillige organisasjoner internasjonalt

Hvorvidt andelen av norsk bistand som kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner er stor eller liten kan belyses ved hjelp av en sammenligning med tilsvarende strømmer for andre giverland. Sammenlignbare data på dette er imidlertid ikke lett tilgjengelige. Dette skyldes blant annet at OECD-DAC skiller mellom bistand til frivillige organisasjoner og bistand gjennom frivillige organisasjoner. Siden det er det første som registreres i OECD-DAC databasen over bistand, og norsk bistand i stor grad gis gjennom organisasjonene, vil en bruk av OECD-DAC tall i dette tilfellet undervurdere norsk bruk av denne typen organisasjoner i bistand.

For en meningsfylt sammenligning mellom land, må en derfor gå direkte til hvert lands bistandsmyndigheter og innhente informasjon. INTRAC (2005) har gjort dette for syv europeiske land. Tabellen under gjengir tall for de seks land som kan sammenlignes direkte basert på dette materialet. INTRACs tall for Irland er i prosent av bilateral bistand. De er korrigert med tall fra OECD-DAC. Tall for Norge i 2003 er innhentet fra Norad. Sverige er holdt utenfor i tabellen, da INTRAC kun angir bistand til organisasjoner som andel av Sidas budsjett.

Tabell 7: Prosent av ODA kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, 2003

Kilder: Adaptert fra INTRAC (2005), med informasjon fra OECD-DAC og Norad.

Vi kan legge til at omtrent 10 % av Sidas budsjett går til frivillige organisasjoner (Sida, 2005), og omlag 23 % av USAIDs budsjett til denne typen organisasjoner (tall for 2004 hentet fra USAID, 2006a,b). Tilsvarende tall for Norad er omlag 37 % (OECD 2005; St.meld. nr. 35 2003-2004).

Selv om tallmaterialet er noe begrenset, fremgår det at støtten til frivillige organisasjoner over norske bistandsbudsjetter er relativt stor i internasjonal sammenheng. Dette er også konklusjonen i St.meld. nr. 35 (2003-2004). Av landene vi har tall for, er det kun Nederland som kanaliserer en like stor andel av offentlige bistandsmidler gjennom frivillige organisasjoner, som Norge. Organisasjonenes andel av total bistand er omtrent dobbelt så stor i Norge som i Finland og Irland, og nesten fire ganger så stor som i Storbritannia.

Tallene over angir andelen av den total bistand som går til frivillige organisasjoner. Det er blitt hevdet at noe av grunnen til Norges høye andel, er at vi i større grad enn andre land er involvert i nødhjelp. Dersom det er slik at sivilsamfunnsorganisasjoner i større grad brukes i nødhjelpsarbeid enn i langsiktig utviklingsarbeid, vil et land som gir relativt mer nødhjelp også ha en høyere andel av det totale bistandsbudsjett som går til organisasjoner.

Tabell 8: ODA og nødhjelp (mill. $), 2003

Kilde: OECD-DAC

Tabell 8 viser hvor stor andel nødhjelp utgjør av total bistand for de landene som er representert i Tabell 7. Som man ser, er nødhjelp en langt større del av bistandsbudsjettene i Norge (17 %) enn i Danmark, Finland, Irland, Storbritannia og Nederland. Man kan imidlertid ikke fra dette slutte at Norge ikke har en høyere andel av organisasjonsbistand i langsiktig bistand enn andre land. St.meld. nr. 35 (2003-2004) anslår at nødhjelp gjennom norske organisasjoner utgjør 23 % av total bistand gjennom organisasjoner, langsiktig bistand gjennom norske organisasjoner 65 %, og bistand gjennom utenlandske frivillige organisasjoner (nødhjelp og langsiktig bistand) til sammen 12 %. Hvis en prøver å kontrollere for betydningen av nødhjelp, kommer en frem til tall for organisasjonenes andel av langsiktig bistand som ikke avviker vesentlig fra tallene i Tabell 7. Dette resultatet holder uavhengig av hvor stor andel av bistanden gjennom utenlandske organisasjoner man antar er nødhjelp.

Konklusjonen blir dermed at bruken av frivillige organisasjoner i norsk bistand er høy i europeisk sammenheng. Dette gjelder om vi ser på andelen av total offentlig bistand som kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner eller om vi ser kun på andelen av langsiktig bistand som kanaliseres på denne måten.

3 Det norske systemet for bistand gjennom frivillige organisasjoner

3.1 Innledning

Tilskudd til frivillige organisasjoner i utviklingssamarbeidet ytes både av UD og Norad. Tidligere forvaltet Norad støtte til organisasjonenes langsiktige utviklingssamarbeid, mens UD forvaltet støtten til mer kortsiktige tiltak: humanitær bistand og menneskerettigheter; nødhjelp; overgangsbistand; fred og forsoning. Den 1. januar 2005 ble imidlertid en stor andel av de oppdragsbaserte tilskuddene til norske organisasjoners langsiktige utviklingssamarbeid som finansieres over regionbevilgningene overført til ambassadene under navnet ’strategisk partnerskap’. Noen av oppdragsprosjektene ble av ulike årsaker fortsatt liggende i Norad, men i regelen er det nå de søknadsbaserte tilskuddene til frivillige organisasjoners langsiktige utviklingssamarbeid som forvaltes av denne institusjonen.

Tabell 9 gir en oversikt over omfanget av tilskuddene til norske organisasjoner som forvaltes av henholdsvis Norad og UD. Det fremgår at UD har hatt en stor økning i tilskuddene til norske organisasjoner i 2004, mens Norad har hatt en nedgang. Dette innebærer at mens Norad i 2003 forvaltet over halvparten av de totale tilskuddene til norske organisasjoner, var andelen i 2004 redusert til omtrent 45 %. I absolutte tall (eksklusiv informasjonsstøtte) var UDs støtte gjennom de frivillige organisasjonene 1 331,3 millioner i 2004, mens Norads totale støtte til de frivillige organisasjonene var på 1 080 millioner.

Tabell 9: Tilskudd til norske frivillige organisasjoner, på bevilgende myndighet (mill. NOK)

Kilde: Norad

Ved siden av støtte til norske organisasjoner gis det også støtte til internasjonale organisasjoner. Denne ordningen forvaltes siden 2004 av Norad, og omfattet i 2004 25 internasjonale organisasjoner og nettverk, med en samlet støtte på 106 millioner. Det gis også direkte støtte til lokale organisasjoner gjennom ambassadene (UD), som i 2004 beløp seg til 242 millioner.

Nedenfor gjennomgås Norads og UDs tilskuddssystem i mer detalj. Deretter reises spørsmålet om koordinering av Norads og UDs ordninger. Til slutt ses det norske systemet i lys av andre lands systemer.

3.2 Norads tilskuddssystem

Her beskrives i tur tilskuddsordninger som omfatter norske organisasjoner og internasjonale organisasjoner.

3.2.1 Tilskuddsforvaltningen for norske frivillige aktørers langsiktige utviklingssamarbeid

Dagens tilskuddsforvaltning for norske organisasjoner skiller mellom samarbeidsavtaler (SA) og enkeltavtaler (EA). Samarbeidsavtaleordningen innebærer flerårige avtaler med relativt store, profesjonelle organisasjoner med store programporteføljer (gjerne i flere land), mens enkeltavtaleordningen innebærer ettårige avtaler med relativt små organisasjoner som forvalter ett eller flere prosjekter i ett eller noen få land. I praksis er det stor variasjon mellom organisasjonene innenfor de to avtaleformene, både i størrelse og profesjonalitet. Begge avtaleformene er søknadsbaserte, med én årlig søknadsfrist.

Av en totalbevilgning på 1 120 millioner i 2004 (Dekknotat ASN nr. 01/2004) ble omlag 1 050 millioner fordelt på 28 relativt store og profesjonelle organisasjoner med (flerårig) samarbeidsavtale, mens i overkant av 70 millioner ble fordelt på 52 organisasjoner med enkeltavtale.

I det følgende gjennomgås først de to avtaletypene, og deretter diskuteres generelle trekk ved tilskuddsforvaltningen som omfatter begge typer ordninger. Andre typer tilskudd som kommer i tillegg til de to hovedtypene, angis til slutt.

Samarbeidsavtaleordningen

Samarbeidsavtaleordningen innebærer at organisasjonene inngår en flerårig avtale (normalt 2-5 år) med Norad. Avtalene skal inngås på programnivå fremfor på prosjektnivå, og aktørene er i stor grad veletablerte organisasjoner som har hatt langsiktige samarbeid med Norad over mange år. Organisasjonene skal gjennom et mangeårig samarbeid med Norad ha demonstrert både bistandsfaglig kompetanse og administrativ kapasitet til å håndtere komplekse programmer i flere land for å kvalifisere for samarbeidsavtale. Imidlertid er det betydelig variasjon i forhold til i hvilken grad organisasjonene jobber etter programprinsippet.

SA-aktørene disponerer hoveddelen av Norads bevilgning til de norske frivillige organisasjonene. Av den totale bevilgningen i 2004 på 1 120 millioner gikk litt over 1 050 millioner til SA-aktørene. 29 norske organisasjoner har samarbeidsavtale i 2006. SA-organisasjonene representerer et mangfold av ulike organisasjoner. I tillegg til ’de fem store’, har organisasjoner som Flyktninghjelpen, CARE Norge, Norges Idrettsforbund, LO, Utviklingsfondet, SAIH og SOS-Barnebyer samarbeidsavtaler av ulik varighet med Norad. Innsatsen er basert på ulike verdisyn samt ulik innretting av strategi, prioriteringer og tilnærmingsmåte i det enkelte land. Det er et uttalt mål i norsk utviklingspolitikk å beholde dette mangfoldet (St.meld. 35 2003-2004). Samtidig øker også kravene til harmonisering og samordning.

Når en organisasjon søker om samarbeidsavtale, sender den inn opplysninger om organisasjonens virke på strateginivå, og en flerårig plan konkretiserer dette i tematiske og landvise programmer. I tillegg legges siste års rapport fra organisasjonen til grunn for behandlingen i Norad. I søknadsbehandlingen innhenter Norad blant annet kommentarer fra fagrådgivere og fra ambassadene. Disse uttalelsene tillegges mye vekt i Norads beslutning. Saksbehandler utarbeider et beslutningsdokument der de sentrale elementene i vurderingen fremkommer. Kontrakt og tilskuddsbrev, evt. avslagsbrev, utformes på bakgrunn av dette.

For organisasjoner i en løpende avtale sendes Norad hvert år en årlig plan. Årlig plan er en justering av flerårig plan. Organisasjonen har anledning til å søke om nye tiltak som sammenfaller med de tematiske og geografiske rammene som angis i samarbeidsavtalen. Det er også praksis for at en organisasjon kan søke et høyere (eller lavere) beløp enn det tentative beløpet avtalen indikerer. Mange organisasjoner benytter muligheten til å søke om støtte til nye tiltak og høyere beløp. Praksisen medfører at Norad hver høst får søknader for et langt høyere beløp enn den totale bevilgningen, og de fleste søknader om økning blir derfor avslått. Praksisen innebærer et betydelig merarbeid både for Norad og for organisasjonene i form av søknadsutforming og søknadsbehandling. Det innhentes kommentarer på nye tiltak fra fagrådgiver i Norad og ambassadene. Også for løpende avtaler utarbeides et beslutningsdokument, som er av noe mindre omfattende karakter enn beslutnings-dokumentene for nye avtaler.

Organisasjoner som er i en løpende avtale leverer en årlig avviksrapport i forhold til årlig plan. Avviksrapportene har i praksis mest fokus på gjennomførte aktiviteter fremfor oppnådde resultater. Organisasjoner som avsluttet en avtaleperiode foregående år leverer en sluttrapport på hele avtaleperioden. Denne rapporten skal i større grad fokusere på hvilke resultater som er oppnådd i avtaleperioden. Norad ser imidlertid et behov for å endre dagens rapportformater slik at rapportene i større grad fokuserer på oppnådde resultater enn på avvik i forhold til planer. Norad gjennomgår rapportene og godkjenner dem dersom det ikke er merknader.

Avtalene har relativt høy grad av fleksibilitet innenfor avtaleverket. SA-aktørene har videre større grad av forutsigbarhet i samarbeidsforholdet med Norad. Samarbeidsavtalene skal danne grunnlag for samarbeid/ dialog som i større grad konsentreres om overordnede bistandsfaglige forhold, med forsterket innsats mot resultatoppfølging. Organisasjonsgjennomganger har i mange år vært en del av Norads samarbeid med organisasjonene. Imidlertid har det i liten grad vært formalisert. Ifølge Norad ble tidligere forsøk på å skape en felles mal for organisasjonsgjennomganger fragått fordi de produserte for lite informasjon. Arbeidet med å formalisere en felles mal ble gjenopptatt i 2005 og sluttføres i mars 2006.

Det holdes formelle og regelmessige policymøter med organisasjonene. Møtene holdes ut fra en fastlagt mal, og omhandler organisasjonens portefølje, policy, egenrapportering, og styrker og svakheter ved arbeidet. Det skrives omforente referater fra møtet. Referatet representerer den felles forståelsen av ansvar for oppfølging av ulike punkter som ble tatt opp i møtet, og er bindende for samarbeidet. Ettersom organisasjonsgjennomganger blir foretatt mer systematisk vil disse trolig få en sentral plass på agendaen til de årlige møtene.

