De viktigste fredsavtalene

Oslo I-avtalen / Prinsipperklæringen
(Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements) / DoP
Washington, 13. september 1993.
Parter: Israel, PLO
Vitner: USA, Russland

Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements (DoP), som er avtalens fulle engelske navn, ble inngått i Oslo og senere formelt undertegnet i Washington høsten 1993. DoP betydde et vendepunkt i den fredsprosess som forsøksvis kom i gang med Camp David-forståelsen i 1978 og som ble gjenopplivet i Madrid i 1991. DoP er ikke en fredsavtale i streng forstand: Det er en avtale som gir en ramme for hvordan Israel og PLO møysommelig kan arbeide seg frem til fred. DoP beskriver ulike etapper på veien mot en varig ordning og setter opp en timeplan for når målene skal nås.

Gaza-Jeriko-avtalen (Kairo-avtalen)
Kairo, 4. mai 1994
Parter: Israel, PLO
Vitner: USA, Russland, Egypt

Avtalen, med tilhørende annekser og brevutveksling, detaljregulerte israelsk omgruppering innenfor Gaza-stripen og Jeriko by, sikkerhetsordninger og grensene, overføring av myndighet fra israelsk administrasjon til de palestinske myndigheter samt økonomisk samkvem. Femårsperioden, som var tidsrammen omkring fredsforhandlingene, startet umiddelbart etter iverksettingen av israelsk omgruppering i Gaza-stripen og Jeriko-området samme måned.

Avtalen regulerte også myndighetsoverføring fra den israelske 'Sivile administrasjon' til Palestinian Authority (PA) innenfor områder som utdanning, offentlige arbeider, turisme, jordbruk, finanser, folkeregistrering og dokumentasjon, generell planlegging og kommunikasjon. Et viktig myndighetsområde som ikke ble overført var utenriksrelasjoner, og PAs myndighetsområde gjelder ikke israelske statsborgere, bosettinger og militære installasjoner.

Oslo-erklæringen (Oslo declaration)
Oslo, 13. september 1994
Parter: PLO, Israel, Norge

Denne erklæringen bekreftet partenes vilje til å iverksette Oslo-avtalen og fortsette fredsprosessen. Erklæringen ble utarbeidet på bakgrunn av at et møte i Verdensbankens konsultative gruppe (CG) tidlig i september 1994 måtte avlyses pga. uenighet om omtale av Jerusalem i prosjektdokumenter. Dette kunne skade giverlandskoordineringen. Oslo-erklæringen var et bidrag til å få partene forpliktet til å unngå liknende problemer i framtiden. Erklæringen omtaler problemene med den internasjonale bistanden til palestinerne og understreker betydningen av å hjelpe ved umiddelbar utbetaling til budsjettstøtte (bl.a. for politiet), koordinering mellom giverlandene, samt oppbygging av PA's skatteinnkrevings-system slik at bistanden kan dreies mot langsiktige infrastrukturprosjekter.

Interimsavtalen (Oslo II-avtalen)
Washington, 28. september 1995.
Parter: Israel, PLO
Vitner: USA, Russland, Egypt, Jordan, Norge, EU.

Interimsavtalen, med 7 annekser og 9 kart, er den hittil mest omfattende avtale mellom Israel og PLO (over 300 sider). Hovedformålet med avtalen var å utvide det palestinske selvstyret på Vestbredden gjennom tilbaketrekning av israelske hærstyrker (IDF) og avholdelse av demokratiske valg.

Avtalen inneholder detaljerte bestemmelser for de palestinske institusjoner, sammensetning, størrelse, m.m., samt forskrifter for valg på et palestinsk Råd og en president. (Valgene ble holdt 20.01.1996 på et Råd på 88 medlemmer, og en president). Videre regulerer avtalen den israelske omgrupperingen på Vestbredden, ulike sikkerhetstiltak, det palestinske politiet og tillitsskapende tiltak. Vestbredden inndeles i tre arealkategorier, avhengig av befolknings-sammensetningen og sikkerhetsrelaterte aspekter.

Avtalens syv annekser regulerer israelsk omgruppering på Vestbredden, sikkerhetstiltak, palestinske institusjoner (bl.a. politi), hellige steder, valg, økonomiske relasjoner, israelsk-palestinske samarbeidsprosjekter, løslatelse av fanger i israelske fengsler og en beskrivelse av People-to-people-samarbeidet.

