4. Forslag til politikkutvikling og tiltak

Arbeidsgruppen har på bakgrunn av det generelle bildet og de konkrete forslagene som bl.a. finnes i meldingen fra EU-kommisjonen og GCIM-rapporten (jf. vedlegg 2) drøftet ulike tiltak for å skape bedre sammenheng mellom migrasjon og utviklingspolitikk i Norge. Det gjelder å se mulighetene som ligger i migrasjon, samtidig som man arbeider for å redusere ulempene. I det følgende blir bakgrunnen for ulike tiltak oppsummert og forslagene blir presentert kort.

4.1 Tilrettelegging for sirkulær migrasjon og kompetanseoverføring

Tilgang på kunnskap og kompetanse er en forutsetning for utvikling. Kompetansen til migranter som arbeider eller har arbeidet i et annet land, kan være et viktig bidrag i den forbindelsen. Ulike typer virkemidler kan benyttes for å legge til rette for kunnskapsutvikling og kompetanseoverføring. Bedre utnyttelse og videreutvikling av den kompetansen innvandrere har når de kommer til Norge, først og fremst gjennom relevant arbeid, vil være viktig her. I tillegg kan det tilbys særskilt opplæring, for eksempel om konfliktløsing, dialog og demokrati, og det kan legges til rette for at innvandrere i Norge med en etterspurt kompetanse kan arbeide i opprinnelseslandet eller et annet utviklingsland for kortere eller lengre perioder.

Det finnes ulike internasjonale ordninger for dette, bl.a. IOMs program for Return of Qualified Nationals (RQN). Norge har en viss erfaring med dette i forhold til land i en gjenoppbyggingsfase, for eksempel Bosnia-Hercegovina og Afghanistan. Det gir en god ramme for overføring av kompetanse for en periode. Det kan imidlertid være vanskelig for en person å veksle mellom arbeidsperioder i opprinnelseslandet og i Norge på grunn av hindringer i ulike lover og regler her i landet. Eksempler på slike hindringer er faren for å miste tillatelsen til videre opphold i Norge ved lengre opphold i utlandet. Begrensninger når det gjelder retten til ”eksport” av opptjente trygderettigheter kan også oppleves som en hindring.

En annen type virkemiddel, når det gjelder å bidra til kunnskapsoverføring (og til private pengeoverføringer) til utviklingsland, kan være å åpne for større mobilitet gjennom arbeidsmigrasjon. Det gir flere tilgang til arbeidserfaring og kompetanse som de kan ta med seg når de vender tilbake, enten varig eller på midlertidig basis.

Etter gjeldende utlendingslov er det mulig å rekruttere arbeidstakere fra utviklingsland som faglærte. Dette gjøres i begrenset grad, bl.a. fra land som India og Filippinene. Slike arbeidstakere må ha nødvendige formelle kvalifikasjoner og få tilbud om en jobb som krever kompetanse som faglært. Arbeidstillatelsen danner grunnlag for varig opphold. For ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS er mulighetene for arbeidsmigrasjon til Norge mer begrenset. Etter gjeldende regelverk er det bare mulig å komme på ulike typer midlertidig arbeidsopphold, for eksempel som sesongarbeider, au-pair, musiker, ansatt i humanitær organisasjon eller idrettsutøver. Midlertidig arbeidsmigrasjon fra utviklingsland har så langt hatt et beskjedent omfang.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Norge bør i større grad bruke tilgjengelige programmer/ordninger med sikte på at personer med flyktningbakgrunn og med etterspurt kompetanse kan vende tilbake til opprinnelsesland etter krig/konflikt for å delta i gjenoppbyggingen for kortere eller lengre perioder.
• ·
• Det bør utredes nærmere hvordan forholdene kan legges bedre til rette for at personer med innvandrerbakgrunn enklere kan veksle mellom jobb i Norge og i opprinnelseslandet eller i et annet utviklingsland. Dette berører regelverk på flere samfunnsområder slik at flere departementer må trekkes inn.
• ·
• Dersom det er ønskelig å øke omfanget av arbeidsmigrasjon fra utviklingsland til Norge, vil det være behov for større innsats med sikte på tilrettelegging og rekruttering. Det kan for eksempel skje gjennom bilaterale avtaler med aktuelle utviklingsland. I forbindelse med slik arbeidsmigrasjon må det sikres at lovbestemte rettigheter og arbeidsvilkår respekteres. Internasjonalt er det viktig at Norge støtter aktivt opp om ILOs virksomhet på dette området.

