Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

T-1324 Kartgrunnlag for plan- og byggesaksbehandlingen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Miljøverndepartementet

Veileder til Tekniske forskrifter til plan- og bygningsloven kapittel II Kartverk

Forord

Dette er en veileder om etablering og drift av kommunens kartverk i henhold til kapittelet om kartverk i de tekniske byggeforskriftene. Veilederen er ment å utfylle, konkretisere og supplere denne aktuelle bestemmelsen.

Veilederen skal være et praktisk hjelpemiddel, og er først og fremst myntet på kommunene, men også andre som utfører arbeider etter plan- og bygningsloven.

Innholdet i denne veilederen er ikke uttømmende, verken med hensyn til kart- og oppmålingsfaglige, eller juridiske spørsmål. Den bør derfor brukes sammen med lovtekst, forskrifter og de presiseringer og tolkninger som er gitt, og sammen med standarder og annet veiledningsmateriell på fagområdet. Miljøverndepartementet har utgitt egne veiledere for utarbeiding av kommuneplanens arealdel og for utarbeiding av reguleringsplaner og bebyggelsesplaner.

Kommunene kan søke faglig råd og veiledning hos Statens kartverk i fylket (fylkeskartkontoret).

Dette er første utgave av veilederen. Departementet tar sikte på å utgi en revidert utgave relativt snarlig. Vi er takknemlig for alle innspill, merknader og andre forslag til forbedringer i den forbindelse. Vi vil spesielt gjøre oppmerksom på at veilederens anbefaling av standard kartbladinndeling for bruk sammen med EUREF89 må betraktes som en foreløpig anbefaling.

Miljøverndepartementet

Avdelingen for regional planlegging, areal- og kartpolitikk.

Mars 2000.

Internettutgave juli 2000.

Kap 1 Hovedprinsipper

Kommunen har det formelle ansvaret for å etablere og holde vedlike et nødvendig kartgrunnlag for oppgaver etter plan- og bygningsloven, jf forskrift om krav til byggverk 1Forskrift av 22 januar 1997 nr. 33 om krav til byggverk og produkter til byggverk, tekniske forskrifter (TEK) til plan- og bygningsloven av 14 juni 1985 nr. 77. Kap II Kartverk ble tilføyd ved forskrift 24 februar 1997 nr. 146. (TEK), Kap II Kartverk:

"§ 2-1 Kartverk
Kommunen skal påse at det blir utarbeidet kart for:
Reguleringsplaner, bebyggelsesplaner, veg-, vann- og kloakkplaner og for andre formål som omhandles i plan- og bygningsloven eller forskrifter.
Kommunen skal fremme forslag om kartverk og påse at det holdes à jour."

Bestemmelser om kartverk ble innført alt i de første bygningslovene for byene Christiania (1828), Bergen og Trondhjem (1830). Bygningsloven av 1924 hadde egen bestemmelse om kartverk. Med bygningsloven av 1965 ble bestemmelsen overført til lovens forskrifter.

Gjeldende forskrift har to ledd.

Første ledd innebærer at kommunen må disponere et kartgrunnlag (kartverk), slik at kommunen kan løse sine oppgaver etter plan- og bygningsloven. Det følger av lovens § 1 at dette gjelder hele kommunens areal, i utgangspunktet ut til grunnlinjen. Kartverket må tilfredsstille relevante krav til nøyaktighet, fullstendighet og detaljering. Kartverket må kunne presenteres på en klar og forståelig måte.

Kartverket har i prinsippet fire hovedfunksjoner i forhold til plan- og byggesaksbehandlingen. Det skal:

  • Danne grunnlaget for å utarbeide og vedta nødvendige planer, blant annet kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner.
  • Være basiskart for å presentere planer og annen temainformasjon.
  • Danne basis for plassering og beliggenhetskontroll av bygge- og anleggstiltak.
  • Utgjøre et vurderingsgrunnlag ved konsekvensutredninger.

Kommunens kartverk har videre en rekke bruksområder i tillegg til plan- og byggesaksbehandlingen. Noen av disse områdene vil være myndighetsoppgaver regulert i lov eller forskrift. Men kartverket brukes også innenfor en rekke områder som kommunen har etter annen lovgivning eller har tatt opp på fritt grunnlag. Denne veilederen omhandler i utgangspunktet kun de områdene som faller inn under plan- og bygningsloven.

Miljøverndepartementet anbefaler at kartverket forvaltes i digital form.

Andre ledd innebærer at kartgrunnlaget skal holdes oppdatert med de faktiske forhold som gjelder og som hører til oppgaver etter plan- og bygningsloven. Kravet innebærer for det første at kart som skal danne basis for plan- og byggesaksbehandling må være tilfredsstillende oppdatert i forbindelse med den aktuelle sak, slik at vedtak gjøres på korrekt grunnlag. Kravet innebærer imidlertid også at kartgrunnlaget må holdes kontinuerlig oppdatert. Dette skyldes at kartverket både er et informasjonsgrunnlag for å kunne vurdere potensielle plan- og byggesaker, og for å kunne kontrollere at plan- og byggesaksvedtak faktisk blir fulgt opp. Kartverket er et verktøy i den løpende saksbehandlingen i kommunen.

Kommunen bør sørge for at alle relevante geodata som blir rapportert inn til kommunen i forbindelse med kommunens saksbehandling, kan brukes til å holde kartverket oppdatert. Ikke minst bør de enkelte dataregistrene kontinuerlig oppdateres med meldte, godkjente og gjennomførte byggetiltak, fortrinnsvis som en integrert del av den ordinære byggesaksbehandlingen. God forvaltning av kartdata innebærer å legge til grunn fornuftige prinsipper for dataflyt og for hvordan kartdata skal gjøres tilgjengelig for andre brukere, både i kommunen og utenfor.

Kommunen må sørge for at alle gamle data, inkludert det historiske kartverket, blir arkivert på en betryggende og tilgjengelig måte for ettertiden, jf § 6 i arkivloven:

"Offentlege organ pliktar å ha arkiv, og desse skal vera ordna og innretta slik at dokumenta 2Dokument er i § 2 definert som:</P> <P>

I utgangspunktet bestemmer kommunen selv hvordan den organiserer sin virksomhet, herunder hva kommunen skal utføre i egen regi eller ved innkjøpte tjenester. Kommunen bestemmer likeledes i hvilken grad det er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i kartgrunnlag fra Statens kartverk eller andre kartleggende etater. Normalt vil denne type kart, ikke minst Økonomisk kartverk, være en viktig del av kommunens kartverk. Kommunen kan inngå avtale med private om å skaffe større eller mindre deler av kartgrunnlaget. Kommunen er i alle tilfeller ansvarlig for at det kartgrunnlaget den benytter i sin plan- og byggesaksbehandling tilfredsstiller plan- og bygningslovens krav, og forvaltningslovens krav til forsvarlig saksbehandling.

Kommunen bør utforme spesifiserte kvalitetskrav som innbefatter regler for kvalitetssikring for alt kartleggingsarbeid som denne veilederen dekker. Dette gjelder etablering og drift av geodetisk grunnlag, etablering og drift av geografiske databaser og informasjonssystem, og distribusjon og tilgjengeliggjøring av slik informasjon. Det er spesielt viktig med utfyllende skriftlige retningslinjer der standarder og veiledningsmateriell ikke er fyllestgjørende, eller der kommunen velger å benytte egne fastsatte rutiner.

Miljøverndepartementet tilrår at avtaler om geodataarbeider inngås med utgangspunkt i standarden Avtale for kartarbeider.

Kommunenes ansvar etter plan- og bygningsloven og statens kartoppgaver griper over i hverandre. Miljøverndepartementet anbefaler at kommunene og statlige etater tilstreber en samordnet, effektiv og rasjonell kart- og oppmålingsvirksomhet. Departementet anbefaler herunder at viktige kartleggende institusjoner samarbeider om å etablere og oppdatere et felles tilfang av geografiske data, som kan benyttes av mange brukere. Samarbeidet skal sikre at partene oppnår høyere produktivitet ved dataetablering og –forvaltning, og at brukerne får best mulig service når det gjelder tilgang på data, datakvalitet, osv. Miljøverndepartementet anser at fordelene ved et slikt samarbeid er store for alle parter.

Et godt eksempel på et fornuftig samarbeid om kartlegging er Geovekst. Dette samarbeidet ble opprettet på sentralt nivå i 1992 mellom Kommunenes Sentralforbund, Norges Energiverkforbund (nå Energiforsyningens Fellesorganisasjon), Statens kartverk, Teledirektoratet (nå Telenor AS), Statens vegvesen og Landbruksdepartementet. Miljøverndepartementet anbefaler at samarbeid fortrinnsvis skjer innen geovekstmodellen.

