Pressemelding fra Kartleggingsutvalget for barnehjem 1945-80
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik II
Utgiver: Barne- og familiedepartementet
Pressemelding | Dato: 01.11.2004 | Sist oppdatert: 24.10.2006
I dag har Statsråd Laila Dåvøy mottat rapporten fra Befring-utvalget som er en nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945 – 1980. (01.11.04)
Kartleggingsutvalget for barnehjem mm.1945 - 1980
Pressemelding
Oslo, 01.11.2004
Kartleggingsutvalgets rapport presentert i dag:
Omsorgssvikt og overgrep rammet mange institusjonsbarn
Omsorgssvikt og ulike overgrep rammet et betydelig antall barn som var plassert av barnevernet i barnehjem, spesialskoler og andre institusjoner i perioden 1945 – 1980. Årsakene til at dette kunne skje er sammensatte, men datidens syn på barnevernsbarn og et sviktende tilsyn er vesentlige faktorer. Det er nødvendig å ta et oppgjør med fortidens holdninger og handlinger, fastslår utvalget som har kartlagt overgrep mot barn plassert i barnehjem og andre institusjoner - og mulige årsaker til dette.
Utvalget har avdekket at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter har funnet sted i barnehjem og skolehjem/spesialskoler i hele den aktuelle perioden. Omsorgssvikten besto som regel i generell mangel på ivaretakelse av barnas behov for mat og klær, for stimulering, helsetilsyn, trygghet og nærhet, heter det i rapporten.
– Det er store forskjeller mellom institusjonene, men ved mange av dem var fysiske overgrep en del av hverdagen. En del av de metoder som ble anvendt må betegnes som svært graverende. Samtidig var plassering i barnehjem utvilsomt redningen for mange barn. Mange barnehjem fungerte som gode erstatningshjem, med oppofrende ansatte som anstrengte seg langt ut over det som kunne forventes, understreker professor Edvard Befring, som har ledet utvalget.
Seksuelle overgrep
Materialet levner heller ingen tvil om at mange ble
utsatt for seksuelle overgrep. I rapporten vises det til at ved fem
av elleve undersøkte barnehjem i Bergensrapporten, ble det
konstatert tilfeller av seksuelle overgrep. I selvbiografiske data
fra tidligere barnehjemsbarn opplyser en tredjedel at de ble utsatt
for seksuelle overgrep fra en ansatt eller andre barn. I skolehjem
og spesialskoler var det dessuten flere som ble utsatt for overgrep
fra andre elever. – På bakgrunn av hukommelsesforskning er det
ingen grunn til å tvile på troverdigheten i disse selvopplevde
historiene, påpeker Befring.
Sviktende tilsyn
Både Staten, fylkesmannen og kommunene hadde
tilsynsansvar, uten at dette fungerte godt nok til å avdekke og
avverge omsorgssvikt og overgrep. Kommunalt barnevern
skulle oppnevne tilsynsfører for hvert barnehjem, og det skulle lages skriftlig rapport etter hvert tilsynsbesøk. Dette ble ikke fulgt opp. Fylkesmannens tilsynspersoner fikk dårlige arbeidsbetingelser, og det var ingen formell garanti for uavhengighet i forholdet mellom tilsynet og lederne på institusjonene. For spesialskolene viste det seg vanskelig å etablere et tilsyn som kunne forhindre at det utviklet seg en uforsvarlig kultur ved de enkelte institusjonene. En generell svakhet ved tilsynet var at det ikke ga noen garanti
for direkte kontakt mellom de som skulle føre tilsyn og det enkelte barn på de ulike institusjonene, skriver utvalget.
Sammensatt årsaksbilde
Utvalget konstaterer at det var flere årsaker til at
uforsvarlige kulturer kunne utvikles ved mange av institusjonene.
Blant disse er datidens syn på bruk av fysisk straff. Forbudet fra
1936 mot slike metoder i folkeskolen gjaldt ikke for skolehjem og
spesialskoler. På barnehjemmene ble korporlig straff ofte sett på
som et naturlig ledd i oppdragelsen, der barnehjemmet trådte inn i
foreldrenes oppdragerrolle.
Mangelen på nok personale og personale med riktig kompetanse, mangelfullt utstyr, trange økonomiske rammer, sammensetningen av barn og unge, overbelegg og et utilstrekkelig tilsyn står fram som vesentlige årsaker til at overgrep kunne skje.
-I stor grad neglisjerte ansvarlige myndigheter institusjonene, både ved sviktende tilsyn og manglende oppfølging og tilførsel av ressurser. Det ga grobunn for en ukultur der omsorgssvikt og fysiske overgrep kunne skje i det skjulte, påpeker utvalget.
Oppreisning
Kartleggingsutvalget peker på samfunnets generelle
velferdsordninger og Stortingets billighetserstatning som de
viktigste former for oppreising til dem som var ofre for
omsorgssvikt og overgrep ved barnehjem og skolehjem/spesialskoler.
Utvalget anbefaler også at det foretas en tilpasning av
billighetserstatningsordningen i forhold til denne gruppen. Av
hensyn til de det gjelder, mener utvalget at kravene til bevis for
alvorlige fysiske og seksuelle overgrep må kunne senkes, og at
egenerklæringer må kunne tillegges stor vekt.
FAKTATALL - Perioden 1945 – 1980
Barn årlig i
barnehjem:
1 500 – 1 900 (til enhver tid i perioden)
Antall barnehjem før 1960: Tilstrekkelige opplysninger foreligger ikke
Antall barnehjem etter 1960: Varierende fra 134 til 157 fram til 1970
Synkende til 89 i 1975 og 60 i 1980
Barn årlig i skolehjem/spesialskoler: ca. 400 (barn/unge med tilpasningsvansker)
Antall skolehjem/spesialskoler: Varierende fra 8 til 14
Utvalget har bygget på materiale særlig fra Riksarkivet og Sosialdepartementets arkiv, på selvbiografiske data fra tidligere barnehjemsbarn og spesialskoleelever, og på norsk og utenlandsk forskning.
----------
Kontaktperson:
Edvard Befring, professor/utvalgets leder:
Tlf. 22 14 25 47 / 91 63 48 90