4.2 Tiltak for å begrense hjerneflukt

Som et land med beskjeden arbeidsinnvandring fra utviklingsland, bidrar Norge i liten grad til å trekke kvalifisert arbeidskraft bort fra de fattigste landene. Det er sånn sett lite å tjene på å innføre særskilte tiltak i Norge i forhold til å redusere omfanget av hjerneflukt i global sammenheng. Vi kan likevel spille en aktiv rolle internasjonalt.

Økte lønninger og bedrede arbeidsbetingelser i utsatte sektorer i de fattigste landene, kan være et virkemiddel for å motvirke hjerneflukt. Men dette vil neppe være nok, så lenge de underliggende etterspørsels- og tilbudsforholdene ligger fast. Når det gjelder helsepersonell, vil det først og fremst være behov for å utdanne flere helsearbeidere, både i Afrika sør for Sahara og i Europa og Nord-Amerika. Etablering av felles handlingsregler, ”Code of conduct”, for etisk rekruttering i destinasjonslandene, er et tredje virkemiddel. Norge kan delta i den internasjonale debatten omkring hjerneflukt og bidra til løsninger. Norsk bistand til bl.a. helsesektoren berøres direkte, så her har vi et spesielt ansvar for å bidra til at mottakerlandet får størst mulig nytte av bistanden.

Når utdannede personer forlater landet, innebærer det et tap også i form av de investeringer staten har nedlagt i utdanningen deres. Man kan si at fattige land betaler utdanning av helsepersonell til rike land, eventuelt ved hjelp av bistandsmidler. I dialogen om utviklingssamarbeid innen f.eks. helsesektoren kan man i relevante land diskutere aktuelle tiltak, for eksempel pliktår/turnustjeneste, for å redusere skadevirkninger.

Nesten alle de fattigste landene opplever at ledende politiske tenkere, forskere og universitetsfolk forlater landet, ofte rekruttert av internasjonale organisasjoner. Også norske organisasjoner framstår som attraktive karrierevalg. Dette har både positive og negative effekter.

Mulige positive effekter av at ressurssterke personer emigrerer, kan være at de fortsetter å engasjere seg i utviklingen i opprinnelseslandet og bidrar til denne ved overføring av kapital, erfaringer og kunnskap samt utnyttelse av personlige forbindelser og kontaktnett. Muligheten for internasjonalt arbeid kan også virke som en motiverende faktor for dem som blir igjen, når det gjelder å skaffe seg (videre)utdanning og å gjøre en god jobb. Oppmuntring av migranter til arbeidsopphold i utviklingsland, bruk av internett til utvikling av faglige nettverk mv. vil kunne bidra til at knappe personellressurser kan komme både opprinnelsesland og destinasjonsland til gode og motvirke hjerneflukt.

Norske studie- og stipendordninger fører i noen grad til at kvalifiserte personer fra utviklingsland forblir i Norge. Norsk bistand legger derfor større vekt enn før på å støtte forskning og høyere utdanning regionalt og nasjonalt i utviklingslandene selv.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Norge bør delta aktivt i den internasjonale debatten omkring hjerneflukt og bidra til løsninger. Samtidig bør det arbeides for å få utdannet mer kvalifisert personell og å bedre lønns- og arbeidsvilkår innen utsatte sektorer i aktuelle samarbeidsland.

4.3 Styrke kvinnelige migranters rettigheter

Nærmere halvparten av verdens migranter er kvinner. Det er en økende feminisering av det globale migrasjonsbildet, og årsakene er sammensatte. Effekten kan i noen tilfeller være økt likestilling mellom kjønnene ved at kvinner gjennom migrasjon oppnår større uavhengighet og utfordrer tradisjonelle kjønnsroller. På den annen side er det først og fremst kvinner (og barn) som er ofre for menneskehandel, og som er særlig utsatte for seksuelt misbruk. Mange kvinnelige migranter er i praksis i en avhengighetssituasjon, hvor det er vanskelig å ivareta egne rettigheter og hvor det er få muligheter for reell integrasjon i landet de har kommet til.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Politikkutviklingen på migrasjons- og utviklingsområdet må ta hensyn til den økende feminiseringen av migrasjonen. Dette gjelder bl.a. i forbindelse med den kommende handlingsplanen for fremme av kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet og i den pågående oppfølgingen av handlingsplanen mot menneskehandel.

