Verdier fra havet - Norges framtid

Fiskeri- og havbruksnæringen har stor betydning for Norge, som en av landets største eksportnæringer, med en samlet eksportverdi på rundt 30,6 milliarder kroner i 2001. Eksportverdien fra fisket var om lag 19,5 milliarder, altså ca. 2/3 av samlet eksportverdi.

De siste 25 årene har det skjedd en utvikling fra tilnærmet fritt fiske til en gjennomregulert næring med kvoter og restriksjoner på hvem som kan delta i fisket. Den teknologiske revolusjonen har skapt en så effektiv fiskeflåte at strenge reguleringer er nødvendige for å hindre overfiske og nedfisking av ressursene.

Fiskebestandene vandrer på tvers av økonomiske soner. Noen bestander har utbredelse inn i internasjonale områder. Derfor er det ofte flere land som fisker på samme bestand. Mellom 80-90% av fiskebestandene som finnes i norske fiskerijurisdiksjonsområder deler vi med andre land.

Dette er hovedårsaken til at Norge har fiskeriavtaler med EU, Russland, Færøyene, Island, Grønland og Polen og er medlem av regionale forvaltningsorganisasjoner. Det føres årlige forhandlinger om kvoter for de ulike fiskeartene. Avtalene fastsetter og regulerer også hvor mye av de gitte kvotene det enkelte land kan fiske i de andre involverte lands soner.

Norges andel av totalkvotene fordeles på våre ulike fartøygrupper, og ned på fartøynivå. Brosjyren gir en kort innføring i prosessen fra havforskerne kommer med sine bestandsvurderinger, prognoser og forvaltningsråd til det tas politiske beslutninger og totalkvotene fordeles på fartøygruppene.

Norges økonomiske sone

En kyststats økonomiske sone er en særlig havsone. Den utgjør ikke en del av territoriet som er underkastet statens suverenitet, men staten har suverene rettigheter over naturressursene både i og på havbunnen og i havområdene over. Dette innebærer at kyststaten har eksklusiv rett til å undersøke, utnytte, bevare og forvalte f.eks. olje, gass og fiskeressursene.

Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og vernesonen ved Svalbard utgjør til sammen 6 ganger Norges landareal.

Bestandsberegning av fisk

For de fleste bestander av interesse for Norge gjøres disse beregningene i fellesskap av forskere fra flere land i arbeidsgrupper innenfor ICES.

ICES - International Council for the
Exploration of the Sea

ACFM (Advisory Committee on Fisheries Management) er rådgivende komite for fiskeriforvaltning under ICES. ACFM henter inn vitenskapelig bakgrunnsmateriale fra medlemslandene og gir årlige råd om bærekraftig fangstmengde for de viktigste fiskeslag i det nordøstlige Atlanterhavet.

Med utgangspunkt i denne rådgivningen drøfter og fastsetter Norge, sammen med de aktuelle partene størrelsen på de årlige totalkvotene og fastsetter en TAC (Total Allowable Catch).

Her kan du lese mer om ICES http://www.ices.dk

I Norge er det Havforskningsinstituttet som har ansvaret for forskning og bestandsvurdering. Mer om havforskning, ressursovervåkning og rådgivning finner du på Havforskningsinstituttets internettsider: http://www.imr.no/

Hvordan teller vi fisken i havet?

Når havforskerne skal bestemme hvor stor bestanden er, trenger de informasjon om både art, alder, antall og vekt. Forskningsfartøy foretar telletokt med ekkolodd som kontinuerlig sender sine lydsignaler ned i havet.

Når signalene treffer fisk, kastes lyden tilbake. Styrken og varigheten av dette ekkoet gir informasjon om størrelsen på fisken og tettheten av en stim. For å sjekke hva slags fisk det er, setter forskerne med jevne mellomrom trålen i havet, og fanger noe av den fisken de registrerte med ekkoloddet. Fangsten blir sortert etter art, og fisken blir aldersbestemt veid og målt. På grunnlag av denne informasjonen, samt fangststatistikk, beregner forskerne tilstanden i de ulike bestander, og gir så en anbefaling om kvotestørrelse (TAC).

Hva påvirker svingninger i bestandene?

Svingninger i en fiskebestand skyldes flere faktorer. I tillegg til fangst spiller naturlige svingninger en viktig rolle. De kan være knyttet til variasjoner i naturgitte forhold som temperatur, strøm, vind- og lysforhold og andre klimatiske faktorer.

