4. Forskning og utredning som kunskapskilde for norsk sør-politikk.

4.1. Langsiktig støtte til norsk utviklingsforskning.

I forbindelse med gjennomføring, evaluering og formidling av bistandsfinansiert forskning samarbeider UD nært med Norges forskningsråd. Hoveddelen av bevilgningen til utviklingsforskning administreres av Forskningsrådet og har vært benyttet til flerårige tematiske forskningsprogram (Helse, befolkning og utvikling; Stat, samfunn og demokrati; Offentlig forvaltning i utviklingsland, Det multilaterale bistandssystem, U-landsrettet fiskeriforskning, Tvungen migrasjon, ressurskonflikter og utvikling). Dessuten finansieres enkelte kompetansebyggingstiltak innen bistandsrelevant kvinnerett og antropologisk film. I tillegg finansierer UD basisbevilgning til Chr. Michelsens institutt og det norske bidraget til Det nordiske Afrikainstituttet i Uppsala hvor det for tiden er tre norske forskere.

4.1.1. Prioriteringer for UDs støtte til norsk utviklingsforskning

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, KUF, har det overordnede ansvar for finansiering av forskning og høyere utdanning i Norge, først og fremst over de regulære universitets- og høyskolebudsjettene og gjennom bevilgningen til Norges forskningsråd. KUFs overordnede ansvar inkluderer grunnleggende utviklingsforskning relatert til utviklingsland slik det ble pekt på i St. meld. nr. 42 (1987-88) Om u-landsorientert utviklingsforskning. I St. meld. nr. 28 (1988-89) Om forskning og senere i St. melding nr. 36 (1992-93) Forskning for fellesskapet omtales sektorprinsippet som gir de enkelte fagdepartementer ansvar for finansiering og utvikling av forskning innen sine respektive ansvarsområder. Som en oppfølging av Utenriksdepartementets sektoransvar på utviklingsområdet, vil det bli gitt støtte til utviklings- og bistandsrettet forskning med utgangspunkt i forhold i utviklingsland. UDs støtte til utviklingsforskning vil hovedsakelig være innenfor et anvendt brukerperspektiv. Samtidig vil det bli lagt til grunn at oppdatert anvendt forskning må bygge på grunnforskning og at det i tillegg vil være behov for å bidra til langsiktig kompetansebygging og teoriutvikling innen forskning om utviklingsrelaterte spørsmål. For å styrke den gjensidige forbindelsen mellom anvendt forskning og grunnleggende teori og metodeutvikling, vil det være en målsetting at både universitets- og instituttsektoren involveres i utviklingsforskningen og at det etableres samarbeid mellom disse sektorene. Det vil i tiden framover være av interesse å utvide kretsen av tradisjonelle utviklingsforskere for i større grad å kunne involvere toneangivende akademiske miljøer i utviklingsorienterte problemstillinger og spørsmål som vedrører utviklingsland.

Norsk utviklingspolitikk dekker en rekke områder og prosesser som er uoversiktlige og i rask endring. Forskning om utviklingsspørsmål bør sees i et bredt og sektorovergripende perspektiv. Det vil bl.a. bli lagt vekt på å fremme flerfaglig og tverrfaglig forskning. Selv som departementet i de fleste tilfeller vil definere de overordnede tema og problemstillinger det er relevant og nyttig å forske på, har forskerne ansvar for å ivareta forskningens kritiske karakter gjennom metodevalg og faglig gjennomføring. I departementets sektoransvar på utviklingsområdet inngår også ivaretakelse av en forskningsberedskap ved at norske forskere får anledning til å delta aktivt i internasjonale nettverk for utveksling av erfaringer og orientering om nye trender og aktuelle forskningsresultater.

UDs forskningsbehov på utviklingsområdet vil ta utgangspunkt i det overordnede mål for norsk bistand som er å bidra til varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene, med særlig vekt på at hjelpen skal komme de fattigste til gode. Støtte til norsk utviklingsforskning vil også baseres på problemstillinger knyttet til de seks målområdene for norsk bistand som er: sosial utvikling, økonomisk utvikling, fred, menneskerettigheter og demokrati, miljø- og naturressursforvaltning, humanitær bistand og kvinner og likestilling. Støtte til institusjonsutvikling vil stå sentralt innen disse områdene. Et annet område knyttet til en integrert norsk sør-politikk vil være forholdet mellom internasjonale makroøkonomiske rammebetingelser som gjeld og handel og nasjonale økonomiske prioriteringer i utviklingsland. Det vises forøvrig til forskningsprogrammet Globalisering og marginalisering: Fler- og tverrfaglig forskning om utviklingsveier i Sør. Dette er en sektorovergripende satsing innenfor norsk utviklingsforskning som er Forskningsrådets respons til UDs og NORADs uttalte forskningsbehov.

