Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Regjeringens integreringspolitikk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet

Innlegg av statsråd Erna Solberg på UDIs vårkonferanse på SAS Plaza Hotel i Oslo 19. april 2004

Innlegg av statsråd Erna Solberg på UDIs vårkonferanse på SAS Plaza Hotel i Oslo 19. april 2004. (20.04.2004)

Kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Regjeringens integreringspolitikk

Innlegg på UDIs vårkonferanse i Oslo 19. april 2004

Regjeringens integreringspolitikk er tema for mitt innlegg. Men hva menes egentlig med begrepet integrering ?

  • På den ene siden brukes det om tiltak og politikk som er beregnet på at nyankomne innvandrere skal introduseres og innlemmes i arbeids- og samfunnslivet. Dette er en tosidig prosess. Samfunnet må åpne opp og legge til rette tiltak for at nyankomne skal inkluderes, samtidig må innvandrerne selv delta aktivt.
  • Samtidig brukes det også for å beskrive politikken for å møte det nye mangfoldet i befolkningen når det gjelder religiøs, kulturell og språklig bakgrunn. Etter min mening er dette noe annet enn nyankomne politikken. Vi mangler et godt begrep som kan dekke dette politikkområdet – men kanskje det kan kalles en politikk for mangfold ? En politikk for mangfold skal sikre at samfunnet gir samme frihet og like muligheter til alle – uavhengig av religiøs-, kulturell- , etnisk- og språklig bakgrunn og tilhørighet, og akseptere at man er forskjelling, velger forskjellig og lever forskjellig. På samme tid er det også en politikk for å holde samfunnet sammen og sikre oppslutning rundt en del felles verdier og mål for samfunnsutviklingen. Dette er politikken vi nå skriver om i en ny stortingsmelding som regjeringen skal legge fram høsten 2004.

En helhetlig politikk for å inkludere innvandrere
I et samfunn med permanent nyinnvandring og en voksende etablert innvandrerbefolkning, med ulik religiøs, kulturell, etnisk og språklig bakgrunn, er det behov for innsats og tiltak på flere områder. Tre hovedområder peker seg ut:

1. Det er behov for tiltak/politikk for nyankomne innvandrere.
Staten har et ansvar for å legge til rette for kvalifiseringstiltak for å styrke nyankomne innvandreres muligheter til å delta aktivt i yrkes- og samfunnslivet. Innvandrere selv har et ansvar for delta i norskopplæring og annen kvalifisering og sette seg inn i norske samfunnsforhold. Samtidig må staten også legge til rette for introduksjonstiltak for nyankomne barn og unge, spesielt i barnehage og skole (språkstimulering i barnehage, morsmålsundervisning, tospråklig fagopplæring og særskilt norskopplæring).

2. Det er behov for tiltak/politikk for å bekjempe rasisme og diskriminering.
Rasisme og diskriminering er en viktig barriere for at innvandrere og deres etterkommere skal oppnå like muligheter og inkluderes i samfunnet.

3. Det er behov for tiltak/politikk for en befolkning preget av mangfold
Befolkningen er mer forskjelligartet og sammensatt en tidligere, både når det gjelder etnisitet, religiøs tilhørighet, kulturell bakgrunn, livsstiler og verdiorienteringer. Dette mangfoldet er kommet for å bli og må regnes som normaltilstand.

Regulert innvandring – betydning for deltakelse og inkludering

  • Det er en nær sammenhengen mellom kontroll- og reguleringspolitikken på den ene siden og integreringspolitikken på den andre siden. Måten innvandringspolitikken håndteres på er viktig for debattklimaet, for tillitsforholdet mellom grupper og for enkeltpersoners tillit til statlige myndigheter. Den gir muligheter og legger begrensninger på hvordan den enkelte og dennes familiemedlemmer kan forflytte seg over landegrenser, og for deres rettigheter i Norge.
  • En kontrollert og regulert innvandring er i mange sammenhenger en forutsetning for at samfunnet skal ha ressurser og kapasitet til en tilfredstillende satsing på nødvendige integreringstiltak. En helhetlig innvandringspolitikk må bygge på en koordinering av disse politikkområdene. I enkelte tilfeller brukes reguleringspolitikken som et virkemiddel for å oppnå integreringspolitiske målsettinger. Innføringen av underholdskrav ved familiegjenforening til en person under 23 år for å hindre tvangsekteskap, er et eksempel på dette.
  • Et lovutvalg utreder ny utlendingslov

