5 Lov og regelverk om revisjon og særattestasjoner

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Dato: 28.07.1998

KAPITTEL 5 - LOV OG REGELVERK OM REVISJON OG SÆRATTESTASJONER

5.1 Innledning

Revisjon og bruk av revisorer kommer inn som elementer i tilskuddsforvaltningen på to måter. For det første vil de virksomheter som mottar statlige tilskudd, enten de er private eller kommunale, normalt være underlagt ordinær lovbestemt revisjon av årsoppgjør og regnskaper. Resultatregnskap og balanse vil i en del tilfeller inngå i tilbakemeldingsprosedyren til tilskuddsforvalter. Det er i tillegg en innarbeidet praksis med at revisorer er blitt benyttet til å avgi særskilte attestasjoner eller bekreftelser på ikke-økonomiske data og spesifikke data om virksomhetens økonomiske aktivitet. Særattestasjoner er av mange oppfattet som en integrert del av revisors oppgaver innen det generelle revisjonsformålet. De uklarheter dette kan skape om revisors funksjon er tatt opp i NOU 1997: 9 (s. 74) sammen med forslag til klarere skille mellom årsregnskapsrevisjon og attestasjoner/bekreftelser med et annet formål.

Denne delen av rapporten vil foreta en kort gjennomgang av lov, regelverk og normer som omhandler revisjon, revisorer og bruk av særattestasjoner. Dette blir relatert til revisjon i privat sektor og til kommunal revisjon. I tillegg vil Riksrevisjonens rolle og kontrolloppgaver få en kort presentasjon.

5.2 Revisjon i privat sektor

Lov om revisjon og revisorer trådte i kraft 1. januar 1965. Det sentrale i loven er innføring av begrepet “god revisjonsskikk” som skulle erstatte de tidligere deltaljbestemmelser om revisors oppgaver og plikter. Tanken bak begrepet var at revisor bare kunne gi regnskapene økt troverdighet dersom brukerne av informasjonen stolte på at revisor utførte sitt arbeid i samsvar med etablerte standarder for arbeidets utførelse, i Norge samlet under den rettslige standard “god revisjonsskikk”. Utviklingen av normer og anbefalinger ivaretas av Norges Statsautoriserte Revisorers Forening i samarbeid med Norges Registrerte Revisorers Forening (se nærmere under avsnitt 5.5.2). Norges Statsautoriserte Revisorers Forening har på bakgrunn av internasjonale standarder for revisjon og beslektede tjenester fastsatt norske standarder som erstatter tidligere normer og anbefalinger og gjelder fra 1. januar 1998. Revisorloven av 1964 gjelder fortsatt, med visse endringer. I NOU 1997:9 Om revisjon og revisorer foreslås det å utarbeide et nytt lovverk. Forslaget er til behandling i Finansdepartementet, og det tas sikte på å fremme en Odelstingsproposisjon i løpet av vårsesjonen 1998.

Revisors oppgaver, plikter og ansvar er definert gjennom lov og forskrifter. Revisors arbeid reguleres i hovedsak av revisorlovens § 6 hvor det står at “revisor skal granske bedriftens årsoppgjør og regnskaper og behandlingen av dets anliggender forøvrig”. “Anliggender for øvrig” er i liten grad definert og presisert. Resultatet av revisors arbeid gis gjennom revisjonsberetningen om årsoppgjøret til generalforsamlingen eller selskapsmøtet. Revisjonsberetningen er derfor interessentenes informasjonskilde om resultatet av den utførte revisjon. Revisjonsbestemmelsene i revisorloven stiller først og fremst krav om finansiell revisjon(4).

Ifølge “Norm om grunnleggende prinsipper for revisjon” er formålet med revisjon å dekke behovene for profesjonell og uavhengig etterprøving og bekreftelse av økonomisk informasjon. Det foreligger i liten grad lover eller forskrifter som regulerer hvordan en revisjon skal gjennomføres i praksis. I forslaget til ny revisorlov (NOU 1997:9) legges det til grunn at revisororganisasjonene fortsatt bør utvikle god revisjonsskikk.

