Norsk oppfølging av fredsprosessen

Siden fredsavtalene har partene gitt Norge mye ros. Imidlertid er det grunn til å understreke at Norge først og fremst var tilrettelegger i den prosessen som førte frem til Oslo-avtalen i 1993. Det er partenes modige ledere som skal ha æren for at det ble en avtale. Slik må det også være i framtiden. Norge kan aldri presse partene til forlik, vi kan ikke engang presse partene til å snakke sammen. Det er først når viljen til samtale og forhandling er der, at vi kan legge forholdene til rette, skape møteplasser, være en formidler. Men selv om det er partene som bærer ansvaret for oppfølgingen av de avtaler som er inngått, så betyr ikke det at Norges rolle er mindre sentral. Stadig vekk blir "jordmor" Norge bedt om å samordne bistand, observatører eller kontaktmøter. Norges engasjement i regionen er derfor stort:

Den internasjonale giverlandskomiteen - AHLC

Norge har, siden oktober 1993, ledet den internasjonale organisasjonen for giverlandskoordi-nering, forkortet AHLC (Ad-hoc Liaison Committee). I denne komiteen møtes palestinerne og de store giverlandene (USA, EU, Norge, Japan, Canada, Russland) samt de regionale partene (Saudi-Arabia, Jordan, Egypt, Tunisia og Israel) for å samordne og sikre en mest mulig effektiv bistand til Det palestinske området. Norges rolle er å oppmuntre giverlandene til å sette av og utbetale de nødvendige midler til prioriterte utviklingsprosjekter. Den norske utenriksminister har vervet som formann i AHLC, mens Verdensbanken er sekretariat.

Norges bilaterale bistand til Det palestinske området

Norge gav i 1999 alene i overkant av 400 millioner kroner i bistand til det palestinske folk, hvorav en fjerdedel til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA. Umiddelbart etter fredsgjennombruddet gav Norge tilsagn om en støtte til palestinerne på 1 milliard kroner over en femårsperiode fra 1994 til 1998. Ved utgangen av 1998 utgjorde den totale støtten til Det palestinske området 1,9 milliarder kroner. I desember 1998 ga Norge påny tilsagn om bistand til Det palestinske området i ytterligere fem år - fra 1999-2003. Norge forplikter seg i løpet av denne femårsperioden til å gi 1,3 milliarder kroner i bistand. I tillegg kommer støtte til UNRWA og palestinere i flyktningeleire i naboland.

Den norske bistanden er begrunnet ut fra et ønske om å støtte videreføringen av fredsproses-sen gjennom utvikling av Det palestinske området slik at den palestinske befolkningen kan se positive resultater av fredsprosessen. Bistandens formål er å bidra til økonomisk og sosial utvikling og stabilitet, styrke den demokratiske utviklingen, fremme respekt for menneske-rettighetene samt bidra til dialog og forståelse. Samtidig har Norge forsøkt å være en fleksibel giver ved å skaffe midler til kortsiktige innsatser for å møte akutte behov som er oppstått som følge av tilbakeslag i fredsprosessen. Det norske representasjonskontoret overfor Den palestinske selvstyremyndigheten ble etablert i 1994. Palestinske og norske myndigheter møtes til årlige bistandskonsultasjoner. I den første fasen etter 1994 var det en hovedoppgave for Norges bilaterale bistandsengasjement å hjelpe i gang den palestinske administrasjonen, og fortsatt er støtte til palestinske institusjoner høyt prioritert. Norge bistår i byggingen av palestinske institusjoner innen vannsektoren, planlegging, statistikk og strømforsyning. Den norske bilaterale bistanden har vært konsentrert om sektorene vann, utdanning, planlegging og elektrifisering. Støtte til prosjekter i regi av frivillige organisasjoner har en sentral plass, spesielt innen helsesektoren. FN og Verdensbanken har vært sentrale i gjennomføringen og koordineringen av internasjonal bistand til palestinerne, og Norge har gitt betydelig støtte til bl.a. UNRWA, UN Special Coordinator in the Occupied Territories (UNSCO), UNDP, UN Centre for Human Rights (UNCHR) i tillegg til trust fund i regi av Verdensbanken. Palestinske flyktninger i leire i nabolandene er støttet gjennom tiltak i regi av norske frivillige organisasjoner og UNRWA. På oppfordring fra og delvis finansiert av norske myndigheter har Fafo gjennomført studier av levekårene til palestinske flyktninger i en tiårs periode.

I tillegg har det hele tiden vært viktig å støtte initiativ som direkte har vært knyttet til fredsprosessen og nå sluttstatusforhandlingene. Dette er gjerne samarbeid mellom palestinske og israelske organisasjoner.

Den internasjonale observatørstyrken i Hebron - TIPH

Norge leder den flernasjonale observatørstyrken TIPH (Temporary International Presence in Hebron) i Hebron. Styrken ble opprettet etter at moskeen ved Abrahams grav i Hebron i februar 1994 var åsted for en massakre hvor 29 palestinere ble drept av en jødisk fanatiker. Hebrons religiøse og politiske betydning for såvel jøder som muslimer gjør det nødvendig med ekstra strenge sikkerhetstiltak. Observatørenes hovedmål er å forhindre konflikt i en by som har nesten like stort konfliktpotensiale som Jerusalem grunnet nærværet av hellige steder. Observatørstyrken har nå vært tilstede nesten kontinuerlig siden 1994 og det overordnede inntrykk er at styrken har fungert til begge parters tilfredsstillelse. Norge leder observatør-styrken som har omlag 80 observatører fra Tyrkia, Italia, Sveits, Danmark, Sverige og Norge.

People-to-people-samarbeidet

Norge har også et koordineringsansvar for People-to-people-samarbeidet, et prosjekt for økt mellomfolkelig kontakt mellom israelere og palestinere. Etter en periode med konseptutvik-ling i samarbeide med Fafo, ble programmet tatt inn i Anneks 6 i Oslo II-avtalen som ble inngått av Israel og PLO i september 1995. I avtalen anmoder partene Norge om bistand til å etablere og gjennomføre programmet. Målsetting er å samarbeide om "å bedre dialogen og relasjonene mellom de to folkene" og om å legge til rette for mer folkelig deltakelse i fredsprosessen. Et virkemiddel skulle være å øke direkte kontakt og samarbeid folk til folk på en lang rekke områder i samfunnslivet. UD har gitt forskningsstiftelsen Fafo i oppdrag å ha et norsk sekretariat som bistår partene med administrasjon og overvåker bruken av norske midler i prosjektene. Vilkåret for støtte er at to organisasjoner, en fra hver side, søker om støtte sammen og gjennomfører et felles prosjekt som likeverdige partnere. Støtten skal gå til aktiviteter som skal gjennomføres i regionen. Prosjektene får i snitt USD 20 000 i støtte.

I perioden 1996-1999 har 120 samarbeidsprosjekter mellom palestinske og israelske organisasjoner mottatt støtte. Organisasjonene har samarbeidet innen områdene media/kommunikasjon, ungdom, kultur, dialog, miljø og utdanning.

Det multilaterale spor av fredsprosessen

Samtidig med at de første bilaterale forhandlinger mellom Israel og palestinerne startet med fredskonferansen i Madrid i 1991, ble forberedelsene til multilaterale forhandlinger satt i gang. Det multilaterale spor av forhandlingene har som mål å skape et bedre samarbeidsklima mellom alle landene i Midtøsten på en rekke samarbeidsområder. De multilaterale forhandlingene hadde sin formelle start under et møte i Moskva 28. - 29. januar 1992. Deltakerne vedtok å dele de multilaterale forhandlingene opp i fem grupper som hver omhandler et spesifikt tema. De fem gruppene arbeider med vannressurser, miljø, våpenkontroll og regional sikkerhet, flyktninger og økonomisk samarbeid. Arbeidet til de ulike gruppene ledes av en styringskomité.

Norge har inntatt en aktiv rolle i det multilaterale spor av prosessen. Både i arbeidsgruppen for flyktninger og i vanngruppen er Norge bl.a. gjennom Fafo og CESAR (Centre for Environmental Studies and Resource Management ved Universitet i Oslo) viktige leverandører av data og annet forskningsmateriale som kommer partene til nytte. I arbeids-gruppen for flyktninger har Norge ansvaret for å samordne og stimulere innhenting av kunnskap. Fafo koordinerer arbeidet på vegne av UD. Gjennom arbeidsgruppen blir viktige forskningsresultater introdusert for diplomater og politikere, og det har flere ganger vist seg at forskningen har kunnet bidra med nye perspektiver på fastlåste problemer.