En rekke sentrale institusjoner har arealinformasjon av stor betydning i plan- og utbyggingssammenheng. Det er viktig at arealplanleggere og utbyggere får tilgang til denne informasjonen, som finnes i databaser eller på kart. Institusjoner som planlegger båndlegging eller bruk av arealer, bør ikke minst utnytte den mulighet som ligger i den pågående opprettelsen av fylkesvise arealinformasjonssystemer, Arealis. Arealis forvaltes i et samarbeid mellom respektive dataforvaltere, og har til hensikt å gjøre dokumentasjon av arealverdier og -bruk samt planinformasjon lettere tilgjengelig.

Kap 2 Faglig kompetanse

Med utgangspunkt i lovens bestemmelser kan det i dag ikke settes krav om kompetanse til ledere eller teknisk personell, verken i kommunen eller utførende foretak.

Kartarbeider krever likevel spesialisert fagkompetanse for at kommunen rasjonelt skal kunne oppfylle sine plikter etter plan- og bygningsloven, bl.a. sikre en effektiv og kvalitativ tilfredsstillende produksjon av geodata og forvaltning av disse.

Dette betyr at personalet må

  • kjenne til den kart- og oppmålingsaktivitet som drives av ulike institusjoner på forskjellige samfunnsnivåer innenfor eget administrativt område med tilgrensende arealer, og søke fornuftig samarbeid,
  • ha tilstrekkelig kunnskap om de lover og forskrifter som regulerer slik virksomhet og følge disse bestemmelsene,
  • ha oppdatert informasjon om standarder på fagfeltet og innrette administrative ordninger, tekniske forhold, produktutforming og -kvalitet etter disse,
  • legge til grunn overordnet fastlagte definisjoner, slik at man oppfatter begreper på samme måte og dermed har lik forståelse av prosesser, produkter, kvalitet og andre fagtekniske spørsmål innen fagområdet,
  • sikre gode rutiner for rapportering og dataflyt,
  • sikre kompetent vurdering av datakvalitet og produksjon av kart og databaser.

Departementet anbefaler at kommunen gjør kompetansekrav gjeldende for faglig leder og saksbehandler i kommunene, og at kommunene på et avtalemessig grunnlag stiller tilsvarende krav til andre som utfører arbeider for kommunen. Statens kartverk kan gi råd om utforming av slike krav.

Interkommunalt samarbeide på kart- og oppmålingssiden kan være en hensiktsmessig måte for mange kommuner å sikre seg tilgang til nødvendig kompetanse. Slikt samarbeid vil dessuten kunne ha andre positive virkninger, f eks rasjonell utnyttelse av kostbart utstyr.

Vi viser dessuten til den erfaringsutveksling som skjer gjennom ulike samarbeidsordninger og faglige fora regionalt og på fylkesnivå.

Kap 3 Geodataplaner

Kommunen bør utarbeide en geodataplan for sine kart- og oppmålingsarbeider. Geodataplanen skal være et verktøy for å sikre at geodataoppgavene blir utført i samsvar med vedtatte spesifikasjoner og på en kostnadseffektiv måte innenfor kommunens økonomiplaner og kommuneplan. Geodataplanen skal sikre at geodataoppgavene blir samordnet med andre oppgaver i kommunen som er avhengig av kartgrunnlaget. Geodataplanen bør omfatte hele kommunens areal. Planen bør skille mellom nyetablering, oppgradering, periodisk og kontinuerlig oppdatering. For kommuner i interkommunalt samarbeid kan det være aktuelt å utarbeide en felles geodataplan for alle kommunene i samarbeidet.

Geodataplanen bør samordnes med andre etater og virksomheter som er store brukere av kart og geodata. I kommuner med geovekstsamarbeid utarbeider partene grunnlag for områdeinndeling, valg av kartstandard, innhold, detaljering, nøyaktighet og andre kvalitetskriterier i fellesskap.

Geodataplanen bør vise områdeavgrensninger for kvalitetskrav med angivelse av kartstandard, FKB-A, FKB-B, FKB-C og FKB-D, for områdene, jf kapittel 5. Grenser for de enkelte områdetypene og endringer av disse fastsettes av kommunen etter samråd med fylkeskartkontoret og andre berørte organer. Områdeinndelingen bør være i digital form.

Geodataplanen bør inneholde status og planer for geodataoppgavene, herunder planlagte, pågående og ferdige prosjekter for nyetablering, oppgradering og kvalitetsheving. Planen bør redegjøre for gjennomføring av kontinuerlig og periodisk oppdatering og kontroll. Planen bør inneholde status og planer for innføring av EUREF89. Planen bør inneholde status og planer for bruk og tilgang til kartgrunnlaget.

Regler for opplegg og utforming av geodataplaner er gitt i Geovekst veiledningsperm, og er også omtalt i standarden Kvalitetssikring av oppmåling, kartlegging og geodata (Geodatastandarden).

Statens kartverk har ansvaret for at det blir utarbeidet fylkesvise geodataplaner for å sikre en samordnet kartlegging i fylkene. Statens kartverk, kommunene og de andre større geodatabrukerene i fylket bør sammen bidra til at fylkesgeodataplanen blir et hensiktsmessig verktøy for alle parter. Arbeidet bør ha en god kopling til kommune- og fylkesplanleggingen. Geodataplanen i fylket og i kommunene bør utarbeides etter en felles mal.

Kap 4 Geodetisk grunnlag

I de tre standardene: Grunnlagsnett, Norges offisielle høydesystem og referansenivåer og Stedfesting av natur- og samfunnsgeografisk informasjon finnes en utførlig beskrivelse av stedfestingsgrunnlaget for kart- og oppmålingsarbeidene i Norge. Det vises til disse standardene.

Kommunens kartverk og øvrige kart som brukes i kommunens plan- og byggesaksbehandling bør være basert på en offisiell geodetisk referanseramme i grunnriss og høyde, dvs. EUREF89 eller NGO1948 i grunnriss og NN1954 i høyde.

Eventuelle lokale stedfestingsgrunnlag skal være markert med tilstrekkelig antall bestandige fastmerker, og transformasjonsparametere med tilstrekkelig nøyaktighet for omregning til offisiell referanseramme skal være utarbeidet. I kommuner med lokalt grunnlag skal arbeidet med overføring til offisiell referanseramme være omtalt i kommunens geodataplan.

Når slike lokale geodetiske grunnlag blir benyttet, skal dette klart gå fram som opplysning på alle kart eller kopi av utsnitt fra aktuelle databaser. Kartene bør også oppgi aktuelle transformasjonsparametere og ha referansekryss og -linjer for en offisiell horisontal referanseramme.

Miljøverndepartementet anbefaler at EUREF89 raskest mulig legges til grunn for kart- og oppmålingsarbeider i Norge. På denne måten vil man få en tidsmessig felles referanseramme for alle typer digitale geodata. EUREF89 er tilpasset teknologien med satellittbasert posisjonsbestemmelse og sikrer god homogenitet. Videre vil man få en nøyaktighet som dekker framtidens behov.

Nytt overordnet geodetisk grunnlagsnett i EUREF89, Stamnettet, ferdig etablert i 1997. Nettet består av 930 fastmerker, og er forutsatt fortettet til Landsnett på regionalt og lokalt nivå. Landsnettet vil når det er ferdig utbygd i kommunen, fungere som nytt kommunalt hovednett. Kommunen bør som første skritt medvirke til en plan for landsnettprosjekter for overgang til EUREF89 i egen region. Denne planen legges så inn i den fylkesvise geodataplanen av Statens kartverk i vedkommende fylke. Departementet anbefaler at overgang til EUREF89 innføres som en geovekstaktivitet etter geovekstretningslinjene. Det vises til Geovekst veiledningsperm kapittel 16 Retningslinjer for innføring av EUREF89.

For NGO1948 benyttes standard kartbladinndeling som benyttet for Økonomisk kartverk, jf Norm for kart i målestokkene 1:250, 1:500, 1:1000 og 1:2000 og kommunale oppmålingsarbeider.

Sammen med EUREF89 benyttes normalt UTM kartprojeksjon. UTM-sone 32 brukes for Sør-Norge til og med Nord-Trøndelag, sone 33 for Nordland og Troms og sone 35 for Finnmark. Svalbard dekkes av UTM-sone 33 og 35 som i dag.

Digitalt kartgrunnlag innebærer mindre behov for faste kartbladinndelinger enn tidligere. Alle kart bør ha et hensiktsmessig utsnitt og bladinndeling ut i fra det enkelte formål. I noen situasjoner er det likevel hensiktsmessig å benytte en standard kartbladinndeling. Miljøverndepartementet tar sikte på å anbefale en standard kartbladinndeling for bruk sammen med EUREF89 i Norge. Forslag til slik inndeling er omtalt i vedlegg 3. Det bør alltid vurderes om det kan være tjenlig å framstille de enkelte kartbladene med overlapp. Kartserier i mindre målestokker vil følge egne inndelinger som før, bl a sjøkartene og den topografiske hovedkartserien Norge i 1:50.000.

