Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

I-46/97

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

Endring av forskrift om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og for opphold i institusjon mv

Sosialavdeling II

Landets kommuner Fylkesmennene Fylkeslegene Statens helsetilsyn

Rundskriv I-46/97

Dato: 12.12.97

Endring av forskrift om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og for opphold i institusjon mv

Stortinget vedtok 22. mai 1997 å be Regjeringen fremme de nødvendige forslag eller foreta de nødvendige endringer i forskrifter og regler slik at det ikke lenger skal være tillatt for kommuner å kreve egenbetaling for hjemmesykepleie.

Forskrift av 4. desember 1992 til lov om sosiale tjenester m v kapittel 8 om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og for opphold i institusjon m v ble ved kongelig resolusjon av 12. desember 1997 endret for å følge opp dette vedtaket.

Forskriftens § 8-1 og § 8-2 er endret slik at det ikke lenger er adgang til å kreve vederlag for hjemmesykepleie og praktisk bistand og opplæring til personlig stell og egenomsorg. Det er ikke foretatt andre endringer i forskriften.

Hjemmesykepleie etter kommunehelsetjenesteloven omfatter både medisinsk behandling og pleie og omsorg i hjemmet. Pleie og omsorg kan også gis som praktisk bistand og opplæring etter sosialtjenesteloven § 4-2 a til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker. Hjelp til å stå opp og legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, til å kle av og på seg, hjelp til å spise, nødvendig tilsyn og tilsvarende behov er hjelp som i dag gis både som hjemmesykepleie og som praktisk bistand og opplæring. Kommunene har forskjellig praksis på om disse behovene blir dekket av hjemmesykepleien eller av hjemmehjelpstjenesten.

For å sikre likebehandling av brukere uavhengig av hvordan kommunen har organisert tjenestene, er også praktisk bistand og opplæring etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a til personlig stell og egenomsorg unntatt fra egenbetaling.

Merknaden til de forskjellige paragrafene er endret i samsvar med den forskriftsendring som er foretatt. Det som er endret står i kursiv. Departementet vil i arbeidet med å følge opp Jensen-utvalgets utredning “Finansiering og brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester” vurdere forskriften på nytt. Det er i denne omgang derfor bare foretatt de endringer som er nødvendige som følge av Stortingets vedtak.

Utgiftstaket for husstander med inntekt under 2 G, jf forskriftens § 8-4 annet ledd, er også for 1998 satt til kr 50,- per måned.

Forskriften med endringer og merknader er tatt inn i dette rundskrivet. De veiledende retningslinjene for kommunenes adgang til å kreve vederlag for hjemmesykepleie og for praktisk bistand og opplæring i hjemmet er også tatt med i rundskrivet.

Endringen i forskriften trer i kraft fra 1. januar 1998.
Dette rundskrivet erstatter rundskriv I-2/95.
Etter fullmakt
Jo Flydal
Anders Haugland
Kontaktperson: Nina Grande 22 24 85 62

Vedlegg

Kapittel 8 Forskrift om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og for opphold i institusjon mv

(Gitt 4. desember 1992 med endringer av 10. desember 1993, 6. januar 1995 og 12. desember 1997, med hjemmel i § 11-2 i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m v og §§ 2-3 femte ledd og 6-9 i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene.)

I Vederlag utenfor institusjon

§ 8-1 Tjenester som det er adgang til å kreve vederlag for

Kommunen kan kreve vederlag for de tjenester etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a som det ikke er gjort unntak for i forskriftens § 8-2 nr 2.

Vederlag kan bare kreves av den som mottar tjenesten. Dersom det ytes tjenester i hjemmet på grunn av et mindreårig barns hjelpebehov, anses hjelpen ytt til foreldrene.

§ 8-2 Begrensninger i adgangen til å kreve vederlag

Det kan ikke kreves vederlag for:

1. hjemmesykepleie etter lov om helsetjenesten i kommunene § 1-3

2. praktisk bistand og opplæring etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a til personlig stell og egenomsorg. Med personlig stell og egenomsorg menes hjelp til å stå opp og legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, til å kle av og på seg, hjelp til å spise, nødvendig tilsyn og tilsvarende grunnleggende behov, og opplæring for å gjøre den enkelte så selvhjulpen som mulig i slike funksjoner

3. avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstab b. Med avlastningstiltak menes i denne forskrift tiltak som settes i verk til hjelp for den som har særlig tyngende omsorgsarbeid i tillegg til tjenester den omsorgstrengende er tildelt i samsvar med bestemmelsene i § 4-2 bokstavene a, c og d

4. støttekontakter som tildeles personer eller familier som nevnt i lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav c

5. omsorgslønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav e

§ 8-3 Kommunens adgang til å fastsette betalingssatser m v for de enkelte tjenester

Kommunen kan selv fastsette regler for betaling av vederlag og betalingssatser for de tjenester som er nevnt i § 8-1.

