Politisk rådgiver Inge Bartnes

Hurtigruta som distriktspolitisk virkemiddel

Offisiell åpning av Hurtigrutens Hus i Stokmarknes 24. september 1999

På vegne av Kommunal- og regionaldepartementet vil jeg takke for invitasjonen til å delta på dette seminaret. Statsråd Enoksen hadde dessverre ikke mulighet til å delta, men han har bedt meg hilse og ønske lykke til med denne konferansen og, ikke minst, med åpningen av Hurtigrutens hus senere i dag.

Tittelen for mitt foredrag er ”Hurtigruta som distriktspolitisk virkemiddel”. Ved nærmere ettertanke ser jeg at tittelen kan gi feile assosiasjoner. Det er selvsagt ikke korrekt å omtale hurtigruta som et distriktspolitisk virkemiddel på lik linje med distriktspolitiske virkemidler som grunnlagsinvesteringer og støtteordninger overfor bedriftsnæringslivet. Sistnevnte er rammebetingelser som stilles til disposisjon for å få til en ønsket utvikling eller konkrete resultater. Hurtigruta er et ganske så konkret tiltak som ble realisert lang tid tilbake, og som hele tiden er i utvikling. Det er derfor mer naturlig at jeg snakker om hurtigrutas distriktspolitiske betydning, og den gjensidighet som hersker mellom denne og innsatsen på andre områder. Et konkret eksempel på sistnevnte område er arbeidet med å legge til rette for utvikling av lokalsamfunn langs kysten. Her er det en gjensidig avhengighet som er av stor betydning. Jeg vil derfor konsentrere mitt innlegg ved å se på hurtigruta i et distriktspolitisk perspektiv der jeg både kommer inn på

• betydningen av hurtigruta for lokalsamfunnene langs kysten
• betydningen av attraktive lokalsamfunn for hurtigruta i et reiselivsperspektiv
• hva som gjøres i distriktspolitisk sammenheng for å få til bosetting og attraktive lokalsamfunn.

Det er kanskje unødvendig å si at jeg i mitt innlegg ikke vil komme inn på de framtidige rammevilkårene for Hurtigruten da dette er et tema som andre berører, både før og etter mitt innlegg.

Hurtigruta har hatt og har fremdeles stor betydning for befolkningen som bor langs kysten, spesielt for den nordligste landsdelen. Det heter seg at ”kjært barn har mange navn”, og det kan en jo også si om Hurtigruta. ”Kystens riksvei nr. 1”, ”kystens livsnerve” og ”verdens vakreste sjøreise” er noen av de benevnelsene som er brukt om hurtigruta. Følgende utsagn fra en fisker fra Nordkyn er illustrerende for hurtigrutas betydning: ”Det å gå ned til havna når hurtigruta legger til kai er som å gjøre en snartur ut i verden”.

Hurtigruta er et sammensatt produkt, og har dermed betydning på mange ulike områder. Hurtigruten kan karakteriseres som en kombinasjon av

• en kystrute for transport av passasjerer og gods mellom Bergen og Kirkenes, og
• et opplevelsescruise langs norskekysten med flere muligheter mht reisestrekning og varighet.

Hurtigruta kan dermed sies å være et ”produkt” som inneholder mange elementer. Jeg vil ikke gå nærmere inn på status og utviklingsmuligheter for de ulike sidene ved ”produktet” Hurtigruta, men kan i den forbindelse vise til en utredning, datert mai 1999, som Ernst & Young har gjennomført etter oppdrag fra Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag.

Hurtigruta kan på mange måter sies å representere en erstatning for tog på kysten nord for Bodø, fordi den representerer et gjennomgående rutetilbud hvor man både kan reise over korte og lengre strekninger.

Mens Hurtigruta, sammen med lokalbåttrafikken, tidligere hadde en dominerende rolle som befordringsmiddel langs kysten, har man i dag konkurranse med klart bedre kommunikasjoner, både i form av:

• bedre vei- og fergeforbindelser og dermed større bruk av privatbiler
• bedre flytilbud
• hurtigbåter

Selv om hurtigruta som kommunikasjonstilbud langs kysten fortsatt vil ha betydning for mange lokalsamfunn, tror jeg det er på andre områder vi kan finne potensialer for videreutvikling av stor betydning for de berørte lokalsamfunn. Her tenker jeg først og fremst på betydningen av hurtigruta i reiselivssammenheng. Og når jeg sier berørte lokalsamfunn tenker jeg ikke bare på anløpsstedene, men også lokalsamfunn i et regionalt perspektiv.

Hurtigruta har de senere årene utviklet seg til å bli en viktig aktør i reiselivssammenheng, både i et nasjonalt og nordnorsk perspektiv.