Hebron-protokollen
Parafert 15. januar 1997, godkjent 16. januar 1997
Parter: Israel, PLO

Protokollen med vedlegg gjelder den israelske omgrupperingen og andre avtalte tiltak i Hebron i henhold til Interimsavtalen. Selve protokollen bestemmer omgrupperingens omfang (tilbaketrekning fra 80 % av byen), sikkerhetstiltak og det palestinske politiets bevæpning, overføring av sivil myndighet, samt opprettelse av TIPH II (sistnevnte skjedde ved separat avtale 21.01.97).

The Wye River Memorandum
Undertegnet i Washington 23. oktober 1998
Parter: Israel og PLO
Vitner: Jordan og USA

Etter 17 måneders stillstand i fredsprosessen ble partene enige om det såkalte Wye River Memorandum etter forhandlinger på Wye Plantation i USA. Memorandumet fastslår at den israelske tilbaketrekning skal fortsette med at Israel trekker seg ut av ytterligere 13 prosent av de okkuperte områdene. I tillegg inneholder memorandumet detaljerte oppsett for et videre samarbeid mellom partene når det gjelder kamp mot terrorisme og provokasjoner fra begge sider.

Det ble videre satt opp en rekke samarbeidskomiteer mellom partene. Disse komiteene skal enten overvåke enkelte områder innen fredsprosessen eller frembringe forslag til løsning på enkelt spørsmål. USA deltar som tredjepart i enkelte av de nye komiteene.

Avtalen inneholder også bestemmelser som gjelder løslatelse av palestinske fanger fra israelske fengsler, samt utlevering av enkelte personer Israel mener står bak terrorist-handlinger fra Det palestinske området.

I avtalen understreker også partene nødvendigheten av økt samarbeid og forplikter seg til å fortsette eller reaktivere arbeidet i alle komiteer etablert i henhold til tidligere avtaler. Når det gjelder infrastruktur ble man enige om å åpne en flyplass og et nytt industriområde i Gaza.

The Sharm El-Sheikh Memorandum
Undertegnet i Sharm El-Sheikh 4. september 1999
Parter: Israel og PLO

Et nytt Memorandum ble underskrevet i den egyptiske byen Sharm el-Sheikh lørdag 4. september. Avtalen har fått navnet "The Sharm el-Sheikh Memorandum on Implementation Timeline of Outstanding Commitments of Agreements Signed and the Resumption of Permanent Status Negotiations". Avtaleteksten, som er på vel 6 sider, trådte i kraft 13. september. Avtalen har følgende hovedpunkter:

Tidsfrister for sluttstatusforhandlingene : Partene er enige om at forhandlingene om sluttstatus vil lede til implementering av FNs sikkerhetsrådsresolusjoner 242 og 338. Partene vil konkludere en såkalt "Framework agreement" på alle sluttstatusspørsmål fem måneder etter at sluttstatusforhandlingene starter, og sluttstatusforhandlingene skal være ferdige ett år etter at de starter. Sluttstatusforhandlingene startet 13. september 1999.

Israelsk tilbaketrekning: Gaza og Vestbredden er delt i tre områdekategorier: Område A, hvor omlag 90 % av den palestinske befolkningen bor og palestinerne har full kontroll., område B hvor palestinerne har delvis kontroll, men Israel har det overordnede sikkerhets-ansvaret og område C hvor Israel full kontroll. Ifølge The Sharm el-Sheikh Memorandum er man enig om følgende plan for videre tilbaketrekning av israelske styrker:

• 5. september overføres 7 % fra område C til område B
• 15. november overføres 2 % fra område B til område A
• 20. januar 2000 overføres 1 % fra område C til område A og 5,1 % fra område B til område A.

Dette betyr at palestinerne vil kontrollere omlag 40 % av Vestbredden og Gaza etter den israelske tilbaketrekningen.

Løslatelse av palestinske fanger: Et av de vanskeligste spørsmålene før avtalen ble signert var spørsmålet om løslatelse av palestinske sikkerhetsfanger. Her er partene blitt enige om at Israel løslater 200 fanger 5. september, samt 150 fanger den 8. oktober. Avtalene nevner imidlertid ikke om hvilken kategori fanger som skal løslates. I tillegg påtar Israel seg å løslate ytterligere palestinske fanger innen neste Ramadan, uten at det spesifiseres noe antall.

Transittveier: Partene skal konkludere sitt arbeid med en Safe Passage Protocol senest 30. september 2000. I henhold til denne protokollen skal så en sørlig transittvei mellom Gaza og Vestbredden åpnes 1. oktober. Partene skal deretter bli enige om nøyaktig lokalisering av en nordlig transittvei innen 5. oktober. Lokaliseringen av "crossing pionts" for nordlig og sørlig transittvei skal ikke prejudisere utfallet av sluttstatusforhandlingene.