Samarbeidsavtaleordningen innebærer i prinsippet en tillitsbasert delegering av bevilgningsmyndighet til organisasjonene. Dette skulle innebære at Norads forvaltning av organisasjonene foregår på et overordnet nivå, der fokus ligger på program, og ikke på prosjekt. Ifølge Norad har dette i praksis vist seg vanskelig å få til. Norads forvaltning av samarbeidsavtalene ligger i mange tilfeller stadig på prosjektnivå. Det er ulike årsaker til dette. Dels anser Norad at enkelte av organisasjonene sannsynligvis ikke er modne for den avtaleformen en samarbeidsavtale skal være. Dels har Norad ikke godt nok kommunisert til organisasjonene hva som forventes av dem slik at enkelte organisasjoner fortsatt i praksis utformer søknaden på prosjektplanet. Et eksempel på Norads utydelighet i forhold til organisasjonene ligger i rapporteringsformatene. Formatet ber om resultater på program-/ prosjektnivå og er ikke entydig i forhold til at Norad ønsker et overordnet fokus på programnivå. Et mer overordnet fokus i forvaltningen av de største organisasjonene bør derfor videreutvikles. Organisasjonenes kapasitet, kompetanse og evne til å levere resultater bør være avgjørende i forhold til vurdering av støtte og for valg av avtaleform. Norad mener derfor at de planlagte organisasjonsgjennomgangene vil kunne bli sentrale verktøy i Norads forvaltning.

Forvaltningsansvaret for SA-organisasjonene er siden omorganiseringen i 2004 fordelt på de ulike fagavdelingene i Norad i samsvar med det fagområdet hvor den enkelte organisasjon har konsentrert sin hovedinnsats. Det at Norad får ettårige bevilgninger fra UD, gjør at organisasjonene også bare kan få ettårige tilskudd fra Norad. De tentative beløpene i avtalene er plantall og gis alltid med forbehold om nivået på de neste årenes bevilginger. Norad har anført at større forutsigbarhet i de økonomiske rammene ville ha vært en fordel både for Norad og organisasjonene. I Sverige er dette for eksempel løst ved at Sida har en bevilgningsramme som går ut over ett enkelt år.

Enkeltavtaleordningen

Norads enkeltavtaler er ettårige, og baserer seg på årlige søknader for enkeltprosjekter. Søknad for nye prosjekter skal være utførlig, med planer for hele prosjektperioden (maksimalt tre år). Søknad for prosjekter som mottok støtte foregående år vil oftest ha form av en oppdatert søknad, samt planer og budsjett for kommende år. Selv om organisasjonene kun får tilsagn for ett år av gangen, vil det for flerårige prosjekter normalt settes tentative tilskuddsbeløp for en treårsperiode. Et flertall av prosjektene som mottar støtte over EA-ordningen gjør det over flere år.

Mange av EA-aktørene har mottatt støtte i flere år og har dermed opparbeidet seg betydelig forvaltningsmessig og bistandsmessig kompetanse. Disse vurderes løpende for samarbeidsavtale, og en viss bevegelse mellom de to avtaleformene skal sikre tilvekst og utvikling. Et av formålene med enkeltavtaleordningen er i sin tur å gjøre plass til nye aktører for å bidra til nyrekruttering og på den måten å fremme variasjon og kreativitet. Slik søker man på sikt å heve kvaliteten på den delen av den norske bistandsinnsatsen som kanaliseres gjennom det sivile samfunn.

EA-organisasjonene utgjør en svært variert og sammensatt gruppe på omkring 60 organisasjoner, hvor det årlige støttebeløpet varierer fra NOK 80 000 til NOK 8,5 millioner. Mange av disse organisasjonene har det til felles at de er organisasjoner som ofte har sterk folkelig forankring i et norsk lokalsamfunn eller et distrikt. Samarbeidet med disse organisasjonene anses således å utgjøre en viktig kontaktflate mot bredden av norsk organisasjonsliv, noe som er tenkt å gi bredere engasjement rundt og eierskap til den norske bistandsinnsatsen. Dette vurderes som svært viktig for å sikre bistandens legitimitet i folket. Et uttrykt solidaritetsperspektiv kjennetegner EA-organisasjonene, men mange vil også være profesjonelle på sine fagfelt. 5I de siste årene er det satt til side et beløp på omkring 5 millioner for å ha rom til å fange opp nye initiativ som dukker opp i løpet av året utenom søknadsrunden (Solidaritetspotten). Øvre grense for slik tildeling er 250 000 og det gis kun engangsstøtte. Eksempler på organisasjoner med enkeltavtale er: Leger Uten Grenser, Transparency International, Kommunenes Sentralforbund, Lions Aid Norway, Adventistsamfunnet, Advokatforeningen, Det Norske Misjonsselskap, Dissimilis, Norsk Kambodsjansk Vennskapsforening, Hånd i Hånd Uganda og Samerådet.

Det er egne søknadsskjema for EA-aktørene. Vurderingen av søknadene foretas på prosjektnivå. Nye søknader sendes til vurdering til relevant fagrådgiver internt, samt på høring til ambassaden. Disse uttalelsene tillegges mye vekt i beslutningen. Saksbehandler utarbeider et beslutningsdokument der de sentrale elementene i vurderingen fremkommer. Tilskuddsbrev, eventuelt avslagsbrev, utformes på bakgrunn av dette. Kontrakt med Norad inngås hvert år gjennom det årlige tilskuddsbrevet. EA-organisasjonene må sende inn revidert regnskap og rapport for foregående år hvert år. Det rapporteres også på prosjektets fremdrift i forhold til utførte aktiviteter og oppnådde resultater i løpet av året, samt eventuelle endringer i mål og forventede resultater for prosjektet. Sluttrapport innleveres ved prosjektslutt. For EA-aktørene holdes policymøter normalt hvert tredje år, eller etter behov. Møtene har imidlertid ikke samme formelle status som det årlige møte har for SA-organisasjonene. For å bidra til å heve nivået på EA-organisasjonenes kompetanse når det gjelder forvaltning og ulike bistandsfaglige spørsmål, har Norad de siste årene holdt kurs blant annet i regnskap, rapportering og prosjektutforming. Dette bidrar til å lette Norads egen forvaltning.

Forvaltningen av EA-aktørene krever forholdsvis mye tid og ressurser. Det er et stort antall aktører, og mange av dem krever mye oppfølging både når det gjelder det forvaltningsmessige og det bistandsfaglige. Norad er i praksis involvert i hele prosjektsyklusen, hvilket ses på som svært ressurskrevende. Imidlertid opplever Norad også at forvaltningen av disse organisasjonene er sentralt for å beholde kontakten med engasjementet i befolkningen. Det setter også Norad bedre i stand til å fange opp nye fenomener og initiativer innenfor feltet. For eksempel har det i de siste årene vært en økning i søknader fra organisasjoner med basis i diasporamiljøer i Norge. Dette er sett som et interessant tilskudd til den eksisterende organisasjonsmassen.

Med bakgrunn i ressursene som går med til forvaltning, ser Norad på andre måter å samarbeide med denne gruppen organisasjoner på. En mulighet er å flytte flere av enkeltavtaleorganisasjonene over til samarbeidsavtaler. En annen mulighet er treårige prosjektavtaler i stedet for ettårige. Opprettelsen av paraplyorganisasjoner (sammenslutninger av frivillige organisasjoner med felles sekretariat) kan også ses i lys av dette. Norad var særlig aktiv i forbindelse med opprettelsen av Bistandsnemda, som i 1983 inngikk rammeavtale med Norad som første fellessammenslutning/paraplyorganisasjon. For tiden har Norad samarbeidsavtale med tre større norske paraplyorganisasjoner: Bistandsnemda, Atlas-alliansen og FOKUS. Norad har også samarbeid med flere mindre paraplyer som Forum for Utvikling og Miljø og Tørrlandskoordineringsgruppa. I 2004 ble det gjort en evaluering av ordningen med støtte gjennom paraplyorganisasjoner. Gjennomgangen konkluderer med at ordningen i hovedsak fungerer etter hensikten, men at Norad ikke fullt ut nyttegjør seg ordningen. Delegeringen av bevilgningsansvar til paraplyorganisasjonene er fortsatt begrenset, idet Norads forvaltning av avtalen med organisasjonene fortsatt er forholdsvis prosjektorientert. Norad har satt i gang et arbeid for å endre samarbeidsrutinene med disse organisasjonene.

På 1990-tallet oppmuntret Norad også til opprettelsen av fadderordninger for små organisasjoner med enkeltavtale som man ikke fant noen rimelig paraplyordning for. Disse innebar at små, nye og/eller uerfarne organisasjoner ble lagt inn under en større erfaren organisasjon som skulle bistå dem i forhold til forvaltning og generell bistandskunnskap. Ordningen omfattet et begrenset antall organisasjonspar, og er ikke blitt videreført. I 1994 dannet små og middels store Norad-støttede organisasjoner Bistandstorget, som i stor grad bidro til å dekke behovet for kompetanseheving på den bistandsfaglige siden.

Tilskuddsmottakere

Tilskuddsmottakerne under de to avtaleformene (SA og EA) kan være norske frivillige organisasjoner, fagforeninger, organiserte interessegrupper, politiske partier, religiøse bevegelser, utdanningsinstitusjoner, kulturinstitusjoner og forskningsmiljøer m.m. Ordningene er i praksis forholdsvis fleksible når det gjelder hva slags aktører som kan vurderes som tilskuddsmottaker. Alle typer organisasjoner med en ikke-kommersiell, ideell målsetting kan bli vurdert som tilskuddsmottaker, selv om de arbeider i grenseområdet mot privat sektor eller statlig virksomhet.

Organisasjonen må være en selvstendig juridisk enhet med et ansvarlig styre og egne vedtekter. Det er imidlertid et krav at organisasjonen greier å mobilisere medlemmer eller støttespillere omkring utviklingsspørsmål og ikke bare samle inn penger. Samtidig må søkeren ha et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for det arbeidet som skal gjennomføres. Det stilles også krav om at tilskuddsmottakeren har utarbeidet en strategi for sitt engasjement i utviklingsland. For de store og veletablerte organisasjonene vil policy og strategidokumenter være en del av avtalen med Norad. For nye eller mindre organisasjoner stilles det fra Norads side ikke like strenge krav til policy og strategiutvikling.

Samarbeidspartner i mottakerlandet

En sentral forutsetning for norske myndigheters bistand gjennom norske frivillige aktører er samarbeid med en lokal partner i mottakerlandet. De tiltak og aktiviteter som støttes skal primært ta utgangspunkt i lokale partneres initiativ og prioriteringer. Lokale ressurser skal faglig og økonomisk være utgangspunktet for samarbeidets form, omfang og ambisjonsnivå. Lokale partnere utgjør et bredt spekter av det sivile samfunnet og kan eksemplifiseres med:

  • interesseorganisasjoner, for eksempel fagforeninger;
  • rettighetsorganisasjoner, for eksempel kvinneorganisasjoner, urfolkorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner;
  • organisasjoner som leverer sosiale tjenester (særlig innen helse og utdanning);
  • kirkesamfunn (som kan ha ulike tematiske satsinger);
  • miljøorganisasjoner (som ofte vil ha politisk pådriverrolle).

Organisasjonene kan også ha forskjellig struktur. De kan for eksempel være nettverksorganisasjoner, paraplyorganisasjoner, eller sektorsammenslutninger. For enkelte aktører vil arbeidet skje gjennom aktørens egen søsterorganisasjon i mottakerlandet, som igjen samarbeider med en lokal partner i landet. Dette gjelder for eksempel CARE, Plan og Redd Barna i større eller mindre grad. Lokal partner kan også være lokale eller sentrale myndigheter. Dette skal i så fall bidra til kapasitetsbygging og institusjonsutvikling innenfor deres ansvarsområde, og det forutsettes at tilskuddsmottakeren har særlig kompetanse.

Samarbeidsformene kan også være mer komplekse enn en ren topartsmodell, med norsk partner i en ende, og samarbeidspartner i sør i den andre. Begge parter kan ha tilknytning til andre aktører som kan ha innvirkning på partnerskapet, eksempelvis gjennom medlemskap i internasjonale nettverk, samarbeid med næringslivsaktører, myndigheter etc.

Retningslinjer og føringer for tilskuddet

Det foreligger en rekke føringer for støtten til de frivillige aktørene. De viktigste er gitt i Stortingsmeldinger, årlige budsjettproposisjoner, i det årlige Tildelingsbrevet til Norad fra UD, samt i ”Norske og internasjonale frivillige aktørers humanitære bistands- og utviklingssamarbeid: Retningslinjer for Utenriksdepartementets og Norads tilskuddsordninger” utarbeidet av Norad og UD og godkjent av daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson 19. november 2001.

Gjeldende Stortingsmelding (nr. 35 2003-2004 ”Felles kamp mot fattigdom”) skisserer hovedlinjene for bruken av kanalen. Meldingen etablerer at en såkalt rettighetsbasert tilnærming til fattigdom skal ligge til grunn for norsk utviklingssamarbeid. Den setter også tydeligere krav til organisasjonene om samordning i forhold til nasjonale utviklingsplaner. Samtidig slår den fast at det er et mål å beholde et bredt mangfold av organisasjoner i kanalen. Tilskuddene skal i all hovedsak ytes til ODA godkjente land. St.prp. 1 2002-2003 setter i tillegg som målsetting at 40 % av all norsk bistand skal kanaliseres til de minst utviklede landene (MUL-landene), og at dette også skal gjelde for tilskudd som ytes gjennom de frivillige aktørene. Hver høst utarbeider Norad et notat som oppsummerer de gjeldende politiske føringene for den kommende søknadsbehandlingen.