4.4 Involvering av innvandrermiljøer i utviklingssamarbeid

Innvandrermiljøer bidrar til utvikling i opprinnelseslandene på ulike måter. De sender penger tilbake, individuelt eller kollektivt, til opprinnelsesstedet. Noen gjør mindre investeringer og starter små bedrifter som genererer inntekt og arbeidsmuligheter. De erverver fagkompetanse, erfaring og landkunnskap og kan utvikle viktige nettverk for kommersiell og kulturell aktivitet. Migranter kan bidra til løsning, men også til forlengelse, av konflikter i sine opprinnelsesland, bl.a. ved å støtte våpenkjøp.

Det ligger et potensial i bedre utnyttelse av innvandreres kompetanse i utviklingssamarbeidet. Økt kontakt og dialog med innvandrere om utviklingspolitiske spørsmål, vil kunne være nyttig for å skape bedre gjensidig forståelse av situasjonen i relevante land og av muligheter og problemer når det gjelder migrantenes rolle i forhold til opprinnelsesland. Sett i lys av den økende feminiseringen av det globale migrasjonsbildet, er det særlig viktig at kvinner er representert i dialogen.

Bortimot en fjerdedel av offentlig norsk bistand kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner. Norads tilskuddsordninger som retter seg mot det sivile samfunn, er åpne for innvandrerorganisasjoner, og mange har søkt om midler. Selv om Norad har lagt vekt på å etablere samarbeid med nettopp slike organisasjoner, har en stor andel av søknadene blitt avslått.

Mer målrettet informasjon og rådgivning overfor innvandrerorganisasjoner når det gjelder tildelingskriterier og søknads- og prosjektutforming, er tiltak som raskt kan settes i gang innenfor nåværende ordning. Egenandelskravet er på minimum 10 %, så dette representerer en synergimulighet både i forhold til innvandreres kompetanse og pengeoverføringer.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Innvandrermiljøer bør inviteres til dialog med myndighetene om humanitære og utviklingspolitiske spørsmål. Det må vurderes nærmere hvordan dette kan gjøres – om eksisterende kanaler, som for eksempel Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM), er tilstrekkelige, om det bør opprettes nye organer, eller om mer ad hoc-pregede og landspesifikke fora vil være mest hensiktsmessig. Det må legges vekt på å inkludere kvinner.
• ·
• Eksisterende ordninger for kanalisering av bistandsmidler gjennom frivillige organisasjoner, er åpne for søknader fra innvandrerorganisasjoner. Det bør gis mer målrettet informasjon og rådgivning overfor disse når det gjelder tildelingskriterier og søknads- og prosjektutforming. Det kan også vurderes om det er behov for særskilte ordninger for å stimulere til kanalisering av midler fra innvandrere.

4.5 Bedre ordninger for og større utviklingseffekt av private pengeoverføringer

Rimelige og sikre overføringsordninger vil medføre at flere bruker offisielle kanaler, og at en større del av pengene når fram til befolkningen i utviklingsland. Utvikling av lokale banker og finansinstitusjoner, inkludert mikrofinansinstitusjoner, i utviklingsland kan være et virkemiddel for å bidra til at overførte midler spares og investeres, og ikke kun går til løpende forbruk. Norge støtter utviklingen av slike institusjoner i flere land. Den positive effekten av private overføringer i utviklingslandene vil kunne økes ved finansiell opplæring, banktilknytning og kredittilgang.

Noen fattige land med stor utvandring har bygget opp en forvaltning som har som mål å knytte kontakter med egne utvandreres organisasjoner, og synliggjøre for disse hvordan private pengeoverføringer kan nyttes til utviklingsformål. Slike ordninger kan brukes til å styrke norsk innsats for økt utviklingseffekt av private pengeoverføringer til utvalgte land. Migranters pengeoverføringer er private, og norske myndigheter bør ikke ha ambisjon om å kontrollere hvordan disse midlene brukes i utviklingsland.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Berørte myndigheter bør arbeide for et billigere og sikrere system for private pengeoverføringer fra innvandrermiljøer i Norge til opprinnelsesland. I tillegg bør Norge i samarbeid med andre land se nærmere på hvordan man kan stimulere til at slike overføringer får største mulig utviklingseffekt i fattige land.