• Den bringer et betydelig antall turister inn til Norge og Nord-Norge
• Den er en stor aktør for markedsføring og salg av Norge og Nord-Norge som reisemål på viktige utenlandske markeder
• Den brukes som et spissprodukt for å høyne attraktiviteten på andre rundreisekonsepter ved at en strekning med Hurtigruta inngår i en rundreise som ellers foregår med f.eks. buss og fly.

I markedsføringssammenheng er det viktig at Hurtigruta markedsføres som et reiselivsprodukt som bygger på ”ekte” verdier hvor naturopplevlser, kystsamfunn og lokal kultur er viktige elementer. Dette gjør at Hurtigruta skaper en plattform for å få større interesse også for andre ekte norske reiselivsprodukter.

Det er også viktig at kommuner med anløpshavn, i samarbeid med reiselivsoperatørene, klarer å legge til rette for å ”utnytte” denne trafikken hurtigruten fører med seg.

Sysselsettingsmessig har hurtigruta både en direkte og en indirekte betydning. Den direkte knytter seg selvsagt til ansatte på hurtigruta. Og her finner vi nettopp ansatte med bosted langs kysten – og i mange tilfeller fra lokalsamfunn der alternativ sysselsetting er svært liten. Det er imidlerltid vel så interessant å se på den indirekte sysselsettingen, dvs.

sysselsettingen ved attraksjonssteder og servicebedrifter i tilknytning til anløpsstedene. Dette har spesielt i sommerhalvåret vært viktige arbeidsplasser for blant annet ungdom som i utdanningsperioden må reise bort fra hjemstedet, men som på grunn av hurtigruten og det den fører med seg, får en mulighet til å oppholde seg i hjemkommunen i ferietiden. Jeg mener dette er viktig og skaper en tilhørighet til hjemstedet som kan være med på å styrke ønsket om å vende tilbake til hjemstedet etter endt utdanning.

Hurtigruta har også effekter for øvrig næringsliv på anløpsstedene. De viktigste effektene er ringvirkninger av selskapenes og passasjerenes innkjøp av varer og tjenester. Hurtigrutens organisering og seilingsmønster tilsier at en stor del av innkjøpet – både fra selskapene og passasjerene – skjer i den nordligste landsdel. Dette betyr at de eksterne effektene spesielt kommer denne landsdelen til gode.

En annen ekstern effekt som er relevant å nevne, er Hurtigrutas bidrag til havneøkonomien i de kommunene den anløper. Mange av havnene langs kysten har basert seg på de inntektene som kommer fra Hurtigruten. Det er de siste årene gjort store utbedringer flere steder langs kysten, et økonomisk løft som kommunene har basert på å få igjen gjennom avgiftene. Skulle hurtigruta falle bort, vil dette føre til at avgiftene i enkelte havner må høynes betydelig for de øvrige brukerne av anlegget, noe igjen som vil være svært negativt for øvrig næringsliv.

Det er altså ingen tvil om at hurtigruta har stor betydning for lokalsamfunnene langs kysten. Men her er også potensialer for noe mer. Og ”noe mer” knytter seg til turismen, og dermed utviklingsmuligheter for lokal produksjon av både varer og tjenester. Anløpsstedene og deres naturlige ”omland” er i den unike situasjon at hurtigruta bringer kundene helt inn til kaikanten. Og om kundene vil gå i land og bruke noe av tiden sin der avhenger av om ”produktet” fremstår som interessant. Og ”produktet” inneholder flere ting: varer, tjenester og ikke minst hvordan selve stedet fremstår (utforming og om det fremstår som levende og naturlig.). Dersom kundene (turistene) snur ved kaia vil dette selvsagt slå negativt ut på noe lengre sikt. Og det er jo ikke bare lokalsamfunnene som taper på dette. Anløp og innlagte besøk på interessante småsteder og lokalsamfunn er jo nettopp det unike ved hurtigruta når vi ser det i et internasjonalt perspektiv. Så her må det kunne sies at både lokalsamfunnene og hurtigruta har sammenfallende interesser. Og det er jo ikke akkurat noe dårlig utgangspunkt for et samarbeid. Utbygging av attraksjoner for eksempel har jo minimal verdi dersom det fra hurtigruteselskapets side ikke legges til rette for at turistene skal få oppleve dette. Og trivelige tettsteder langs kysten der naturlandskapet holdes i hevd er jo ikke akkurat noen dårlig reklame for hurtigruta. At folk ønsker å bo på disse stedene og at det finnes et konkurransedyktig næringsliv, både innenfor turistnæringen og andre næringer, er derfor av vesentlig betydning både for hurtigrutas tilbud og for utviklingsmulighetene for lokalsamfunnene.