I. Politikk for nyankomne innvandrere – viktige reformer

Rask bosetting - videreføring av dagens modell

  • Rask bosetting gjør at flyktningene tidligere kan komme i gang med introduksjonsprogram med sikte på overgang til ordinært arbeid eller videre utdanning. Dagens ordning for bosetting av flyktninger er frivillig for den enkelte kommune, men det er samtidig en forutsetning at kommunene samlet bosetter alle de som får opphold i Norge.
  • En gjennomgang av bosettingsordningen viser at mange kommuner gjør en god jobb med bosetting av flyktninger, selv om målet om at flyktninger skal være bosatt innen 6 måneder etter at oppholdstillatelse er innvilget, ikke er nådd. En velfungerende bosettingsordning krever et godt samarbeid mellom staten og kommunesektoren. Kommunene synes gjennomgående å være godt fornøyd både med bosettingsprosessen og utforming av integreringstilskuddet. Regjeringen ser ingen grunn til foreta større endringer i bosettingsordningen nå, men vil gjennomføre tiltak som kan bedre måloppnåelsen.

Ny statlig stønad for eldre personer med kort botid

  • Regjeringen vil foreslå at eldre personer med kort botid i Norge, og som har liten eller ingen alderspensjon fra folketrygden, skal få rett til en ny statlig stønad. En slik ordning vil innebære at rundt 2 000 eldre innvandrere ikke lenger trenger sosialhjelp.

Introduksjonsloven

  • Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, som trer i kraft som obligatorisk ordning fra 1. september 2004 for alle kommuner, er en stor reform for kommunenes arbeid med nyankomne innvandrere. Målgruppen for ordningen er i hovedsak flyktninger, personer med opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforente til disse gruppene. Disse skal ha rett og plikt til å delta i et individuelt tilrettelagt introduksjonsprogram snarest mulig etter bosetting, dersom de har behov for grunnleggende kvalifisering. Deltakerne i introduksjonsprogram har krav på en introduksjonsstønad som er fastsatt til 2G, dvs. kr. 113 722 per 1. mai 2003. Formålet er å styrke nyankomne innvandreres mulighet til å delta i yrkes- og samfunnslivet og vri inntektssikringen fra passiv sosial stønad til aktivt kvalifiseringsarbeid. UDI har de siste årene hatt og vil ha i årene fremover en svært viktig rolle som veileder for kommunene i dette arbeidet.

Rett og plikt til norskopplæring

  • Regjeringen har nylig fremmet et forslag om å lovfeste rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Regjeringen tar sikte på at ordningen skal gjelde fra 1. januar 2005 og en ny læreplan for opplæringen utarbeides nå. En ny ordning for finansiering kommer vi tilbake til i statsbudsjettet for 2005.

Bakgrunn for forslaget:

  • Styrke innvandreres muligheter til å bli aktive deltakere i samfunnet, kunne få seg arbeid og bli økonomisk selvforsørget
  • at innvandrere lærer norsk er viktig for at samfunnet skal kunne få del i ressurser og erfaringer som innvandrere bringer med seg
  • å kunne norsk er viktig for at foreldre skal kunne følge opp skolegangen til barna og fylle rollen som foreldre i Norge

Innholdet i rett og plikt:

  • Individuell rett på opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter bosetting. Innvandrere får rett og plikt til å delta i 250 timer opplæring i norsk og 50 timer samfunnskunnskap på et språk de forstår.
  • For å få bosettingstillatelse (permanent oppholdstillatelse) i Norge eller statsborgerskap må innvandrere vise at de har deltatt i de obligatoriske 300 timene med opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, eller at de kan tilstrekkelig norsk eller samisk.
  • De 300 timene må fullføres i løpet av tre år. De som trenger mer opplæring, kan søke kommunen om det. Innvandrere kan få maksimum 3 000 timer. All opplæring skal fullføres i løpet av fem år. Fristen gjelder fra oppholdstillatelsen er innvilget, eller fra tidspunkt for ankomst til landet.