4.6 Styrking av migrasjonsforvaltningen i utviklingsland

En stor del av den internasjonale migrasjonen skjer mellom land i Sør. For mange utviklingsland er derfor økt migrasjon (frivillig og tvungen, lovlig og ulovlig) et større og mer kritisk tema enn det er for europeiske land. Mange av landene er dessuten både avsender-, transitt- og mottakerland samtidig.

I flyktningsammenheng har lokal kapasitetsoppbygging vært en del av UNHCRs Convention Plus initiativ, der målet bl.a. er å innrette bistand slik at land i nærområdene er i stand til å gi gode forhold for flyktninger. Det er også en del av EUs planer for regionale beskyttelsesprogram, jf. 4.8.

Programmer som kan bidra til mestring av migrasjonsutfordringene gjennom utvikling av kompetanse, bedre migrasjonsforvaltning og eventuelt utarbeiding av moderne utlendingslovgivning, vil være relevante for mange lands statsbyggingsprosesser. Norge har tidligere gjennom et samarbeid mellom migrasjonsmyndighetene og UD bidratt til en styrket lovgivning og forvaltning på migrasjonsområdet. Dette har først og fremst vært tilfelle i forbindelse med de siste to tiårs oppløsning av stater som Jugoslavia og Sovjetunionen og opprettelse av nye stater i Europa. Norge har særlig gitt slike bidrag til Litauen og Makedonia. I disse tilfellene har norske migrasjonsmyndigheter bidratt med kunnskapsoverføring og UD med finansiell støtte. I tiden framover kan det være behov for tilsvarende bistand i andre områder med nye statsdannelser, slik som i Kaukasus, og i land som opplever et økende migrasjonspress uten å ha nasjonale strukturer for å takle det, slik som land i Nord-Afrika.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Norske bistandsmidler bør vurderes brukt til å styrke migrasjonsforvaltningen og -lovgivningen i utviklingsland når dette prioriteres og etterspørres av samarbeidsland, og er viktig migrasjonspolitisk.

4.7 Strategisk bruk av gjenbosetting

Konflikter og flyktningsituasjoner hemmer økonomisk utvikling i de mest berørte landene. Konfliktløsning er viktig av rent humanitære grunner, men også for å bekjempe fattigdom og legge grunnlaget for økonomisk utvikling. Norge kan bidra med tiltak for fred og forsoning, med humanitær bistand, overgangsbistand og mer langsiktig utviklingssamarbid, og med gjenbosetting. UD rår over de fleste virkemidlene, mens AID har ansvaret for gjenbosettingen.

Norge er ett av rundt 15 land som har et fast samarbeid med UNHCR for å tilby en varig løsning for flyktninger i form av gjenbosetting. Med gjenbosetting menes overføring av flyktninger fra et første tilfluktsland til et nytt land når det verken er utsikter til at flyktningene kan vende tilbake til hjemlandet eller til at de kan bli integrert i det første tilfluktslandet. UNHCR er avhengig av slikt samarbeid for å kunne utføre sin oppgave med å sikre beskyttelse og varige løsninger for flyktninger. Norges tilbud i 2006 gjelder inntil 1000 flyktninger. Med en slik årlig kvote er Norge nest størst i Europa og femte størst i verden. Regjeringen har som mål å utvide kvoten, i første omgang til 1500.

Tradisjonelt har siktemålet for norsk gjenbosettingspolitikk vært å gi et tilbud til enkeltflyktninger som er særlig utsatt i landet de befinner seg i, normalt et utviklingsland i samme region som flyktningene kommer fra. Dette har vært en individrettet og arbeidskrevende virksomhet, ikke minst for UNHCR, som skal finne fram til trengende flyktninger og forberede deres saker for gjenbosettingslandene. De siste årene har UNHCR ønsket å styrke gjenbosettingen som en mekanisme for å løse langvarige flyktningsituasjoner.

Tilbud om gjenbosetting kan brukes aktivt for å vise solidaritet med de mest berørte landene, i håp om at det kan bidra til å styrke viljen og evnen til å tilby bedre løsninger til gjenværende flyktninger. Å overføre flyktninger fra et land er uttrykk for vilje til å dele byrder. Dette kan i større grad enn tidligere synliggjøres. Hvorvidt gjenbosetting skal tilbys og bistandsmidler stilles til rådighet, kan ses i sammenheng med de berørte landenes vilje til å finne regionale løsninger for de gjenværende flyktningene, slik som integrering i oppholdslandet eller frivillig tilbakevending til hjemlandet Om mulig bør en slik bred løsning søkes innenfor rammene av en dialog mellom Norge og andre gjenbosettings- og giverland og de berørte landene i regionen.

