Status og erfaringer...

Status og erfaringer for norsk bistand til landbruksutvikling

Vedlegg til rapporten fra UDs rådgivende gruppe for landbruksutvikling

Status

Norsk bistand til landbruksutvikling, slik kategorien er definert av DAC, utgjorde i 2001 3,7 prosent av den norske bilaterale utviklingshjelpen. Dette var en vekst i forhold til de senere år.

.

1999

2000

2001

Afrika

96 854

135 682

149 879

Asia

13 683

11 779

17 108

Europa

9 795

18 258

42 156

Globalt uspes.

19 338

9 589

31 511

Latin-amerika

49 440

62 398

46 651

Det palestinske omr.

5 721

5 513

3 420

Totalt til landbruk

194 831

243 219

290 726

I prosent av total bilat.

2,7

3,2

3,7

Den forholdsvis store veksten siste årene – opp nesten 50 prosent fra 1999 – er i hovedsak fordelt på Afrika og Europe. I Afrika er veksten kommet flere land til gode, blant de største er Afrika uspesifiser (FAO, IAEA), Malawi, Tanzania og Uganda. I Europa er det «rest-Jugoslavia» som får brorparten av de norske bevilgningene.

Veksten de siste årene kommer på en bakgrunn av svært lave tall for landbruksutviklingen i et lengre perspektiv. Gjennom 1970-årene utgjorde landbruksutvikling en betydelig sektor av norsk utviklingshjelp, med de laveste årlige tallene rundt 13-15 prosent og de høyeste opp mot 30 prosent. Andelen viste en fallende tendens gjennom 1980-årene, ned til under 10 prosent. I 1990-årene ble tendensen ytterligere forsterket, med det laveste punktet på 2,3 prosent i 1998.

Den norske kurven tilsvarte den internasjonale, men med større utslag. I perioden 1975-1980 var der en jevn vekst i internasjonal bistand til landbruksutvikling og sektoren lå i området 10-15 prosent gjennom 1980-årene. Deretter sank andelen jevnt, til 5,1 prosent i 2001 – det laveste tallet siden 1972. Danmark gav størst andel av sin bistand til landbruk, litt over 14 prosent, etterfulgt av Australia med 11 prosent. Det er likevel godt grunnlag for påstanden om at støtte til landbruksutvikling har vært sterkt nedprioritert siden 1980-årene.

Det gis også landbruksrelevant norsk støtte til multilaterale organisasjoner. Denne består dels i generelle bidrag og dels i bistand som kanaliseres via disse organisasjonene (multi-bi). Tallene for de mest relevante er (andre inkluderer ILO, Verdensbanken og UNDP):

.

2000

Hvorav multi-bi

Verdens matvareprogram (WFP)

291 786

102 575

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)

96 856

88 352

Konsultativ gruppe for internasjonal landbruksforskning (CGIAR)

61 000

(kun kjernebudsjett)

Det internasjonale fond for landbruksutvikling (IFAD)

48 395

(fondstilskudd)

Erfaringer

Nedgangen i støtte til landbruksutvikling skyldes for Norges del i en viss grad at kunstgjødsel utgikk som varebistand. Viktigere var at landbruksutvikling sammen med distriktsutvikling og integrert utvikling kom i vanry på grunn av mangelfull resultatoppnåing. Årsakene lå oftest i overdrevne ambisjoner, lite effektive implementeringsapparater og en styrings- og finanskrise i de fleste mottakerland. Også andre sektorer av norsk og internasjonal bistand led under disse forholdene og hadde store gjennomføringsproblemer. Samtidig kan det vises til «rene» landbruksprosjekter med god resultatoppnåing, for eksempel FIFAMANOR på Madagaskar.

Et viktig problem var at støtten til «folkelig deltakelse» ofte var retorisk. Selv om folkelig og lokal deltakelse i beslutningsprosessene av mange ble ansett som et nødvendig kriterium, blant annet på bakgrunn av erfaringene fra det norskfinansierte Hirdep på Sri Lanka, og de fleste mottakerland var enige i teorien, var dette vanskelig å omsette i praksis på grunn av autoritære statstradisjoner eller mangelfull kapasitet. Også giveres behov for høy gjennomføringstakt satte demper på viljen til å risikere tunge og langtrukne beslutnings-prosesser. Et annet viktig forhold er at viljen å satse på landsbygda har vært laber siden 1980-årene. Styrings- og finanskrisen førte til at begrensede resursser ble brukt på det som ble oppfattet som sentrale og inntektsgenererende sektorer, som kraft og eksport. De siste årene har der vært en klar endring i viljen og interessen i mottakerlandene og innspillene herifra, noe som har kommer klart frem blant annet i WTO-forhandlingene, IFAD-programmer og NEPAD, i interesse fra privat sektor og i Verdensbanken. Et tredje sentralt forhold er den økte vekten på privat sektor både hos mottakere og givere. Denne endringen i forhold til tidligere landbrukstenkning omgår problemene knyttet til tung statlig styring samtidig som den åpner for privat sektor som entreprenør og staten som tilrettelegger.

Et fjerde forhold er at en rekke praktiske erfaringer og forståelse er høstet, som muliggjør å utforme effektive fattigdomsreduserende tiltak. En rekke norskfinansierte landbrukstiltak, med en rekke forskjellige aktører, kan vise til positive resultater, mens andre utgjør lovende nyskapninger. Blant de mest interessante tiltakene er:

Tanzania Agricultural Research Programme (TARP) – et forskersamarbeid som fører til bedre inntekt, matsikkerhet og organisering for bønder, med deltakelse fra Verdensbanken, tanzanianske myndigheter og organisasjonssamfunnet.

Tørrlandskoordinerings-gruppa (TKG) – et anerkjent samarbeid mellom forskere, private utøvende organisasjoner og statlige institusjoner for deling av praktiske erfaringer og kunnskap om matvaresikkerhet og bærekraftig naturresursforvaltning i tørrlandsområder i Afrika.

ACOPAM – ILOs afrikanskledede bygdeutviklingsprosjekt har ført til betraktelig bedre levekår gjennom vannforvaltning, kreditt, handel, jordforbedring, agroskogbruk og organisering i Mali.

Næringsutvikling for sør-nord handel – gjennomførbarhetsstudier for å vurdere om ingredienser til dyrefor kan og bør foredles og eksporteres fra afrikanske land til Norge.

Institusjonsbygging – et norsk-afrikansk samarbeid om produsentorganisasjoner for å gjøre disse levedyktige og innflytelsesrike i hjemlandenes økonomiske og sosio-politiske utvikling.

Sustainability, Education and the Management of Change in the Tropics (SEMCIT) – flerårig verdensomspennende seminarserie for utdanningsledere, næringslivsfolk og organisasjonssamfunnet som fremmer innovativ og relevant landbruksutdanning for økonomisk utvikling. Entreprenørskap med miljøbevissthet og sosialt ansvar står sentralt.

FIFAMANOR – vellykket innovasjon innen husdyravl, melke- og potetproduksjon har bedret produksjon, produktivitet, foredling og handel, og skapt økt inntekt og matsikkerhet for småprodusenter.

Aga Khan Rural Support Programme (AKRSP) – et norsk-pakistansk samarbeid som har gitt konkrete resultater innen bygdeutvikling, landbruksutvikling (inkl. skogbruk), organisering, utvikling av landbruksbaserte foretak og kvinnelig deltagelse i et fjellområde preget av tørke og tradisjon.

Miljø- og ressursforvaltning i Mellom-Amerika – samarbeid med lokale og regionale utdannings- og forskningsinstitutusjoner om biodiversitet, bærekraftig og lønnsomt landbruk for regionens produsenter; fremmer FNs WEHAB-strategi og påvirker myndighetene.

Consultative Group on International Agricultural Research (CGIAR) – det åpne internasjonale landbruksforskningssystemet med 16 institutter som dekker de viktigste nyttevekster og husdyr, samt økosystemer i tropiske og sub-tropiske strøk. I en periode med sterk privatisering av landbruksforskning internasjonalt har CGIAR bistått utviklingsland hvor privatisering ikke er mulig eller mindre vellykket, til å kunne holde seg à jour og få tilgang til resultater fra moderne landbruksforskning.

Til toppen