Vederlaget må likevel ikke overstige kommunens egne utgifter til angjeldende tjeneste (selvkost). Betales tjenestene etter en abonnementsordning kan vederlaget ikke overstige kommunens samlede selvkost for tjenestene til den enkelte i den måneden abonnementet omfatter.

Selvkost beregnes til en gjennomsnittlig timelønn for den tjenesten som utføres, tillagt sosiale utgifter samt administrasjonsutgifter som skal utgjøre 10 % av timelønnen og sosiale utgifter. Tidsforbruket rundes av til nærmeste halvtime.

Vederlaget kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger.

Det kan ikke kreves dekning i vedkommendes formue.

§ 8-4 Samlet inntektsgradert utgiftstak

Når kommunen bestemmer det maksimale vederlag en person skal betale pr år for tjenester som nevnt i § 8-1, skal betalingen beregnes på grunnlag av husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag. Siste tilgjengelige skatteligning pr 1. januar i det aktuelle året legges til grunn, med mindre inntekten er vesentlig endret. Til inntekten legges også hjelpestønad fra folketrygden til hjelp i huset, mens omsorgslønn som nevnt i § 8-2 nr 5 skal trekkes fra i inntektsgrunnlaget.

Dersom husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag er under 2G, skal samlet vederlag for tjenester som nevnt i § 8-1 ikke overstige et utgiftstak som fastsettes av Kongen pr kalenderår.

Til husstanden regnes bare ektefeller/samboere og i tillegg barn under 18 år, dersom hjelpen ytes på grunnlag av barnets omsorgs- og pleiebehov.

Hvis et av husstandens medlemmer betaler vederlag for langtidsopphold etter § 3 jf § 6 i forskriften av 26. april 1995 om vederlag for opphold i institusjon m v - eller mottar avkortede trygdeytelser på grunn av opphold utenfor hjemmet, regnes vedkommende ikke som medlem av husstanden etter bestemmelsen i annet ledd.

Departementet gir veiledende retningslinjer for beregning av vederlag for tjenester som nevnt i § 8-1.

For adgangen til å beregne vederlag for annen praktisk bistand enn den som er nevnt i § 8-1 gjelder § 8-3 annet til og med femte ledd tilsvarende.

§ 8-5 Klage

Vedtak om betaling etter denne forskrift kan påklages til Fylkesmannen. Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Når det gjelder prøving av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre et vedtak om betaling for tjenester som nevnt i § 8-1 når skjønnet er åpenbart urimelig.

II Vederlag for opphold i institusjon mv

§ 8-6 Vederlag for opphold i institusjon og bolig med heldøgns omsorgstjenester

Kommunen kan kreve vederlag for opphold i institusjon for rusmiddelmisbrukere og boliger med heldøgns omsorgstjenester som nevnt i lov om sosiale tjenester §§ 7-1, 7-5 og 7-10, jf § 4-2, når kommunen helt eller delvis dekker utgiftene til opphold i slike institusjoner eller boliger, eller har stillet garanti for oppholdet.

Ved beregning av vederlaget gjelder forskrift om vederlag for opphold i institusjon m v, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 26. april 1995.

Merknader til kapittel 8

I Vederlag utenfor institusjon

Til § 8-1 Tjenester som det er adgang til å kreve vederlag for

§ 8-1 sammenholdt med § 8-2 nr 2 innebærer at det vil være adgang til å kreve vederlag for noen av tjenestene etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a, mens andre er unntatt. Det er gitt en samlet framstilling av dette i merknadene til § 8-2 nedenfor.

Etter lov om sosiale tjenester er det bare den som mottar tjenesten som kan avkreves vederlag. Det kan bare kreves vederlag innenfor rammen av vedkommendes inntekter.