Skal potensialet for videreutvikling utnyttes må det arbeides aktivt både fra det offentlige og private. Et departement eller statsetat kan ikke gjøre jobben. Det man fra statlig hold kan gjøre er gjennom rammebetingelser å legge til rette for at det utvikles attraktive og levende steder der folk ønsker å bosette seg.

Regjeringa legger stor vekt på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret i alle deler av landet. I de siste årene har det vært en foruroligende flytting fra de perifere strøkene til de sentrale strøkene av vårt land. Den grunnleggende tenkninga i regionalpolitikken er å utvikle konkurransedyktige bedrifter basert på ressursene og fordelene i de enkelte regionene. Dette oppnår vi dels ved å tilrettelegge for nye bedrifter og dels ved å fremme nyskaping og omstilling i de eksisterende bedriftene.

Tre hovedstrategier er utforma for å motvirke denne uønskede flyttinga fra periferien til sentrale strøk. (1) For det første er ungdom en særlig viktig målgruppe. Utfordringa her er bl.a. å gi ungdom en positiv tilknytning til sitt oppvekstmiljø, slik at de velger å flytte hjem etter en utdanningsperiode i andre deler av landet. Mange ungdommer ønsker i dag å bo i distriktene, men får i dag ikke anledning til det. Denne situasjonen må vi ta på alvor ved at ungdommen får en reel valgfrihet. Vår distriktsrettede ungdomssatsing har som ambisjon å legge til rette for en ungdomsgenerasjon som både vil og kan skape noe selv for å kunne arbeide, bo og trives på steder i distriktene. Satsingen legges bredt opp, og det er i løpet av siste året satt i gang en rekke spennende prosjekter nettopp rettet mot ungdom. Vi vil fremover konsentrere oss om tiltak både gjennom skoleverket i form av entreprenørskap-trening, virkemidler for næringsutvikling rettet spesielt mot ungdom og tiltak som er med på å bidra til å skape og synliggjøre attraktive lokalsamfunn som er slik unge mennesker ønsker dem. Det er særdeles viktig at kommunene og lokalsamfunnene erkjenner at ungdom er noe man i dag må konkurrere om. Holdninger i lokalsamfunnene kan også ha betydning for om et sted oppfattes som attraktivt som framtidig bosted. Det finnes ungdom som mener at hjemstedet har lite toleranse for den eller det som er annerledes enn normen. Ungdom trenger frihet, mangfold og fleksibilitet. Jeg tror også det er viktig at hjemkommunene gir klare signaler om at de er velkommen tilbake etter endt utdanning. Involvering av ungdom i utformingen av konkrete tiltak på et sted er også viktig. Det er de klare tilbakemeldingene som vi har fått fra ungdommene gjennom satsingen.

(2) For det andre legger vi særlig vekt på å styrke kvinners situasjon i distriktene, da kjønnssammensettingen er veldig skjev i distriktene. Det er fortsatt kvinneunderskudd i mange av landets kommuner. Jeg vet at mange kommuner forsøker å rette innsatsen mot dette problemet. Akkurat som når det gjelder ungdomssatsingen vil det her være nødvendig med et bredt spekter av tiltak dersom man på sikt skal ha noen forhåpninger om å kunne snu denne negative trenden. Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, og bostedsvalg er bl.a. knyttet til muligheten for utdanningsrelevant arbeid. Men også sosialt miljø og servicetilbud vil ha stor betydning for om et sted betraktes som attraktivt for denne gruppen..

(3) Den tredje strategien er knytta til den breie regionalpolitikken.
Selv om innsatsen gjennom de distriktspolitiske virkemidlene er viktig, er de langt på nær nok til å kunne påvirke de uønskede utviklingstendensene som bl.a. er knyttet til ungdommens valg av bosted, kvinneunderskudd i utkantkommuner etc. Her trenges det bidrag fra mange sektorer. Innholdet i alle politikkområder må derfor støtte opp om målene i distrikts- og regionalpolitikken. Det er helheten i Regjeringens politikk som avgjør hvordan resultatet blir. Derfor har denne Regjeringen valgt å satse bredt gjennom tre innfallsvinkler: For det første vil vi forsterke den regionale dimensjonen i sektorpolitkken. På en rekke områder som bla. høyere utdanning, landbrukspolitikken, transportpolitikken og helsepolitikken er det nå i gang arbeider der den regionale dimensjonen vil være viktig. For det andre har vi etablert en tilskuddspost for å stimulere til forpliktende sektorovergripende samarbeid. For det tredje har vi rettet mer oppmerksomhet mot de samlede virkningen av tiltak av betydning for utviklingen i distriktene. En rekke tiltak innenfor en eller flere sektorer kan isolert sett være fornuftig, men i sum bli et problem for distriktene. Dette problemet ønsker vi å vie økt oppmerksomhet i tiden fremover, slik at vi kan unngå slike utilsiktede virkninger av sektorpolitikken. Sist, men ikke minst, vil jeg nevne Regjeringens arbeid med å utvikle en samlet lokaliseringspolitikk for statlig virksomhet. I fremtiden skal det legges større vekt på følgende momenter ved omorgnaisering av statlige etater: Økt brukervennlighet og tilgjengelighet til de statlige tjenestene skal opprettholdes, i samarbeid med kommunene. Etatene må videre pålegges å aktivt søke å legge nye arbeidsoppgaver til steder som utsettes for nedtrapping. Også her er det nødvendig med et aktivt samarbeid med de involverte kommunene.