Revisors taushetsplikt

Revisor har taushetsplikt med hjemmel i revisorloven § 15 tredje ledd. Etter denne bestemmelse har revisor taushetsplikt om “alt” han under sin virksomhet får kjennskap til, dog “med de unntak som følger av lov” (kfr NOU 1997:9 s. 109). Utvalget som utredet nevnte NOU påpeker som et grunnleggende krav knyttet til særoppgaver som pålegges den ansvarlige revisor i virksomheten, at ikke oppgavens art eller innhold kan medføre konflikt med de prinsipper som er fastlagt for revisors taushetsplikt. Det siste medfører at særattestasjonen normalt må knyttes til bekreftelse av informasjon som virksomhetenselv gir til offentlige myndigheter (NOU 1997:9 s. 82). I tilskuddsforvaltningen vil dette kravet være oppfylt ved at avgivelse av særattestasjon er direkte knyttet til den informasjon som tilskuddsmottaker gir til tilskuddsforvalter som vilkår for å motta tilskudd.

5.3 Revisjon i kommunesektoren

Kommunerevisjonen gjennomfører lov- og forskriftsbestemt revisjon av kommunens forvaltning på vegne av kommunestyret og kontrollutvalget. Revisjonsordningen i kommunene er bestemt i kommunelovens § 60, og Kommunaldepartementet har med hjemmel i loven gitt forskrifter som bl a gir nærmere bestemmelser om kommunerevisjonens oppgaver.

5.3.1 Formål og oppgaver

Kommunerevisjonen skal bidra til at det fra kommuneforvaltningens side:

42. Avlegges pålitelige regnskaper.Planmessige revisjonshandlinger innrettet mot å bekrefte at det avlagte regnskapet ikke er beheftet med vesentlige feil eller mangler.

1. Etableres gode kontrollrutiner.Planmessige revisjonshandlinger for å påse at kommunen beskytter sine verdier mot tap eller forringelse, skjermer mot uregelmessigheter eller misligheter og sikrer pålitelighet i budsjettoppfølging og regnskapsavleggelse

1. Oppnås en produktiv og effektiv tjenesteproduksjon.Planmessige undersøkelser for å påse at kommunen løser sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, til lavest mulige kostnader og med de riktige og ønskede resultater

Kommunerevisjonen skal bidra til økt tillit til kommunens virksomhet generelt og økonomiforvaltningen spesielt.

Norges Kommunerevisorforbund har utarbeidet veiledninger i revisjonsmetodikk (systematiske opplegg for planlegging og gjennomføring av revisjonsarbeidet) for de 3 hovedoppgavene.

I tillegg til de tre hovedoppgaver har kommunerevisjonen noen tilleggsoppgaver:

· undersøke og rapportereøkonomiske misligheter når slike saker konstateres i kommuneforvaltningen

· særattestasjonersom avgis for øremerkede statlige tilskudd til kommunale aktiviteter (kfr avsnitt 5.5.3)

· revisjon av pasientregnskapersom utføres årlig for en nærmere definert gruppe pasienter

Kommunerevisjonen kan også i visse sammenhenger velges som revisor for private rettssubjekter - f eks kommunale aksjeselskaper og stiftelser.

5.4 Hovedforskjeller mellom privat og kommunal revisjon

Nedenfor følger en oppstilling av hovedforskjeller mellom privat og kommunal revisjon, hvor det for "privat revisjon" er tatt utgangspunkt i revisjon av aksjeselskaper.

I kommunene ansettes ansvarlig revisor og hans/hennes medarbeidere - i aksjeselskaper velges ansvarlig revisor/revisjonsselskap på generalforsamlingen.
I aksjeselskaper stilles det bestemte krav til ansvarlig revisors formelle kompetanse (statsautorisert eller registrert revisor) - i kommunene har det vært relativt runde krav til revisors formelle kompetanse; nylig er det imidlertid stilt krav om at minst én av medarbeiderne i revisjonen skal være statsautorisert eller registrert revisor.
I kommunene er revisor pålagt å gjennomføre forvaltningsrevisjon, i tillegg til revisjon av regnskapene og intern kontroll - i aksjeselskaper er revisor bare pålagt å revidere regnskapene, herunder en viss gjennomgang av intern kontroll, mens andre oppgaver avtales særskilt (rådgivning).
Rapporteringen vil i praksis være noe forskjellig - i kommunal revisjon er det uvanlig med såkalte rene revisjonsberetninger(dvs standard beretning med konklusjoner som innebærer at revisor ikke har merknader til avgitt årsregnskap ogeventuellårsberetning).
Ved revisjon av aksjeselskaper omfatter revisors taushetsplikt også den løpende skriftlige rapportering - kommunerevisjonen er et forvaltningsorgan som er omfattet av offentlighetslovens bestemmelser om dokumentoffentlighet (bl a er all inn- og utgående korrespondanse til/fra kommunerevisjonen omfattet av offentlighetsloven).