Retningslinjene for tilskudd fra 2001 angir de viktigste overordnete prinsipper for tildeling. Det skal stilles de samme krav til de frivillige aktørenes virksomhet som til øvrig norsk bistand med hensyn til mottakerorientering og mål- og resultatretting. Videre forventes det at tiltakene forholder seg til annen relevant virksomhet, herunder at tiltakene ikke bidrar til å svekke nasjonale myndigheters styringsansvar og styringsevne. Utformingen av tiltakene skal ta utgangspunkt i lokale faglige og økonomiske ressurser. Det legges vekt på kravet om at tiltaket allerede fra starten inneholder klare mål og planer for å oppnå nødvendig bærekraft, slik at aktiviteten kan opprettholdes etter utfasing av den eksterne bistanden. Tilskuddsmottakeren skal sannsynliggjøre en sammenheng mellom egen kompetanse og kapasitet og de tiltakene det søkes støtte til. Det skal synliggjøres at tilskuddsmottaker tilfører tiltaket en merverdi, noe utover det økonomiske bidraget. Dette kan eksempelvis være en fagbase på et spesifikt tema; spisskompetanse på en spesiell kontekst; deltakelse i internasjonale nettverk som samarbeidspartner kan nyte godt av; et uttrykt solidaritetsengasjement som kan gi moralsk og praktisk støtte til samarbeidspartneren, og/eller synlighet i det offentlige rom.

Egenandel og administrasjonstilskudd

Felles for alle norske tilskuddsmottakere (EA og SA) som mottar støtte fra Norad, er at de må dokumentere en egenandel med opptjente midler i Norge på minst 10 % av regnskapsførte program-/ prosjektkostnader (eksklusive administrasjonskostnader). Egenandelen gir uttrykk for den frivillige innsatsen som bærer organisasjonenes arbeid, samtidig som det er tenkt å medføre et element av intern kontroll med hvordan tilskuddet blir brukt. Det kan søkes om fritak fra egenandel innenfor særlig prioriterte innsatsområder for norsk bistand, i 2006 miljø, urfolk, kvinner/ likestilling, og tiltak mot kjønnslemlestelse. I tillegg har normalt oppdragsprosjekter fritak for egenandel.

Tilskuddsmottaker kan benytte et beløp på inntil 8 % til dekning av administrative utgifter. Godtgjørelsen skal regnes av Norads andel av regnskapsførte program-/ prosjektkostnader, ikke av prosjektets totale kostnader. Administrasjonsgodtgjørelsen skal dekke utgifter forbundet med forvaltningen av tilskuddet fra Norad. Norad og Riksrevisjonen har som for resten av tilskuddet innsynsrett i hvordan administrasjonsgodtgjørelsen er brukt, men utgiftene må ikke dokumenteres ved egne bilag. Det betyr at organisasjonen kan benytte midlene fleksibelt, for eksempel som tilskudd til hjemme- eller utekontorene, men det betyr også at slike kostnader ikke kan belastes budsjettet for program- eller prosjektvirksomheten. Lønnsutgifter til ansatte i hjemme- og uteadministrasjonen skal dekkes av organisasjonens regulære budsjetter, med mindre utgiftene uttrykkelig inngår i avtalen med Norad.

Det er altså bare faglig oppfølging som kan belastes program- og prosjektbudsjettet. Med faglig oppfølging forstår Norad ’prosjektkostnader som bør tilføre en direkte merverdi til prosjektet og anses som nødvendig for gjennomføring og resultatoppnåelse i selve prosjektet’ (Forvaltningshåndboka 2004). Tidligere ble forståelsen av hva som skulle forstås som ’administrasjonskostnader’ spesifisert for organisasjonene gjennom et vedlegg til kontrakten med Norad. I forbindelse med forvaltningsendring i 2002/2003 ble imidlertid dette vedlegget

fjernet, samtidig som organisasjonenes regnskaps- og rapporteringsrutiner ble endret og forenklet. Fra rapportering på prosjekt/programnivå for SA-organisasjoner, skulle rapportering og regnskap nå skje samlet for hele avtalen med Norad. Dette er ment å gi en forenkling av forvaltningen av en avtaleform som forutsetter stor grad av tillit mellom avtalepartene. Selv om Norad har krav på å få tilsendt prosjekt-/ programbudsjetter på anmodning, betyr dette mindre grad av direkte kontroll for Norad. Det ser ut til at Norad ikke har vært tilstrekkelig klare overfor organisasjonene når det gjelder hva som kan belastes prosjekt-/ programbudsjettet som faglig oppfølging. Norges Vel-saken fra høsten 2005 illustrerer dette. Norad har satt i gang et arbeid for å få til en enhetlig og tydelig kommunikasjon med organisasjonene på dette punktet.

Øvrige støtteordninger

Støtteordningen ”Mellomfolkelig samarbeid med sørøst Europa” ble opprettet i 2000 etter initiativ fra UD, og skal bidra til å styrke kontakt og samarbeid mellom folk og lokalsamfunn i Norge og sørøst-Europa, spesielt Balkan, for å stimulere det engasjementet det norske folk viste i kjølvannet av stridighetene i det tidligere Jugoslavia. Ordningen støtter enkelttiltak som bør ha som mål å trygge lokal økonomisk bærekraftig utvikling; skape demokratiske holdninger; verne om menneskerettigheter; og/eller bidra til å forebygge konflikter og styrke multi-etnisk samarbeid. Ordningen har en årlig budsjettramme på 4 millioner, og støtter 20-25 enkelttiltak hvert år. Denne støtteordningen finansieres fra kap. 164.71 (Fred og forsoning, ODA-godkjente land på Balkan), men forvaltes av Norad med egne retningslinjer, underordnet de generelle retningslinjene for kap.164.71 (se del 3.3.4).

3.2.2 Tilskudd til internasjonale frivillige organisasjoner

Bakgrunn og historisk tilbakeblikk

I 1981 fikk de første internasjonale frivillige organisasjonene støtte over Norads budsjett. Støtten var relativt begrenset i starten, men i løpet av 1980-tallet økte antallet slik organisasjoner i Norads portefølje betraktelig. Støtten ble gitt over mange ulike budsjettposter, og koordineringen internt i Norad og mellom Norad og UD var mangelfull (Tvedt 1995: 99). På midten av 1990-tallet hadde antallet organisasjoner blitt relativt høyt, og mangel både på kunnskap om og en enhetlig forvaltning av støtten til dem ble sett som et problem. Derfor ble det på siste halvdel av 1990-tallet besluttet å redusere porteføljen betraktelig (Liland og Kjerland 2003: 251). I 2004 ble forvaltningsansvaret for en rekke internasjonale frivillige organisasjoner overført fra UD til Norad for å samle støtten på ett sted.

I 2004 ble totalt 25 internasjonale organisasjoner og nettverk støttet av Norad med til sammen 106 millioner (se Tabell 4). Bevilgningen omfatter støtte til internasjonale organisasjoner og nettverk, herunder ikke-statlige og flerstatlige organisasjoner som ikke er FN-organisasjoner. De to største støttemottakerne i 2004 var International Planned Parenthood Federation (IPPF) som fikk 40 millioner, og The World Union for the Conservation of Nature (IUCN) som fikk 13 millioner. (Dekknotat ASN nr. 4/2004) Disse har vært de største støttemottakerne over flere år. Andre organisasjoner som støttes over ordningen er for eksempel International Organisation for Supreme Audit Institutions (INTOSAI/IDI), Forum for African Women Educationalists (FAWE), International Development Law Organisation (IDLO) og Inter Press Service (IPS).

Begrunnelsen for støtten ligger i erkjennelsen av at enkelte utfordringer krever regionale løsninger, og samarbeid over landegrensene. De internasjonale organisasjonene/ nettverkene som støttes over ordningen skal ha en arbeidsmåte eller et geografisk nedslagsfelt som ikke dekkes tilsvarende av norske frivillige aktører, lokale frivillige organisasjoner, multilaterale organisasjoner eller gjennom stat-til-stat samarbeidet. Dessuten anses flere av disse organisasjonene og nettverkene å ha en viktig pådriverrolle overfor statlige myndigheter til å etterleve internasjonale konvensjoner.

Som for SA-organisasjonene er forvaltningsansvaret for organisasjonene ut fra faglig-tematiske kriterier lagt til Norads ulike fagavdelinger. Dette reflekterer Norads ønske om å styrke det faglige i samarbeidet med organisasjonene, samt å kople tilskuddsforvaltning opp mot fag.

Sentrale føringer og prioriteringer

Som for andre ordninger angir St.prp. nr. 1, St.meld. nr. 35 (2003-2004), samt tildelingsbrev fra UD de viktigste overordnete politiske føringer som skal ligge til grunn for tildelingen. I tillegg gjelder de generelle ’Retningslinjer for Utenriksdepartementets og Norads tilskuddsordninger’ (2001) også for INGO-ordningen. I 2003 utarbeidet UD i tillegg ’Ytterligere føringer for støtte til internasjonale organisasjoner og nettverk’ som et vedlegg til Retningslinjene av 2001. Her er det foreslått en tematisk avgrensning av porteføljen: Støtten skal i hovedsak konsentreres om reproduktiv helse, miljø og styresett, herunder demokratiutvikling og menneskerettighetstiltak frem til 2006. I tillegg kan støtte til organisasjoner og nettverk som arbeider innenfor fredsbygging og utdanning vurderes.

Kjernetilskudd kan kun gis til internasjonale organisasjoner som i) er nevnt i OECDs liste over internasjonale organisasjoner, eller ii) har hele sin virksomhet rettet mot utviklingsland. Støtte skal fortrinnsvis gis til organisasjoner med forankring i utviklingsland. Der organisasjonene og nettverkene har virksomhet også i ikke-ODA-land, må det norske støttebeløpet øremerkes til ODA-land. Støtten skal være langsiktig, normalt med flerårige avtaler. Notatet sier videre at støtte i hovedsak skal gis til internasjonale organisasjoner og nettverk som arbeider innen prioriterte samarbeidsområder hvor det finnes få eller ingen alternative kanaler og hvor overnasjonal innsats er viktig.

I og med Norads nye rolle som fagetat fra 2004 står organisasjonenes faglige kvalitet og mulighetene for inngåelse av et faglig strategisk samarbeid med Norad sentralt i vurderingen.

Strategisk forvaltning av porteføljen

Det har lenge vært et ønske om å styrke den strategiske bruken av internasjonale organisasjoner og nettverk. Nyere retningslinjer legger økt vekt på organisasjonenes rolle som pådriver i kraft av sin fagkompetanse eller sitt nettverk: at de bidrar til å sette tema som trenger internasjonal oppmerksomhet på dagsorden; at de oppnår synlige resultater ved bruk av ny informasjonsteknologi; eller at de fungerer som møteplass for arbeid med utsatte grupper som har få regionale eller internasjonale talerør med gjennomslagskraft. Det legges også økt vekt på organisasjonenes fagkompetanse koplet opp mot regionspesifikk kompetanse. Det fremheves at organisasjonene bør ha fagkompetanse på felter Norad ikke selv innehar spesialkompetanse, og at de bør gi Norad tilgang til nettverk som er viktige for etatens kompetansebygging. Det presiseres fast at forankring i sør ikke nødvendigvis betyr at organisasjonens hovedkontor må ligge i sør. Dette begrunnes med at nærhet til fora der beslutninger tas kan være avgjørende for organisasjonens gjennomslagskraft. Presiseringen forsterker fokuset på organisasjonene som endringsagenter og pådrivere.

UDs tilskuddssystem

UD gir tilskudd til frivillige organisasjoner over regionbevilgningene (kap. 150-153, post 78), og gjennom bevilgningene for overgangsbistand (kap. 162), nødhjelp, humanitær bistand og menneskeretter (kap. 163), og fred, forsoning og demokrati (kap. 164). Nedenfor gjennomgås tilskuddene innen disse bevilgningene i tur.

Tilskudd over regionbevilgningene

En kan her skille mellom ordningen for strategiske partnerskap inngått med norske organisasjoner, og direkte støtte til lokale organisasjoner gjennom ambassadene.

Strategiske partnerskap

Fra 2005 har ambassadene forvaltet støtte til norske organisasjoner gjennom det som har fått navnet ’strategiske partnerskap’. Mange av oppdragsprosjektene som tidligere ble forvaltet av Norad ble da overført til ambassadene. Mer presist ble halvparten av oppdragsprosjektene, til sammen ni stykker på totalt 71 millioner kroner pr år, overført til ambassadene i 2005. Noen av oppdragsprosjektene ligger av ulike årsaker fortsatt i Norad. Strategiske partnerskap finansieres over ambassadens andel av regionbevilgningen. Det blir ikke øremerket midler på regionbevilgningene til strategisk partnerskap gjennom norske frivillige organisasjoner, og ambassadene må selv prioritere denne typen aktivitet innenfor de gitte rammer.

Ordningen med strategiske partnerskap er ment å fungere som et supplement til utviklingssamarbeidet med myndighetene i det aktuelle land, og er ikke en søknadsbasert ordning. De norske organisasjonene vil på initiativ fra ambassadene få støtte til å gjennomføre tiltak innen de prioriterte sektorene for samarbeidet med landet, oftest i samarbeid med lokale frivillige organisasjoner.