Kap 5 Kartgrunnlaget

Med kartverk i kartforskriften forstås et kartgrunnlag (grunnkart) som skal tjene alle formål som omhandles i plan- og bygningsloven eller dens forskrifter. Grunnkart fra kommunen selv og Statens kartverk, herunder markslag fra Norsk Institutt for Jord- og Skogkartlegging (NIJOS) danner til sammen det offentlige kartverket for kommunen.

Miljøverndepartementet anbefaler bruk av digitalt kartgrunnlag pga. den fleksibiliteten dette har, og anbefaler at all kommunal og statlig etablering, oppdatering og forvaltning av grunnkart følger SOSI-standarden ( SOSI – Et standardformat for digitale data). Kommunens GIS-system bør ubetinget kunne importere og eksportere data i SOSI-formatet.

I en overgangsfase vil kartgrunnlaget kunne være både i digital og analog form. Analogt kartgrunnlag vil først og fremst være kommunens tekniske kartverk i målestokk 1:500 – 1:2.000 og Statens kartverks kartserier Økonomisk kartverk i målestokk 1:5.000 – 1:10.000 og Topografisk hovedkartserie Norge 1:50.000. I spesielle tilfeller kan det også være aktuelt å benytte Statens kartverks havnekartserie (1:7.500 – 1:25.000) eller hovedkartserien for kysten (1:50.000) eller kartmateriale fra andre statlige organer. Når det gjelder krav til det (analoge) tekniske hovedkartverket, viser vi til Norm for kart i målestokkene 1:250, 1:500, 1:1000 og 1:2000 og kommunale oppmålingsarbeider.

Der karverket er i analog form, kan det være aktuelt å benytte digital rasterkopi som basiskart for mange formål. Hele Økonomisk kartverk er f eks tilgjengelig som rasterkart. Rutinene for å oppdatere kartverket må fange opp slik bruk av kartverket.

Kvalitetssikring og kontroll av kart og geodata må gjennomføres i samsvar med eksisterende standarder på området. Følgende kvalitetselementer skal danne grunnlaget for vurdering av og mål på kart- og geodatakvalitet, jf Kvalitetssikring av oppmåling, kartlegging og geodata (Geodatastandarden):

  • Stedfestingsnøyaktighet.
  • Egenskapsnøyaktighet.
  • Logisk konsistens.
  • Fullstendighet.
  • Historikk og tidligere bruk.
  • Tilgjengelighet og leveringstid.

Kommunen skal i følge forskrift til delingsloven føre et eiendomskartverk og et adressekartverk. Eiendomskartverket og adressekartverket vil i henhold til standarden være en del av kommunens samlede grunnkartverk. Rasjonell kartforvaltning tilsier at disse oppgavene blir sett i sammenheng.

Et viktig prinsipp er å bygge opp kartgrunnlaget ved hjelp av uavhengige primærdatasett, som i prinsippet kan holdes oppdatert hver for seg. Primærdata skal kunne benyttes til ulike formål, det være seg kartproduksjon eller mere intelligente analysefunksjoner. Primærdata skal i prinsippet være uavhengig av en bestemt måte å presentere dataene på.

Kvalitetskrav til primærdata skal relateres til den områdeinndeling som er fastsatt av kommunen i henhold til arealbruken i kommuneplanen og de nøyaktighetsklasser (FKB-standard) som er definert i Kvalitetssikring av oppmåling, kartlegging og geodata (Geodatastandarden) og SOSI- Del 3 Spesifikasjon av Felles KartdataBase (FKB). Det vises også til Geovekst veiledningsperm kapittel 5 Geodatakontroll. Standardene har 4 nivåer: FKB-A, FKB-B, FKB-C og FKB-D, som tar hensyn til at behovet for detaljering, nøyaktighet og innhold vil variere, avhengig av den virksomhet og økonomisk utnyttelse som foregår i et område, og det kommunen planlegger for området.

Tabell 1. Områdetyper, standard målestokk og FKB-standard.

Områdetype

Målestokk-

område

Standard

Merknader

Byområder

1:500 - 1:1.000

FKB-A

Størst krav til nøyaktighet og innhold, detaljert høydeinformasjon

Tettbygde områder, utbyggingsområder

1:1.000 - 1:2.000

FKB-B

Stort sett tilsvarende dagens analoge tekniske kart

Spredtbygde områder, dyrka mark, skog

1:5.000 - 1:10.000

FKB-C

Stort sett tilsvarende dagens Økonomisk kartverk

Fjell og andre større sammenhengende områder med liten utnytting

1:50.000

FKB-D

 

I kommunens geodataplan skal det gå fram hvilke områder som skal kartlegges etter hvilken standard. Valg av standard skal være entydig fastlagt for hele kommunens areal. Dette gir et tilgjengelig datagrunnlag tilpasset behovet i de ulike områdene av kommunen. For delområder vil det kunne være aktuelt å velge en høyere standard enn det som gjelder for områdetypen generelt, f eks et hyttefelt i et fjellområde. Hvert enkelt (del)område kan bare være tilordnet en standard. I arealoppgaver regnes ikke sjøarealet med, slik at summen av delområdene blir lik kommunens landareal, dvs medregnet alle øyer og ferskvann.

Figur 1. Eksempel på kartdekningen i en kommune med delområder i ulike FKB-standarder.

SOSI-standarden del 4 Datainnsamlingsinstruks beskriver hvordan objekttyper skal konstrueres og registreres, og omfatter de objekttyper som er aktuelle å kartlegge fotogrammetrisk. Ved skanning eller digitalisering av eksisterende kart eller ved feltmåling brukes reglene i datainnsamlingsinstruksen så langt de passer.

Digitale kartdata skal ha informasjon om dataenes kvalitet, datering, dataprodusent, dataeier og temakoder. Slik informasjon kalles metadata.

Geografisk informasjon i digital form minsker skillet mellom kartet som sådan, f eks et tradisjonelt teknisk hovedkart, og annen mer typisk registerinformasjon. Datasett fra GAB-registeret inngår således som primærdatasett i FKB.

Hvilke ledningsdata (master, stolper, rørledninger, kabler, kummer, skap, høyspenning, kabel-TV, vannforsyning, mm) som skal inngå i kartverket, bør vurderes spesielt. Noen ledningsdata vil fanges opp i den ordinære oppdateringen av kartverket, mens andre må komme fra ledningsetatene. Rutiner for rapportering av data mellom grunnkartansvarlig og kommunale og eksterne ledningsetater bør være regulert i egen avtale. Enkelte opplysninger om ledningsnettet kan det av sikkerhetsgrunner være aktuelt å utelate fra det ordinære kartverket, eller legge spesielle adgangsbegrensninger på. Når det gjelder nedgravde ledninger, bør spørsmålet sees i sammenheng med behovet for en felles gravemeldingstjeneste eller andre ordninger som letter informasjonsbehovet for alle som skal grave eller planlegger gravearbeider. I denne forbindelse kommer også hensynet til mulige kulturminner.

Kap 6 Dataforvaltning

6.1 Generelt

Primærdata må oppdateres og holdes generelt vedlike på en tjenlig og kostnadseffektiv måte, basert på fornuftige administrative og tekniske rutiner. Det forutsettes kontinuerlig oppdatering av utvalgte objekter og datasett, som oftest basert på administrative rutiner. Feil eller mangler som oppdages i dataene må fanges opp. Kommunen må sørge for at geografisk informasjon som kommer fra brukere av kartene, fra den kommunale saksbehandlingen eller på annen måte rapporteres inn til kommunen, kommer oppdateringen til gode. Ikke minst gjelder dette informasjon som tiltakshaver rapporterer etter plan- og bygningsloven (PBL), eiendomsinformasjon etter delingsloven eller gjennom meldinger eller søknader etter annet lovverk. Kommunen må videre sørge for nødvendige tekniske- og administrative rutiner for drift av kartdatabasen, og tilgjengeliggjøring og distribusjon av data.

Kommunen bør inngå avtale, fortrinnsvis gjennom geovekstsamarbeidet, om praktiske rapporteringsordninger for oppdatering av primærdata som forvaltes av Statens kartverk, NIJOS og andre statlige etater. Når det gjelder avtaler om forvaltning av FKB-data, vises det til Geovekst veiledningsperm kapittel 11 Eksempelavtale om forvaltning av FKB-data.