Når det gjelder forskning om bistand, dvs. såkalt bistandsforskning, vil spørsmål vedrørende giverkoordinering være et viktig anliggende. Målet er å komme fram til en mer helhetlig politikk i forhold til de utviklingsland Norge samarbeider med. En sentral problemstilling vil være å få undersøkt hvilken effekt de ulike giverne har på administrasjonen i et utviklingsland og disse landenes mulighet til å drive en selvstendig politikk. I stedet for å konsentrere forskningen om enkeltstående tiltak, vil det være ønskelig med forskning om bistand i en makrosammenheng og i et flerfaglig perspektiv. Regjeringen legger vekt på en økning i den multilaterale bistanden. Dette er noe av bakgrunnen for at UD nylig har tatt initiativ til et nytt forskningsprogram om Det multilaterale system på utviklingsområdet hvor fokus vil være hvordan det multilaterale systemet fungerer, opptrer og virker som system m.h.t. beslutningsprosesser, forhandlinger og samspill og samordning mellom ulike aktører. Programmet vil også legge vekt på hvordan de multilaterale organisasjoner opptrer og håndterer tverrgående spørsmål og nye koordineringsinitiativ på landnivå. Forskningsprogrammet om U tviklingsveier i Sør vil dessuten gi rom for forskning om effekten av de multilaterale organisasjoners virksomhet sett fra utviklingslandenes side innenfor ulike fagområder som sosial utvikling, økonomisk utvikling, miljø og naturressursforvaltning etc.

Når det gjelder spørsmålet om geografisk fokus, vil hovedtyngden av den forskningen UD støtter ta utgangspunkt i problemstillinger som er relevante for de land og regioner hvor det er et norsk utviklingssamarbeid eller som fokuserer på tema som ersærlig relevant for norsk sør-politikk. Man vil søke å unngå at utviklingslandene behandles som en ensartet gruppe ved å prioritere forskning som belyser årsaksfaktorer og effekter av den økte differensieringsprosessen som finner sted. Komparativ forskning både innen og mellom regioner vil bli prioritert.

4.1.2. Forvaltningen av UDs støtte til utviklingsforskning i Norge.

Norges forskningsråd er den mest sentrale samarbeidspartner for departementet i forbindelse med gjennomføring av bistandsfinansiert forskning. Samarbeidet har hittil vært knyttet til inngåelse av avtaler om enkelttiltak og i oppfølgingen av konkrete forskningsprogram gjennom deltakelse av ulike departementsoppnevnte representanter i programstyrene. Både i UD og i Forskningsrådet har man i lengre tid følt behov for mer overordnede drøftinger om støtte til norsk utviklingsforskning og for å gi Forskningsrådet større fleksibilitet når det gjelder forvaltningen av de ulike tiltak.

UD tar derfor sikte på å inngå en ny avtale med Forskningsrådet som kan tjene som en ramme for et samarbeid basert på tett dialog og preget av overordnede prioriteringer, klarere styring og fleksibel forvaltning. Innenfor arbeidet med denne rammeavtalen ble det i 1998 tatt initiativ til to større satsinger; et program for flerfaglig forskning om utviklingsveier i sør i et globaliserings- og marginaliseringsperspektiv og et program for forskning om det multilaterale system på utviklingsområdet. Basisbevilgningen til Chr. Michelsens institutt som finansieres av UD og forvaltes av Forskningsrådet vil også bli omfattet av en slik rammeavtale.

4.1.3. Særskilte virkemidler i støtten til utviklingsforskning i Norge.

a) U-landspartnerordningen.

For å sikre høyt nivå på norsk utviklingsforskning, både m.h.t. faglig kvalitet og relevans, er det etablert en ordning i regi av Forskningsrådet for samarbeid med forskere og partnere i utviklingsland. Betydningen av samarbeid med forskere i Sør vil bli understreket også i fremtiden og UD stiller seg positiv til forslag fra Forskningsrådet om en videreføring av denne støtteordningen. Det vil dessuten bli lagt vekt på å integrere denne ordningen i større satsinger innen norsk utviklingsforskning.

b) Samarbeid med internasjonale forskningsmiljø og multilaterale organisasjoner.

Foruten samarbeid med partnere i sør, vil UD stille seg positiv til finansiering av tiltak i regi av Forskningsrådet for å styrke norske forskeres mulighet for nærmere samarbeid med relevante internasjonale forskningsmiljø og multilaterale organisasjoner når dette er direkte utviklingsrelatert. Det vil bli stilt midler til disposisjon for internasjonale samarbeidstiltak under forutsetning av at Forskningsrådet vil utvikle og administrere konkrete mekanismer for slikt samarbeid.

c) Koordinering med andre aktører gjennom øremerkede stipend.