UDs veiledning for strategiske partnerskap gir mer detaljerte retningslinjer for inngåelse og forvaltning. Ansvaret for initiering og oppfølging av strategiske partnerskap med norske frivillige er altså delegert til ambassadene. Men i spesielle tilfelle kan slike partnerskap initieres av departementet etter konsultasjon med angjeldende ambassade. Det heter at strategiske partnerskap med de norske frivillige organisasjonene bør inngås på aktiviteter som organisasjonene ellers ikke ville ha engasjert seg i, og som kommer i tillegg til deres egne planer. Strategisk partnerskap kan inngås der norske organisasjoner har relevant kompetanse, nettverk med lokale partnere, eller andre komparative fortrinn. En vurdering av grunnlaget for valg av norsk partner skal inngå og være dokumentert i ambassadens beslutningsprosess.

Tiltakene skal forvaltes av ambassaden, herunder ansvaret for kontroll av rapporter og regnskap, og ambassadene skal følge bistandshåndboka i forvaltningen av slik støtte. Følgende kriterier må oppfylles når ambassaden tar en avgjørelse om bruk av strategisk partnerskap med norske frivillige organisasjoner:

  • Strategisk partnerskap må være innen de prioriterte sektorene/innsatsområdene for norsk bistand til landet, eller innen særskilt prioriterte områder for norsk utviklingspolitikk (i St.prp. 1 2005-2006 er det lagt til at dette kan være aktuelt innen helse og hiv og aids, utdanning, miljø og styresett).
  • Den norske organisasjonen må ha kompetanse på sektoren/ området, og kapasitet til faglig og forvaltningsmessig oppfølging.
  • Strategiske partnerskap kan inngås både for å styrke innsatsen på et område, og for å effektivisere måten eksisterende samarbeid forvaltes på.
  • Strategisk partnerskap må innarbeides i ambassadens plan for utviklingssamarbeidet.
  • Norad skal holdes orientert om planene for strategisk partnerskap og om erfaringene, for å sikre koordinering og gjensidig læring.
  • Den norske frivillige organisasjonen bør fortrinnsvis ha samarbeidsavtale med Norad
  • Den norske frivillige organisasjonen bør ha en lokal/ regional representasjon for å sikre at ambassaden har en dialogpartner. Dersom den norske organisasjonen ikke har slik representasjon, men er med i et internasjonalt nettverk som har det, forutsettes det at dialogen kan foregå med nettverkets lokale representant.

Strategiske partnerskap kan være 100 % finansiert gjennom tilskudd. Organisasjonene kan motta et administrasjonstillegg på 8 %. Det er ikke anledning til, i tillegg til administrasjons-tillegget, å få dekket utgifter til drift av den norske organisasjonens lokale kontor. Kun i tilfeller hvor en norsk organisasjon etablerer en lokal representasjon for å forvalte et omfattende antall partnerskap, kan det i en periode finansieres utgifter til opprettelse av et slikt kontor.

På grunn av at den norske frivillige organisasjonen som inngår et strategisk partnerskap med en ambassade også mottar midler over Norads søknadsbaserte ordninger legges det opp til tett kontakt mellom departementet, Norad og ambassadene. Dette bl.a. for å hindre dobbelt-finansiering samt å legge forholdene til rette for samordning av de norske organisasjonenes bistandsaktiviteter.

Så snart et strategisk partnerskap er planlagt gis det underretning til Norad. Underretning gis til den avdeling i Norad som forvalter tilskudd til angjeldende organisasjon. Norad holder stasjonene oppdatert om hvor organisasjonen er plassert i Norad-systemet, hva gjelder avdeling og saksbehandler.

Direkte støtte til lokale organisasjoner

Ambassadene har helt siden begynnelsen av 1980-tallet ytt direkte støtte til lokale organisasjoner i de enkelte samarbeidsland. Denne støtten ble begrunnet ut i fra en vurdering om at lokale frivillige organisasjoner er sentrale aktører i utviklingen av et land og at de manglet finansiering. Norge var et av de første giverland som åpnet for søknadsbasert støtte til lokale frivillige organisasjoner direkte fra ambassadene. I løpet av 1990-tallet økte omfanget av denne støtten betydelig. Dette synes å ha sammenheng med økt fokus på oppbygging av lokalt sivilsamfunn for å styrke demokratiske prosesser og pluralisme, bidra til bedre styresett, og ivareta interessene til utsatte/diskriminerte grupper.

I likhet med den totale NGO-støtten økte direktestøtten til lokale organisasjoner relativt jevnt fra midten av 1990-tallet. Støtten til lokale organisasjoner var i 1995 på 115 millioner, i 1997 på 145 millioner, i 1999 på 138 millioner, i 2001 på 210 millioner og i 2003 på 199 millioner. I 2004 var støtten oppe i 242 millioner. Som andel av den totale bilaterale bistanden som går via frivillige organisasjoner har støtten til lokale organisasjoner vært relativt stabil på rundt 6 til 8 %. Arbeidet inn mot lokalt sivilsamfunn synes, både i omfang og form, å variere en del fra ambassade til ambassade.

Det var lenge ingen egne retningslinjer for ambassadenes direkte støtte. Posisjonsnotatet ’How to deal with direct support to civil society’ fra 2002 angir overordnete prinsipper for direkte støtte: det følger hovedlinjene i UD/ Norads retningslinjer for norske og internasjonale frivillige aktørers humanitære bistands- og utviklingssamarbeid fra 2001 (se del 3.2.1.5), men vektlegger i tillegg varsomhet i forhold til bistandsavhengighet. Enkelte ambassader har også utviklet egne retningslinjer for støtten, for eksempel Zambia (1996/97) og Tanzania (2003).

Posisjonsnotatet anbefaler også at støtten kanaliseres gjennom felles giverfond (trust funds), sektor programmer, paraplyorganisasjoner eller myndighetenes sektorprogrammer der det er mulig. Dette var begrunnet i at den samlede giverstøtten til lokale frivillige organisasjoner var vokst til å bli av betydelig omfang og ville bli mer effektiv hvis den ble bedre koordinert. Det var blitt et problem for mange lokale frivillige organisasjoner at de mottok støtte fra en rekke givere som stilte ulike krav. Dessuten var det en erkjennelse av at håndteringen av en ordning for direkte støtte til lokale frivillige organisasjoner var blitt en stor forvaltningsmessig belastning på ambassadene; enkelte ambassaders portefølje kunne være betydelig. Eksempelvis innledet ambassaden i Lusaka i 2003 en avtale med den viktigste paraplyorganisasjonen for kvinneorganisasjoner i Zambia (NGOCC) der NGOCC i praksis administrerte ambassadens totale støtte til kvinneorganisasjoner i landet. Ambassaden i Nepal var i 2001 med på etableringen av et ’Peace Support Trust Fund’ for støtte til lokale organisasjoner, administrert av UNDP.

Støtten ses som et viktig supplement til støtten til statlig sektor, både når det gjelder bygging av kritiske røster, alternative fremgangsmåter og supplerende tjenesteyting. Eksempelvis kan støtte til organisasjoner som arbeider opp mot utdanningssektoren være et viktig supplement til sektorstøtten. Innen andre områder som for eksempel HIV/AIDS, kan støtten via de lokale organisasjonene være det eneste alternativet, i mangel av fungerende offentlige programmer. Posisjonsnotatet fra 2002 la opp til et nært samarbeid mellom Norads avdeling for frivillige organisasjoner og regionavdelingene/ambassadene om erfaringene med støtte via både norske og lokale organisasjoner. Dette har imidlertid ikke blitt fulgt opp etter omleggingen av bistandsforvaltningen i 2004.

Overgangsbistand

Formålet med bevilgningen er å bidra til fredsbygging og utvikling i land som søker å arbeide seg ut av dyptgående voldelige konflikter. Det vil også kunne ytes overgangsbistand til land som har vært rammet av særlig omfattende og alvorlige naturkatastrofer. Bevilgningen skal primært brukes til å forsterke den internasjonale innsatsen og bidra til å bygge bro mellom humanitær bistand og mer langsiktig utviklingssamarbeid. Overgangsbistand omfatter innsats i en rekke land som befinner seg i en kritisk fase av egen utvikling. En skjør fred, dårlig fungerende offentlige institusjoner, et svakt sivilt samfunn, infrastruktur i ruiner, demokratiske prosesser som er lite utviklet, og en svak nasjonal økonomi er ofte rammebetingelsene for overgangsbistand (St.prp. 1 2005-2006).

Overgangsbistanden hadde i 2004 et total omfang på 475 millioner kroner (dette økes imidlertid til 712 millioner i 2006). Av dette ble 105 millioner, eller ca. 22 %, kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. For øvrig er FN-systemet og de internasjonale finansieringsinstitusjonene sentrale kanaler, og overgangsbistand kan også kanaliseres gjennom regionale organisasjoner og til nasjonale og lokale myndigheter. Blant de norske organisasjonene var Kirkens Nødhjelp største mottaker av overgangsmidler i 2004 med 36 millioner kroner, mens Norsk Folkehjelp mottok 18 millioner kroner og Flyktninghjelpen 14,5 millioner kroner. Det alt vesentlige av overgangsbistanden til norske frivillige organisasjoner gikk i 2004 til aktiviteter i Afrika (Burundi, Kongo DR, Rwanda, Sierra Leone, Somalia og Sudan), mens om lag 8.5 millioner kroner gikk til aktivitet i Afghanistan (St.prp. 1 2005-2006).

Bevilgningen vil normalt ikke anvendes i samarbeidslandene. Det vil imidlertid kunne oppstå situasjoner i hovedsamarbeids- og samarbeidslandene som tilsier bruk av overgangsbistand for å støtte fredsbyggende utviklingsarbeid eller støtte gjenoppbygging etter spesielt omfattende naturkatastrofer. Videreføringen av slike tiltak skal som hovedregel finansieres over den aktuelle regionbevilgning de påfølgende år.

Det legges opp til en tett samordning med bl.a. støtten som gis over kapittel 163 (Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter). Enkelte elementer i overgangsbistand er tilsvarende den humanitære innsatsen eller mer tradisjonelt utviklingssamarbeid, men kontekst og formål er annerledes og krever en freds- og konfliktsensitiv tilnærming. Bistanden samordnes med politiske og diplomatiske initiativ, og skal samordnes internasjonalt.

Bevilgningen er ikke en søknadsbasert ordning. Støtte kan gis aktører på grunnlag av forslag utarbeidet på eget initiativ eller initiert av Utenriksdepartementet/utenriksstasjonene. Det avholdes et årlig møte med frivillige organisasjoner for å orientere om politiske prioriteringer for bruk av overgangsbistand.

Foreslåtte tiltak vurderes ut fra følgende kriterier:

  • Tiltaket skal være i tråd med retningslinjene for overgangsbistand, føringer lagt i St.prp. 1 og øvrige politiske prioriteringer.
  • Konkrete behov i det aktuelle område, samt politisk situasjon og øvrige rammebetingelser (i post-konfliktsituasjoner: freds- og forsoningsprosesser).
  • Kjennskap til/erfaring med aktøren. Sentralt her er gjennomgang av tidligere prosjekter og tilfredsstillende rapportering, samt aktørens egnethet og kompetanse. Ingen utbetalinger skal foretas til frivillige organisasjoner før tilfredsstillende rapportering foreligger fra vedkommende organisasjon for alle tiltak som har mottatt støtte over kap. 162 og som er forventet avsluttet, uavhengig av geografisk område.
  • Realisme i gjennomførbarhet og kostnadsside.
  • Tidsperspektiv (plan for utfasing/avslutning, eller begrunnelse i tilfelle hvor dette ikke er mulig).
  • Risikovurdering – dette kan gjelde risiko i forhold til aktøren, i forhold til konteksten i landet (inkludert styresett/korrupsjon), eller i forhold til måloppnåelse. Gitt det generelt høyere risikonivå som er forbundet med innsats i overgangssituasjoner, vil risikovurderingen måtte legges på et hensiktsmessig og realistisk nivå i forhold til hvor mye ressurser som legges inn.

Utviklingssamarbeid som finansieres over kap. 162 skal ha en kort- eller mellomlangsiktig varighet. Som hovedregel gis støtte for ett år. Støtte kan i særlige tilfelle gis ut over ett år, under forutsetning av et klart avslutningspunkt eller utfasingsplan for tiltaket. Det brukes ikke rammeavtaler eller intensjonsavtaler.

Det skal senest 6 måneder etter at tiltaket er avsluttet gis rapport om hvordan midlene er benyttet, samt bekreftelse fra uavhengig revisor på at midlene er regnskapsført i henhold til god regnskapsskikk og disponert i samsvar med søknaden.

Regionavdelingen i UD har det samlede ansvar for å sikre forvarlig forvaltning av overgangsbistanden, samtidig som utenriksstasjonene skal ha oppgaver knyttet til forvaltning og oppfølging. Den konkrete arbeidsfordelingen mellom avdelingen og utestasjon vil avhenge av generell innretting på overgangsbistanden for det aktuelle land og forhold knyttet til det enkelte tiltak. Regionavdelingen vurderer i forhold til det enkelte tiltak hvorvidt relevant fagavdeling i Norad bør rådføres.