UNHCR tok i 2004 initiativet til Convention Plus, et forsøk på å trekke flest mulig land med i et aktivt arbeid for å løse flyktningsituasjoner utover det å følge opp flyktningkonvensjonens forpliktelser. Initiativet er tredelt. For det første anbefales det at bistand brukes mer målrettet, for det annet at irregulære sekundærbevegelser begrenses og for det tredje at gjenbosettingen brukes mer strategisk. UNHCR og landene er kommet fram til enighet om generelle prinsipper. Norge har første halvår 2006 formannskapet i samarbeidsforumet mellom UNHCR og de landene som tilbyr gjenbosetting og bruker formannskapet til å prøve ut ideene om strategisk bruk i en konkret flyktningsituasjon. Situasjonen til de bhutanske flyktningene i Nepal er valgt. Her er det etablert et samarbeid mellom UD og AID. Gjennom å videreutvikle Convention Plus samarbeidet kan overføring av flyktninger til Norge få betydning for langt flere enn de enkeltpersonene som faktisk blir overført.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• UDs og AIDs bruk av virkemidler for å løse flyktningsituasjoner bør ses i sammenheng for å gi best mulig effekt. Dette gjelder for eksempel strategisk bruk av kvoten for overføringsflyktninger sammen med målrettet bruk av bistand for å legge til rette for frivillig tilbakevending eller integrering av flyktninger i opprinnelsesregionen.

4.8 Oppfølging av EUs regionale beskyttelsesprogram

Det tverrdepartementale koordineringsutvalget for justis- og innenrikssaker i EU har også bedt om en vurdering av virkningene for Norge av EU og UNHCRs arbeid for å styrke adgangen til beskyttelse/varige løsninger for flyktninger med en særlig vurdering og anbefaling om engasjement og/eller deltakelse fra norsk side.

I september 2005 la Kommisjonen fram en meddelelse (COM (2005) 388 final, jf. literaturliste) der det foreslås to konkrete regionale beskyttelsesprogram; ett i SIS-området (Ukraina) og ett ved De store sjøene i Afrika (Tanzania). Kommisjonen ønsker å skille mellom land i transittområder og land i flyktningers opprinnelsesland, da disse antas å ha ulike behov, og et beskyttelsesprogram vil derfor bli forskjellige. Det listes likevel opp syv komponenter som, med ulike tilpasninger, bør inngå i beskyttelsesprogrammene. Noe forenklet er det

• prosjekt for å bedre den generelle beskyttelsessituasjonen
• o
• etablere en asylprosedyre
• o
• etablere et mottaksapparat
• o
• bedre forholdene for lokalbefolkningen
• o
• opplæring av flyktningarbeidere
• o
• etablere et registreringssystem
• o
• frivillig gjenbosetting til de enkelte EU-landene

Gjenbosettingskomponenten anses som viktig, fordi den demonstrerer EU-landenes gode vilje, og det kan være av avgjørende betydning for å få aktuelle land i transitt- eller opprinnelsesregioner til å ville være med i et regionalt beskyttelsesprogram. Programmet innebærer jo for øvrig at disse landene skal hjelpes til selv å ta større ansvar for flyktningbefolkningen.

Bare noen få EU-land som ikke tidligere har hatt et nasjonalt gjenbosettingsprogram, skal ha vist interesse. Kommisjonen vil nå se hvordan de to pilotprosjektene fungerer og på grunnlag av en ekstern evaluering i 2007 avgjøre om det skal framsettes forslag om en ”mer strukturert tilnærming til” gjenbosetting.

Kommisjonen har vist interesse for å trekke Norge inn i arbeidet med å utvikle en gjenbosettingskomponent i de regionale beskyttelsesprogrammene. Som et tradisjonelt gjenbosettingsland mener Kommisjonen at Norge har mye å bidra med, særlig overfor medlemsland som skal utvikle nye gjenbosettingsstrukturer. Dersom Norge skulle bidra med et antall gjenbosettingsplasser i en samordnet innsats, ville et regionalt beskyttelsesprogram gjøres mer effektivt.