5.5 Revisors særattestasjoner

5.5.1 Forslag fra offentlig utvalg (5)

NOU 1997:9 omtaler det faktum atdet er vokst fram et omfattende sett av krav om særattestasjoner (bekreftelser utover regnskapsbekreftelser). Svakheten ved krav om slike attestasjoner er etter utvalgets mening at de sjelden beskriver hvilket formål eller innhold kontrollen skal ha, og i mange tilfelle er attestasjonsoppgaven av en slik karakter at det ikke er mulig å foreta en meningsfylt kontroll.

Utvalget mente at man i framtiden klarere må skille mellom årsregnskapsrevisjon og attestasjoner/bekreftelser som har et annet formål. Utvalget understreket at det ved utformingen av særattestasjoner er viktig at man vurderer deres formål, innhold og omfang. Det må dessuten vurderes hvem som naturlig og ut fra formålet kan utføre de kontroller som skal ligge til grunn for attestasjonen. Prinsipielt sett så utvalget ingen betenkeligheter ved at kravet om særattestasjoner frigjøres fra revisors lovbestemte plikter ved at det bare stilles krav til bekrefterens kvalifikasjoner og nødvendige grad av uavhengighet. Dette mente utvalget vil øke fleksibiliteten under særattestasjonene og bidra til at den blir avgitt av den som har de best mulige faglige kvalifikasjonene. Utvalget anbefalte at man ved utforming av krav om særattestasjon klart måtte angi:

særattestasjonens formål og hvem som skal motta den
bekreftelsens art
avgrensing av hva som skal rapporteres, herunder periode og innhold
hvilke deler av loven som skal gjelde for den som skal utføre oppgaven når annen enn valgt revisor kan utføre denne.

I utvalgets forslag til lovutkast blir det foreslått å ta inn en omtale av revisjonens formål og særattestasjoner i kapittel 2. I § 2-2 første ledd slås det fast at bekreftelser eller uttalelser som faller utenfor § 2-1, som omhandler revisjon av årsregnskap, må dekkes gjennom krav om særattestasjoner. Utvalget påpeker blant annet:

“De kontrollhandlinger som ligger til grunn for en særattestasjon vil kunne variere sterkt. I noen tilfelle kan det være aktuelt med kontrollhandlinger som nærmer seg full revisjon, mens det i andre tilfelle kan være tilstrekkelig med avgrensede kontrollhandlinger på bestemte områder. Skal attestasjonen eller uttalelsen ha den tilsiktede verdi, er det viktig at hjemmelen for særattestasjon klart angir formålet. Likeledes er det viktig at en særattestasjon utføres av den som har kompetanse til det. I noen tilfelle kan annen kompetanse enn revisjonskompetanse være aktuell, og bekreftelsen bør da ikke automatisk legges på revisor.” (NOU 1997:9 s. 180).

5.5.2 Nye revisjonsstandarder i privat revisjon

I det følgende vil gjeldende og tidligere retningslinjer for revisors særattestasjoner bli beskrevet. Videre vil valget mellom tjenestetypene revisjon, begrenset revisjon og avtalte kontrollhandlinger bli drøftet.

Over til nye revisjonsstandarder fra 1. januar 1998

Et omfattende sett “Standarder for revisjon og beslektede tjenester” ble vedtatt av styret i Norges Statsautoriserte Revisorers Forening, NSRF, i mai 1997, og erstattet de fleste av foreningens tidligere anbefalinger og normer for god revisjonsskikk. Standardene er nært basert på internasjonale standarder vedtatt av den verdensomspennende revisororganisasjonen International Federation of Accountants, IFAC, i 1994.

Revisjonsstandardene (RS-ene) omfatter tre hovedtyper tjenester som kan utføres av revisor: revisjon, begrenset revisjon og avtalte kontrollhandlinger. I RS 120 “Rammeverk for standarder for revisjon og beslektede tjenester” beskrives de forskjellige tjenestene. Revisjonsstandardene skal anvendes ved revisjon av regnskaper, og er gjort gjeldende med virkning for regnskaper med balansedato 1. januar 1998 eller senere. Med enkelte tilpasninger skal de også anvendes ved kontroll av annen informasjon, og retningslinjene vil også dekke revisors særattestasjoner.

Fra det tidspunkt RS-ene trådte i kraft, ble NSRFs “Anbefaling til god revisjonsskikk vedrørende revisors særattestasjoner” fra 1992 opphevet.