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskeretter

Størstedelen av denne bistanden er nødhjelp i forbindelse med komplekse humanitære kriser, naturkatastrofer, flyktninger og internt fordrevne personer. Støtte til fred, forsoning og demokratitiltak og fremme av menneskerettigheter er en integrert del av den humanitære bistanden. Bistanden fordeler seg på to budsjettposter, 163.70 (naturkatastrofer) og 163.71 (humanitær bistand og menneskerettigheter), og beløp seg til henholdsvis 217 millioner kroner og 1.2 milliarder kroner i 2004. Postene behandles samlet her.

Bistanden kanaliseres i hovedsak gjennom FN-systemet, norske frivillige organisasjoner og Det internasjonale Røde Korssystemet. I 2004 ble 37 % av bevilgningen kanalisert gjennom FN, mens omlag halvparten gikk gjennom norske frivillige organisasjoner (inkludert den internasjonale Røde Korskomiteen). I tillegg til FN-organisasjonene er Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors de viktigste kanalene. Norges Røde Kors var i 2004 største mottaker blant de norske frivillige organisasjonene med 276 millioner kroner. Dette inkluderer den omfattende støtten til det internasjonale Røde Korssystemet (St.prp. 1 2005-2006).

Tilskuddene er engangsbidrag og gis vesentlig som støtte til konkrete programmer og prosjekter. Retningslinjene for tilskuddet vektlegger følgende: 6http://odin.dep.no/ud/norsk/tema/stipend/032111-120004/dok-bn.html

  • Tilskudd etter ordningen skal bidra til rask, effektiv og kvalitativt god humanitær bistand til ofre for naturkatastrofer, flyktninger og andre som er rammet av nødsituasjoner som følge av krig og konflikter. I tillegg skal tilskudd etter ordningen bidra til fred og forsoning i konfliktsituasjoner, både gjennom forebygging og under gjenoppbygging etter krig og konflikt, samt gjennom fremme av menneske-rettighetene, rettsstatens prinsipper, politisk pluralisme og demokrati.
  • Tilskudd kan gis til prosjekter innenfor en begrenset tidsramme. Det kan søkes tilskudd for en periode på inntil 12 måneder. Så snart forholdene tillater det skal prosjektene avsluttes.
  • Når avtalen inngås skal det foreligge en vurdering av den sannsynlige tidsrammen for organisasjonens deltakelse i det humanitære arbeidet, samt hvilke føringer organisasjonen selv legger til grunn for samarbeid med lokale partnere, herunder overføring av ansvar til partnere eller utfasing.
  • Lokal overtakelse, kompetanseoppbygging og styrking av lokal kapasitet skal så langt som mulig være en integrert del av prosjektene.

Grunnleggende krav til søker er de samme som for Norads tilskudd til langsiktig bistand. Det forutsettes at tilskuddsmottakeren:

  • er en selvstendig juridisk enhet med egne vedtekter og et ansvarlig styre,
  • har utarbeidet en strategi for sitt engasjement i utviklingsland,
  • har et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for det arbeidet som skal gjennomføres, samt nødvendig faglig og administrativ kompetanse og kapasitet til prosjektarbeid og forvaltning,
  • kan mobilisere og engasjere sin medlemsmasse eller sine støttespillere i arbeidet utover å samle inn bidrag.

Tilskuddsmottakere kan være norske frivillige organisasjoner, fagforeninger, organiserte interessegrupper, religiøse bevegelser, utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer m.m. Tilskuddsmottakeren må synliggjøre en sammenheng mellom egen kompetanse og kapasitet og de tiltakene det søkes støtte til. Det må også synliggjøres at tilskuddsmottakeren tilfører samarbeidet en merverdi ut over de rent økonomiske bidragene. Norske tilskuddsmottakere forutsettes å delta i informasjons- og holdningsskapende arbeid overfor norsk opinion. Støtte kan etter særlig vurdering gis til uavhengige, frivillige, internasjonale organisasjoner eller organisasjonsnettverk som arbeider regionalt eller globalt i flere land. Internasjonale aktører med base i land i sør blir prioritert. Tilskuddsmottakeren må også oppfylle de krav som til enhver tid stilles til økonomiforvaltning og bistandsfaglig kvalitet.

De konkrete kriteriene som legges til grunn av UD ved vurderingen av søknader er (Utenriksdepartementet, 2006):

  • Den humanitære situasjonen i det aktuelle området (det humanitære imperativ)
  • Koordinering med humanitære aktiviteter og fred og forsoningsprosesser i området
  • Hvorvidt prosjektet passer inn i koordineringsaktivitet i området, og aktiv deltagelse i eksisterende koordineringsmekanismer
  • Lokalt eierskap inkludert bruk av lokale ressurser
  • Tverrgående forhold, som likestilling og misbruk av midler
  • Søkers kompetanse, erfaring og tilstedeværelse i området
  • Prosjektets kostnader og tekniske gjennomførbarhet
  • Tilfredsstillende implementering og rapportering av tidligere prosjekter

Det kan normalt søkes om dekning av administrasjonskostnader for hjemmeadministrasjon for opptil 5 % av det totale tilskuddet. Det kreves ikke egenandel ved humanitære prosjekter.

Følgende rapporteringskrav gjelder for denne typen tilskudd. Senest 6 måneder etter gjennomføring av prosjektet skal det leveres inn en beskrivende sluttrapport, hvor det blant annet rapporteres på finansiering, samarbeidspartnere, målsetting, gjennomføring, virkninger/effekt, erfaringer/konklusjoner. Senest 6 måneder etter gjennomføring skal det også leveres revidert regnskap. Rapport over renter for mottatt beløp og ubrukte midler skal oppgis i en renterapport 1. februar.

Fred, forsoning og demokrati

Bevilgningen skal bidra til forebygging og/eller løsning av lokale eller regionale konflikter ved støtte til freds- og forsoningsprosesser og fredsbyggende tiltak. Utbetalingene kanaliseres i hovedsak gjennom FN-systemet, gjennom norske og internasjonale organisasjoner samt til internasjonale overvåkingsmekanismer som for eksempel den norskledede overvåknings-mekanismen på Sri Lanka. De to største postene under kap. 164 var i 2004 post 70 (fred, forsoning og demokratitiltak) og 71 (ODA-godkjente land på Balkan), med henholdsvis 298 millioner kroner og 919 millioner kroner. Under post 70, ble om lag en fjerdedel av totalbevilgningen kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner i 2004. Under post 71, ble 135 millioner kroner (15 %) kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner i 2004 (St.prp. 1 2005-2006). Post 71 er fra 2006 splittet i post 71 (Vest-Balkan) og post 73 (Kaukasus, Moldova og Sentral-Asia).

Tilskudd under post 70 har samme retningslinjer som tilskudd for Nødhjelp, humanitær bistand og menneskeretter (jf. Utenriksdepartementet, 2006).

For post 71, skal bevilgningen brukes til

  • å støtte politiske, økonomiske og sosiale reformprosesser som bidrar til å styrke euroatlantisk integrasjon og samarbeid i regionen,
  • mellomlangsiktig arbeid innen institusjonsbygging, næringsutvikling og fredsprosessrelatert bistand,
  • å opprettholde et sterkt norsk engasjement når det gjelder sikkerhetssektorreform, herunder på politi- og justissektoren, bl.a. gjennom samarbeid med norske justismyndigheter,
  • tiltak for å bekjempe menneskehandel,
  • utdanning, forsoningsprosesser og menneskerettigheter, blant annet med fokus på tiltak rettet mot barn, kvinner og ungdom, bilateralt prosjektsamarbeid med serbiske og montenegrinske, kroatiske og makedonske myndigheter,
  • etter behov og i samråd med FN og nasjonale myndigheter, humanitær hjelp og bistand til internt fordrevne personer og flyktningretur.

Ved utvelgelse av satsningsområder vil det bli tatt hensyn til prioriteringer som foretas i internasjonale samarbeidsorganisasjoner og fora (herunder EU og FN), samt av de enkelte mottakerlandene. Stabilitetspakten for Sørøst-Europa vil være en aktuell kanal og ramme for prosjektbistanden. Fokus på institusjonsbygging og prosessrelatert bistand påvirker valg av kanaler.

For post 71, gjennomfører Utenriksdepartementet hver høst konsultasjoner med de norske frivillige organisasjonene mht. de politiske prioriteringene og innretningen av engasjementet i regionen. Alle foreslåtte prosjekter for regionen vurderes i lys av:

  • Norsk strategi for bistand til angjeldende land/område.
  • Politisk klarert fordelingsnotat for prosjektbistand for angjeldende år.
  • FN/EU/andre ansvarlige internasjonale koordineringsstrukturers strategi.
  • En vurdering av behov i felt.
  • Vurdering fra norske utenriksstasjoner.
  • Eventuell faglig vurdering av prosjektet fra ekstern konsulent (gjelder særlig infrastrukturprosjekter).

Koordinering av UDs og Norads tilskuddsforvaltning

Tilskudd til de norske organisasjonene ytes både av UD og Norad. Totalt mottar frivillige organisasjoner offentlige tilskudd over 12 ulike budsjettposter. Det er altså et stort behov for koordinering. Dette har vært et tema i de siste femten årene, men har ifølge Norad vist seg vanskelig å få til i praksis. Retningslinjene av 2001 var de første omforente retningslinjer for alle ordninger rettet mot frivillige organisasjoner i UD og Norad.

Økt koordinering mellom UD og Norad er viktig av to hovedgrunner: For det første for å hindre dobbelfinansiering av de samme tiltakene. Mange organisasjoner sender samme søknad både til Norad og til flere steder i UD uten å opplyse om det. For det andre for å kunne vurdere en organisasjons totale kapasitet til å motta ytterligere tilskudd. I en slik vurdering er det viktig å vite hvor mye organisasjonen totalt mottar fra ulike tilskuddsordninger i systemet.

For den statlige bistandsforvaltningen er det ifølge Norad en særlig utfordring at kravene til kapasitet for de frivillige organisasjonenes anvendelse av statlige støtte beløp ikke er samstemte og transparente.

Det norske systemet i internasjonal sammenheng

Det norske systemet har både likhetstrekk med og forskjeller fra systemet i land det er naturlig å sammenligne med. Det finnes få gode og systematiske gjennomganger som setter ulike lands systemer direkte opp mot hverandre, så det er vanskelig å få en full oversikt over hvordan det norske system ser ut i internasjonal sammenheng. Her trekkes imidlertid frem en del sentrale likhetstrekk og forskjeller i forhold til andre europeiske, og spesielt skandinaviske lands systemer. Fokuset er spesielt på bruken av rammeavtaler vs prosjektavtaler, hvilke organisasjoner som kan motta støtte, hva slags krav som stilles til organisasjonene (fokus, samarbeid, egenandeler, med mer), og hva slags rapportering og oppfølging som gjøres.

Ifølge INTRAC (2005), som sammenligner systemet for NGO støtte i sju europeiske land, er det vanlig å gi støtte gjennom rammeavtaler (som i noen tilfeller kalles partnerskapsavtaler eller i Norads tilfelle samarbeidsavtaler). Varigheten på rammeavtalene er noe forskjellig, 3 år i Finland og Irland, 4 år i Danmark og Nederland, 3-5 år i Storbritannia, og 5-6 år i Sverige. Det er ellers iøynefallende at Norge synes å ha rammeavtaler med langt flere organisasjoner enn andre lands bistandsmyndigheter. Mens tallet for Norge er nærmere 30, er det 18 for Storbritannia, 13 for Sverige, 8 for Finland, 6 for Danmark og 5 for Irland.

De fleste land har også ordninger for å gi mer kortvarig støtte til enkeltprosjekter og/eller enkeltorganisasjoner. Et interessant unntak i så måte er Sverige, hvor man i tillegg til de store organisasjonene med rammeavtaler, kun kanaliserer midler gjennom 6 store paraply-organisasjoner. Mindre organisasjoner uten rammeavtale må her søke midler fra Sida gjennom en paraplyorganisasjon, og en av disse (Forum Syd) fanger opp søknader fra organisasjoner som i utgangspunktet ikke er tilsluttet en paraplyorganisasjon.

For de fleste av de 7 landene studert i INTRAC (2005), er tilskudd til rammeorganisasjoner basert på overordnede strategier eller programmer. Nederland gir støtte i form av en grunnbevilgning til organisasjonene. Sverige skiller seg ut som den som knytter tilskudd til spesifikke prosjekter, mens Norge er i en slags mellomstilling.

De fleste lands rammeprogrammer er rettet inn mot organisasjoner fra eget land, og kravet er typisk at organisasjonen skal ha en viss fartstid i bistandsarbeid og har spesialkompetanse og kapasitet innen dette. Både Danmark og Sverige legger også vekt på at organisasjonene er folkelig forankret i hjemlandet. Det kreves også typisk samarbeid med en lokal partner, men dette er for eksempel et klarere formulert krav i Sveriges dokumenter som angir kriterier for støtte, enn i Danmarks (Sida, 1998; Udenrigsministeriet, 2005)

Den norske ordningen med egenandel er ikke særegen i skandinavisk sammenheng. Danmark har praktisert 10 % egenandel, men dette er redusert til 5 % i 2006 (Udenrigsministeriet, 2006). Sverige krever også 10 % egenandel (Sida, 1998). Finland krever en egenandel på 20 %, men bare 10 % av dette trenger være innsamlede midler, og ordningen er på dette punktet sammenlignbar med de andre skandinaviske land (INTRAC 2005).

