Kronikk av fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen

Dyphavsfjell, dyphavskoraller og liknende sårbare områder på det åpne hav - dvs utenfor de økonomiske sonene, står i fare for å ødelegges for alltid og trenger beskyttelse. Den mest umiddelbare trusselen er habitatsødeleggelse pga bunntråling eller annen redskap som blir dratt langs bunnen, samt generelt overfiske av dyphavsarter. Bunntråling på dyphavsfjell og koraller ødelegger bunnen, og etterlater en undervannsørken der det før var et rikt liv. For øvrig kan også mineralutvinning olje – og gass virksomhet og legging av rør medføre skade.

I norsk farvann har fiskerimyndighetene sørget for at det er ulovlig å skade korallrev med vitende vilje, og det skal vises særlig aktsomhet ved fiske i nærheten av korallrev. I tillegg har fiskerimyndighetene også vernet flere særlig verdifulle områder; Sularyggen, Iverrygen, Røstrevet, Tisler og Fjellknausene. Norge var for øvrig et av de første landene i verden som vernet kaldtvannskoraller på denne måten.

For det åpne hav- dvs for havområdene utenfor nasjonalstatenes økonomiske soner, finnes det ingen slik beskyttelse, og verdifulle områder og ressurser er i ferd med å gå tapt, både i vårt ”nærområde” Nordøstatlanteren og i havområder rundt i hele verden.

Dette er et problem jeg tar tak i gjennom mitt og fiskeriforvaltningens internasjonale arbeid.

Situasjonen

Disse områdene er opphav til et stort omfang av liv, og er gjemmested og matfat for en rekke arter, også de arter som fiskes kommersielt. De biologiske karakteristika for dyphavsarter har store variasjoner, men mange har langt livsløp og lav reproduksjonsrate, og er derfor mer sårbare for beskatning enn andre arter. I tillegg er sannsynligvis mange av artene som lever rundt dyphavsfjell og korallrev endemiske, dvs de finnes bare på dette ene stedet. M.a.o., dersom slike ressurser forsvinner, så er de tapt for alltid. Situasjonen kan sammenlignes med den en har for de tropiske skogene – nedhuggingen fører til at mange arter forsvinner før man i det hele tatt rekker å kartlegge dem.

Overkapasitet i fiskeflåten og full utnyttelse av ressursene innenfor de økonomiske sonene, kombinert med en teknologisk utvikling som gjør at dyphavsressurser lettere lar seg høste, har globalt sett ført til økt fiske på det åpne hav og økt beskatning av dyphavsfisk. Det fiskes nå ned til 2000 m. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) anslår at de fleste av dyphavsressursene i Nordøstatlanteren p.t. er overfisket. Situasjonen er også alvorlig i fjerne havområder som Stillehavet og det Indiske hav . I enkelte områder har situasjonen vært preget av sterkt fisketrykk rundt et dyphavsfjell til dette er blitt nedfisket og bunnen ødelagt, og så flytter fisket til et nyoppdaget fjell.

Globalt sett er den økonomiske verdien fra bunntrålfiske på dyphavsfjell og korallrev relativt liten. Det er rundt 13 land som driver denne type fiske. I Atlanterhavet har fiskeriene på dyphavsfjell først og fremst vært rettet mot alfonsino, skoleest og orange roughy.

Tiltak

om fiske på det åpne hav oss muligheten til å håndtere fiskeriaktivitet på det åpne hav. Med andre ord er det legale verktøyet vi trenger i stor grad på plass, men det må utnyttes bedre. Problemet er i første rekke manglende politisk oppmerksomhet og vilje på internasjonalt nivå .

Det praktiske internasjonale fiskerisamarbeidet om fiske på det åpne hav foregår gjennom de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene. Det er til sammen 17 av disse rundt om i verden. I vårt “nærområde” er den Nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) den mest sentrale. Gjennom denne organisasjonen vil jeg arbeide for at bunntråling på sårbare områder forbys og at vi får på plass et forsvarlig forvaltningsregime for dyphavsfiske. I tillegg vil jeg arbeide for at også de andre regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene innfører denne type tiltak.

FNs Generalforsamling har en sentral rolle også i utformingen av global havpolitikk. Jeg vil arbeide for å få til et midlertidig forbud, et såkalt moratorium, mot bunntrål på sårbare områder på det åpne hav gjennom en FN-resolusjon.

Vi har nå en enestående sjanse til å bevare de unike ressursene knyttet til dyphavsfjell for kommende generasjoner. Dette er fiskerimyndighetenes ansvar, og vi vil arbeide for beskyttelse av beskyttelse av dyphavsfjell og andre sårbare områder på det åpne hav både i de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene og under FN.