Hvilken type tjeneste skal velges for en konkret kontrolloppgave?

“Standarder for revisjon og beslektede tjenester”fra mai 1997 skiller mellom revisjon og de beslektede tjenestene “begrenset revisjon” og “avtalte kontrollhandlinger”. Den som ønsker en attestasjon eller bekreftelse fra revisor, må selv ta stilling til om den sikkerhet revisor skal uttale seg med skal være den høyeste revisor kan gi, som er resultat av utført revisjon (RS 800), eller om begrenset revisjon (RS 910) eventuelt er tilstrekkelig, eller om det er aktuelt å avtale at revisor skal utføre visse kontrollhandlinger (RS 920) og kun rapportere resultatene av disse.

Begrepet sikkerhet benyttes om i hvilken grad revisor er tilfreds med påliteligheten av en påstand gitt av én part for bruk av en annen part. For å fremskaffe sikkerhet vurderer revisor bevis som er innsamlet gjennom utførte revisjonshandlinger, trekker sin konklusjon og meddeler den til mottakeren. Graden av pålitelighet som oppnås, og dermed sikkerhetsnivået som kan fremskaffes, blir bestemt av de utførte revisjonshandlingene og resultatene av disse.

Revisjon gir høy, men ikke absolutt sikkerhet. Begrenset revisjon gir moderat sikkerhet. Begrepene “høy” og “moderat” benyttes for å vise deres innbyrdes rangering. Avtalte kontrollhandlinger gir ingen sikkerhet for at informasjonen ikke inneholder vesentlig feil, men kun resultatene av de konkrete avtalte handlingene.

RS 800, RS 910 og RS 920 definerer hva revisors uttalelser eller rapport etter utført arbeid skal inneholde for at det klart skal fremgå hvilken type tjeneste som er utført. Det må ikke være grunnlag for at brukerne av revisors tjenester skal kunne misforstå dette.

Standardene legger opp til at dette skal fremgå av selve uttalelsene eller rapporten.

Det kan imidlertid tenkes at tjenestens innhold kan kommuniseres tilstrekkelig presist på annen måte, f eks slik forståelsen er etablert mellom revisor og skattemyndighetene når det gjelder attestasjon av næringsoppgaven og følgeskrivet til lønnsoppgavene, jf RS 801 “Revisors kontroll med skatter og avgifter”, punkt 14.

Når myndighetene ønsker å benytte statsautoriserte eller registrerte revisorer til å utføre kontroll av visse forhold, f eks hos mottakere av tilskudd fra det offentlige, bør behovene drøftes med revisorprofesjonen før det bestemmes hvilken tjeneste revisor skal utføre. Dette gjelder både valg mellom de tre hovedtypene som er beskrevet ovenfor og detaljene i den enkelte ordning. Det vil være kostnadsbesparende om likeartede kontrollbehov kan dekkes på samme måte i forskjellige situasjoner, slik at avtaler kan standardiseres.

Sammenlignet med tjenestene revisjon og begrenset revisjon, vil en kontroll som gjennomføres som avtalte kontrollhandlinger være den mest skreddersydde og kostnadseffektive mulighet. Valget av denne kontrollformen forutsetter imidlertid at det defineres presist hvilke handlinger revisor skal gjennomføre. Det overlates ikke til revisors skjønn å bestemme hvilke handlinger som skal gjennomføres slik tilfellet er ved oppdragsformene revisjon og begrenset revisjon.

Der oppfølgingskriteriene er enkle, er det enklere å definere konkrete kontrollhandlinger som kan være tilfredsstillende for brukeren av revisors kontroll, enn der oppfølgingskriteriene er omfattende/kompliserte.

I mer kompliserte forhold der brukeren av revisors kontrolltjenester ønsker bekreftelse av at avgitt informasjon er riktig, må revisor gjennomføre revisjon eller begrenset revisjon. Siden omfanget av kontrollarbeidet da blir større, blir naturligvis også kontrollkostnadene større enn ved avtalte kontrollhandlinger.

Revisjonsstandardene (RS)

Nedenfor følger en nærmere presentasjon av revisjonsstandardene som arbeidsgruppen har

mottatt fra Norges Statsautoriserte Revisorers Forening:

“RS 800 - Revisjonsoppdrag med spesielle formål:

På et revisjonsoppdrag øker revisor informasjonens troverdighet ved positivt å gi uttrykk for høy, men ikke absolutt, sikkerhet for at informasjonen som blir bekreftet ikke inneholder vesentlige feil. Absolutt sikkerhet kan ikke oppnås ved revisjon på grunn av faktorer som behovet for utøvelse av skjønn, at kun utvalgte deler av grunnlagsmaterialet kontrolleres, de iboende begrensninger i ethvert regnskaps- og interne kontroll-system og det faktum at de fleste bevisene som er tilgjengelige for revisor, er mer underbyggende enn absolutte.