Hva angår andelen av tilskudd som kan brukes til administrasjonskostnader er det heller ikke her store forskjeller. For Danmark er administrasjonsandelen 5 % ved tilskudd til humanitære formål (av totalsum inkludert administrasjon) og 7 % ved langsiktige utviklingsprosjekter (av totalsum eksklusiv administrasjon) (Udenrigsministeriet, 2004). I Sverige kan paraplyorganisasjoner bruke inntil 9.5 % til administrasjon, mens andre organisasjoner med rammeavtale kan bruke 8 %. For organisasjoner hvor Sida-tilskuddet utgjør mer enn 50 millioner. SEK, reduseres administrasjonsandelen med 1 % for det overskytende beløp (Sida, 1998). For Finland er regelen at administrasjonskostnadene ikke må overstige 10 % (INTRAC 2005).

Alle de 7 landene i INTRAC-undersøkelsen krever årlig rapportering fra organisasjonene. Det ser imidlertid ut til å være forskjeller i omfanget av evalueringer av organisasjonene. I Danmark evalueres aktivitetene til rammefinansierte organisasjoner jevnlig av Udenrigsministeriet, og i Sverige gjennomfører Sida ”system audits” av denne typen organisasjoner hvert 5-6 år. Nederland gjennomfører eksterne evalueringer hvert fjerde år under enkelte av sine ordninger. Og DFID i Storbritannia har som siktemål å gjennomføre årlige ytelsesbaserte gjennomganger av organisasjoner under partnerskapsprogrammet.

De fem store organisasjonene

Introduksjon

Som vist i Tabell 3, står Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Redd Barna som kanal for over 60 % av bistanden som gis gjennom norske frivillige organisasjoner. Disse såkalt ”fem store” organisasjonene har i en årrekke vært de største mottakerne av bistand gitt gjennom organisasjoner. Den interne rangeringen mellom de fem organisasjonene har imidlertid endret seg noe over tid. Mens Norsk Folkehjelp mottok mest bistandsmidler i 1999-2000, har Norges Røde Kors lagt på toppen av listen siden, med unntak av 2003 da Kirkens Nødhjelp mottok mest midler.

Tabell 10: De fem store organisasjonene

Organisasjon

Livssyn

Sektorer/ fokus

Langsiktig bistand (L), nødhjelp (N)

Geografi

Norad hoved-samarbeids-land

Underavd (U), hovedorg. (H), eller paraplyorg (P)

Samarbeidsavtale med Norad

(J/N)

Norges Røde Kors

Nøytralt

Nødhjelp, helse, barn

N/L

150 land, alle regioner

7

U

J

Kirkens Nødhjelp

Kristent

Mange

L/N

70 land, alle regioner

6

H

J

Flyktninge-hjelpen

Nøytralt

Nødhjelp, flyktninger

N

20 land, alle regioner unntatt Midt-Østen

1

H

J

Norsk Folkehjelp

Nøytralt

Rettigheter, minerydding, nødhjelp

N/L

30+ land, alle regioner

2

H

J

Redd Barna

Nøytralt

Barn

L/N

26 land, alle reg. unntatt Midt-Østen

5

U

J

Kilde: Organisasjonenes internett-sider

Tabell 10 gir en oppsummering av diverse karakteristika ved de fem store organisasjonene. Alle unntatt Kirkens Nødhjelp er livssynsnøytrale. Organisasjonene har ulike fokus, og de fleste driver innen flere sektorer. Alle organisasjonene driver nødhjelpsarbeid, og de fleste driver også langsiktig utviklingsarbeid. Antall land organisasjonene dekker varierer mye, Norges Røde Kors er en del av Det Internasjonale Røde Kors som har programmer i 150 land (Røde Kors/Røde Halvmåne organisasjoner finnes i over 180 land). Kirkens Nødhjelp driver arbeid i 70 land, mens de øvrige tre organisasjonene er virksomme i 20-30 land. Alle organisasjonene har aktivitet i Afrika, Asia, Latin-Amerika, og Europa. Alle unntatt Flyktningehjelpen og Redd Barna er aktive i Midt-Østen. Overlappingen med Norads hovedsamarbeidsland varierer, naturlig nok er det organisasjonene som er til stede i flest land som dekker denne gruppen land best. Redd Barna er imidlertid til stede i langt flere hovedsamarbeidsland enn Flyktningehjelpen og Norsk Folkehjelp, selv om deres total antall land er sammenlignbart. Felles for alle de store organisasjonene er at de har samarbeidsavtaler med Norad.

Under gis det en oversikt over hvor de fem store organisasjonene får sine inntekter fra, hva midlene deres brukes til, og spesifikt hvordan organisasjonenes prosjektmidler fordeler seg geografisk. Underlagsmaterialet for dette er regnskapstall fra organisasjonene selv. Det har ikke vært mulig for oss å gå bak regnskapstallene til organisasjonene, vi er dermed prisgitt den informasjon organisasjonene selv oppgir, med de mulige skjevheter det kan gi. Tallene som følger bør derfor tolkes med noe forsiktighet. Gjennomgangen i denne delen er rent deskriptiv. En sammenligning med mellomstore organisasjoner foretas i neste del.

Hvor får de fem store organisasjonene sine inntekter fra?

I Tabell 11 gis det en oversikt over hvor de fem store organisasjonene henter sine inntekter fra. Inntektskildene er delt i seks kategorier. Innsamlede bidrag omfatter medlemskontingenter, donasjoner, og også inntekter fra lotterier og lignende. Norske offentlige bidrag omfatter alle midler som mottas fra norsk offentlig sektor, dette vil for organisasjonene hovedsaklig være midler fra UD og Norad. Hvor mye som mottas fra andre lands bistandsmyndigheter angis i en tredje kategori, og multilaterale organisasjoner (for eksempel FN-systemet) i en fjerde. Kategorien for internasjonale nettverk fanger opp hva organisasjonene mottar fra systemer og nettverk de er med i. Andre driftsinntekter fanger opp det som ikke havner i de andre kategoriene, dette dreier seg om andre typer inntektsskapende aktiviteter som ikke ligger innenfor definisjonen på innsamling, og mindre poster. For å unngå at spesielle forhold i enkeltår gir store utslag i analysen av tallene, er det hentet inn tall for tre år (2002-2004).

Tabell 11: Kilde for driftsinntektene til de "fem store", i %

n.a.= ikke tilgjengelig

Kilder: Organisasjonenes regnskaper

Tabellen viser at de fem store organisasjonene henter om lag halvparten av sine inntekter fra norske myndigheter. Det er imidlertid stor variasjon mellom organisasjonene, fra Norges Røde Kors som kun henter omlag ¼ av sine inntekter fra det offentlige, til Kirkens Nødhjelp og Flyktningehjelpen, som har ligget oppunder 70 %. Motsvarende henter organisasjonene omlag 30 % av sine inntekter fra innsamling i gjennomsnitt, men en organisasjon som Norges Røde Kors trekker her gjennomsnittet kraftig opp med sine 65 % egengenererte inntekter, mens Flyktningehjelpen og Norsk Folkehjelp ligger nede rundt 10 % i innsamlede midler. Vi ser at for noen organisasjoner er det store svingninger over tid i hvor mye som samles inn og hvor mye som mottas i offentlige midler, spesielt gjelder dette Redd Barna.

Den eneste organisasjonen som synes å ha fått stort gjennomslag hos andre lands bistandsmyndigheter, er Norsk Folkehjelp. I hele perioden har denne organisasjonen hentet omlag 20 % av sine inntekter fra denne typen kilder. Organisasjonen har mottatt midler fra en rekke donorer, inkludert USAID, US Department of State, nederlandsk UD, DANIDA, Japansk UD, og Sida. Av de øvrige organisasjonene er det kun Flyktningehjelpen som har hentet inntekter fra denne typen kilder. Deres 6 % i 2004 og 3 % i 2003 skriver seg fra Sida.

Tre av organisasjonene har mottatt midler fra multilaterale organisasjoner. Flyktningehjelpen mottok de to siste årene omlag 10 % slike midler, fra FN, World Food Programme, UNDP, UNHCR, UNICEF og ECHO. For Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp er andelen midler fra multilaterale organisasjoner mer beskjedne, og skriver seg fra henholdsvis FN, og UNHCR. De samme tre organisasjonene henter også midler fra internasjonale nettverk. Det største bidraget av denne art mottok Kirkens Nødhjelp i 2004, på hele 15 % hovedsaklig fra Action by Churches Together. I andre år og for de andre to organisasjonene, er denne typen midler relativt beskjedne.

Oppsummert synes ikke de fem store organisasjonenes avhengighet av norske offentlige midler å være svært stor, men her er det noe variasjon. Innsamlede midler varierer også mye fra organisasjon til organisasjon. Tre av organisasjonene hevder seg internasjonalt i konkurransen om bistandsmidler, men stort sett mottar disse organisasjonene en liten del av sine inntekter fra bilaterale donorer og multilaterale organisasjoner.

Hva bruker de fem store organisasjonene sine midler på?

Tabellen under gir et bilde av hvordan kostnadsstrukturen til de fem store organisasjonene er. Det gjengis kostnader knyttet til administrasjon, og kostnader knyttet direkte til aktiviteter i henholdsvis Norge og utlandet. Under posten andre driftskostnader ligger kostnader knyttet til innsamling av midler, samt mindre poster som avskrivinger etc. En kan argumentere for at administrative kostnader og innsamlingskostnader bør samles, men ettersom de to behandles atskilt av blant annet Sida, er de også fordelt på to ulike poster her. Siden dette er egenrapporterte tall, kan en forvente av organisasjonene søker å krympe sine administrative kostnader mest mulig, så tallene er nok noe lave. Tallene er i hovedsak hentet fra organisasjonenes aktivitetsregnskaper.

Tabell 12: Fordeling av driftskostnader for de "fem store", i %

Kilde: Organisasjonenes regnskaper.

Note:Fordelingen av Kirkens Nødhjelps driftskostnader i 2004 er ved bruk av Innsamlingskontrollens kriterier 3 % administrasjonsutgifter; 2 % aktiviteter, Norge; 95 % aktiviteter, ute.

De administrative kostnadene ligger under 10 % for alle de fem organisasjonene, og for Norsk Folkehjelp er disse kostnadene helt nede i 2-3 %. Gjennomsnittet ligger på omlag 5-6 %. Ser en på andre driftskostnader, fremkommer det imidlertid at noen av organisasjonene har høye kostnader knyttet til andre ikke-prosjektrelaterte aktiviteter. Spesielt legger en merke til at Norges Røde Kors bruker nesten en av fire kroner på andre driftskostnader, som spesielt skyldes at kostnader til anskaffelse av midler ligger innunder denne kategorien. Norges Røde Kors har dermed på den ene side store anskaffelseskostnader, og på den annen side et stort volum av egen-genererte midler.

Kirkens Nødhjelp og Flyktningehjelpen driver i all hovedsak sin aktivitet utenfor Norges grenser. For de tre andre organisasjonene knytter omtrent en femtedel av driftskostnadene seg til aktiviteter i Norge. For organisasjonenes aktiviteter utenlands, gir Tabell 13 en nærmere oversikt over hvilke verdensdeler deres aktiviteter retter seg mot. Som en ser fordeles det mest prosjektmidler på prosjekter i Afrika, og andelen her har steget i perioden fra 42 % til 49 %. Asia følger deretter med omlag 20 %. Europa har ligget på 9-14 %, Latin-Amerika på 7-8 % og Midt-Østen på 5-7 %. Dette avviker ikke mye fra fordelingen av Norges totale bilaterale bistand, med unntak av Afrika, hvor de store organisasjonene ligger noe over (sml. Figur 6).

Tabell 13: Geografisk fordeling av prosjektmidler for de "fem store", i %

Kilder: Organisasjonenes regnskaper

Alle organisasjonene har prosjekter i alle regionene, med unntak av Flyktningehjelpen og Redd Barna, som ikke har aktivitet i Midt-Østen. Hvor mye hver organisasjon bruker i hver region varierer imidlertid en del. Norges Røde Kors har langt mindre aktivitet i Afrika enn de andre organisasjonene, og er større enn de andre i Midt-Østen. Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp er relativt sett mest aktive i Afrika. Flyktningehjelpen og Redd Barna har mer aktivitet i Asia enn de andre tre organisasjonene. Redd Barna har også langt større aktivitet enn de andre i Latin-Amerika, mens Flyktningehjelpen er organisasjonen med størst andel aktivitet i Europa.

Mellomstore organisasjoner – en oversikt

Introduksjon

I det følgende gis en oversikt over karakteristika ved og aktiviteter til mellomstore frivillige organisasjoner innen Norges utviklingssamarbeid. Avgrensningen av mellomstore organisasjoner baseres her på hvor mye av norsk bistand som kanaliseres gjennom organisasjonene i 2003, og omfatter organisasjonene som ligger fra 6. til 22. plass i denne rangeringen. For at en sammenligning med de fem store organisasjonene (Kirkens Nødhjelp, Norges Røde Kors, Flyktningehjelpen, Norsk Folkehjelp og Redd Barna) skal være mulig, er det lagt vekt på å bruke de samme kategoriseringene for de mellomstore organisasjonene.

I Tabell 14 under, angis de 17 organisasjonene som faller i gruppen mellomstore organisasjoner. Tabellen gir videre en beskrivelse av de 17 organisasjonene, i form av religiøst grunnlag, fokus for virksomheten, om organisasjonen hovedsaklig driver langsiktig bistandsaktivitet eller nødhjelpsarbeid, hvor i verden organisasjonen har aktiviteter, hva slags type organisasjon det er, og om det foreligger en samarbeidsavtale med Norad.