I § 8-1 annet ledd går det frem at det bare vil være tjenester som ytes i hjemmet på grunn av et mindreårig barns omsorgsbehov som foreldrene kan avkreves vederlag for. Tjenestene anses i disse tilfellene gitt til foreldrene.

De veiledende retningslinjer som gis i samsvar med § 8-4 fjerde ledd omfatter ikke vederlag for korttidsopphold. Fra 1. januar 1994 er vederlag for korttidsopphold uttømmende regulert i forskriften av 26. april 1995 om vederlag for opphold i institusjon m v. Satsene for disse vederlag fastsettes i samsvar med § 4 i nevnte forskrift og er bindende.

Til § 8-2 Begrensninger i adgangen til å kreve vederlag

Hjemmesykepleie

Hjemmesykepleie er en tjeneste etter lov om helsetjenesten i kommunene. Den er en del av sykepleietjenesten og skal være et tilbud til alle aldersgrupper.

Praktisk bistand og opplæring

Praktisk bistand etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a er en fellesbetegnelse for hjemmehjelp, husmorvikartjeneste og annen hjelpevirksomhet for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre personer som trenger hjelp til forskjellige praktiske gjøremål. Videre omfatter bestemmelsen hjelp til egenomsorg og personlig stell.

All hjelp til personlig stell og egenomsorg uavhengig av om den gis som hjemmesykepleie etter kommunehelsetjenesteloven eller praktisk bistand og opplæring etter sosialtjenesteloven unntas fra egenbetaling.

Begrepene personlig stell og egenomsorg er definert i forskriften. Oppregningen er ikke uttømmende. Se for øvrig merknadene til § 4-2 bokstav a i rundskriv I-1/93 s 107.

Tjenestene det kan kreves vederlag for er typiske hjemmehjelp- og husmorvikartjenester som f eks rengjøring, klesvask og matlaging og annet praktisk arbeid i forbindelse med husholdningen, herunder snømåking og vedhugging. Det omfatter også annen praktisk hjelp til brukeren som f eks hjelp til å gjøre nødvendig innkjøp, ærend til bank, postkontor eller andre offentlige kontorer og liknende daglige gjøremål.

Men forskriften omfatter f eks ikke annen utendørs vaktmestertjeneste så som f eks gressklipping eller utendørs vedlikehold av boligen. Heller ikke matombringing eller trygghetsalarm. Også for disse tjenestene gjelder imidlertid lovens regler om at egenbetalingen ikke må overskride kommunens selvkost og tjenestemottakeren må selv beholde tilstrekkelig av sin inntekt til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Se forskriftens § 8-3 og lovens § 11-2.

Med opplæring menes opplæring i dagliglivets gjøremål for å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen. Det følger av forskriften at det ikke kan kreves vederlag for opplæring i funksjoner som er knyttet til personlig stell og egenomsorg. For øvrig er det ikke gjort endringer i forskriften. Departementet er klar over at opplæringstiltak i funksjoner som det ikke kan kreves vederlag for i praksis lett vil blandes sammen med opplæring i funksjoner som det kan kreves vederlag for. Kommunene oppfordres til å være varsomme med å fastsette vederlag i slike situasjoner.

Enkelte brukere vil motta både tjenester det kan kreves vederlag for og tjenester som det ikke kan kreves vederlag for. I slike tilfeller forutsetter forskriften at det går klart fram av vedtaket hvilke tjenester det kan kreves vederlag for og hvilke som er vederlagsfrie.

Avlastning

Avlastning etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav b er en tjeneste til omsorgsytere med særlig tyngende omsorgsoppgaver, slik at disse kan få rimelig fritid og mulighet til å leve et tilnærmet normalt liv. Etter forskriftens § 8-2 nr 3 kan omsorgsyteren ikke avkreves vederlag for avlastning. Den som har søkt om helsetjenester eller sosiale tjenester til seg selv vil kunne avkreves vederlag for disse tjenestene etter de gjeldende regler, selv om tjenestene også fungerer som avlastning for den som ellers har den daglige omsorgen. Etter lovens § 4-3 og

§ 4-4 er det kommunen som, innen rimelige grenser, velger hjelpetiltak etter å ha samrådd seg med klienten. Kommunen kan således tilby den hjelpetrengende korttidsopphold i bolig med heldøgns omsorgstjenester, som vedkommende må betale vanlig vederlag for, før det ytes avlastning til omsorgsyteren. Avlastning er en ytelse som ofte vil komme i tillegg til de tjenester som kan gis til den omsorgstrengende etter lovens § 4-3. Når det søkes om avlastning vil både omsorgsyteren og den omsorgstrengende være parter i saken. Tjenestetilbudet skal derfor utformes i samarbeid med begge parter, jf lovens § 8-4.