RS 910 - Begrenset revisjon:

Ved begrenset revisjon gir revisor en negativ bekreftelse som gir uttrykk for en moderat grad av sikkerhet for at informasjonen som blir kontrollert ikke inneholder vesentlige feil; dvs en uttalelse om at revisor ikke kjenner til at informasjonen inneholder vesentlige feil.

En begrenset revisjon omfatter forespørsler internt hos klienten og analytiske revisjonshandlinger som er utformet for å kontrollere påliteligheten av en påstand fra en ansvarlig part for en annen parts bruk. En begrenset revisjon innebærer anvendelse av revisjonsmessige ferdigheter og teknikker og innsamling av bevis, men innebærer vanligvis ingen vurdering av regnskaps- og intern kontroll-systemene og ingen testing av registre og av klientens svar på revisors spørsmål gjennom innhenting av bekreftende bevis gjennom inspeksjon, observasjon, bekreftelse og beregning, slik det er vanlig på et revisjonsoppdrag.

Revisjonshandlingene som utføres ved begrenset revisjon, gir følgelig ikke den grad av bevis som ville vært nødvendig ved et revisjonsoppdrag.

Selv om revisor forsøker å skaffe seg kunnskap om alle forhold av betydning, er det mindre sannsynlig at han oppnår dette gjennom revisjonshandlingene ved en begrenset revisjon enn på et revisjonsoppdrag.

RS 920 - Avtalte kontrollhandlinger:

Ved avtalte kontrollhandlinger gir revisor kun en uttalelse om de avdekkede forhold, og gir ikke uttrykk for noen sikkerhet for at informasjonen for øvrig ikke inneholder vesentlige feil. Brukeren av revisors rapport må i stedet foreta sine egne vurderinger av handlingene og de avdekkede forholdene som blir rapportert, og trekke sine egne konklusjoner på grunnlag av revisors arbeid. Revisors rapport er forbeholdt de parter som har avtalt hvilke kontrollhandlinger som skal utføres, da andre som ikke er klar over hensikten med kontrollhandlingene, kan feiltolke resultatene.

For å unngå at brukeren av revisors rapport etter gjennomførte avtalte kontrollhandlinger misforstår omfanget av revisors kontroll, må det altså gjøres klart for brukeren at det ikke er gjennomført revisjon eller begrenset revisjon, og at revisor derfor ikke gir uttrykk for noen sikkerhet for at informasjonen ikke inneholdervesentlige feil. Det må videre presiseres at det kunne blitt avdekket ytterligere forhold som ville blitt rapportert dersom det hadde blitt utført ytterligere kontrollhandlinger, eventuelt revisjon eller begrenset revisjon.

Disse begrensningene må kommuniseres på en måte som sikrer at revisor ikke pådrar seg et ansvar utover det som følger av tjenesteformen «avtalte kontrollhandlinger».

Presiseringen av begrensningene ved avtalte kontrollhandlinger skal i henhold til internasjonale (ISA 920) og norske revisjonsstandarder (RS 920) inntas i revisors rapport. Dersom det ikke kan være tvil om at disse begrensningene er kjent for brukerne av revisors rapport, kan de utelates fra selve rapporten. Det kan for eksempel skje der det i forskriften som hjemler kravet om revisors kontroll, klart fremgår hva som skal gjøres, og dermed også hva som ikke forventes av revisor.

Der revisor i tillegg til avtalte kontrollhandlinger også foretar revisjon av årsregnskapet, kan leserne oppfatte det som en selvmotsigelse at det i revisors rapport om de faktiske funn som de avtalte kontrollhandlingene har resultert i, tas forbehold om at andre forhold kunne blitt rapportert dersom den kontrollerte informasjonen hadde blitt revidert. Selv i de tilfellene de avtalte kontrollhandlingene gjelder regnskapsinformasjon, vil imidlertid de omtalte begrensningene ved avtalte kontrollhandlinger være relevante. Årsaken er at revisjon av årsregnskapet som helhet gjennomføres med et annet vesentlighetsnivå enn et revisjonsoppdrag med formål å kontrollere en begrenset del av regnskapsinformasjonen.”