Flere eksempler har vist at man kan bidra til stimulerende og kreative forskningsmiljø i Norge der langsiktig støtte til norsk utviklingsforskning gjennom Forskningsrådet ses i sammenheng med NUFU-prosjekter for forskningssamarbeid og NORADs forskningsbistand. For å utnytte de ressurser som fins i det norske fagmiljøet innenfor utviklingsforskning på en optimal måte, vil det være viktig å styrke samarbeidet og samordningen mellom Forskningsrådet og andre norske aktører, som UR/NUFU og NORAD. Til nå har det vært positive erfaringer med NUFU-rekrutteringsstipend som dekker doktorgradsarbeid for kandidater involvert i NUFU-programmer. UD stiller seg positiv til forslag fra Forskningsrådet om en utvidelse av ordningen for å styrke samordningen Forskningsrådet-UR/NUFU samtidig som det vil bli lagt vekt på å opprettholde generelle kriterier om faglig kvalitet. På samme måte vil UD i samråd med Forskningsrådet vurdere behov og muligheter for å innføre et begrenset antall postdok. stipend for å gi mulighet for faglig fordypning for forskere involvert i NUFU-prosjekter og dermed sikre deres kontinuerlig involvering. I tillegg vil det i samråd med Forskningsrådet bli vurdert å innføre et begrenset antall reisestipend for hovedfagsstudenter for å sikre rekruttering av unge forskere til NUFU-prosjekter med en forskningstilknytning til Forskningsrådet.

d) Formidling tilpasset ulike mottakere.

Hovedhensikten med departementets støtte til norsk utviklingsforskning vil være at departementet skal kunne nyttiggjøre seg av den forskningsbaserte kunnskapen for å ha et bedre grunnlag for utformingen av en integrert og helhetlig norsk sør-politikk. Dette forutsetter at formidling av forskningen blir en helt sentral målsetting. Erfaringene fra tidligere og eksisterende programmer tilsier at man må ha et nyansert perspektiv på formidling og skille mellom:

• vitenskapelig publisering for å nå ut til det akademiske miljø
• formidling til brukere i forvaltningen, f.eks. UD/NORAD i tillegg til andre departement
• rapportering til oppdragsgiver(e) i henhold til inngåtte avtaler
• formidling til relevante brukere i utviklingsland og andre bilaterale og multilaterale bistandsaktører
• formidling til den allmene opinion gjennom media

Betydningen av internasjonal vitenskapelig publisering i tidsskrift med faglig vurdering ("referee"-ordning) vil være en viktig faktor for å sikre kvalitetsnivået på utviklingsforskningen, foruten å bidra til formidling av forskningserfaringene til ulike fagmiljøer.

Generelt sett blir det stadig viktigere å bidra til at større deler av formidlingen skjer gjennom at informasjon gjøres tilgjengelig elektronisk for brukere i Norge og internasjonalt, inkl. utviklingslandene.

Når det gjelder møteplasser, vil regelmessige fagkonferanser for bistandsfinansierte forskningsprogrammer i regi av Forskningsrådet kunne tjene som nyttige diskusjonsfora for forskere hvor også representanter fra forvaltningen evt. kan delta. Slike fagkonferanser vil også kunne tjene som mekanismer for å styrke den faglige kontakten med forskningsprogrammer under andre og tilgrensende fagområder. Hovedperspektivet bør være på de faglige problemstillinger med evt. innledninger fra internasjonale forskere, faglig drøfting av fremdriften på de ulike prosjekter og rikelig med mulighet for diskusjon og gjensidig kommentarutveksling mellom forskerne for å bidra til flerfaglige forskningsprogram. Konferansen vil kunne gi brukerrepresentantene en nyttig innføring i aktuelle problemstillinger og oversikt over forskningsmiljø som det evt. vil være aktuelt å benytte ved en senere anledning for kjøp av faglige rådgivningstjenester (se kap. 4.2.). Det bør under konferansene åpnes opp for kommentarer fra brukerrepresentanter der det er relevant.

I tillegg vil det være en viktig målsetting å legge tilrette for mer målrettede tiltak for forskningsformidling overfor brukerne i forvaltningen. Dette kan dreie seg om egne seminarer i UD/NORAD (evt. i samarbeid med Utenrikstjenestens kompetansesenter, UKS) om tilbakemelding fra avsluttede forskningsprogram som f.eks. Stat, samfunn og demokrati eller mindre møter om særskilte tema som f.eks. fattigdomsorientering eller sammenhengen mellom økonomisk og politisk liberalisering. I andre tilfeller vil det være aktuelt å lage seminarer om utviklingen i særskilte geografiske områder. Det vil bli lagt vekt på å skape møteplasser med muligheter for åpen og konstruktiv dialog mellom forskere og brukere utfra behovet for gjensidig erfaringsutveksling og basert på forståelse og respekt for hverandres ulike rolle. Et annet virkemiddel vil være å anmode forskerne om å utarbeide særskilte rapporter med policy-anbefalinger til forvaltningen. I forbindelse med brukerrettet formidling skal det legges vekt på å knytte forskningserfaringene sammen med erfaringer fra evalueringer av multilateral og bilateral utviklingssamarbeid.

