Oslo-kanalen

Det er på denne bakgrunn man må forstå opprettelsen av den hemmelige Oslo-kanalen. Ledende israelske og palestinske krefter var misfornøyde med fremdriften i Washington og så seg om etter andre kontaktmuligheter. På samme tid hadde Jan Egeland og Mona Juul i det norske utenriksdepartement, og Terje Rød-Larsen (den gang daglig leder av Forsknings-stiftelsen Fafo), observert at det var behov for fortrolig kontakt mellom partene.

Etter underhåndssamtaler med den israelske viseutenriksminister Yossi Beilin og besøk hos PLO i Tunis, foreslo Terje Rød-Larsen mot slutten av 1992 at det ble organisert en hemmelig kanal i regi av Fafo i Oslo. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg og statssekretær Jan Egeland gav full støtte til etableringen av en slik kanal. Å benytte en forskningsinstitusjon som Fafo bød på flere fordeler: Samtalene kunne lettere holdes utenfor offentlighetens søkelys, og kunne endog kamufleres som akademisk aktivitet. At Fafo allerede var engasjert i Midtøsten gjennom levekårsundersøkelsen FALCOT gav også en form for beskyttelse. Prosjektet gjorde det naturlig å ha kontakt med både israelere og palestinere, uten at dette i seg selv var egnet til å vekke mistanke.

De palestinske og israelske forhandlerne var enige om en pragmatisk tilnærming; forhistorien, dvs. spørsmålene om gammel urett, måtte få ligge. Hvis man skulle gå inn på de historiske årsakene til konflikten, ville man aldri komme videre. Et annet premiss var at man måtte konsentrere seg om områder hvor det faktisk var en viss sjanse for å nå frem til enighet, og så fikk man heller overlate de vanskeligste sakene til fremtidige forhandlinger. Håpet var at partene i mellomtiden ville få den nødvendige tillit til hverandre. De norske organisatorene, som bl.a. omfattet Terje Rød-Larsen og Mona Juul understreket at deres rolle var å tilrettelegge forholdene for partene - snarere enn å megle. Man oppmuntret til en uformell stil, med vekt på sosialt samvær og muligheter for å utvikle de personlige relasjonene mellom forhandlerne.

Forhandlingene begynte i januar 1993. Forhandlerne var i den første fasen de israelske akademikerne Yair Hirschfeld og Ron Pundak og palestinerne Abu Ala og Hassan Asfour. Etter at det første uoffisielle avtaleutkastet i mars/april var blitt forelagt statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres, ble møtene i mai 1993 oppgradert til offisielle forhandlinger med Uri Savir og Joel Singer som nye deltakere på israelsk side. Den norske utenriksminister Johan Jørgen Holst ble i april informert om den hemmelige kanalen. Han deltok med kraft i forhandlingene i sluttfasen, og kom til å spille en sentral rolle som mellommann ved den gjensidige anerkjennelsen mellom Israel og PLO som var en forutsetning for inngåelsen av Oslo-avtalen eller prinsipperklæringen om palestinsk selvstyre.

Avtalen som en forbløffet verden fikk høre om i slutten av august 1993, slo fast prinsippene for en skrittvis etablering av fred mellom Israel og palestinerne, med utgangspunkt i palestinsk selvstyre i Gaza og Jeriko. Noen uker etter de dramatiske begivenhetene i Oslo ble prinsipperklæringen om palestinsk selvstyre (DoP) høytidelig undertegnet på plenen foran Det hvite hus, i nærvær av ledere fra alle verdenshjørner. Avtalen ble beseglet gjennom det historiske håndtrykket mellom den israelske statsminister Yitzhak Rabin og PLO-formann Yassir Arafat.