Målgruppe for rett og plikt til 300 timer gratis opplæring:

Personer mellom 18 og 55 år med følgende tillatelser som danner grunnlag for bosettingstillatelse (varig opphold) har rett og plikt til gratis norskopplæring:

  • Asylstatus
  • Overføringsflyktninger
  • Opphold på humanitært grunnlag
  • Kollektiv beskyttelse
  • Familiegjenforente med disse
  • Familiegjenforente med norske eller nordiske borgere

Følgende har verken rett eller plikt til norskopplæring:

  • Tillatelser som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse (permanent opphold): studenter, au-pairer og andre med midlertidig opphold.
  • Nordiske borgere
  • Personer med opphold etter EØS-EFTA regelverket

Følgende har plikt til å delta i opplæringen, men ingen rett til gratis opplæring:

  • Arbeidsinnvandrere utenfor EØS/EFTA-området
  • Familiegjenforente til arbeidsinnvandrere utenfor EØS/EFTA-området

II. Politikk for å bekjempe rasisme og diskriminering

  • All form for diskriminering er uakseptabel og må bekjempes. En særlig innsats for å bekjempe diskriminering i arbeidslivet er nødvendig. En effektiv innsats mot rasisme og diskriminering krever et kontinuerlig og langsiktig arbeid. Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2002-2006, nye diskrimineringsbestemmelser i arbeidsmiljøloven og boliglovene og arbeidet med en ny lov mot etnisk diskriminering er et ledd i regjeringens innsats på dette feltet.

Ny lov mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion og livssyn m.v.

  • Regjeringen tar innen utgangen av 2004 sikte på å legge fram forslag til en ny lov som skal styrke vernet mot etnisk diskriminering som skal gjelde generelt i samfunnet. Mange innvandrergrupper rapporterer om at diskriminering på grunnlag av religion har blitt et økende problem. Dette er noe av bakgrunnen for at regjeringen har foreslått at loven foruten diskriminering på grunnlag av etnisitet m.m. også skal omfatte religion og livssyn. For diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn kan det være et særskilt behov for unntak fra diskrimineringsforbudet. Dette vurderes nå nærmere.

Felles ombud for etnisk likestilling og likestilling mellom kjønn

  • Regjeringen går i inn for at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering blir samlet i ett nytt felles organ – Likestillings- og diskrimineringsombudet. Det nye ombudet skal håndheve likestillingsloven og en ny lov mot etnisk diskriminering, og være en pådriver i arbeidet for etnisk likestilling og likestilling mellom kjønnene. Det nye ombudet skal etter planen bli etablert fra 1. januar 2006 og administrativt sortere under Barne- og familiedepartementet.

III. Politikk for mangfold – ny stortingsmelding

Innvandrerbefolkningen i Norge

  • Nyere innvandring de siste 35 årene har forandret befolkningen og samfunnslivet i Norge. I 2003 hadde 7,3 prosent av befolkningen to utenlandsfødte foreldre. Disse utgjør om lag 330 000 personer. Av disse er 55 000 født i Norge. Hvis vi i tillegg regner med dem som kun har en utenlandskfødt foreldre, kommer tallet på personer med en innvandrerbakgrunn opp i 11 prosent. Innvandrerbefolkningen rommer folk fra mer enn 200 land. Gruppen ikke vestlige innvandrere utgjorde 70 prosent av alle innvandrere i 2003. Et nytt utviklingstrekk er at barn født i Norge av foreldre som har innvandret, nå begynner å bli voksne selv. Denne etterkommer-generasjonen er fremdeles ung, bare 4 prosent er over 30 år.

Det nye mangfoldet er berikende, samtidig som nye utfordringer oppstår

  • Det nye mangfoldet i befolkningen skaper grobunn for at det er flere måter å være norsk på. Regjeringen mener at utviklingen beriker Norge og gjør samfunnet mer variert og spennende. Når befolkningssammensetningen forandrer seg, og innbyggerne blir mer forskjellige i livsstiler, trosspørsmål og verdiorienteringer, oppstår også nye utfordringer som angår oss alle.
  • Den nye stortingsmeldingen drøfter grunnleggende prinsipper for å møte det nye mangfoldet. Regjeringens hensikt er å skape oppslutning rundt en kjerne av grunnleggende rettigheter og plikter og kjøreregler. Siktemålet er å legge grunnlaget for fortsatt fredelig sameksistens i Norge. Dette kalles politikk for mangfold.
  • I et samfunn preget av mangfold må ulike hensyn veies opp mot hverandre – det å utvikle fellesskap, deltakelse og fredelig sameksistens, må veies opp mot hensynet til at folk er forskjellige og har rett til å leve forskjellig.