For eksempel varierer mengden av varmt atlanterhavsvann som strømmer inn i Barentshavet over tid. I et år med stor innstrømming, produseres det mye plankton og dermed nok næring for store årsklasser av forskjellige fiskeslag. I andre perioder er innstrømmingen lavere, og da blir havet kaldere. Dermed forsinkes utviklingen av dyreplanktonet, slik at det ikke blir nok mat til fiskeyngelen om våren og forsommeren. Yngelen dør da i stort omfang av matmangel, og resultatet blir tilsvarende små årsklasser.

Internasjonale forhandlinger

I tråd med allerede etablerte rammeavtaler fører norske myndigheter hvert år forhandlinger med andre land. De viktigste bilaterale forhandlingene fører vi med Russland, EU, Færøyene og Grønland.

De viktigste fiskebestandene i Barentshavet har et utbredelsesområde som dekker norsk og russisk sone og fiskevernsonen rundt Svalbard. De viktigste fellesbestandene er norsk arktisk torsk, norsk arktisk hyse og lodde.

Det bilaterale samarbeidet på fiskerisektoren begynte allerede på femtitallet innen havforskning. Fiskerisamarbeidet er basert på et bredt avtaleverk, og samarbeidet er formalisert gjennom avtalen av 11. april 1975 .

Under avtalen ble Den blandete norsk-russisk fiskerikommisjon opprettet. På det årlige kommisjonsmøtet fastsetter partene totalkvoter for og fordeler kvotene mellom Norge, Russland og tredjeland. Avtalen omfatter også gjensidig fiskeadgang i hverandres soner og bytter kvoter både innenfor fellesbestander og nasjonale bestander. Totalkvotene som Norge og Russland fastsetter i fiskerikommisjon er basert på anbefalinger om beskatningsnivå utarbeidet av Det internasjonale Råd for Havforskning (ICES), hvor både norske og russiske forskere er representert.

Fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU er basert på en bilateral fiskeriavtale mellom Norge og EU. På grunnlag av denne bilaterale avtalen, har Norge og EU fra 1978 og frem til i dag inngått årlige kvoteavtaler om Norges og EUs fiske på fellesbestandene i Nordsjøen, norsk fiske vest av De britiske øyer og ved Grønland, samt EUs fiske i norsk økonomisk sone i Barentshavet. Kvoteavtalen skal være balansert.

I 1979 inngikk Norge og Færøyene en rammeavtale om gjensidige fiskerettigheter. Avtalen er gjensidig balansert og regulerer byttet av kvoter på eksklusive bestander. I medhold av avtalen inngår Norge og Færøyene hvert år en kvoteavtale om utveksling av fiskekvoter i hverandres økonomiske soner.

Avtalen om gjensidig fiskerisamarbeid mellom Norge og Grønland ble inngått i september 1991 etter at grønlandske fartøy hadde drevet et uregulert fiske av norsk arktisk torsk i internasjonalt område av Barentshavet og i fiskevernsonen ved Svalbard. Etter avtalen har fartøy fra Norge og Grønland anledning til å drive et gjensidig fiske i partenes økonomiske soner. Omfanget av fisket og nærmere vilkår skal fastsettes i de årlige kvoteavtalene. Kvotebyttet skal være tilnærmet balansert.

Etter sammenbruddet i bestanden av norsk vårgytende sild i siste halvdel av 1960-årene og frem til midten av 1990-årene oppholdt den fiskbare delen av bestanden seg utelukkende i de nære norske kystfarvann, mens hovedoppvekstområdet for ungsild var i Barentshavet i russisk økonomisk sone. For å sikre gjenoppbyggingen av bestanden, fastsatte Norge i hele denne perioden meget strenge reguleringstiltak. Russland ga et vesentlig bidrag til gjenoppbyggingen gjennom forbud mot å fiske ungsild i russisk sone. De forvaltningstiltakene som ble iverksatt muliggjorde en betydelig bestandsøkning. På denne bakgrunn tok Norge i 1995 initiativ til å innlede forhandlinger mellom de berørte kyststater (Norge, Russland, Island og Færøyene) med sikte på å etablere et internasjonalt forvaltningsregime for sildebestanden.

Norge, Russland, Island, Færøyene og EU inngår nå årlig avtaler for reguleringen av fisket etter norsk vårgytende sild.

Loddebestanden ved Island, Grønland og Jan Mayen er en fellesbestand mellom Norge, Island og Grønland.

En trepartsavtale om lodda ble undertegnet første gang i 1989, etter 6 ^2 års forhandlinger, av kyststatene Island, Grønland og Norge. Tidligere ble lodda delt mellom Norge og Island. Etter 1989 har reguleringen av lodda vært gjenstand for forhandlinger mellom Island, Norge og Grønland, og selve trepartsavtalen har vært reforhandlet tre ganger, i 1992, 1994 og 1998. Någjeldende trepartsavtale som ble undertegnet i 1998 og som opprinnelig gjaldt til og med 2001, er forlenget ytterligere og gjelder til 2005.