5.5.3 Særattestasjoner i kommunal revisjon

Revisjonens arbeidsområde blir omtalt i revisjonsforskriften fra Kommunaldepartmentet. Her nevnes ikke særattestasjon spesielt. Den oppregning av arbeidsområdet som er gitt i forskriften er ikke til hinder for at kommunerevisjonen i tillegg utfører attestasjonsoppgaver. Dette følges videre opp i merknadene til § 6, hvor det uttales at det må antas at det er vanlig kommunal forvaltnings- og revisjonsskikk at revisjonen påtar seg arbeidsoppgaver eller enkeltoppdrag som kommunestyret/fylkestinget og kontrollutvalget gir pålegg om, under forutsetning at revisjonen sikres nødvendig arbeidshjelp og tid til rådighet. Det er vanlig kommunal revisjonsskikk at revisjonen påtar seg slike attestasjonsoppgaver.

Kommunaldepartementet har uttalt følgende vedrørende krav om særattestasjoner (Brev av 29.09.97 fra Kommunal- og arbeidsdepartementet til KUF):

“Kommunal- og arbeidsdepartementets prinsipielle syn er at nærmere krav til dokumentasjon (og kontroll) av ulike statlige tilskudd til kommuner må fremgå som vilkår for tilskuddet - og være rettet mot kommunen som sådan - og ikke som instruks/krav direkte til kommunerevisjonen. Dersom det stilles krav om en profesjonell og uavhengig etterprøving og bekreftelse av dokumentasjonen, kan imidlertid denne oppgaven prinsipielt ikke oppfylles av kommunen. Det vil da være en nærliggende løsning at kommunen legger kontrolloppgaven til revisjonen. Dersom det kreves at en revisor skal utføre dette oppdraget, må kommunen velge kommunerevisjonen. Revisjonen foretar i så fall denne kontrollen på anmodning fra kommunen. Dette vil kunne få konsekvenser for de ressurser som kommunen må stille til rådighet for revisjonen”

Verken revisjonsforskriften eller Norges Kommunerevisorforbunds “Anbefaling om god kommunal revisjonsskikk” omtaler særattestasjoner. Det har ikke vært utarbeidet egen anbefaling for kommunal revisjon, men arbeidsgruppen er kjent med at det er kommunerevisjoner som har brukt anbefalingen fra privat revisjon.

5.6 Riksrevisjonens kontrolloppgaver

Riksrevisjonen er Stortingets kontrollorgan i forhold til forvaltningen.

Riksrevisjonens oppgaver følger av Grunnlovens § 75 k, lov om statens revisionsvæsen av 8. februar 1918 og Stortingets instrukser og vedtak. Den overordnede oppgave er å føre kontroll med at statens midler brukes og forvaltes på en økonomisk forsvarlig måte og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.

Riksrevisjonen har blant annet ansvar for å:

revidere statsregnskapet og gi innstilling til Stortinget om desisjon
revidere underordnede forvaltningsorganers regnskaper, statlig forretningsvirksomhet og statlige stiftelser
føre kontroll med statsrådens ansvar i forhold til de eierinteresser staten har i selskaper mv
kontrollere at statlige midler blir brukt slik det er forutsatt i Stortingets vedtak
informere Stortinger om større saker som Riksrevisjonen har behandlet.

I tillegg til pålagte kontrolloppgaver skal Riksrevisjonen medvirke til bedre økonomistyring og effektivitet i statlig forvaltning, og veilede administrasjonen i regnskapsspørsmål.

Riksrevisjonen oversender Stortinget følgende dokumenter:

Dokument nr 1, antegnelser til statsregnskapet og enkelte andre saker
Dokument nr 2, melding om Riksrevisjonens virksomhet
Dokument nr 3, antegnelser eller orienteringssaker som legges fram særskilt.

Riksrevisjonens adgang til å kontrollere tilskudd er hjemlet i bevilgningsreglementet § 17, kfr omtale under rapportens avsnitt 4.2.

Riksrevisjonens kontroll av tilskuddsforvaltningen er således rettet inn mot departementene som overordnet tilskuddsforvalter av Stortingets bevilgninger. Riksrevisjonens kontroll er ikke et ledd i den løpende forvaltning som departementet er ansvarlig for, men har som formål å utføre en kontroll på vegne av Stortinget, og informere og rapportere til Stortinget om resultatet av kontrollen og tilstanden på området.

Forord