Når det gjelder den mer allmennrettede formidling , skal det i større grad legges til rette for at formidling fra bistandsfinansierte forskningsprogrammer sees i sammenheng med departementets informasjonsvirksomhet på utviklingsområdet.

4.2. Kjøp av kompetanse fra eksterne fagmiljø.

UD og NORAD inngår direkte kontrakter med eksterne fagmiljø (offentlige forvaltningsinstitusjoner, forsknings- og utredningsinstitusjoner og konsulentfirma) for finansiering av utredningsarbeid, konsulenttjenester og uavhengige evalueringer og gjennomganger knyttet til bestemte temaområder og innenfor tidsbegrensede perioder. For å sikre relevansen og tilgjengeligheten av disse rådgivningstjenestene, har NORAD inngått langsiktige samarbeids- og rammeavtaler med en rekke sentrale institusjoner. Faglige rådgivningstjenester kjøpes også lokalt i utviklingsland.

Dette gjøres ved at utredninger og evalueringer bidrar til å styrke beslutningsgrunnlaget for utviklingssamarbeid, gjennom oppdrag for utvikling av metoder for kvalitetssikring og ved systematisk oppfølging av erfaringene fra uavhengige evalueringer, gjennomganger og utredninger.

I det fremtidige arbeidet skal det legges vekt på følgende:

• Forvaltningen i UD/NORAD må styrke sin kompetanse til å identifisere utrednings- og evalueringsbehov, kjøpe tjenester fra eksterne fagmiljø og anvende relevant forskningsbasert kunnskap.
• Fagmiljøene må, basert på dialog med forvaltningen, styrke sin kompetanse til å utvikle, formulere og formidle anvendt kunnskap som svarer til forvaltningens behov.
• Tilrettelegging av møteplasser for nærmere dialog mellom forvaltningen og fagmiljøene for å skape felles referanserammer og bedre forståelse for hverandres arbeidsmåter.
• For å sikre bedre oversikter over tilgjengelige fagressurser og systematisering og formidling av anbefalinger fra utredninger, evalueringer og konsulentoppdrag, skal det etableres en felles database i en koordinerende enhet både i UD og NORAD. Ansvaret for å initiere konkrete utredninger og å inngå i dialog med forskere om konsulentoppdrag ligger fortsatt i de ulike seksjoner og fagavdelinger i UD og NORAD.

Fra norsk side skal man søke å bidra til at:

• Utviklingslandene får mulighet til å utvikle grunnleggende såvel som anvendt kunnskap. I mange afrikanske land er det innenfor det internasjonale giversamfunnet stor etterspørsel etter nasjonale konsulenter til ulike oppdrag og utredninger som er langt høyere betalt enn universitetsansatte forskere med ansvar for den langsiktige kunnskapsutvikling, formidling og undervisning.
• Den forskningskompetanse som bygges opp i utviklingslandene i større grad blir anvendt til forskning av strategisk betydning for utviklingslandenes egen utvikling der forskningsagendaen settes utfra nasjonale behov. I dagens situasjon kan man si at det har foregått en "hjerneflukt" av nasjonale forskere fra universitetene til konsulentfirma som lever av oppdrag fra ulike bistandsorganisasjoner.
• Kjøp av nasjonale konsulenttjenester bør i større grad sees i sammenheng med den generelle støtten til universitetssektoren. Ved inngåelse av utredningsoppdrag og kjøp av konsulenttjenester, bør det i tillegg til konsulentfirmaer også vurderes å kjøpe slike tjenester fra Universitetssektoren på områder hvor universitetene er konkurransedyktige. Det skal det legges vekt på å styrke universitetenes faglige og administrative kapasitet til å drive egendefinert forskning og til selv å ta initiativ til anvendt forskning og konsulentoppdrag.
• Anvendelse av såkalte følgeforskningsprosjekter, der nasjonale forskere fra ulike forskningsmiljø over en lengre tidsperiode får anledning til å følge norskfinansierte bistandstiltak, innenfor et bredt utviklingsperspektiv med utgangspunkt i nasjonale behov. Det skal i etableringen av følgeforskningsprosjekter tas hensyn til nasjonale prioriteringer og i størst mulig utstrekning fokuseres på større nasjonale reformprosesser framfor enkeltstående giverspesifike prosjekter.