Også foreldre som har omsorgsplikt for et hjelpetrengende barn har rett til avlastning når omsorgsarbeidet blir for tyngende. Slik avlastning kan f eks være et opphold for barnet i en avlastningsbolig eller et ferieopphold med ledsager på hytte.

Omsorgsytere skal som nevnt ikke betale vederlag for avlastningstiltak. Dette gjelder ikke bare for frivillige omsorgsytere som hverken har omsorgs- eller forsørgelsesplikt, men også for foreldre. Likeledes for ektefeller som har forsørgelsesplikt, men ikke generell omsorgsplikt.

Støttekontakt

Støttekontakt etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav c er særlig en tjeneste som skal avhjelpe den enkelte til en meningsfull fritid. Støttekontakten kan også gi råd i dagliglivets gjøremål, f eks i forbindelse med små innkjøp og fornuftig bruk av penger, men forutsettes ikke å ha mere omfattende opplæringsoppgaver. Tyngdepunktet i støttekontaktens oppgaver ligger i kontakt og støtte etter brukerens ønsker.

Omsorgslønn

Omsorgslønn er en tjeneste til omsorgsytere. Det sier seg selv at den som mottar omsorgslønn ikke skal betale vederlag for lønnen.

Også foreldre til særlig omsorgstrengende mindreårige barn kan ha rett til omsorgslønn. Likeledes kan en ektefelle ha rett til omsorgslønn selv om vedkommende har forsørgelsesplikt overfor den andre ektefellen.

Ved fastsettelse av omsorgslønnen skal det ikke tas hensyn til partenes økonomiske forhold, bortsett fra at det kan tas hensyn til hjelpestønad til tilsyn og pleie som er beregnet å skulle gå til dekning av utgifter til privat hjelp. Hjelpestønad skal anvendes først. Kommunen kan kreve at den omsorgstrengende søker om hjelpestønad før den behandler søknad om omsorgslønn. Både omsorgsyteren og den omsorgstrengende vil være parter i sak om omsorgslønn.

Utbetalt omsorgslønn skal ikke regnes med i det inntekstgrunnlaget som følger av bestemmelsene i § 8-4. Omsorgslønn må således trekkes fra i den skattbare nettoinntekten.

Til § 8-3 Kommunens adgang til å fastsette betalingssatser mv for de enkelte tjenester

Kommunen kan selv fastsette regler for betaling av vederlag for de tjenester som er nevnt i § 8-1 med de begrensninger som følger av lov og forskrifter. Mange kommuner ønsker å innkreve vederlag etter en abonnementsordning. Lov om sosiale tjenester er ikke til hinder for dette, men det er fastsatt visse begrensinger i lovens § 11-2 som også er tatt inn i forskriftens § 8-3.

For tjenester som er ytt i tiden før brukeren er gjort kjent med kommunens rett til å kreve vederlag, kan det ikke kreves betaling. Dersom det nøyaktige beløpet vedkommende skal betale ikke kan oppgis samtidig med at tjenesten tilstås, må det i det minste gis en orientering om hvilke regler og retningslinjer som gjelder for kommunens beregning av vederlaget. Betalingsvedtaket må fattes så snart kommunen har de nødvendige opplysninger om skattbare inntekter og eventuelt utgifter.

Vederlag for korttidsopphold i institusjon m v er begrenset til satser som fastsettes av Kongen i samsvar med § 4 i forskriften av 26. april 1995. Disse satsene er bindende.

Til § 8-3 annet og tredje ledd

Vederlaget må ikke overstige kommunens egne utgifter til tjenesten (selvkost). Dette framgår av lov om sosiale tjenester § 11-2. Bestemmelsen er til hinder for at f eks personer som får hjelp etter en abonnementsordning betaler mer enn kommunens selvkost for de tjenestene de faktisk får i løpet av måneden. Innkreves vederlag etter en abonnementsordning må det fastsettes en nedre grense for tjenesteomfanget pr måned før abonnementsprisen kommer til anvendelse. Dersom det ytes tjenester med færre timer/besøk pr måned må egenbetalingen reduseres.