Spørsmålet om et eventuelt samarbeid ble drøftet på et tosidig møte mellom Norge og Kommisjonen i juli 2005. Man fant at det var for tidlig å ta stilling til dette så lenge EUs arbeid på området ikke er kommet lengre. Det er ennå for lite samarbeid for Norge å eventuelt knytte seg til. AID følger EUs videre arbeid med å etablere regionale beskyttelsesprogram, bl.a. gjennom konsultasjoner med Kommisjonen.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Dersom det i EU-regi utvikles en koordineringsmekanisme for europeiske lands bidrag til å løse flyktningsituasjoner ved hjelp av gjenbosetting, bør det vurderes hvorvidt Norge skal søke en tilknytning.

4.9 Integrering i opprinnelseslandet ved retur/tilbakevending

Nå migranter returnerer til opprinnelseslandet, enten det skjer med tvang eller frivillig, vil det kunne ha betydning for den økonomiske utviklingen i landet. Norge og fattige opprinnelsesland har en felles interesse i at returmigrasjon skjer slik at den bidrar til at hjemvendte migranter blir en ressurs og ikke en belastning.

AID/UDI har ansvaret for en støtteordning for flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag som ønsker å vende tilbake. I tillegg til betalt hjemreise får den enkelte utbetalt 15 000 kr som støtte til reetablering og reintegrering i hjemlandet. Utover denne individuelle støtten kan det gis tilskudd til prosjekter som motiverer til og legger til rette for tilbakevendingen. Fra 2005 er det åpnet for å gi støtte til prosjekter i opprinnelseslandene. Dette gjelder prosjekter som bidrar til reintegrering, og til etablering av næringsvirksomhet. Dette gir berøringspunkter med UDs bruk av bistandsmidler for å legge til rette for tilbakevending fra nærområdene. Bistand til prosjekter i lokalsamfunnet migrantene vender tilbake til eller annen mer generell tilrettelegging for tilbakevending, vil kunne støtte opp om returer og tilbakevending også fra Norge.

Mange utlendinger søker om asyl i Norge uten å fylle verken folkerettens eller norsk lovs kriterier for rett til vern. Dersom de får avslag, forventes de å forlate Norge. Norge tilbyr i samarbeid med den Internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) hjemreise i verdighet. Dersom den enkelte ikke velger å samarbeide med IOM om slik retur, vil politiet gjennomføre en retur tvangsmessig. Normalt får ingen av disse økonomisk støtte til reintegrering i hjemlandet. Unntak har i avgrensete perioder omfattet avviste asylsøkere fra Kosovo og Irak. Unntak vil trolig også gjelde avviste afghanske asylsøkere.

I Norge er det verken tradisjon for å vurdere opphør av fortsatt opphold eller tilgang til velferdsordninger når forholdene for flyktninger kan anses som trygge i opprinnelseslandet. Ordningen med støtte til frivillig tilbakevending er slik at de fleste vil finne det økonomisk mer interessant og tryggere å bli i Norge. Det velferdsmessige gapet mellom Norge og land flyktninger kommer fra, fører derfor til at tilbakevending, som ellers anses som den beste løsningen, ikke blir realisert. Dersom myndighetene skal motvirke at velferdsgapet fortoner seg som dramatisk for den enkelte flyktning som ønsker å vende tilbake, vil den eksisterende ordningen måtte justeres. Det kan bety at ordningen omfatter en eller annen form for individrettet støtte som utbetales også etter at man har vendt tilbake til hjemlandet.

Gjennomføring av en effektiv og god returprosess for andre migranter, med eller uten utløpte oppholdstillatelser, vil ha betydning for vurderingen av om det skal åpnes for lettelser i reglene for innreise (visum), opphold og arbeid i Norge. I noen tilfeller nekter et lands myndigheter å ta tilbake egne borgere. Dette gjelder hovedsakelig i de tilfeller der personen uten lovlig opphold nekter å samarbeide om sin retur. En slik praksis er i strid med folkeretten og ikke akseptabel. AID arbeider sammen med UD og JD for å inngå tilbaketakelsesavtaler med aktuelle land. Hensikten er å fastslå plikten til å ta tilbake egne borgere og fastsette gode rutiner for gjennomføring av returer. Det knyttes ikke gjenytelser til slike avtaler.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Støtteordninger i forbindelse med tilbakevending/retur fra Norge bør ses i sammenheng med bruken av bistandsmidler til reintegrering av internt fordrevne og flyktninger fra naboland. Kompetansen i UD-NORAD må trekkes inn når utlendingsmyndighetene håndterer støtte til prosjekter i opprinnelsesland. Det er spesielt viktig at utenriksstasjonene konsulteres.
• ·
• Det bør vurderes å ta opp spørsmålet om et lands vilje til å ta tilbake egne borgere - og eventuelt inngå tilbaketakelsesavtale - i forbindelse med utviklingssamarbeidet med Norge. Forutsetningen er at dette er forsvarlig i forhold til samarbeidets innretning og karakter.