Hovedfokuset er på barn og unge med innvandrerbakgrunn som vokser opp i Norge

  • Meldingen har et spesielt fokus på situasjonen for barn og unge som vokser opp i Norge med foreldre som har innvandret. Foreldrenes levekår og yrkesdeltakelse påvirker barnas oppvekstvilkår i Norge. Hvordan politikken overfor nyankomne innvandrere lykkes har derfor stor betydning for hvordan deres barn klarer seg.
  • Denne regjeringen er mer opptatt enn tidligere regjeringer, av at innvandrerne selv har et ansvar for å delta aktivt i samfunnet. Foreldrenes har et ansvar for å gi barn like muligheter og frihet til å ta selvstendige valg. Regjeringen forventer at voksne innvandrere ikke skaper unødvendige hindringer for barn og unges deltakelse, uansett hva som er foreldrenes eget utgangspunkt.
  • Skole og utdanning er det viktigste enkeltsstående innsatsområdet overfor barn og unge i Norge. Utdanning styrker barns og unges muligheter til å få innpass og gjøre karriere i arbeidslivet. Regjeringen prioriterer arbeidet med å sikre barn og unge tilpasset opplæring. I desember 2003 la regjeringen fram en strategiplan for bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning.

Sentrale problemstillinger i meldingen

  • En sentral problemstilling som meldingen drøfter er forholdet mellom privatsfære og offentlig styring. Hva skal statens oppgave være? Hvor langt kan staten og kommunene blande seg inn i familiesfæren? Hvor langt kan myndighetene gå i å ville påvirke hvordan foreldre oppdrar sine barn? Et mål med meldingen er å gi eksempler på hvor grensene skal trekkes i konkrete saker og hvordan ulike hensyn må veies opp mot hverandre.
  • En annen sentral problemstilling er i hvor stor grad samfunnets offentlige tjenester og institusjoner skal tilrettelegges og tilpasses ulike levemåter. Et samfunn med større mangfold og nye forskjeller utfordrer samfunnets vanetenkning rundt hvordan vi løser fellesoppgavene på. Nye behov i befolkningen gjør at vi må justere innretningen på offentlige tjenester for å ivareta nye behov og åpne opp for private tilbydere som kan gi et bredt og variert tilbud. Det er viktig å drøfte hvilke behov og argumenter som skal utløse tilpasninger. Et eksempel her er hvordan vi organiserer eldreomsorgen når det i framtiden blir flere eldre med innvandrerbakgrunn.
  • Ulike utgangspunkt og ulike forutsetninger bl.a. som følge av ulik botid i landet, ulik erfaringsbakgrunn, annet språk, kultur m.m. bidrar til at ikke alle har like muligheter til å nyttiggjøre seg av de tilbud som fins. På en rekke områder er det derfor behov for særskilt tilrettelegging for noen grupper. Det gjelder ikke bare i forhold til nyankomne innvandrere, men også for etablerte innvandrere.

