Historisk bakgrunn for...

Historisk bakgrunn for konflikten mellom palestinere og israelere

Konflikten mellom israelere og palestinere representerer et av de mest innfløkte og fastlåste motsetningsforhold i verdenssamfunnet. Årsakene til at det har vært så problematisk å skape fred, er mange - og må søkes ikke bare i dagens politiske situasjon, men også i den nære og mer fjerne fortid. Konfliktens kjerne kan likevel sies å være at man har to folkegrupper med rivaliserende krav på det samme geografisk begrensede området. Begge grupper har dype røtter i området, og begge grupper kan anføre tunge historiske og religiøse argumenter for sine krav.

Etter nazistenes utryddelse av 6 millioner jøder under den annen verdenskrig, økte den jødiske innvandringen til Palestina, som hadde vært et britisk mandatområde siden 1922. Mandat-området ble opprettet i kjølvannet av det ottomanske imperiums sammenbrudd under den første verdenskrig. Immigrantene støttet seg til Balfour-erklæringen av 1917, oppkalt etter den daværende britiske utenriksminister, som tok til orde for et nasjonalt hjem for jødene i Palestina. Britene prøvde uten hell å balansere mellom araberne og jødene, og overlot til det nystartede FN å finne en løsning.

FN foreslo i november 1947 en delingsplan som innebar dannelsen av en jødisk og en palestinsk stat. FN-resolusjon 181 inneholdt en delingsplan hvor 55 % av området skulle bli jødisk, mens 45 % skulle være arabisk, og Jerusalem skulle gjøres til en internasjonal enklave. Denne planen ble forkastet av arabiske ledere. Sionistenes proklamering av staten Israel i mai 1948 ble møtt med overraskelse og motvilje overalt i den arabiske verden. Den arabiske liga gikk umiddelbart til militært angrep, en krig Israel kom styrket ut av. Israel erobret Negev-ørkenen senere samme år, med den følge at palestinernes landområde ble splittet mellom Vestbredden og Gaza. Israel skaffet seg adgang til Rødehavet i 1956 og fikk gjennom seksdagerskrigen i 1967 kontroll over Vestbredden, inkludert Jerusalem, Gazastripen og Golan-høydene. Krigene utløste flyktningestrømmer fra Israel og de okkuperte landområder, noe som har medført store menneskelige lidelser og bidratt til å befeste motsetningene mellom araberverdenen og Israel. I dag finnes det anslagsvis 2 millioner palestinske flyktninger i Israels nærmeste naboland, et tall som stiger til 3,4 millioner hvis man tar med flyktningene i Gaza og Vestbredden.

PLO, som ble dannet på et arabisk toppmøte i Kairo i 1964, har ført an i palestinernes motstandskamp. PLO har bestått og består av flere fraksjoner. Den største og viktigste er al-Fatah, som ledes av Yassir Arafat. Det palestinske nasjonalrådet (PNC) har vært PLOs høyeste organ, mens den daglige ledelsen har ligget hos eksekutivkomiteen. PLOs virksomhet har vært styrt av en grunnlov (charter) som ble vedtatt i 1968. PLOs charter har helt siden 1968 inneholdt henvisninger til Israels ødeleggelse. På den bakgrunn ble charteret i seg selv et hinder i fredsprosessen. Charteret ble endret på det historiske fredsmøtet i Gaza mandag 14. desember 1998. På møtet, hvor USAs president Bill Clinton deltok, vedtok PNC å stryke alle henvisninger til Israels ødeleggelse i charteret.

Sovjetunionens reduserte globale rolle og Gulf-krigen i 1990 skapte et nytt politisk bilde i Midtøsten. Høsten 1991 ble det etter amerikansk påtrykk og aktiv innsats fra utenriksminister James Baker arrangert en fredskonferanse for Midtøsten i Madrid. Et annet viktig premiss for at fredssamtalene kom i gang var den palestinske intifadaen (arabisk for "skjelving / rystelse") som hadde startet i Gaza og på Vestbredden i desember 1987. Intifadaen var et folkelig opprør mot den israelske okkupasjonsmakten. Daglige sammenstøt mellom palestinere og israelske sikkerhetsstyrker, streiker, stengninger av grensen og annen uro bidro til at konflikten mellom palestinere og israelere fikk stor internasjonal oppmerksomhet. I begynnelsen på 90-tallet var uroen betydelig.

Møtet i Madrid endret ikke partenes posisjoner, og det var liten entusiasme for den forhand-lingsprosess som ble startet. Periodevis ble samtalene til og med boikottet av noen av partene. Men møtet skulle likevel vise seg å få betydning: Det ble etablert en forhandlingsramme, og det fantes klare internasjonale forventninger om resultater. Madrid-møtet trakk opp to parallelle spor: bilaterale forhandlinger mellom Israel og nabolandene (“bilateral track”) og forhandlinger mellom flere berørte land i og utenfor Midtøsten (“multilateral track”). Den offisielle fredsprosessen åpenbarte imidlertid snart sine svakheter. For det første led de bilaterale forhandlingene under det faktum at det fortsatt ikke var mulig å ha direkte kontakt mellom PLO og Israel. PLOs representanter måtte være med i Jordans delegasjon. For det annet foregikk forhandlingene i Washington nærmest for åpen scene. Dermed fikk de karakter av polemikk og stillingskrig. Med mediene tilstede, og det israelske og det palestinske hjemmepublikum innen hørevidde, var det ikke mulig å få til en konstruktiv, reell dialog.