Kartverket skal omfatte presentasjonsdata tilpasset en eller flere standard målestokker (se kapittel 8) som egne datasett. Kommunens geodataplan skal ha oversikt over standard målestokker og hvilke områder av kommunen disse dekker. Presentasjonsdata skal holdes oppdatert i takt med øvrige primærdatasett. Kopling av bygninger til B-delen i GAB og kontroll av DEK mot G-delen er en viktig del av dataforvaltningen. Andre tilsvarende oppgaver vil f eks være å kontrollere adressepunkt fra GAB mot VBASE.

Dataforvaltningen omfatter også ansvaret for å sikre nødvendig tilgang til eldre informasjon. Kart og geodata som forteller om tilstand og forhold både i nær og mer fjern fortid, er en sentral del av kommunens informasjonsgrunnlag ikke minst i forhold til plan- og byggesaksbehandlingen. Særlig må det legges vekt på å kunne framstille utviklingen over tid. Kommunen må ta hensyn til at eldre informasjon ofte vil være i analog form, men bør vurdere om større eller mindre deler av denne kan gjøres lettere tilgjengelig i form av f eks digitale rasterdata.

Dataforvaltning krever spesialkompetanse, egnet utstyr, tilfredsstillende kvalitetssikringsopplegg og arkivforhold. Ikke alle kommuner vil kunne oppfylle disse kravene fullt ut. Disse kommunene og andre som finner det tjenlig, bør vurdere å inngå driftsavtale om den praktiske delen av forvaltningen eller deler av denne med annen kommune, interkommunal organisasjon, annet offentlig eller privat foretak.

Figur 2. Kontinuerlig og periodisk oppdatering

6.2 Kontinuerlig oppdatering

Kontinuerlig oppdatering skal baseres på administrative rutiner som sikrer en hensiktsmessig og kvalitativt tilfredsstillende registrering og lagring av de data som fanges gjennom ovennevnte prosesser.

Ved kontinuerlig oppdatering skal fullstendighet og hurtig oppdatering prioriteres fram for nøyaktighet. Prinsippet er at datasett skal oppdateres med detaljeringsgrad i henhold til aktuell FKB-standard. Ved kontinuerlig oppdatering kan kommunen redusere kravet til nøyaktighet. Ved slik oppdatering bør det legges mest arbeid i oppdatering av de viktigste objekttypene, som eiendommer, adresser, bygninger og veier. Data legges inn i basen med den detaljeringsgrad og annen kvalitet som registreres, selv om datagrunnlaget for området har dårligere kvalitet.

Kommunen har en nøkkelrolle i arbeidet med oppdateringen av det offentlige kartverket. Det er derfor nødvendig å ha rutiner som sikrer at data som fanges opp i den kommunale saksbehandlingen, raskt og effektivt kan utnyttes til vedlikehold av kartgrunnlaget.

Hovedregelen er at all bygging eller riving av konstruksjoner eller anlegg, herunder vesentlige terrenginngrep, krever søknad til kommunen, jf PBL § 93. Søknaden skal inneholde en situasjonsplan. Opplysningene skal presenteres slik at de kan tilpasses offentlig kartverk, jf SAK § 14. Når tiltaket er ferdig, skal kommunen ha oversiktstegninger som viser tiltaket slik det er utført. Opplysninger som skal inn i offentlig kartverk må utformes slik at de kan innarbeides i kartverket, jf SAK § 19. Dette gjelder også såkalte enkle tiltak etter PBL § 95b.

Noen tiltak krever ikke søknad men kun forhåndsmelding til kommunen, jf SAK § 2. Melding om driftsbygninger i landbruket, jf PBL § 81 og mindre byggearbeider på bolig- eller fritidseiendom bebygd med småhus, jf PBL § 86a, skal inneholde en situasjonsplan. Opplysningene skal presenteres slik at de kan tilpasses offentlig kartverk, jf SAK § 21.

Det er egne regler om rapportering av luftfartshindre til Statens kartverk, jf SAK §§ 15b og 21 samt Forskrift om rapportering og registrering av luftfartshindre.

Krav om situasjonsplan omfatter ikke midlertidige konstruksjoner eller anlegg, jf PBL § 85, i utgangspunktet heller ikke byggearbeider innenfor en enkel bedrifts område etter Kommunaldepartementets vedtak, jf PBL § 86b.

Noen tiltak som behandles etter annet lovverk, behandles ikke etter overstående regler. Tiltakshaver skal imidlertid også i disse tilfellene underrette kommunen med opplysninger om tiltakets plassering som er nødvendig for ajourføring av det offentlige kartverket, jf SAK § 5. Dette gjelder:

  • Offentlige veganlegg etter vegloven.
  • Vannkraftanlegg eller annet anlegg i vassdrag etter industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven eller vassdragsloven.
  • Elektriske anlegg, kraftledninger og fjernvarmeanlegg som har vært underlagt konsesjonsbehandling etter energiloven.
  • Landbruksveier etter skogbruksloven eller jordloven.
  • Flytende oppdrettsanlegg etter fiskeoppdrettsloven.
  • Jernbaneanlegg når Jernbaneverket er tiltakshaver.
  • Hemmelige militære anlegg, jf PBL § 86.
  • Reparasjon av navigasjonsinnretninger etter havneloven eller luftfartslovgivningen.
  • Reparasjon av moloer og lignende, der Kystverket eller kommunen er tiltakshaver.

Slik underretning er likevel ikke nødvendig når kommunen er godkjenningsmyndighet etter annet lovverk. Hjemmel for å kreve opplysninger om tiltakets plassering må da finnes i det aktuelle lovverket. I praksis gjelder dette først og fremst anlegg av landbruksveier. For slike anlegg er det krav om kartfesting i Forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål, jf § 2-2. Kommunen må sørge for interne rutiner som sikrer at data rapporteres fra det sted i kommunen som har godkjenningssaken til behandling, inn i den ordinære oppdateringsrutinen. Dette gjelder også tilsvarende tiltak der kommunen selv er tiltakshaver.

En lang rekke mindre tiltak krever verken søknad eller melding, jf SAK § 7. Disse tiltakene fanges derfor ikke opp av plan- og byggesaksbehandlingen. Normalt vil det heller ikke være aktuelt å ta data om slike tiltak inn i kartverket.

Byggesaksbehandlingen gir m.a.o. kommunen informasjon om de fleste aktuelle tiltak som skal inn i kartverket gjennom søknad, melding eller underretning. Vi kaller dette "som planlagt" dokumentasjon. For søknadspliktige tiltak vil kommunen i tillegg ha "som bygget" dokumentasjon fra ferdigkontrollen.

I tillegg kan kommunen få stikningsdata, kontrolldata eller liknende i løpet av byggeprosessen.

For tiltak som ikke er søknadspliktige vil kommunen i utgangspunktet mangle følgende opplysninger:

  • Faktisk tidspunktet for når tiltaket er helt eller delvis ferdig.
  • Eventuelle avvik i beliggenhet mellom faktisk og planlagt tiltak.

Delingsloven gir tilsvarende regler som ivaretar at endring av eiendomsgrenser blir rapportert til kommunen som oppmålingsmyndighet. Jordskifteverkets arbeid med eiendomsgrenser er regulert gjennom lov om jordskifte. Jordskifteverket skal rapportere nye og endrede eiendomsgrenser til kommunen.

Både "som planlagt" og "som bygget" dokumentasjonen bør inngå i den kontinuerlige oppdateringsrutinen. De tilhørende kartobjektene bør ha egen koding som viser om tiltaket er godkjent, meldt, underrettet eller ferdig. Dette skal også være synlig med et eget symbol i settene for presentasjonsinformasjon.

Kommunen bør, der dette ikke er urimelig, søke å sikre seg situasjonsplan og kontrolldata ("som bygget" data) på kodet digital form i SOSI-format fra tiltakshaver. Dette bør være regelen for store og kompliserte tiltak. Kommunen har likevel ingen hjemmel til å kreve digitale data, hvis forslaget eller søknaden ellers tilfredsstiller lovens krav. Kommunen kan ta i bruk gebyrregulativet som et positivt virkemiddel, ved å sette lavere satser for dem som leverer data på en form som i praksis rasjonaliserer kommunens egen saksbehandling.

Når kommunen for første gang skal bygge opp tekniske og administrative rutiner for kontinuerlig oppdatering basert på innrapporterte data, kan kommunen i første omgang velge å basere denne på informasjon i hovedsak fra søknad, melding eller underretning, og foreta etterkontroll i forbindelse med den periodiske oppdateringen. Etter hvert som kommunen får erfaring, bør den utnytte tilgangen på kontrolldata ("som bygget data"). Har kommunen et saksbehandlersystem som er godt integrert med kommunens kartforvaltningssystem, bør det ligge godt til rette for å gjøre alle relevante opplysninger om framdrift og beliggenhet tilgjengelige i kartverket.