Fokus på holdningsskapende arbeid, dialog og styrking av miljøene selv

  • Norske myndigheter har lang tradisjon for å drive holdningsskapende opplysningsarbeid for å påvirke atferd i befolkningen generelt, eller hos utvalgte grupper. Dette arbeidet må videreføres. Noen av regjeringens bekymringer er knyttet til atferdsmønstre som blir praktisert i enkelte innvandrermiljøer, men som ikke nødvendigvis er ulovlig, f. eks. i forhold til kvinners stilling. Tiltak bør som regel utformes i samarbeid med gruppene selv, og gjerne gjennomføres av respekterte personer innenfor miljøene for å oppnå tillitt og få innpass. Lekfolk kan opptre som naturlige hjelpere. I den grad det er mulig bør man unngå konfrontasjoner og splittelse. Et viktig stikkord er hjelp til selvhjelp.
  • Det er viktig at innvandrere blir trygge på sin plass i samfunnet og på sin rolle som foreldre i Norge, for dermed å kunne engasjere seg mer. En del av innsatsen framover bør derfor legge til rette for erfaringsutveksling og diskusjon blant foreldre som er i samme situasjon. Program for foreldreveiledning er en modell som har vært vellykket, også i forhold til foreldre med innvandrerbakgrunn.
  • Regjeringen mener at miljøene selv bør ha hovedansvar for å definere behov, foreslå tiltak overfor myndighetene og støtte hverandre. Dette er en utfordring som flere frivillige organisasjoner har grepet allerede. Flere organisasjoner, som f. eks. Norges Røde kors og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger har i flere år jobbet med langsiktig holdningsskapende arbeid.
  • Det er viktig å sikre at alle befolkningsgrupper blir hørt og tar med-ansvar i samfunnsutviklingen. Dialog er viktig. Men like viktig er det at innvandrere og deres etterkommere, miljøer og organisasjoner tar ansvar for egen mestring og for å finne løsninger innenfor rammen av det norske samfunnet.
  • Mange innvandrere, organisasjoner og miljøer bidrar allerede i politikk og samfunnsdebatt. Likevel fins det mange ubenyttede ressurser i innvandrermiljøene i Norge. Regjeringen vil oppfordre offentlig forvaltning på alle nivåer til mer formelt og uformelt samarbeid i planlegging og gjennomføring av lokal politikk og tiltak. En av de viktigste suksesskriteriene i lokale prosjekter har vært å involvere representanter fra gruppene. Etablerte innvandrere og innvandrermiljøer bør også trekkes mer aktivt inn i arbeidet for å innlemme nyankomne grupper i samfunnslivet.

Økt vekt på politiske kjerneverdier

  • Vi kan ikke ta for gitt at grunnleggende verdier for det norske samfunn, som demokrati, individuelle rettigheter og kjønnslikestilling, deles av alle. Disse verdiene må vedlikeholdes og understrekes kontinuerlig og gjøres kjent for alle som skal inkluderes i samfunnsfellesskapet. Dette gjelder ikke bare personer som innvandrer til landet, men også unge på vei inn i voksenlivet. Skolen har et viktig ansvar for å formidle disse verdiene. Samtidig er dette også noe som må innarbeides i norskopplæring og introduksjonsprogram for nyankomne.

Tydeliggjøring av statsborgerskapets symbolske betydning gjennom en seremoni

  • Det å bli møtt på en inkluderende måte i forbindelse med inngåelse av nytt statsborgerskap kan ha en positiv betydning for tilknytningen til Norge. Regjeringen mener det er viktig å tydeliggjøre den symbolske betydningen det er å skifte statsborgerskap. Regjeringen foreslår derfor at det innføres en høytidelig markering ved overgang til norsk statsborgerskap, i forslag til ny statsborgerskapslov.

Ungdomsprosess

  • Fremover mener jeg det er viktig å få fram de unges stemmer. Mange unge med minoritetsbakgrunn har tilbrakt store deler av eller hele livet i Norge. Deres virkelighetsbeskrivelse er det viktig å få løftet fram. Den vil nødvendigvis ikke være lik de voksnes – de møter andre muligheter og andre utfordringer enn sine foreldre.
  • Jeg har derfor tatt initiativ til en prosess hvor ungdom med innvandrer-bakgrunn i hele landet selv skal komme til orde med sine synspunkter på hvordan det er å vokse opp i Norge i dag.
  • Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)skal drive denne prosessen, og vil i løpet av sommeren og høsten iverksette ulike aktiviteter som vil gjøre det mulig for minoritetsungdom å komme med sin egen beskrivelse av hvordan de har det.
  • Videre skal denne ungdomsprosessen stimulere til debatt og refleksjon – ikke minst hos oss som tilhører majoritetsbefolkningen.
  • I morgen går startskuddet for ungdomsprosessen. Da inviterer LNU ungdom til en idémyldring slik at ungdom blir med på å forme prosessen helt fra begynnelsen.
  • Dette er en prosess som jeg har stor tiltro til og som jeg ønsker å følge opp videre, kanskje i form av en utredning skrevet av ungdom selv. Uansett vil prosessen bli dokumentert og de ulike stemmene som kommer til uttrykk vil samles og brukes som innspill til politikkutviklingen.

Til toppen