Forvaltningen av makrell i Nordøstatlanteren, herunder fastsettelse av TAC, ble frem til 1999 forestått av Norge og EU. I praksis fastsatte Norge og EU en "referanse-TAC", som i tillegg til kvoter til Norge og EU, også omfattet en fast avsetning til Færøyene.

Fisket i internasjonalt farvann, som har vært oppe i til dels betydelige kvanta, har imidlertid ikke vært regulert. Ekspansjonen i det uregulerte makrellfisket i internasjonalt farvann har gitt de tre berørte kyststatene, EU, Færøyene og Norge, grunn til bekymring. På det ekstraordinære årsmøtet i Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) 8.-9. februar 1999, fremmet de derfor et felles forslag om regulering av makrellfisket i internasjonalt farvann. Forslaget ble vedtatt mot Russlands og Islands stemmer.

Fremleggelsen av det felles kyststatsforslaget innebar anerkjennelse fra Norges og EUs side av Færøyene som kyststat. Dette dannet utgangspunkt for en ny forhandlingssituasjon der de tre berørte parter innledet drøftelser om etablering av et nytt forvaltningsregime for makrell. Drøftelsene, som startet i mars 1999, ble sluttført 19. november 1999 da de tre partene undertegnet en avtale om forvaltningen av makrell i Nordøst-Atlanteren i 2000.

Avtale mellom Norge, Island og Den russiske føderasjon om visse samarbeidsforhold på fiskeriområdet (Smutthullavtalen) med tilhørende protokoll mellom Norge og Island ble inngått mellom partene 15. mai 1999. Bakgrunnen for avtaleinngåelsen var behovet for å regulere det islandske fisket i det såkalte Smutthullet i Barentshavet.

Protokollen innebærer et kvotebytteelement som gir Island adgang til å fiske et visst kvantum torsk i Barentshavet, mens Norge kan fiske lodde og bunnfisk i islandsk sone. Avtalens første periode utløper 31. desember 2002. Ettersom ingen av partene har funnet grunn til å fremsette anmodning om revisjon av avtalen, vil Smutthullavtalen ved årsskiftet automatisk forlenges for en ny periode på fire år.

Nasjonale reguleringer

Bestemmelser om adgangen til å delta i fisket fastsettes dels gjennom konsesjonsordninger og dels gjennom årlige deltakerbestemmelser. Sistnevnte kan enten være i form av egne deltakerforskrifter eller som en del av innholdet i reguleringsforskriftene.

Virkeområdet for noen av forskriftene er nord for 62°N og noen sør for 62°N. For fisket etter torsk og hyse utarbeides det forskrifter særskilt for konvensjonelle redskap og særskilt for trål.

De enkelte reguleringsforskrifter gir bestemmelser om fordeling av kvoter på ulike fartøygrupper, fordeling av kvoter på fartøynivå, periodisering av fisket, bifangstbestemmelser, eventuelle utskiftings- og dispensasjonsadganger, osv.

De årlige nasjonale reguleringsforskriftene gjelder for ett år av gangen, men kan endres i løpet av året avhengig av utviklingen i fisket.

Strukturelle endringer i reguleringen av et fiske søkes foretatt i forarbeidet til kommende års regulering, mens justeringer som endring av maksimalkvoter, bifangstbestemmelser, refordelinger mellom grupper osv. foretas gjennom året.

Retten til å delta i fiske og fangst

Produktiviteten i alle bransjer har økt kraftig i etterkrigstiden, og i en næring som baseres på høsting av en begrenset fornybar ressurs blir effektiviseringen svært synlig. Konsekvensen blir at det skal færre fiskere og færre fartøyer til for å ta den samme mengden fisk.

I 1950 hadde vi over 98 000 fiskere og 33 500 fiskefartøy. I 1990 var antallet redusert til 27 500 fiskere og 17 400 fiskefartøy - et resultat av den generelle samfunnsutviklingen i Norge og av et stadig økende fiskepress. I denne perioden var det ingen deltakerbegrensninger i kystflåtens fiske.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Den teknologiske utviklingen effektiviserte også fiskerinæringen. Dette endret levesett og arbeidsvalg langs kysten. I 2001 hadde vi 18 967 fiskere og 11 940 fiskefartøy i Norge. Av disse er det 8 052 fartøyer som var registrert med fangstinntekt i 2001.

Deltakerloven

Deltakerloven regulerer adgangen til å ha fiske som levevei. Det kreves tillatelse for alle fartøy som nyttes til yrkesmessig fiske eller fangst. En ønsker å sikre at det kun er personer med aktivitet i fiske som får adgang til å eie fiskefartøy.