Alle objekter som rapporteres gjennom kontinuerlig oppdatering skal ved innlegging i aktuell geodatabase merkes med dato, kvalitet og øvrige metadata i samsvar med SOSI.

Rutiner for administrativ oppdatering av geodata er beskrevet for hver enkelt objektkategori i Geovekst veiledningsperm kapittel 10 Retningslinjer for forvaltning av FKB-data.

For områder der kartgrunnlaget er analogt, må oppdateringen skje manuelt på bruksoriginal av kartverket.

6.3 Periodisk oppdatering

Kontinuerlig oppdatering basert på administrativt registrerte data vil over tid føre til ujevn kvalitet på kartgrunnlaget. Kommunen bør derfor fra tid til annen gjennomføre periodiske oppdateringer av datagrunnlaget, for å sikre fastsatte krav til homogen kvalitet. Byggeaktivitet og liknende vil styre hvor ofte det vil være nødvendig med periodiske oppdateringer for de enkelte områdene. Oppdateringsperioden vil kunne variere fra 3 år og oppover, avhengig av tema og område.

Periodisk oppdatering gjøres vanligvis ved fotogrammetri. Andre aktuelle metoder er digitalisering fra ortofoto og ved måling i marka. Bruk av ortofoto vil i mange tilfeller være et godt supplement til andre metoder for vedlikehold, og kan bidra til å redusere behovet for fotogrammetrisk oppdatering. Bildegrunnlag nyttet til produksjon av ortofoto kan også brukes til fotogrammetrisk oppdatering. Fotografering til ortofotoformål kan rullere med fotografering til fotogrammetrisk vedlikehold.

Ved periodisk oppdatering blir data fra kontinuerlig oppdatering kontrollert og eventuelt forbedret, og datasettene suppleres med manglende objekter. Etter periodisk oppdatering skal datasettene som et minimum tilfredsstille krav til innhold og andre kvalitetskrav gitt for spesifisert FKB-standard for området.

Kap 7 Referansetjeneste

De viktigste opplysningene en bruker trenger når han skal anvende geodata er om slike finnes i et aktuelt område, hvilke geodata som eventuelt finnes, deres avgrensning, hvor oppdatert de er osv. Denne referanseinformasjonen utgjør innholdet i et referanseregister. Selve geodataene finnes i andre registre.

Kommunen bør sørge for at slik referanseinformasjon er tilgjengelig gjennom en standard referansetjeneste for geografisk informasjon, jf Geovekst veiledningsperm kapittel 4 Referanseregister.

Referansetjenesten skal være et system av referanseregistre med tilhørende servicefunksjoner som gjør det mulig å søke etter, finne igjen og overføre ønsket geografisk informasjon til planleggere, forvaltere, utbyggere, næringslivet, informasjonsformidlere og andre som måtte ha interesse av å skaffe seg slik informasjon. Referansetjenesten bør i prinsippet dekke all geografisk informasjon som angår vedkommende kommune. Denne funksjonen kan ivaretas av kommunen selv eller overlates til Statens kartverk i samsvar med Geovekst veiledningsperm kapittel 10.

Statens kartverk har utviklet et register for referanseinformasjon om kart, geodata og kartleggingsprosjekter, GEOREF. Statens kartverk i fylket er ansvarlig for å etablere, lagre, oppdatere og distribuere informasjonen i referanseregisteret. Den enkelte part i geovekstsamarbeidet må levere aktuell informasjon til Statens kartverk. Miljøverndepartementet anbefaler at det inngås avtale mellom Statens kartverk og alle kommuner om nasjonal tilgang til slik referanseinformasjon.

Statens kartverk bygger opp en internettbasert "Geodatakatalog for Norge", som skal inneholde data om produkter, data og prosjekter. Også andre geodataforvaltere kan presentere informasjon om sine produkter i Geodatakatalogen, med link til egne hjemmesider på Internett.

Kap 8 Bruk av kart i plan- og byggesaksbehandlingen mv.

Kartgrunnlaget skal blant annet være basiskart for å framstille:

  • Kommuneplanens arealdel.
  • Reguleringsplaner.
  • Bebyggelsesplaner.
  • Veg-, vann- og kloakkplaner.
  • Situasjonskart og situasjonsplaner.
  • Konsekvensanalyser.
  • Mange typer temakart og illustrasjoner til bruk i plan- og byggesaksbehandlingen.

Kartene kan være framstilt analogt eller digitalt, og kan være visualisert på papir eller skjerm. Alle kart skal være datert og signert eller ha en tilsvarende klar angivelse av hvem som har utstedt og godkjent kartet, enten det er på analog eller digital form. Alle analoge kart skal ha en skala og en nordpil. Kart bør alltid ha en fyllestgjørende tegnforklaring, eller i det minste vise til en tegnforklaring som er lett tilgjengelig på annen måte. Horisontal og vertikal referanseramme skal angis (geodetisk datum, kartprojeksjon og sone/aksesystem). Digitale data bør som regel også omfatte en skriftlig spesifikasjon. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig å legge ved digitale data en papirkopi eller en enklere digital kopi. Kopier bør påføres dato og signeres eller identifiseres på tilsvarende måte.

Ikke alle personer forstår et kart like godt. Det bør alltid legges vekt på å få fram ønsket informasjon på en så klar og forståelig form som mulig. Kart som benyttes i plan- og byggesaksbehandling må verken underslå relevant informasjon eller framheve bestemt informasjon på en måte som gir mottakeren et fortegnet bilde av det underliggende informasjonsmaterialet. Det er viktig å tilpasse kartet til den aktuelle publikasjonsformen. I noen tilfeller vil det være nødvendig å gi muntlig veiledning til den som skal ta i mot kartet.

I mange tilfeller vil det være aktuelt å vurdere supplerende framstillingsmåter til den tradisjonelle "flate" kartillustrasjonen. Utviklingen går raskt i retning av å ta i bruk ulike former for perspektivillustrasjoner, animerte datasekvenser og andre 3-dimensjonale metoder for å kunne illustrere ulike planalternativer på mer forståelige måter. På samme måte blandes bruk av rene kartdata, plandata og ulike fotoopptak for å bedre forståelsen. Drapering av satellittopptak over terrengmodell er en annen måte å gjøre geografisk informasjon lettere tilgjengelig.

Kart og kartutsnitt bør alltid benytte faste standardmålestokker, fortrinnsvis en av følgende målestokker 3Målestokkene 1:250 og 1:250.000 kan, som anbefalt i annet veiledningsmateriell, benyttes som standardmålestokker framfor 1:200 og 1:200.000.: 1:200, 1:500, 1:1.000, 1:2.000, 1:5.000, 1:10.000, 1:20.000, 1:50.000, 1:100.000, 1:200.000, 1:500.000, 1:1.000.000, 1:2.000.000. Kommunen kan for spesielle faste illustrasjonsformål benytte avvikende målestokker, f eks for å vise utsnitt av hele kommunen på standardformatene A3 eller A4. Ved bruk av avvikende målestokk skal det benyttes så jamne forholdstall som mulig.

Standarden Grafisk utforming av kart i målestokk 1:500 - 1:10 000 ved bruk av SOSI skal følges ved utforming av basiskart i dette målestokksområdet. Basiskartet er her i praksis den grafiske framstilling av det digitale kartgrunnlaget (grunnkartet). Standardens bestemmelser om fargebruk kan normalt bare benyttes for rene basiskart. I de tilfellene basiskartet skal være grunnlag for å vise ytterligere informasjon, f eks et plankart, må fargebruken på basiskart ikke kollidere med eller forstyrre fargene på plankartet. Basiskartet bør i de fleste slike tilfeller kun vises med gråtone og uten fylte flater (bygninger, vannflater m.m. kun med omriss).

For kart i målestokk 1:20.000 og mindre bør det som regel utformes et basiskart der innholdet er tilpasset planen eller temakartet og den valgte målestokken. Informasjon fra grunnkartet som har betydning for forståelsen av den endelige illustrasjonen skal tas med. Forhold som ikke er relevante og som kan virke forstyrrende for forståelsen skal ikke tas med. Det bør alltid legges vekt på å benytte et godt og representativt utvalg stedsnavn. Det vil ofte være hensiktsmessig å utarbeide faste oversiktskart for kommunen i en eller flere målestokker. Oversiktskartene bør være i digital form og oppdateres med jamne mellomrom, f eks 1 gang i året. Det vil ofte være hensiktsmessig å benytte nasjonale kartdata direkte eller i bearbeidet form som grunnlag for slike oversiktskart.

Plankart knyttet til kommuneplanens arealdel bør utarbeides i samsvar med Miljøverndepartementets veileder T 1225 Kommuneplanens arealdel. Kart for reguleringsplaner og bebyggelsesplaner bør utarbeides i samsvar med Miljøverndepartementets veileder T 1226 Reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Databeskrivelse for plandata finnes i SOSI-standarden del 2 Plandata.