Tabell 14: Oversikt over mellomstore organisasjoner

Som tabellen viser er organisasjonene svært heterogene. 3 av de 17 organisasjonene har et uttalt kristent livssyn (hvorav Caritas er katolsk), mens de andre organisasjonene kan beskrives som livssynsnøytrale. Noen organisasjoner fokuserer sin virksomhet mot bestemte sektorer og temaer som helse, utdanning, miljø, kvinner, mens andre ikke avgrenser sin virksomhet på denne måten. De fleste organisasjonene retter seg kun mot langsiktig bistand, mens 5 organisasjoner i tillegg driver nødhjelpsarbeid.

Antall land organisasjonene er involvert i varierer mye, fra Afghanistankomiteen som naturlig nok retter seg mot ett land, til World Wildlife Fund Norge som har aktivitet i 90 land. De fleste organisasjonene har virksomhet i Afrika, Asia og/eller Latin-Amerika, mens enkelte også retter seg mot Midt-Østen og Balkan. Det er stor variasjon i hvor mange av Norads syv hovedsamarbeidsland som dekkes av de ulike organisasjonene; Leger Uten Grenser er til stede i alle hovedsamarbeidsland, mens NORWAC, Regnskogfondet og Afghanistankomiteen ikke er til stede i noen av dem. En mer spesifikk inndeling av geografisk aktivitet gis senere. Det bør imidlertid legges til at enkelte av organisasjonene også driver betydelig aktivitet som ikke er rettet direkte mot utviklingssamarbeid, slik som LO (arbeidstakerorganisasjon i Norge), Norges Vel (landbruks- og bygdeutvikling i Norge), FORUT (flyktningemottak i Norge) og WWF (miljøvern globalt).

Som vist i nest siste kolonne i Tabell 1, befinner organisasjonene seg på forskjellige nivåer i større organisasjons-hierarkier. Bistandsnemnda, Atlas-alliansen, og FOKUS, kan regnes som paraplyorganisasjoner som omfatter en gruppe av henholdsvis kirkesamfunn, funksjons-hemmedes organisasjoner, og kvinneorganisasjoner og -grupper. Disse kanaliserer bistands-midler videre til konkrete prosjekter som drives i regi av medlemsorganisasjonene. Andre organisasjoner er underavdelinger av større internasjonale organisasjoner, slik som CARE Norge, Leger Uten Grenser, Regnskogfondet og WWF Norge. Resten kan regnes som relativt frittstående organisasjoner.

Av de 17 mellomstore organisasjonene studert her, er det kun 2 som ikke har en rammeavtale med Norad; Leger Uten Grenser og NORWAC.

Ettersom organisasjonene er svært heterogene, er det ikke umiddelbart lett å sammenligne deres aktiviteter eller effektivitet. I det følgende gis det likevel en oversikt over hvor organisasjonene henter sine inntekter fra, hvordan de forvalter sine midler, og hvor i verden organisasjonene har sin aktivitet. Informasjonen er hentet fra offentlig tilgjengelig materiale utgitt av organisasjonene selv, slik som websider, årsrapporter og annet. I tillegg er det innhentet utfyllende informasjon fra organisasjonene selv, der det har vært nødvendig. Det har ikke vært mulig å innhente egne tall på inntekter, kostnader og geografisk aktivitet, vi er dermed prisgitt den informasjon organisasjonene selv oppgir, med de mulige skjevheter det kan gi. Det er heller ikke full konsistens i måten inntekter og kostnader rapporteres på i de ulike kildene vi baserer oss på, noe som vanskeliggjør en direkte sammenligning. Tallene som følger bør derfor tolkes med noe varsomhet, men gir like fullt en grov oversikt over de mellomstore organisasjonenes flyt av midler.

Hvor får de mellomstore organisasjonene sine inntekter fra?

En oversikt over hvor de mellomstore organisasjonene henter sine driftsinntekter fra er gjengitt i tabellen under. Inntektene er ordnet prosentvis på samme måte som for de fem store organisasjonene (se Tabell 11), på kategoriene innsamlede bidrag, norske offentlige bidrag, og bidrag fra andre bilaterale donorer, multinasjonale organisasjoner, og internasjonale nettverk. Data er samlet inn for to år, 2003 og 2004, for å hindre at spesielle forhold et enkeltår skal gi et skjevt bilde. Det har ikke latt seg gjøre å få opplysninger for alle 17 mellomstore organisasjoner, fullstendige tall ble innhentet for kun 14 organisasjoner for 2004, og 13 for 2003. I Tabell 15 er dessuten paraplyorganisasjonene Bistandsnemnda, Atlas-alliansen og FOKUS tatt ut av sammenlignbarhetshensyn uten at dette påvirket gjennomsnittene i de ulike kategoriene noe særlig.

Det ble tidligere pekt på at ikke alle organisasjoner driver utelukkende med utviklingsarbeid. Blant organisasjonene dette gjelder, er det også forskjeller i regnskapsførsel. Noen organisasjoner fører regnskap for organisasjonen som helhet, mens andre fører separate regnskap for de utviklingsrelaterte aktivitetene. Et av poengene med å kategorisere driftsinntektene på denne måten er å anslå hvor avhengig norske frivillige organisasjoner er av tilskudd fra norske myndigheter. For organisasjoner som driver både med utviklingsarbeid og annen aktivitet, kan dette spørsmålet deles i to: Hvor avhengig er utviklingsaktivitetene til organisasjonen av offentlig støtte? Og hvor avhengig er organisasjonen som helhet av offentlig støtte? Det første spørsmålet knytter seg til utviklingsaktivitetenes sårbarhet overfor eventuelle kutt i støtte, det andre til organisasjonens sårbarhet.

For å belyse begge spørsmål er følgende hovedprinsipp valgt i kategoriseringen av inntekter: For organisasjoner hvor det finnes et eget regnskap for inntekter knyttet til utviklingsrelatert arbeid, er prosentandelene i tabellen regnet ut fra dette. Det angis da i en fotnote hvor stor andel av organisasjonens totale omsetning som kommer fra utviklingsrelaterte aktiviteter (dette gjelder Norges Vel og Norges Blindeforbund). For organisasjoner hvor det ikke er mulig å skille ut utviklingsrelaterte inntekter fra regnskapet, er prosentandeler for hele organisasjonen brukt (dette gjelder FORUT og WWF).

Tabell 15: Kilde for driftsinntektene til mellomstore organisasjoner, i %

Tabellen viser at organisasjonenes avhengighet av offentlige tilskudd er relativt stor. 3/4 av inntektene kommer fra den norske stat (Norad, UD, og andre departementer), og dette tallet er også stabilt mellom de to årene. I gjennomsnitt samler mellomstore organisasjoner inn en femtedel av sine driftsinntekter. For innsamlede midler og offentlige bidrag, er det imidlertid store forskjeller mellom organisasjonene. Mens Utviklingsfondet og Norges Vel har vært helt oppe i 96 % offentlig finansiering i henholdsvis 2003 og 2004, mottar ikke Strømmestiftelsen mer enn 41 % fra den norske stat. Motsatt henter Strømmestiftelsen halvparten av sine inntekter fra innsamling, mens organisasjoner som Caritas, FORUT og Norges Vel samler inn under 10 % av sine totale inntekter.

Vi ser at andre inntektskilder er relativt ubetydelige for det store flertall av mellomstore norske organisasjoner. Andre bilaterale donorer og multilaterale organisasjoner gir praktisk talt ikke penger til mellomstore norske organisasjoner. Et unntak er FORUT, som spesielt i 2003 mottok en betydelig del av sine inntekter fra UNHCR for aktivitet på Sri Lanka. Inntekter fra internasjonale nettverk er av betydning for et lite mindretall av organisasjonene, spesielt WWF Norge som mottar over 1/5 av sine inntekter fra andre WWF-organisasjoner. Andre driftsinntekter for Strømmestiftelsen (som ligger rundt 10 %) er knyttet til mikrofinans.

Sammenligner en dette med tall for de fem store organisasjonene, er det noen trekk som kommer særlig tydelig frem. Mellomstore organisasjoner får i gjennomsnitt langt mer av sine inntekter fra norske offentlige kilder enn de store organisasjonene, og de langt fleste av de mellomstore mottar mer i offentlige bidrag enn den av de store som mottar mest. Mellomstore organisasjoner synes dermed å være langt mer avhengig av offentlige bidrag enn større organisasjoner. Dette motsvares av at de mellomstore organisasjonenes innsamlede midler er mye lavere i gjennomsnitt enn for de fem store organisasjonene. Her skal det legges til at variasjonen er stor i begge grupper organisasjoner, og over halvparten av de mellomstore organisasjonene har større andel innsamlede midler enn de to store organisasjonene som samler inn minst. Mellomstore organisasjoner mottar også samlet sett mindre fra internasjonale kilder enn de fem store organisasjonene.

Hva bruker mellomstore organisasjoner inntektene sine til?

I tabellen under gis det en oversikt over hvordan de mellomstore organisasjonenes kostnader fordeler seg. Kategoriene er de samme som for de fem store organisasjonene; administrasjonskostnader, kostnader til prosjekter/aktiviteter i Norge og utlandet, og andre driftskostnader (inkludert innsamlingskostnader). Av de 17 organisasjonene vi har kategorisert som mellomstore, har vi komplette tall for 9 organisasjoner. Av hensyn til sammenlignbarhet har vi utelatt paraplyorganisasjonen Atlas-Alliansen i tabellen, uten store effekter på gjennomsnittene.

Tabell 16: Fordeling av driftskostnader mellomstore organisasjoner, i %

Effektivitet i bruk av midler antas ofte å henge sammen med andelen administrasjonskostnader i totale kostnader. Her skaper igjen organisasjonenes forskjellige art litt komplikasjoner. Noen av organisasjonene driver med aktiviteter som ikke faller innunder området utvikling. Siden det er effektivitet i bistandsarbeidet til organisasjonene vi er ute etter, følger vi prinsippet fra forrige del om å skille ut kostnadene for den delen av virksomheten som dreier seg om bistand, der dette er mulig. Man bør da være klar over at dette kan gi skjevheter, siden organisasjoner som driver med flere aktiviteter da har større muligheter til å skifte administrasjonskostnader over til ikke-bistandsrelaterte områder, og dermed fremstå som relativt mer effektive enn de er.

Som tabellen viser, gikk 6-7 % av de mellomstore organisasjonenes forbruk av midler til administrasjon. Det er noe variasjon om gjennomsnittet. Noen organisasjoner har administrasjonskostnader på 5 % eller mindre (Leger Uten Grenser, Utviklingsfondet), mens andre er oppe i 8-9 % (Caritas). Nesten 80 % gikk til aktiviteter utenfor Norge, og 10 % til aktiviteter i Norge. Organisasjonene bruker svært forskjellige midler på innsamling, dette varierer i 2004 fra 2 % til 13 %, med et gjennomsnitt på 6 %.

Hvis en igjen sammenligner med de fem store organisasjonene, ser det ikke ut til at forskjellene er så store. De mellomstore organisasjonene ligger 1 % over de store i gjennomsnittlige administrasjonskostnader. Her skal det imidlertid legges til at utvalget i Tabell 15 kanskje er noe skjevt. En del organisasjoner oppgir ikke innsamlingskostnader i sine regnskaper, og er dermed ikke inkludert i tabellen. For flere av disse organisasjonene har vi imidlertid tall på ikke-prosjektrelaterte kostnader (det vil si summen av administrative og andre driftskostnader). Fire av fem organisasjoner vi har slike tall for, har ikke-prosjektrelaterte kostnader fra 18-27 %. Det er rimelig å anta at disse ville dratt opp snittet for administrative kostnader. Forskjellen i administrative kostnader mellom mellomstore og store organisasjoner, er dermed trolig noe undervurdert i Tabell 16.

Sammenligning av Tabell 12 og 16 gir kun et grovt bilde av hvordan administrasjonskostnader samvarierer med størrelse på organisasjonene. Mer informasjon om et eventuelt forhold mellom disse kan en få ved å beregne korrelasjonen mellom administrasjonskostnader og størrelse målt ved omsetning. En beregning av dette basert på et pooled sample av de 14 organisasjonene vi har for 2003 og 2004, viser at det er en negativ korrelasjon mellom administrasjonskostnader og størrelse. Korrelasjonskoeffisienten er omtrent –0.46, og er signifikant på 2 % nivå. Med andre ord gir disse dataene en indikasjon på at administrasjonskostnadene synker med organisasjonenes størrelse. Dette tyder på at det er stordriftsfordeler i driften av frivillige organisasjoner. Man skal imidlertid være forsiktig med å dra for sterke konklusjoner fra dette, både fordi datamaterialet er tynt, og fordi administrasjonskostnader i begrenset grad sier noe om organisasjonenes kostnadseffektivitet.

For å få en mer detaljert oversikt over hvor midlene fra de mellomstore organisasjonene går, har vi også brutt prosjektmidlene ned på verdensdel. Ikke alle organisasjoner har kunnet gi oss tall på dette, så vi har oversikt over geografisk allokering av prosjektmidler i 2003 og 2004 for 12 organisasjoner. I Tabell 17 er i tillegg de tre paraplyorganisasjonene utelatt (inkluderes disse får man noe lavere gjennomsnitt for Asia og Europa, og høyere for de andre verdensdelene, men forskjellene er små). Igjen er det slik at siden det er bistandsrelaterte aktiviteter vi er ute etter, har vi kun inkludert prosjektmidler fra denne typen aktivitet, der det finnes separate tall på dette. For organisasjoner hvor også andre aktiviteter er inkludert, er dette notert i fotnoter til tabellen.