Hovedvilkårene i deltakerloven er at en må være aktiv fisker og norsk statsborger eller likestilt for å kunne eie et norsk fiskefartøy og drive fiske på norske kvoter. For selskap gjelder det at aktiv fisker må eie og kontrollere mer enn 50 % av eierinteressene. Det kan gis dispensasjon fra aktivitetskravet.

Reguleringene av fisket kan deles i tre hovedkategorier. I tillegg til regulering av adgangen til å delta i fisket er det fastsatt reguleringer for fangstuttak og fangstmønster.

Adgangsbegrensninger har som hovedformål å tilpasse innsatsen i fisket til ressursgrunnlaget og oppnå en ønsket distriktsmessig fordeling av innsatsen. Disse reguleringene omfatter blant annet en rekke konsesjonsordninger. I 2001 var det 424 fartøy med i alt 753 konsesjoner i norsk fiske. Etter 1990 har det også vært nødvendig å regulere deltakelsen i fisket innenfor kystfiskegruppene som følge av manglende samsvar mellom ressursgrunnlag og fangstkapasitet. Det er i dag få fiskerier som ikke er underlagt deltakelsesbegrensninger .

Når det gjelder de to siste hovedkategoriene reguleres fangstuttaket med kvoter på ulike nivå, mens fangstmønsteret reguleres ved hjelp av virkemidler som minstemål, maskevidde, stengte felt og utkastforbud.

Administrerende reder

En person i kategorien «administrerende reder» kan regnes som «aktiv fisker». Administrerende reder vil således kunne eie fiskefartøy selv om en ikke nødvendigvis står om bord i fartøyet.

Det legges her betydelig vekt på den enkeltes nærhet til driften av fartøyet og utøvelsen av fisket. Det er et krav at rederens hovedaktivitet er drift av fiskebåtrederi. Praksis i dag er å godta daglig leder (disponent) som administrerende reder. Ofte er dette fiskebåtredere som tidligere har vært om bord i fartøyene og drevet fiske, men som senere «har gått i land».

Aktivitetskravet for selskap

I de tilfeller der selskaper står som eier av fiskefartøy må 50 % av aksjene eies av personer som har drevet ervervsmessig fiske i minst 3 av de 5 siste år og disse personene må fremdeles være tilknyttet fiske- og fangstyrket.

Dispensasjoner fra aktivitetskravet

Dispensasjoner fra aktivitetskravet i enkelttilfeller gis av Fiskeridepartementet. I all hovedsak er det gitt dispensasjoner til fiskeindustri til å eie ferskfisktrålere og rundfrysetrålere.

Konsentrasjonsbestemmelser

I tillegg til at det er lovfestede begrensninger på hvem som kan eie fiskefartøy og drive fiske, er det også fastsatt grenser for hvor mye som kan eies, såkalte konsentrasjonsbestemmelser. I egne instrukser er det satt grenser for hvor mye en person eller selskap kan eie innenfor to betydelige fartøygrupper, henholdsvis torsketrål og ringnot.

For rekertrålere er det bestemt at ingen kan ha tillatelse til å drive rekefiske med mer enn ett fartøy, med mindre særlige distriktsmessige hensyn tilsier det.

Kvotefordeling på ulike fartøygrupper

Kvotene for alle fiskeartene fordeles mellom ulike fartøygrupper med ulike redskapstyper. Fartøylengden og om en har fiske som biyrke eller hovedyrke spiller også en rolle for kvotens størrelse.

For eksempel fordeles de norske kvotene for norsk arktisk torsk, hyse og sei nord for 62° N mellom de som fisker med konvensjonelle redskaper og de som fisker med trål.

Det ble i 1990 innført deltakerbegrensning i det konvensjonelle torskefisket. Bakgrunnen for å begrense deltakelsen var den akutte ressurssituasjonen for torsk. Fartøymassen ble inndelt i to grupper, en gruppe som har torsk som hovedfangstgrunnlag (gruppe I) og en gruppe som tradisjonelt ikke har hatt torsk som viktigste fiske (gruppe II).

I 1994 ble det innført en inndeling mellom de som fisker med konvensjonelle redskap med fartøy over 28 meter og de med fartøy under 28 meter.

I 2002 ble det innført en firedeling av kystflåten under 28 meter (den såkalte Finnmarksmodellen)

Eksempel – fordeling av torskekvotene

Fordeling mellomde som fisker med konvensjonelle redskaper og de som fisker med trål (2002)

Fordeling innen kystflåten (konvensjonelle redskaper)

Fordeling av torskekvotene
– ulike fartøygrupper 1990 – 2002

Viktigste norske kvoter 2002

Foto: Forside - © Eksportutvalget for fisk , Jean Gaum