Kap 9 Betaling for kart

I henhold til plan- og bygningslovens § 109 kan kommunene dekke kostnader forbundet med arbeid etter loven med gebyr. Gebyrregulativet skal vedtas av kommunestyret. Miljøverndepartementet legger til grunn at dette gjelder kommunens kostnader forbundet med arbeid for den enkelte tiltakshaver, mens kostnader forbundet med kommunens eget arbeid etter loven ikke kan dekkes med gebyr. Kommunens etablering, drift og oppdatering av et nødvendig kartgrunnlag er en del av kommunens eget arbeid, og går derfor ikke inn i gebyrgrunnlaget. Tilrettelegging av kartgrunnlaget for byggesaksbehandlingen, f. eks. utarbeiding av situasjonskart, er derimot arbeid for den enkelte og kan regnes inn i gebyrgrunnlaget. Det samme gjelder kartgrunnlag til private reguleringsforslag.

Betaling for utskrift av kartverket som ledd i arbeid etter annet lovverk må fastsettes i henhold til regelverket i det aktuelle lovverket. I de tilfeller hvor det foreligger en lovhjemlet informasjonsplikt for det offentlige vil det normalt ikke være adgang til å kreve betaling eller gebyr for avskrifter eller kopier av informasjonsdokument, med mindre det fins særskilt hjemmel for dette. Derimot vil utlevering og tilpassing av kartmateriale i andre sammenhenger normalt være å betrakte som tjenesteproduksjon, som kommunen eventuelt kan ta betaling for på kommersiell basis. Retningslinjer for å sette priser ved salg av data vil kunne være avtalt gjennom samarbeid om kartgrunnlaget med andre, f eks gjennom Geovekst. Viktige bestemmelser om informasjonsplikten finnes i offentlighetsloven og forvaltningsloven. Kommunens kartverk er i seg selv ikke å regne som dokument i offentlighetslovens forstand i motsetning til f eks en reguleringsplan.

Miljøverndepartementet anbefaler at kommunen i sin økonomistyring skiller mellom arbeider som det kan tas gebyr eller betaling for, og arbeider der kommunen ikke har anledning til å ta betaling av den enkelte. Vi viser til Kommunaldepartementets "Veiledende retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester, H 2095".

Kap 10 Personvern og datasikkerhet

Kommunens kartverk er i utgangspunktet offentlig informasjon som alle trenger tilgang til, og som alle har rett til å skaffe seg med få unntak.

Behandling og utlevering av geodata skal alltid vurderes i forhold til personvernet. Bruk av eiendomsidentifikasjon og adresseidentifikasjon, men også koordinater i seg selv, kan direkte eller indirekte knytte opplysninger og vurderinger til enkeltperson. Geodata kan således være et personregister i personregisterlovens forstand. Det kreves samtykke fra Datatilsynet (konsesjon) for å opprette personregistre som skal gjøre bruk av elektroniske hjelpemidler. Konsesjonen fastsetter regler for personregisteret som angir hvilke typer opplysninger registeret kan inneholde, og hva registeret kan brukes til.

Visning av personopplysninger i kart må følge de reglene som gjelder for det registeret man har hentet opplysningene fra. Visning av personopplysninger i et kart er ikke i seg selv å anse som en kobling av personregistre som krever tillatelse fra Datatilsynet. Presentasjon av opplysninger fra flere forskjellige registre i samme kart, vil derimot være en kobling av de respektive registrene. Slik kobling kan bare foretas dersom gjeldende regelverk tillater kobling av de ulike registrene. I visse tilfeller vil koblingen kunne kreve konsesjon fra Datatilsynet. Også her er det den bakenforliggende innsamlingen og sammenstillingen av personopplysninger som er avgjørende for om det foreligger konsesjonsplikt.

Datatilsynet har utarbeidet mal til konsesjon (normalkonsesjon) som tilsynet etter søknad kan tildele den enkelte kommune for opprettelse av lokal GAB-løsning (KommuneGAB).

Forslag til ny lov om personopplysninger ligger til behandling i Stortinget, jf Ot. Prp. Nr. 92 Om lov om behandling av personopplysninger, til erstatning for den nåværende personregisterloven. Etter dette forslaget skal det nåværende konsesjonssystemet legges om til et system som i hovedsak bygger på meldeplikt.

Kommunens ordinære kartverk bør normalt ikke inneholde opplysninger som må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner eller andre grunner som kan skade offentlige interesser, bedrifter, institusjoner eller enkeltpersoner om innholdet blir kjent for uvedkommende. Det er vedtatt en ny lov om forebyggende sikkerhetstjeneste, men som ikke er trådt i kraft.

Kommunen skal påse at kartverket blir håndtert og oppbevart på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, herunder at det jevnlig tas sikkerhetskopier av digitale data. Lagring, behandling og tilgang til kartverket skal inngå i kommunens beredskapsplan. Behandlingen må tilrettelegges på en slik måte at kvaliteten av lagrede og avgitte opplysninger er tilstrekkelig god og slik at den blir best mulig beskyttet mot uønskede hendelser. Uhell, misbruk, feil og øvrige trusler mot datasikkerheten skal søkes avdekket og avverget så effektivt som mulig. Kommunenes Sentralforbund har gitt ut en egen veileder om datasikkerhet.

VEDLEGG
Vedl 1. Aktuelle prosjekter og samarbeidsopplegg

1.1 Standardisering

Statens kartverk har ansvar for nasjonale bransjestandarder innen fagområdene kart, oppmåling og geografisk informasjon. Statens kartverk medvirker ved utarbeidelsen av internasjonale standarder og arbeidet med å ta internasjonale standarder i bruk i Norge etter hvert som de foreligger. Et eget standardiseringssekretariat har ansvar for ledelse og koordinering av standardiseringsarbeidet i Statens kartverk.

Utarbeiding av hver enkelt standard forutsetter aktiv brukermedvirkning. En standard utgis når viktige brukergrupper i store trekk er enige om innholdet i standarden. Det er opprettet et Brukerforum for standardisering. Brukerforumet fungerer i praksis som en styringsgruppe for standardiseringsarbeidet i Statens kartverk i kraft av sin faglige og formelle tyngde.

Kommuner som arbeider med egne utviklingsprosjekter bør alltid orientere seg i forhold til pågående standardiseringsarbeid på det aktuelle området. Nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til Statens kartverk, Standardiseringssekretariatet, Hønefoss.

Samarbeidet i Arealis, Geovekst og Geolok representerer også et viktig ledd i standardiseringsarbeidet. Vi viser dessuten til den erfaringsutveksling som skjer gjennom foreningen GeoForum. Kommunene bør også være oppmerksom på standardiseringsarbeid og veiledning og i regi av fylkesmannen og statlige fagetater som kan være relevant i forhold til mer fagspesifikke geodata.

Lover, forskrifter, standarder finnes i stor grad tilgjengelig i digital form, både på Internett og på CD-ROM. Statens kartverk har gitt ut en CD-ROM, Standarder 2000 Geografisk informasjon, som dekker mange av de aktuelle standardene og veilederene.

1.2 Geovekst

Geovekst er et avtalefestet samarbeid om å etablere, oppdatere og forvalte grunnleggende geografiske data for mange formål. Samarbeidet skal sikre at partene oppnår høyere produktivitet ved dataetablering og –forvaltning. Samarbeidet foregår både sentralt, regionalt og lokalt.

Samarbeidet bygger på en sentral intensjonsavtale. Statens vegvesen, Energiforsyningens Fellesorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund, Statens kartverk, Telenor AS og Landbruksdepartementet har tiltrådt den sentrale avtalen. I følge avtalen skal partene:

  • Arbeide for at underliggende organer eller medlemmer legger prinsippene og retningslinjene for organisering til grunn for fylkesvis samordning og lokale samarbeidsavtaler.
  • Delta i den videre oppfølging på nasjonalt nivå, blant annet ved å utvikle nasjonale standarder og følge opp avtaleverket.

De sentrale partene har opprettet et "geovekstforum" for gjensidig orientering mellom partene om oppfølgingen innen egen organisasjon. Forumet støtter Statens kartverks koordineringsfunksjon, og har vist seg viktig i den løpende videreutviklingen av samarbeidet.

Samarbeidet på fylkesnivå foregår etter Retningslinjer for organisering av geodatasamarbeid i fylkene. I samtlige fylker er det opprettet et rådgivende utvalg for geodatasamordning. Utvalget skal gi råd til Statens kartverk i fylket ved utarbeiding av geodataplaner og prioritering av samfinansieringsprosjekter. I utvalget har alle partene i samarbeidet rett til å være representert. Kommunenes felles interesser samordnes av Kommunenes sentralforbund i fylket.