Tabell 17: Geografisk fordeling av prosjektmidler for mellomstore organisasjoner, i %

I gjennomsnitt går omlag 40 % av de mellomstore organisasjonenes prosjektmidler til Afrika, litt over 30 % til Asia, og 8 % til Latin-Amerika. Det høye tallet for Europa (16-17 %) skyldes i noe grad at aktiviteter som ikke er direkte utviklingsrelaterte inngår for FORUT og WWF. Noen organisasjoner har aktivitet i Midt-Østen (Norges Vel, og av paraplyorganisasjonene også Atlas-alliansen og FOKUS), men totalt sett går lite midler hit.

I snitt bruker de mellomstore organisasjonene mindre på prosjekter i Afrika og Midt-Østen enn de store organisasjonene, og også i forhold til hva Norad bruker på disse regionene. For Afrika er forskjellen til Norad markant, Norad kanaliserte i 2003 58 % av sine midler hit, mot 49 % for de store organisasjonene, og 38 % for de mellomstore. På de tre andre regionene (Asia, Latin-Amerika, Europa) fordeler de mellomstore organisasjonene relativt mer midler. Dette er spesielt tydelig i Asia, som mottar i overkant av 30 % av midlene fra mellomstore organisasjoner, mot omlag 20 % for de store organisasjonene og fra Norad.

Det er lite geografisk spesialisering blant organisasjonene. Et stort flertall har aktiviteter i tre eller flere verdensdeler, og kun en organisasjon (Afghanistankomiteen) driver i bare en verdensdel. For noen av organisasjonene er det også store svingninger i andelen prosjektmidler som går til hver region, fra ett år til neste. Hva angår geografisk fordeling, er de mellomstore organisasjonene likevel noe mer spesialisert enn de store organisasjonene. Av de mellomstore organisasjonene vi har konkrete tall for er det kun paraplyorganisasjonen Atlas-alliansen som har aktivitet i alle fem regioner, mot 3 av de store organisasjonene, og kun fem mellomstore organisasjoner (inkludert Atlas-alliansen og FOKUS) har aktivitet i minst fire regioner, mot alle de fem store organisasjonene.

Appendiks: Total oversikt over norske organisasjoner støttet over bistandsbudsjettet, 2004

Nr.

Avtalepartner

Total støtte (1000 NOK)

Andel av total NGO støtte (%)

Kumu-lativ andel (%)

1

Norges Røde Kors

352,977

14.3

14.3

2

Kirkens Nødhjelp

336,667

13.6

27.9

3

Norsk Folkehjelp

311,005

12.6

40.5

4

Flyktningehjelpen

299,928

12.1

52.6

5

Redd Barna

161,710

6.5

59.1

6

Bistandsnemnda

138,497

5.6

64.7

7

Norwegian Volunteers Service

102,376

4.1

68.9

8

CARE Norge

70,104

2.8

71.7

9

Atlas-alliansen

55,840

2.3

73.9

10

Utviklingsfondet

51,354

2.1

76.0

11

Leger uten grenser Norge

49,265

2.0

78.0

12

Strømmestiftelsen

47,533

1.9

79.9

13

Det Kgl. Selskap for Norges Vel

41,267

1.7

81.6

14

Caritas Norge

35,867

1.5

83.1

15

Norwac - Norwegian Aid Committee

29,788

1.2

84.3

16

FORUT

28,248

1.1

85.4

17

LO - Landsorganisasjonen i Norge

25,122

1.0

86.4

18

Regnskogfondet

21,631

0.9

87.3

19

Christian Relief Network

18,150

0.7

88.0

20

FN-sambandet

17,695

0.7

88.7

21

WWF Norge

17,020

0.7

89.4

22

NFG - Norwegian Forestry Group

16,647

0.7

90.1

23

FOKUS

16,618

0.7

90.8

24

SAIH - Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond

16,400

0.7

91.4

25

Norges Blindeforbund

14,500

0.6

92.0

26

NHO - Næringslivets hovedorganisasjon

11,159

0.5

92.5

27

Plan International, Norge

10,187

0.4

92.9

28

Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité

8,805

0.4

93.2

29

PYM - De norske Pinsemenighetenes Ytremisjon

8,000

0.3

93.6

30

Stiftelsen SOS-Barnebyer

8,000

0.3

93.9

31

Vennskap Nord/Sør

7,283

0.3

94.2

32

Afghanistankomiteen i Norge

6,962

0.3

94.5

33

Utdanningsforbundet

6,869

0.3

94.7

34

ADRA-Norge

6,603

0.3

95.0

35

Lions Clubs International

5,600

0.2

95.2

36

Norsk Sykepleierforbund

5,106

0.2

95.4

37

Stiftelsen menneskerettighetshuset

5,090

0.2

95.6

38

FORUM for utvikling og miljø

5,000

0.2

95.8

39

Namibiaforeningen

4,959

0.2

96.0

40

Tørrlands-koordineringsgruppen

4,772

0.2

96.2

41

Norges Fotballforbund

4,525

0.2

96.4

42

YME-stiftelsen

4,225

0.2

96.6

43

Den Norske Advokatforening

3,902

0.2

96.8

44

Norsk Luthersk Misjonssamband

3,706

0.1

96.9

45

Det Norske Misjonsselskap

3,603

0.1

97.0

46

Det norske Menneskerettighetsfond

3,600

0.1

97.2

47

Kvekerhjelpen

3,207

0.1

97.3

48

HESO - Senter for helse og sosial utv

3,081

0.1

97.4

49

LNU - Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner

3,017

0.1

97.6

50

Den norske Burmakomité

3,000

0.1

97.7

51

PEN - Poets, Playwrights, Essayists and Novelists (Norge)

2,290

0.1

97.8

52

Samerådet

2,200

0.1

97.9

53

Stiftelsen Max Havelaar Norge

1,991

0.1

98.0

54

Normisjon

1,973

0.1

98.0

55

Latin-Amerika Helsefond

1,609

0.1

98.1

56

Norges KFUK/KFUM

1,604

0.1

98.2

57

Stiftelsen Sandnes/Dubrovnik

1,500

0.1

98.2

58

Jeunesses Musicales Norge

1,500

0.1

98.3

59

Norske boligbyggelags landsforbund

1,369

0.1

98.3

60

Solidaritet Norge - Kirgistan

1,176

0.0

98.4

61

Fellesrådet for Afrika

1,130

0.0

98.4

62

NTHO - Norsk tamilsk helseorganisasjon

1,074

0.0

98.5

63

Nasjonalt Åndelig råd for Bahaier i Norge

1,070

0.0

98.5

64

Hei Verden

1,061

0.0

98.6

65

Fadderbarnas framtid

1,046

0.0

98.6

66

Norges Naturvernforbund

1,046

0.0

98.6

67

Forum for utviklingshandel

1,045

0.0

98.7

68

Styringsgruppa for RORG-samarbeidet

1,038

0.0

98.7

69

Palestinakomiteen

1,019

0.0

98.8

70

Framtiden i våre hender

979

0.0

98.8

71

Kristelig Folkeparti

957

0.0

98.9

72

Den norske lægeforening

871

0.0

98.9

73

Interfolk

866

0.0

98.9

74

Kirkens U-landsinformasjon

855

0.0

99.0

75

Arbeidernes Opplysningsorganisasjon

854

0.0

99.0

76

LAG - Latin-Amerikagruppene i Norge

851

0.0

99.0

77

Stiftelsen Oljeberget

850

0.0

99.1

78

Hjelp Moldova

830

0.0

99.1

79

Initiativ for Etisk Handel

800

0.0

99.1

80

Mary's Friends

800

0.0

99.2

81

Yrkesorg. Landsforbund

800

0.0

99.2

82

Stiftelsen Gatebarn i Kenya

791

0.0

99.2

83

Blå Kors Norge

790

0.0

99.3

84

FIVAS - Foreningen for internasjonale vann- og skogstudier

700

0.0

99.3

85

Bistandstorget

698

0.0

99.3

86

Brobyggerne

689

0.0

99.3

87

Attac Norge

673

0.0

99.4

88

Global.no

564

0.0

99.4

89

Dissimilis

548

0.0

99.4

90

Maritastiftelsen

548

0.0

99.4

91

AHEAD - Association in Hincesti for Education, Aid and Development

540

0.0

99.5

92

Handels-og Servicenæringens hoved

532

0.0

99.5

93

Norsk ergoterapeutforbund

516

0.0

99.5

94

Mellomkirkelig råd

514

0.0

99.5

95

Norway Cup

500

0.0

99.5

96

Impact Forum Norway

500

0.0

99.6

97

Frikirkenes Globale Informasjon

431

0.0

99.6

98

Norsk Somalisk Selvhjelp Org

430

0.0

99.6

99

Idegruppen Nord/Sør

423

0.0

99.6

100

Norges Speiderforbund

408

0.0

99.6

101

Operasjon Dagsverk

400

0.0

99.6

102

YS - Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

400

0.0

99.7

103

Pedagogisk Forum

400

0.0

99.7

104

Norges Fredsråd

385

0.0

99.7

105

Høyres studieforbund

383

0.0

99.7

106

Kjemisk Forbund, Palestinagruppene

380

0.0

99.7

107

Den norske Muhammedanermisjon

380

0.0

99.7

108

Det norske Arbeiderparti

380

0.0

99.8

109

SV - Sosialistisk Venstreparti

350

0.0

99.8

110

Anettes Gatebarn

350

0.0

99.8

111

Senterpartiets Studieforbund

300

0.0

99.8

112

Fadderforeningen Tso Pema Tibetansk Skole

290

0.0

99.8

113

Norsk-Kambodjansk Vennskapsforening

280

0.0

99.8

114

Internasjonalt Utvalg for Folkehøgskolen

269

0.0

99.8

115

Venner av Uganda

248

0.0

99.8

116

Norsk bonde og småbrukarlag

244

0.0

99.8

117

Norwegian Disabled Care Foundation

239

0.0

99.9

118

Stiftelsen Egil Raftos Hus

230

0.0

99.9

119

Du store verden!

220

0.0

99.9

120

Den Norske Turistforeningen

209

0.0

99.9

121

Norwegian Judoassociation

203

0.0

99.9

122

Prosjekt Peru

200

0.0

99.9

123

Raftostiftelsen

200

0.0

99.9

124

Ryggmargsbrokkforeningen

200

0.0

99.9

125

Pastor Strømmes minnestiftelse

180

0.0

99.9

126

Høyres Hovedorganisasjon

163

0.0

99.9

127

Norsk bibliotekforening

151

0.0

99.9

128

Norges Kristne Råd

150

0.0

99.9

129

Human-Etisk Forbund

150

0.0

99.9

130

PRESS

142

0.0

100.0

131

Tønsberg og Holmestrand Soroptimistklubb

126

0.0

100.0

132

NFU - Norsk Forbund for Utviklingshemmede

120

0.0

100.0

133

VOFO - Voksenopplæringsforbundet

120

0.0

100.0

134

Norsk Ornitologisk Forening

117

0.0

100.0

135

World Voices

100

0.0

100.0

136

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

95

0.0

100.0

137

Den norske forfatterforening

94

0.0

100.0

138

NSFA - Norsk Sportsforbund for Armenia

88

0.0

100.0

139

Antislaveriselskapet

84

0.0

100.0

140

Den Norske Tibetkomite

76

0.0

100.0

141

SLUG - Aksjon Slett U-landsgjelda

73

0.0

100.0

142

Hånd i hånd Uganda

69

0.0

100.0

143

Buddhistforbundet

64

0.0

100.0

144

Nordic Humanitarian Aid

57

0.0

100.0

145

IFLA 2005 Oslo

55

0.0

100.0

146

Det Norske Bibelselskapet

50

0.0

100.0

147

Container til Cuba

50

0.0

100.0

148

Det Norske Bibelselskap (NBS - Norwegian Bible Society)

50

0.0

100.0

149

Senter for konflikthåndtering

46

0.0

100.0

150

Norges Fredslag

46

0.0

100.0

151

Worldwatch Institute Norden

45

0.0

100.0

152

Estlandshjelpen

44

0.0

100.0

153

Venstres Hovedorganisasjon

42

0.0

100.0

154

Holmenkollen Rotary Klubb

30

0.0

100.0

155

Habitat Norge

27

0.0

100.0

156

Vennskap Trondheim - Keren

25

0.0

100.0

157

NFR - Norske Filmregissører

20

0.0

100.0

158

Samisk Kvinne Forum

20

0.0

100.0

159

Samarbeidsutv. for Øst-Timor

19

0.0

100.0

160

Children at Risk Foundation

18

0.0

100.0

161

Den Norske Fredskomité

13

0.0

100.0

162

Ung Agenda 21

4

0.0

100.0

163

Norske Redningshunder

1

0.0

100.0

164

Norsk Fredssenter

-4

0.0

100.0

165

Det Norske Misjonsforbund

-14

0.0

100.0

166

Arbeiderbevegelsens Ungdomsfylking

-18

0.0

100.0

167

Norsk fysioterapeutforbund

-134

0.0

100.0

168

Stiftelsen HTS for Nepal

-570

0.0

100.0

Total NGO-bistand

2,473,541

100.0

100.0

Til toppen