Verdens Gang 18. januar 2005

På vei til egen bolig

Av Justisminister Odd Einar Dørum (V), arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten (KrF), helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen (H) og kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

Regjeringen har satt kampen mot bostedsløshet høyt på dagsorden gjennom arbeidet med tiltaksplan mot fattigdom. Vi har en klar målsetting om at alle skal kunne bo godt og trygt, også de som trenger bistand og tilrettelegging for å skaffe seg en bolig og holde på denne. Bostedsløshet er ofte knyttet sammen med rusmiddelmisbruk og psykiske problemer. Dette innebærer utfordringer som gjenspeiler seg i regjeringens nye strategi for å bekjempe bostedsløshet, ” på vei til egen bolig.”

De syv største byene i Norge har de siste årene vært med i ”prosjekt bostedsløse” i regi av Husbanken og Sosial- og helsedirektoratet. Hensikten med prosjektet har vært å utvikle metoder for å bekjempe bostedsløshet. Husbanken og Sosial- og helsedirektoratet har bidratt med ressurser og kompetanse, mens kommunene har hatt hovedansvaret. Det siste er viktig fordi det også er kommunene som er best i stand til å gi den enkelte en helhetlig oppfølging.

Færre bostedsløse

Erfaringene fra ”prosjekt bostedsløse” er gode. Prosjektet har gitt oss mye kunnskap om hvordan bostedsløshet kan bekjempes. I tillegg er antallet bostedsløse redusert. En kartlegging gjennomført i 1997 anslo antall bostedsløse til 6200. I en tilsvarende kartlegging gjennomført i 2003 ble antallet bostedsløse anslått til 5200, Dette indikerer en nedgang på 1000 personer. Vi er selvsagt glad for den positive utviklingen, men vi setter oss klare mål for å redusere dette tallet ytterligere.

Arbeidet så langt har altså gitt resultater. I Oslo er for eksempel antallet bostedsløse betydelig redusert. I Bergen er antallet som bor på hospits, også betydelig redusert. Også i de andre byene ser vi mange gode resultater og spennende prosjekter.

Hvem er bostedsløse?

Når vi forestiller oss en bostedsløs, er det lett å tenke på en person som sover på gaten, under en bro eller på en parkbenk. Vi vil understreke at det er svært få personer som ikke har tak over hodet og en seng å sove i. Når vi snakker om bostedsløshet er definisjonen mye bredere, nemlig en person som ikke disponerer en eid eller leid bolig, og som ikke har et ordnet boforhold for neste natt. Blant bostedsløse finnes også de som er henvist til midlertidige boalternativ (hospits) eller som oppholder seg i fengsel eller institusjon og som ikke har ordnet boforhold ved løslatelse eller utskrivelse. I tillegg regnes som bostedsløs de som bor midlertidig hos slektninger eller venner.

Det er også slik at bostedsløshet er nært knyttet til rusmiddelproblemer og psykiske problemer. Ca. 70 prosent av dem som er bostedsløse har et rusmiddelproblem i tillegg. Dette viser at bostedsløshet er et sammensatt problem. Derfor må det å bistå en person med å mestre et boforhold svært ofte kombineres med andre tiltak, slik at det blir gitt en helhetlig oppfølging tilpasset den enkeltes behov. Skal vi få til det, må vi få til et bedre samarbeid mellom ulike statlige og kommunale tjenester, noe som også har vært sentralt i ”prosjekt bostedsløse.”

På vei til egen bolig

Når vi nå lanserer den nye strategien for å bekjempe bostedsløshet er nettopp lærdommen fra ”prosjekt bostedsløse” helt sentral. I tillegg er det viktig å se på hvordan vi kan forebygge at folk blir bostedsløse. Derfor arbeider nå fire departementer: Arbeids- og sosialdepartementet, Justisdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunaldepartementet sammen om tiltak for å bekjempe og forebygge bostedsløshet.

Vi har satt oss klare mål for arbeidet. Målene er:

• at antall begjæringer om utkastelser reduseres med 50 prosent og antall faktiske utkastelser reduseres med 30 prosent,
• at ingen skal måtte tilbringe tid i midlertidige løsninger ved løslatelse fra fengselsopphold eller utskrivelse fra institusjon,
• at ingen skal tilbys døgnovernatting uten at det er inngått kvalitetsavtaler med hospitsene, og
• at ingen skal oppholde seg mer enn tre måneder i midlertidige botilbud.

Ambisiøse mål

Dette er ambisiøse mål. Men mye kan oppnås med relativt enkle tiltak og ved bedre samordning på tvers av etatsgrenser og mellom statlige aktører og kommunene. Et eksempel på det er løslatelse fra fengsel. Det kan etableres et godt samarbeid mellom fengselet og kommunen for å tilrettelegge for at det står en bolig klar ved løslatelse. Alternativet er jo at kommunen må finne hospitsplass til personen. Mangelfull boligsituasjon er først og fremst med å gjøre det vanskeligere for ham eller henne å vende tilbake til samfunnet, men det er også mye dyrere for kommunen enn varige boløsninger. Derfor er samarbeid mellom kriminalomsorgen og kommunene viktig, og kriminalomsorgen vil i 2005 igangsette arbeide med å etablere forpliktende og formalisert samarbeid om bosetting av løslatte.

Et annet eksempel er utkastelser. Namsmennene fatter hvert år flere tusen vedtak om utkastelser fra bolig. Ofte skyldes dette midlertidige betalingsproblemer, for eksempel etter samlivsbrudd. Det er i alles interesse å sørge for at man slipper å bli kastet ut av boligen. Namsmannen i Oslo og Oslo kommune har derfor satt i gang et prosjekt for å prøve ut tiltak som kan bidra til å forebygge og redusere antall utkastelser. Dette er et initiativ vi trenger flere av.

Det er kommunene som har hovedansvaret for å bekjempe bostedsløshet. Gjennom strategien ”på vei til egen bolig” ønsker regjeringen å bistå kommunene i dette arbeidet med ressurser, kunnskap og samarbeid. Regjeringens mål er at også de mest vanskeligstilte skal kunne bo godt og trygt.

Publisert: 18.01.2005