Det er til nå inngått konkrete etablerings- eller driftsavtaler i over 300 kommuner.

Nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til Statens kartverk i fylket (Fylkeskartkontoret) eller til Statens kartverk, Hønefoss.

1.3 Arealis

Arealis er en del av Miljøverndepartementets arealdokumentasjonsprogram og en felles innsats for å gjøre areal-, miljø- og planinformasjon bedre tilgjengelig. Hovedmålsettingen er å skape grunnlag for klar og entydig informasjonsflyt til rett tid mellom sektorer og forvaltningsnivå, for dermed å oppnå bedre samarbeid, mer helhetlige planløsninger, færre arealkonflikter og kortere planleggingstid. Ved å gjøre informasjon om ulike aktørers vurderinger av arealverdier tilgjengelig tidlig i planprosessen, og således skape et felles underlag for vedtak, vil det skapes grunnlag for bedre arealdisponering og bærekraftig arealforvaltning.

Arealis er organisert fylkesvis med deltakelse fra fylkesmannsembetet, fylkeskommunen, statlige fagetater og kommunene. Organiseringen varierer noe mellom fylkene.

Arealis startet i 1996 med tema natur, landbruk, kulturminne, friluftsliv, landskap og sivil beredskap. Andre tema er siden kommet til. De enkelte fagetatene forvalter og står hver ansvarlig for "sine" data. For hver kommune og hvert fylke blir det tilrettelagt en distribusjonsdatabase som grunnlag for informasjonsutvekslingen. Statens kartverk i de respektive fylkene har det tekniske ansvaret for denne informasjonsutvekslingen.

Nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til Statens kartverk i fylket (Fylkeskartkontoret) eller til Statens kartverk, Arealis-sekretariatet, Hønefoss.

1.4 Geolok

Foreningen Geolok har som formål å bidra til økt effektivitet i kommuner og fylkeskommuner gjennom bruk av geografisk informasjonsteknologi. Foreningen skal fremme samhandling mellom forvaltningsnivåene og skal i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund og Statens kartverk bidra til utvikling og vedlikehold av felles standarder og kravspesifikasjoner på området. Kommuner, fylkeskommuner og interkommunale samarbeidsorganer kan være medlemmer i foreningen. Sekretariattjenestene til Geolok utføres av Senter for it-Samhandling AS (SitS), Lillehammer.

VEDLEGG
Vedl 2. Aktuelle lover, forskrifter, standarder, mv.

2.1 Lover og forskrifter

Lov

Aktuelle forskrifter

Plan- og bygningsloven 14.06.1985 nr.77 (PBL)

  • Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk - Tekniske forskrifter 22.01.1997 nr. 33
  • Forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker 22.01.1997 nr. 34 (SAK)
  • Forskrift om godkjenning av foretak for ansvarsrett 22.01.1997 nr. 35
  • Forskrift om organisering av den sentrale godkjenningsordningen for foretak for ansvarsrett 13.03.1997 nr. 246
  • Forskrift om konsekvensutredninger etter plan- og bygningslovens kapittel VII-a 13.12.1996 nr. 1145

Lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom 23.06.1978 nr. 70 (delingsloven)

  • Forskrifter til delingsloven 19.10.1979 nr. 4
  • Forskrift om føringen av grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister (GAB-registeret) 28.04.1987 nr. 369

Lov om anbringelse av signaler og merker for målearbeider 09.07.1923 nr. 1 (signalloven)

 

Lov om arkiv 04.12.1992 nr. 126 (arkivloven)

Forskrift om offentlege arkiv 11.12.1998 nr. 1193

Lov om stadnamn 18.05.1990 nr. 11

Forskrift om skrivemåten m.v. av stadnamn 05.07.1991 nr. 456

Lov om skogbruk og skogvern 21.05.1965
Lov om jord (jordlova) 12.05.1995 nr. 23

Forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål 20.12.1996 nr. 1200

Lov om luftfart 11.06.1993 nr. 101

Forskrift om rapportering og registrering av luftfartshindre 10.12.1999 nr. 1293

Lov om kommuner og fylkeskommuner 25.09.1992 nr.107 (kommuneloven)

 

Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker 10.02.1967 (forvaltningsloven)

Forskrift om forvaltningsorganenes veiledningsplikt 16.12.1977 nr. 17

Lov om offentlighet i forvaltningen 19.06.1970 nr. 69 (offentlighetsloven)

Forskrift om offentlighetslovens anvendelse på EDB-materiale 19.12.1986 nr. 2202

Lov om personregistre 09.06.1978 nr. 48

 

Lov om forsvarshemmeligheter 18.08.1914 nr. 3

Forskrift om fotografering mv fra luften og kontroll av luftfotografier og opptaksmateriale fra luftbårne sensorsystemer 06.01.1997 nr. 3

Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) 12.05.1961 nr. 2

 

Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) 20.03.1998 nr. 10

 

2.2 Veiledere

Veileder

Utgiver

T 1225 Kommuneplanens arealdel

Miljøverndepartementet 1998.

Bestilles fra SFT, PB 8100 Dep, 0032 Oslo

T 1226 Reguleringsplan – Bebyggelsesplan

Miljøverndepartementet 1998.

Bestilles fra SFT, PB 8100 Dep, 0032 Oslo

Geovekst veiledningsperm

Statens kartverk, Serviceboks 15,

3504 Hønefoss

Kommunal oppmåling.

Håndbok til delingsloven

Kommunalforlaget, 3. utgave, 1988, ISBN 82-7242-529-7

Adresser og stadnamn.

  • Del 1 Handbok i kommunal adressetildeling, Statens kartverk m fl, 1986, ISBN 7242-417-2
  • Del 2 Stadnamn i offentleg og privat bruk, Kommuneforlaget, 1993, ISBN 82-7242-991-8

H 2095 Veiledende retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester

Kommunal- og arbeidsdepartementet, PB 8112 Dep, 0032 Oslo

Rapport 3b/97 Datasikkerhet – Veileder (Kommunenettprosjektet)

Kommunenes Sentralforbund, PB 1378 Vika, 0114 Oslo

Rundskriv 39/99 Gebyrmal for plan- og bygningsloven, delingsloven og eierseksjoneringsloven

Kommunenes Sentralforbund, PB 1378 Vika, 0114 Oslo

2.3 Standarder

Standard

Utgiver

Norm for kart i målestokkene 1:250, 1:500, 1:1000, 1:2000 og kommunale oppmålingsarbeider (Kartnormen)

Utgitt av Miljøverndepartementet m.fl, revidert utgave 1982

NS 4200 Kart i store målestokker. Karttegn, symboler og skrift.

Utgitt av Norges Byggstandardiseringsråd, 2. utgave 1987

NS-ISO 8042 Kvalitetsledelse og kvalitetssikring – Terminologi, 2. utgave

Utgitt av Norges Standardiseringsforbund, 1994

NS-ISO 9000 Kvalitetssikring

Utgitt av Norges Standardiseringsforbund

Kvalitetssikring av oppmåling, kartlegging og geodata (Geodatastandarden)

Utgitt av Statens kartverk, 1999

SOSI – Et standardformat for digitale geodata

Utgitt av Statens kartverk, versjon 3.1 1999.
Består av følgende separate deler:
Del 1 – Generell del
Del 2 – Objektkatalog
Del 3 – Produktbeskrivelse/FKB
Del 4 – Datainnsamlingsinstruks
Del 5 – Kodelister/elementslister

Norges offisielle høydesystem og referansenivåer

Utgitt av Statens kartverk, 1995

Grunnlagsnett

Utgitt av Statens kartverk, 1999

Kontroll og kalibrering av elektro-optiske avstandsmålere

Utgitt av Statens kartverk, 1993

Fastmerkenummerering og fastmerkeregister

Utgitt av Statens kartverk, revidert utgave 1999

Stedfesting av natur- og samfunnsgeografisk informasjon

Utgitt av Statens kartverk, 1998

Norm for ledningskart

Utgitt av Statens kartverk, 1991

Norm for VA-ledningskartverk

Utgitt av Statens kartverk, 1993

Grafisk utforming av kart i målestokk 1:500 – 1:10.000 ved bruk av SOSI

Utgitt av Statens kartverk, 1999

Avtale for kartarbeider

Utgitt av Statens kartverk, 1995

Ordbok for kart og oppmåling
(Termer for geografisk informasjon)

Utgitt av Statens kartverk m fl, 1989

Standard for integrasjon av SAK/GIS/GAB systemer i lokal forvaltning

Utgitt av foreningen Geolok, 1998, Kommuneforlaget

Plassering og beliggenhetskontroll

Under arbeid

Eiendomsinformasjon

Under arbeid

Geodetisk datum, transformasjon og avbildning

Under arbeid

Satellittbasert posisjonsbestemmelse

Under arbeid

Administrative regler for fastmerkenett

Under arbeid

Kart og kartdata

Under arbeid

Kontroll av geodata

Under arbeid

2.4 Aktuelle internettadresser

Etat / Organisasjon

Internettadresse

Arealis

http://www.statkart.no/arealis/index.html

Foreningen Geolok

http://www.geolok.no/

Foreningen GeoForum

http://www.geoforum.no/

Miljøverndepartementet

http://www.miljo.no/

Norges standardiseringsforbund

http://www.standard.no/

ODIN, informasjonstjenesten til regjeringen og departementene

http://odin.dep.no/

Statens kartverk

http://www.statkart.no/

Stiftelsen Lovdata

http://www.lovdata.no/

VEDLEGG
Vedl 3. Kartbladinndeling for bruk sammen med EUREF89

Kartbladinndelingen er basert på et rektangelsystem. Hovedrutene har bredde 6400 meter og høyde 4800 meter og tilsvarer kartbladinndelingen i målestokk 1:10.000. Kartblad i større målestokker angis med et undernummer innenfor hver hovedrute.