Gjennomsnittlig timelønn finnes ved å justere for hvor mange som lønnes på de ulike lønnstrinn.

Sosiale utgifter omfatter arbeidsgiveravgift, feriepenger og kommunens pensjonsandel. Feriepenger utgjør 10,2 %. Arbeidsgiveravgiften og pensjonsandelen utgjør ikke samme prosent i hele landet.

Det skal for øvrig i vedtaket om tildeling av praktisk bistand og opplæring fremgå hvilket omfang hjelpen forutsettes å ha. Disse vedtakene er enkeltvedtak som skal kunne påklages. Forutsetningen er at klienten kan gjøre seg opp en mening om vedkommende finner hjelpen tilfredsstillende.

Til § 8-3 fjerde ledd

Sosialtjenesteloven § 11-2 sier uttrykkelig av vederlaget ikke må settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig av sin inntekt til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Uansett om det kan kreves høyere betaling etter kommunens regler, settes det her en grense i lovbestemmelsen. Bestemmelsen vil være av betydning dersom vedkommende har rimelig bra inntekt ifølge likningen, men store nødvendige utgifter f eks i forbindelse med funksjonshemming, sykdom eller av andre grunner.

Til § 8-4 Samlet inntektsgradert utgiftstak

Denne bestemmelsen har i tillegg til regler om utgiftstak regler om hvordan inntektsgrunnlaget skal fastsettes.

Med “husstandens nettoinntekt” menes den samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag for ektefeller/samboere og eventuelt barn under 18 år. vanligvis kan man legge til grunn den inntekt som framgår av siste tilgjengelige skattelikning pr 1 januar i det aktuelle år. Den reelle inntekt må imidlertid legges til grunn hvis inntekten er vesentlig endret. Til den skattbare nettoinntekten legges også hjelpestønad fra folketrygden til hjelp i huset. Hjelpestønad til tilsyn og pleie fra folketrygden ytes bare til dekning av utgifter til privat omsorg. Denne form for hjelpestønad kan derfor ikke legges til nettoinntekten når det fastsettes vederlag som nevnt i § 8-1. Det kan for øvrig kreves at tjenestemottakeren dokumenterer inntektsforholdene.

For husstander med inntekt under 2 G er det innført en grense for hvor mye kommunen kan ta i egenbetaling. Utgiftsgrensen skal bestemmes av Kongen for hvert kalenderår. Bestemmelsen gjelder bare for hjemmetjenester, ikke for korttidsopphold i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester. For 1998 er utgiftstaket satt til 50 kroner i måneden. Bestemmelsene i § 8-4 om hvordan inntekstgrunnlaget skal fastsettes gjelder også for husstander med inntekt over 2 G. Når kommunen fastsetter sine satser må disse reglene legges til grunn.

Med samboere menes personer som lever sammen i ekteskapsliknende forhold.

Omsorgslønn skal ikke tas med ved beregning av nettoinntekten.

Ifølge § 8-4 første ledd i denne forskriften er vederlagsberegningen basert på husstandens samlede inntekt. Man må imidlertid være oppmerksom på at det bare er den som mottar tjenesten som kan avkreves vederlag, jf forskriftens § 8-1 og merknaden til denne paragraf.

Barns inntekter kan ikke tas med i beregningsgrunnlaget dersom hjelpen ikke er ytt på grunn av barnets eget hjelpebehov. Barn vil aldri ha forsørgelsesplikt overfor sine foreldre. Det framgår for øvrig av bestemmelsen at skattefri inntekt, bortsett fra hjelpestønad til hjelp i huset, ikke kan tas med i beregningsgrunnlaget. Personer som ikke leverer selvangivelse kan også få utstedt likningsattest til bruk for vederlagsberegningen.

Husstandsmedlemmer som betaler for opphold i institusjon m v etter reglene for langtidsopphold i forskriften av 26. april 1995 regnes ikke som medlemmer av husstanden og deres inntekt tas ikke med ved beregningen av vederlaget. Det samme gjelder for personer som mottar avkortede trygdeytelser av ulike grunner.

Utenlandske pensjoner regnes ikke som skattefri inntekt selv om de ikke skal beskattes i Norge på grunnlag av avtale med annen stat.

Til § 8-5 Klage

Det er viktig at brukeren gjøres uttrykkelig oppmerksom på adgangen til å klage over vederlagsfastsettelsen og fremgangsmåten ved klage. Om nødvendig må sosialtjenesten være behjelpelig med å skrive ned en muntlig klage og sørge for at den kommer til rette vedkommende.