4.10 Behov for mer forskning og kompetanseutvikling

Migrasjon fra fattigere til rikere land har positive kulturelle, økonomiske og sosiale dimensjoner som skaper muligheter for opprinnelses– og destinasjonsland. Men denne migrasjonen har også problematiske sider som krever politiske løsninger og kunnskap hos beslutningstakere, politikere og allmennheten. Jf også St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning.

Vi mangler på flere områder kunnskap om konsekvenser av internasjonal migrasjon, både for det norske samfunnet og for migrantenes opprinnelsesland. Det gjelder bl.a. betydningen av migranters transnasjonale nettverk og aktiviteter, for eksempel ifm. overføring av penger, kompetanse, deltakelse i bistandsprosjekter, investeringer, kjedemigrasjon, menneskesmugling, ulovlig arbeid mv.

Forskning om slike tema kan organiseres som en modul under det nystartede forskningsprogrammet Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner (IMER) 2005-2010 som administreres av Norges forskningsråd. IMER-programmet må styrkes økonomisk fra 2007 for å få dette til. I 2006 bidrar AID med 7 millioner til IMER og Norges forskningsråd med 1,7 millioner.

Det foreligger et forslag om at det gis midler til en særskilt forskingsinnsats om migrasjonen mellom Pakistan og Norge innenfor rammen av UNESCO-MOST-programmet fra 2007. Denne typen forskningssamarbeid med et i norsk sammenheng sentralt opprinnelsesland vil være et interessant og verdifullt nybrottsarbeid.

Det er videre behov for styrket kunnskap om migrasjon i utenriksforvaltningen og om utenriks- og utviklingspolitikk i de organer som behandler migrasjonsspørsmål, i første rekke AID, UDI og IMDi. Det kan vurderes om det er behov for å utvikle spesielle kurstilbud på feltet, f.eks. i regi av Utenrikstjenestens kompetansesenter.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• AID og UD bør samarbeide om å få økt kunnskap om internasjonal migrasjon, transnasjonale nettverk og forbindelsene mellom innvandrermiljøer og utviklingsprosesser - ut fra hva som er de mest interessante vinklingene for Norge - bl.a. under forskningsprogrammet IMER. Forskningssamarbeid med aktuelle utviklingsland bør stimuleres.

4.11 Bedre samordning mellom UD og AID

Samordning i forhold til videre utredning og eventuell gjennomføring av de anbefalte tiltakene ovenfor forutsetter god og systematisk kontakt, ikke bare på ad-hoc basis, mellom aktuelle instanser. De nærmeste månedene er det dessuten behov for et nært samarbeid i forbindelse med forberedelsene til høynivådialogen om migrasjon og utvikling i forkant til FNs generalforsamling i september.

Arbeidsgruppen anbefaler:

• Det bør etableres en fast ordning med regelmessige samordningsmøter mellom UD-Norad og AID-UDI, evt. også andre berørte departementer, som kan ta opp spørsmål i skjæringspunktet mellom på den ene side utenriks- og utviklingspolitikk og på den annen side migrasjons-, integrerings- og inkluderingspolitikk, også i forhold til relevante internasjonale prosesser. Møtene holdes på embetsnivå, men det bør minst én gang i året være et møte med deltakelse fra politisk ledelse i aktuelle departementer. Ansvaret for møtevirksomheten bør gå på omgang mellom UD og AID.

4.12 Økonomisk-administrative konsekvenser av forslag

Arbeidsgruppen har ikke utredet økonomisk-administrative konsekvenser av disse anbefalingene. Det forutsettes at tiltak som kan få slike konsekvenser, håndteres av ansvarlig departement i de ordinære budsjettprosessene.