For å få oppfylt de strategiene jeg nå har trukket opp, er det stilt til disposisjon en rekke virkemidler. Videre foregår det satsinger og forsøk på flere områder som også har betydning for utviklingen i de aktuelle områdene vi her i dag er opptatt av.

Selv om det statlige nivået stiller opp med virkemidler, er det som nevnt av avgjørende betydning at kommunene selv tar tak i de utfordringer som knytter seg til egen kommune. Gjennom rammebetingelsene skal det statlige nivået bistå kommunene i deres arbeid. Jeg vil bare kort nevne noen områder:

Langs hele kysten har det hele tiden vært nødvendig å ruste opp havneinfrastrukturen, spesielt har dette vært viktig ved at stadig større båter settes inn i denne trafikken. Utbygging og utbedring av havner har vært et viktig støtteformål for de distriktspolitiske virkemidlene, og spesielt i Nord-Norge er flere anløpsanlegg gitt støtte i forbindelse med nødvendig opprusting.

Som jeg nevnte tidligere er det viktig at anløpsstedet har en kvalitet som gjør det lystbetont å gå i land. Flere og flere kommuner har grepet fatt i dette, og satser på opprusting av områdene i nærheten av anløpsstedene. Stedsutvikling er derfor et viktig element både for bosettingen og i reiselivssammenheng. Gjennom flere år har det vært satset distriktspolitiske virkemidler til dette formålet. Som et ledd i stedsutviklingen har det også vært mulig for kommuner å ruste opp rundt severdigheter - som i tillegg til å være et ledd i den enkeltes reiselivssatsing - er tilbud som kan benyttes av passasjerene på hurtigrutene.

Satsing på stedsutvikling er et område som det vil bli fokusert enda sterkere på i tiden fremover. Jeg kan nevne at det er igangsatt et arbeid med å utarbeide et Program for utvikling av funksjonelle og attraktive sentra i distriktene. Programmet er et samarbeidsprosjekt mellom flere departementer. Nettopp i arbeidet med stedsutvikling er det viktig å se helheten i og med at det er svært mange faktorer som har betydning for om et sted skal kunne karakteriseres som funksjonelt og attraktivt. Et slikt program vil selvsagt også fange opp lokalsamfunn langs kysten.

Mange fornuftige og gode tiltak er gjennomført av kommuner i den hensikt å få til trivelige lokalsamfunn og til å fremstå som attraktive i reiselivssammenheng. Siden rammen rundt dette foredraget er helt spesielt, har jeg helt til slutt lyst til å trekke frem ett eksempel på et nyttig tiltak som i en slik sammenheng gjennomføres. Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette at jeg her vil frem til etableringen av Hurtigrutens hus. Det er spesielt interessant at dette også integrerer hurtigrutemuseet – noe som vil gi besøkende et godt innblikk i hva Hurtigruten har betydd og betyr for utviklingen av en levende kystkultur. Kommunen og Stiftelsen har grunn til å være stolte av det de har fått til ved dette prosjektet. Det som også gjør prosjektet interessant er at det favner flere brukerområder når det om noen år står ferdig. I tillegg til Hurtigrutemuseet og MS ”Finnmarken” vil anlegget etter hvert også romme Vesterålen Kulturhus, Vesterålen Hotel og Kongressenter, Forretningsvirksomhet og Maritimt Institutt. Det er denne flerbruken som ble lagt til grunn for den statlige finansieringen fra fem departementer til første fase av anlegget. Etableringen er også et godt eksempel på at et samarbeid mellom ulike aktører – og med felles interesser i at prosjektet blir gjennomført – kan komme svært positivt ut.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til videre.