Nummereringen har følgende form:

sone-hovedrute[-underrute] [målestokkode]

F. eks.: 32-111-240-164 M1

Tegnet "-" brukes som skilletegn for bedre lesbarhet

Dette forklares nærmere nedenfor:

sone angis som:

UTM sonenummer (to siffer)

F. eks.: 32

hovedrute angis som:

øøø-nnnF. eks.: 111-240

øøø

Hovedrutenummer i øst-vest retning (tre siffer). Den nærmeste hovedruten øst for sentralmeridianen har nr 101. Videre østover øker rutenummeret én enhet for hver 6.400 m. Vestenfor sentralmeridianen synker rutenummeret. Sentralmeridianen går mellom kartblad 100 og 101. Sentralmeridianen har UTM EUREF89 koordinat E=500.000

nnn

Hovedrutenummer i nord-sør retning (tre siffer). Rute nummer "001" i nord-sørretningen er en rute som har sørlige kartbegrensning langs UTM EUREF89 koordinat N=6.000.000. For hver 4.800 m mot nord øker rutenummeret med 1

underrute angis som u eller 2uu eller 1uu eller 1uu-vF. eks.

u

Undernummer for kartblad i m 1:5.000, fra 1 til 4 (ett siffer)

3

2uu

undernummer for kartblad i m 1:2.000, fra 201 til 216 (tre siffer)

203

1uu

undernummer for kartblad i m 1:1.000, fra 101 til 164 (tre siffer)

163

1uu-v

1uu = undernummer for kartblad i m 1:1.000, fra 101 til 164 (tre siffer) (som ovenfor)

v = undernummer under tusendelsruten for kartblad i målestokk 1:500, fra 1 til 4 (ett siffer)

163-2

Nummereringen av underrutene går fra venstre til høyre, rad for rad ovenfra og nedover innenfor hovedruten. Nummereringen starter i nordvestre hjørne. Nummerering av femhundredelsrutene går på samme måte fra venstre til høyre, rad for rad ovenfra og nedover innenfor tusendelsruten.

målestokkode angis som Mm eller NmF. eks:

M1for 1:1.000

M10for 1:10.000

N5for Norge 1:5.000

Kartblad i 1:10.000 skal ha etterfølgende kode "M10" for målestokk.

For de større målestokkene er kode for målestokk valgfri siden nummersystemet i seg selv angir målestokken entydig. Koden er på formen "Mm", der m angir målestokk:

  • "1" for 1:1.000
  • "2" for 1:2.000
  • "5" for 1:1.5000

f. eks. "32-111-240-1 M5".

For målestokk 1:500 benyttes koden "M1:500", f eks "32-111-240-101-4 M1:500". For disse målestokkene er det valgfritt å benytte "-" eller "blank" som skilletegn for målestokkskoden.

For kartdata fra "Norge digitalt" kan "N" benyttes som kode for målestokk i stedet for "M", f eks "32-111-240-1 N5".

Kartblad i mindre målestokker kan bruke samme inndeling som målestokk 1:10.000. Kode for målestokk må alltid være med, f eks "32-101-001-M100" for et kart i 1:100.000. Ruteinndelingen må falle sammen med hovedruteinndelingen. Rutenummeret skal referere til nederste venstre hovedrute for 1:10.000-inndelingen.

Tabell 2. Områdetyper, standard målestokk og FKB-standard

Målestokk

Nummerform

Evt kode for målestokk

Eksempel på nummer-

tilvisning

Antall kartblad i hver hovedrute

Netto format

cm

Brutto format

1:500

zz-øøø-nnn-1uu-v

M1:500

32-111-240-164-4

4*64

80*60

A0, evt 90x70cm

1:1000

zz-øøø-nnn-1uu

M1

32-111-240-164

64

80*60

A0, evt 90x70cm

1:2000

zz-øøø-nnn-2uu

M2

32-111-240-216

16

80*60

A0, evt 90x70cm

1:5000

zz-øøø-nnn-u

M5

32-111-240-4

4

64*48

A1, evt 75x58,5cm

1:10000

zz-øøø-nnn-M10

*)

32-111-240-M10

1

64*48

A1, evt 75x58,5cm

1:20000

zz-øøø-nnn-M20

*)

32-111-240-M20

     

1:100000

zz-øøø-nnn-M100

*)

32-111-240-M100

     

*) Koden er obligatorisk del av kartbladnummeret

Figur 3. Eksempler på rutenummerering.

VEDLEGG
Vedl 4. Begreper, forklaringer og forkortelser

Basiskart

Kart som danner underlag (gir geografisk referanse) for et eller flere presentasjonsformål. En reguleringsplan vil f eks bygges opp med basiskart i bunn og planinformasjon over

EUREF89

European Reference Frame 1989. Offisiell europeisk geodetisk referanseramme (datum)

FKB

Felles kartdatabase. En samling primærdatasett med standard minimumsinnhold, bearbeidingsgrad og nøyaktighetsklasse (det er definert fire standarder: FKB-A, FKB-B, FKB-C og FKB-D)

GAB

Grunneiendom - Adresse – Bygning. Offisielt register over grunneiendommer, adresser og bygninger i Norge, forvaltes av Statens kartverk

Geodata

Data stedfestet ved koordinater. Geodata består av objektidentifikasjon og informasjon om stedfesting og egenskaper

Grunnkart

Sammensetting av alle viktige primærdatasett i form av et kartverk. Grunnkart brukes til flere formål og kan danne grunnlag for avledete kart i forskjellige målestokker. Andre betegnelser er FKB og kommunens (hoved)kartverk

Kartdata

Geodata tilrettelagt for presentasjon

NGO1948

Norges geografiske oppmålings geodetiske datum av 1948. Offisiell horisontalt geodetisk datum brukt i Norge. Anbefalt skiftet ut med EUREF89

NN1954

Normalnull 1954. Det nasjonale høydesystem i Norge

PBL

Plan- og bygningsloven

Plandata

Planinformasjon i digital form

Presentasjonsdata

Tilleggsdata som er nødvendige for å produsere kart, og som ikke lar seg fornuftig generere automatisk i en uttegningsprosess

Primærdatasett

Et definert geodatasett som består av de mest detaljerte og nøyaktige data innen et bestemt område, har en viss utbredelse og jevnlig blir produsert eller ajourholdt. Primærdatasett skal være presentasjons- og produktuavhengige

SAK

Forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker

Situasjonskart

Kart over utvalgte fysiske og juridiske forhold av betydning for et tiltak. Situasjonskart brukes vanligvis som grunnlag for byggesaksbehandling, og må tilfredsstille fastlagte krav til form, fullstendighet og nøyaktighet

Situasjonsplan

Situasjonskart eller situasjonsriss som viser planlagt tiltak. Situasjonsplan brukes vanligvis som grunnlag for byggesaksbehandling. Fremstillingen av tiltaket må tilfredsstille kravene til godkjenning av tiltaket. Se Forskrift av 22. januar 1997 nr. 34 om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK)

SOSI

Samordnet Opplegg for Stedfestet Informasjon. Standardformat og –opplegg for beskrivelse, håndtering, lagring og utveksling av informasjon om objekter eller fenomener som er direkte eller indirekte stedfestet. Utarbeidet og vedlikeholdes av Statens kartverk i nært samarbeid med produsenter og brukere

UTM

Universal Transverse Mercator. Kartprojeksjonssystem som dekker hele jorden i et system av 60 soner

VBASE

Vegdatabase med koblingsnøkler til GAB og Vegdirektoratets Vegdatabank (VDB). Omfatter alle kjørbare veger.