Fylkesmannens omgjøringsadgang er begrenset i samsvar med regelen i lov om sosiale tjenester § 8-7.

Vurderingen av hvilke tjenester det kan kreves vederlag for er et lovtolkingsspørsmål som Fylkesmannen kan prøve alle sider av. Fylkesmannen kan altså fullt ut prøve om en tjeneste skal regnes som “personlig stell og egenomsorg” eller ikke. Videre kan Fylkesmannen også prøve om en tjeneste er hjemmesykepleie etter å ha forelagt saken for fylkeslegen.

II Vederlag for opphold i institusjon mv

Til § 8-6 Vederlag for opphold i institusjon og bolig med heldøgns omsorgstjenester

Den som skal betale vederlag for opphold i institusjon for rusmiddelmisbrukere har krav på å beholde lommepenger. Dette kan tale for at kommunen bør vurdere å sikre klienter uten egne midler som søkes inn på institusjon lommepenger under oppholdet. Vedtak om dette treffes samtidig som innleggelsesvedtaket.

Det er ikke anledning til å kreve vederlag av en person som er inntatt i institusjon for rusmiddelmisbrukere etter lovens § 6-2 for den perioden vedkommende oppholder seg i institusjonen uten eget samtykke.

Det følger av krigspensjoneringslovene at krigspensjonister ved beregning av egenbetaling har krav på å få beholde 37% av krigspensjonen.

Veiledende retningslinjer for adgangen til å kreve vederlag for hjemmesykepleie og for praktisk hjelp og opplæring i hjemmet

Gitt i samsvar med § 8-4 femte ledd i forskrift av 4. desember 1992 til lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m v.

Retningslinjene gjelder for kommunenes rett til å kreve vederlag for sosiale tjenester og hjemmesykepleie som nevnt i kapittel 8 i forskrift til lov om sosiale tjenester av 4. desember 1992 med endringer av 10. desember 1993, 6. januar 1995 og 12. desember 1997.

1. Retningslinjenes formål

Å gjøre det mulig for kommunene å tilpasse egenbetalingsordningen til de lokale forhold i kommunen og å sikre kvaliteten og nivået på tjenestetilbudet.

Å sørge for at personer som trenger hjemmesykepleie eller praktisk hjelp og/eller opplæring i hjemmet ikke får urimelig høye utgifter til kommunale tjenester i forhold til deres økonomiske situasjon.

Å sørge for at det særlig tas hensyn til brukere som har et omfattende behov for sosiale tjenester og/eller for helsetjenester.

2. Fastsettelse av vederlagets størrelse

Det inntektsgrunnlag som kommunens betalingsvedtak skal baseres på fremgår av forskriftens § 8-4.

Ved fastsettelse av vederlagets størrelse etter kommunens satser, skal det tas hensyn til vedkommendes faktiske inntekter, som nevnt i forskriftens § 8-4, og faste utgifter samt spesielle utgifter i forbindelse med funksjonshemming og alderssvekkelse.

Som det fremgår av § 11-2 i loven om sosiale tjenester skal alle ha nok igjen av sin inntekt til å dekke eget behov og eventuelt forsørgeransvar. Det er forutsetningen at brukeren skal ha en forsvarlig levestandard. Dette vil si at brukeren må ha mulighet til å kunne dekke vanlige utgifter vedkommende har også utover det helt nødvendige. Tjenestemottakeren skal kunne ha utgifter som folk flest og ikke få økonomiske problemer fordi vedkommende trenger hjemmebaserte tjenester.

Det må tas spesielle hensyn til funksjonshemmede som ikke har hatt mulighet til å skaffe seg gjeldfri bolig, innbo eller andre formuesgoder gjennom et yrkesaktivt liv. Det må tas hensyn til at disse skal kunne ha en meningsfylt tilværelse mest mulig lik sine jevnaldrende.

3. Klage

Vi viser til forskriftens § 8-5 om adgangen til å klage til Fylkesmannen over vederlagsfastsettelsen. Brukerne må gjøres uttrykkelig oppmerksomme på denne klageadgangen. Jf også departementets rundskriv med veileder for saksbehandlingen av sosiale tjenester, bestillingsnr. I-0719B

Lagt inn 1. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen