Konklusjon

NORAD har gått langt i å forsøke å implementere mottakeransvaret i praksis. Ute i felten ser NORAD til å opptre som en relativt lavmælt aktør med særdeles gode intensjoner. Selv om også særnorske interesser i noen grad kan bidra til å undergrave mottakeransvaret forsøker NORAD å strekke seg langt i å etterleve prinsippet og forsøker å være lydhør overfor mottakerens prioriteringer.

Men som vi har sett og som også påpekes av McGregor mfl. 2001, prinsippet om mottakeransvar har både styrker og svakheter. McGregor mfl hevder at en av de viktigste årsakene til at Norge har vært godt så ansett av bangladeshiske myndigheter er det faktum at NORAD ikke blir mistenkt for å ha en skjult agenda, at de praktiserer mottakeransvar og avstår fra omfattende innblanding. Dette kan se ut som å representere en mer generell trend, og er også funnet i en omfattende studie av Norges forhold til Tanzania (Selbervik 2003). Både i Bangladesh og i Tanzania blir den norske posisjonen ansett for å være litt ekstrem. Majoriteten av de andre donorene ser det som sin rett og sitt ansvar å være mer aktivt involvert i prosessene enn det som er Norges praksis. McGregor hevdet at den norske holdningen til selve bistandsvirksomheten trolig har gitt Norge mer innflytelse i Bangladesh enn NORAD ellers ville ha hatt. Men dersom det er slik at Norge er så tilbakeholdne som McGregor hevder er det vanskelig å tenke seg at Norge skulle ha forsøkt å bruke sin potensielle innflytelse til noe.

McGregor hevder også at prinsippet har sine svakheter. Dette har bidratt til å pasifisere NORAD. I tilfeller hvor NORAD skulle ha stilt sin ekspertise til rådighet har de holdt seg i bakgrunnen. Dette kan i verste fall ha gitt dårligere resultater av bistanden. Studien går så langt som til å antyde at kanskje prinsippet eller i alle fall innholdet og praksisen av det burde revurderes (McGregor mfl. 2001). På den annen side har man omfattende erfaring med overdreven giverdeltakelse, og som nevnt har det gitt særdeles dårlige resultater.

Er prinsippet om mottakeransvar et verneverdig prinsipp, og er det forenelig med dagens internasjonale bistandsdiskurs? Et argument for å droppe prinsippet er åpenbart at ettersom bistanden har blitt stadig mer internasjonal kan det virke noe sært å operere med et særnorsk begrep. Mange norske bistandsbyråkrater hevder likevel at begrepet er verneverdig, men at det vanskelig lar seg oversette til engelsk og at det derfor ikke er særlig egnet i den internasjonale bistandsdialogen. Når man i dagens bistandsdiskurs er så opptatt av koordinering og dialog synes det fornuftig å anvende et felles begrepsapparat. På den annen side er sitter begrepet såpass dypt i ryggmargen på norsk bistandspersonell at det ville være dumt å sende det på skrothaugen. Dessuten er det uttrykk for en grunnholdning som langt på vei er forenelig med den internasjonale bistandsdiskursen. Dette til tross for at en viss klargjøring synes å være på sin plass, for det finnes også forskjeller mellom begrepene.

Begrepet mottakeransvar bygger på en type kontraktstenkning som tydelig plasserer ansvaret. Partnerskap derimot gjør ikke det, og ansvarsdelingen er langt mer uklar. Men i praksis må man likevel forholde seg til roller og ansvarsfordeling når man opererer med partnerskap. Prinsippet om partnerskap forutsetter videre at partnerne er likestilte, noe som åpenbart ikke er en realistisk antagelse.

Mens prinsippet om partnerskap forutsetter at mottaker og giver – eller rettere sagt partnerne – har sammenfallende målsettinger og prioriteringer eller at de i alle fall kan enes om en felles politikk, forutsetter mottakeransvarstankegangen at mottakerens prioriteringer alltid skal ha forrang fremfor de norske. Dette er som vi har sett heller ikke en realistisk antagelse. Og hvem er egentlig partnerne? Partnerskapstankegangen impliserer bred folkelig deltakelse i det enkelte utviklingsland, mens begrepet om mottakeransvar – i alle fall opprinnelig – avgrenset relasjonen til regjeringene på mottaker og giversiden. Sånn sett kan partnerskapsretorikken synes å være mer i overensstemmelse med dagens bistandsrelasjoner. Uansett, et likeverdig partnerskap og fullt mottakeransvar er mer et ideal heller enn en forutsetning for praktisk bistandssamarbeid.

Til tross for at Norge forsøker å strekke seg langt når det gjelder å praktisere mottakeransvar har denne gjennomgangen vist at Norge også står overfor en rekke dilemmaer og beskrankinger som i liten grad er problematisert og gjort eksplisitt overfor mottaker når mottakeransvar skal settes ut i livet. Mange av disse dilemmaene er som NORAD selv erkjenner noe som Norge som bistandsaktør må leve med, men det ville være langt mer ”stuerent” om disse ble gjort eksplisitt i dialogen og innbakt i avtalene med mottakerlandene.

Det har vært mange endringer i bistandsretorikken opp gjennom årene. Dette har ofte vært forsøk på å fjerne antatte flaskehalser i bistandspolitikken. Uavhengig av hvilke begreper og retorikk man bruker bør det avgjørende være å forsøke å endre eventuelle negative forutsetningene for å få til bedre bistand. Det skjer ikke med endret språkbruk alene. Og som en aktør hevdet: ”Det hjelper lite med begrepene mottakeransvar, partnerskap og eierskap så lenge forholdene ikke blir noe bedre”. I tillegg må man endre på de grunnleggende mekanismene som eventuelt hindrer en bærekraftig utvikling. Å se på insentivproblemer i bistanden har ikke vært mandatet for denne studien. Ellinor Oström har imidlertid gjort en nyttig studie av denne problematikken (se Sida 2001). Det ser fortsatt ut til å ligge en del uheldige underliggende strukturer i selve bistandspolitikken som ikke har blitt løst i forbindelse med den nye internasjonale bistandsdiskursen. Disse insentivstrukturene bidrar til å pervertere effektene av bistanden. Dersom man ikke gjør noe med disse vil endringer i policy og strategi stå i fare for å forbli keiserens nye klær. De viktigste av disse er: 1) Donorens insentiv til å betale ut midlene uavhengig av kapasitet og behov i mottakerlandene. 2) Mottakerens insentiver til å maksimere bistand heller enn å fokusere på innhold og måloppnåelse. Mottakerens adferd må i større grad få konsekvenser i forhold til giveren. Det ser for øvrig ut til å være noe den bistandspolitiske ledelsen ser ut til å ta på alvor, men i praksis viser det seg likevel å være vanskelig. Mottakeren må videre belønnes ut i fra måloppnåelse og ikke ”absorpsjonsevne” eller ensidige fattigdomskriterier. Utfordringen vil være å sikre tilstrekkelig kontroll på giversiden, samtidig som man sikrer eierskap og bygger opp tilstrekkelig kapasitet på mottakersiden. 3) Et tredje insentivproblem er å finne på den internasjonale bistandsarenaen. Det må utvikles institusjoner som gir felles spilleregler for alle aktørene.