Fredsprosessens frukter

Fredsprosessen har fra første dag vært som en berg og dalbane, med høye oppturer og dype daler. Mens forhandlingene mellom partene i perioder har gått knirkefritt med store fremganger, har man også opplevd tilbakeslag med blodige terroraksjoner og betydelig uro. Det overordnede bilde så langt er imidlertid klart positivt.

For det første er krigstilstanden mellom Israel og PLO opphevet. Mens det før 1993 var forbudt for israelere å ha noen slags kontakt med PLO, pågår det i dag samtaler på høyt nivå mellom palestinske myndigheter og den israelske regjering. Mens det for få år siden var våpnene som talte, har man i dag fått på plass flere viktige avtaler mellom Israel og palestinerne som peker framover mot en varig fred, sameksistens, ja til og med intimt samarbeid.

Den arabiske boikotten av Israel er så godt som opphevet, og Israel har etablert diplomatiske forbindelser med mange nye land. Ikke minst innenfor Midtøsten har Israel etablert gode relasjoner med mange land, fra Marokko i vest til Oman i øst. Landets økonomi har vokst fort, og BNP pr. capita er betydelig styrket siden begynnelsen av fredsprosessen. Israelernes levestandard har økt - alle israelere har tjent på fredsprosessen - og har interesse av å videreføre den, selv om synet på metodene varierer.

Også palestinerne opplever positive konsekvenser som følge av fredsprosessen. De israelske okkupasjonsstyrkene har trukket seg ut av flere tettsteder. En svært viktig begivenhet i oppbyggingen av det palestinske samfunnet skjedde i januar 1996 da det første palestinske valg ble gjennomført. Det ble valgt et lovgivende råd (Palestinian Legislative Council) med Abu Ala som formann. Yassir Arafat ble med overveldende margin valgt til president (Ra'is) for det utøvende råd. Sammen med andre land og internasjonale organisasjoner som FN og EU, ble Norge bedt om å overvåke de palestinske valgene. Norge bidro med 50 observatører, mens EU hadde hovedansvaret for den internasjonale bistanden i forbindelse med valgene. Palestinerne har også opprettet egne departementer styrt av en egen regjering. De driver egne skoler og utvikler egne læreplaner, samt helse- og sosialvesen. Et palestinsk politi søker å sikre ro og orden, innenriksministeriet produserer palestinske identitetspapirer - alt under eget flagg. Med andre ord - palestinerne styrer seg selv på en helt annen måte enn for få år siden.

Men til tross for disse framgangene er det ingen tvil om at prosessen mot en endelig status for forholdet mellom israelere og palestinere fortsatt vil støte på vanskeligheter. De avtalene som er inngått, er ikke fullt ut oppfylt av partene, og de vanskelige sluttstatusforhandlingene er ikke i havn. Framskrittene som er oppnådd siden 1993 skyldtes mot hos de politiske lederne. Men enda større utfordringer venter i tiden som kommer.