Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Statsminister Kjell Magne Bondevik

KrFs Bergenskonferanse

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Statsministerens kontor

Bergen, 25. januar 2004

Statsminister Kjell Magne Bondevik

Bergenskonferansen 2004

SAS Royal Hotel Bryggen, Bergen, 25. januar 2004

Verdier i internasjonal politikk

Kjære KrF-politikere!

Innledning

Med så mange travle politikere samlet til møte, kan jeg ikke motstå fristelsen til å starte med et lite dikt til ettertanke. Mitt valg har falt på et dikt av Sidsel Mørch. Et dikt som bærer overskriften "Møte":

"Det var en gang et dikt
og en mikroprosessor
som møttes på en vei.
Jeg skal til menneskenes hjerte,
sa diktet,
hvor skal du?
Jeg vet ikke,
sa mikroprosessoren,
men jeg må skynde meg videre."

Sidsel Mørch treffer en nerve i tiden.
Tempo og travelhet i det moderne samfunn øker også.
Vi skynder oss videre.
Men vet vi hvor vi skal?

Det spørsmålet gjelder ikke minst alle som tar politisk ansvar.
Derfor er verdibevissthet så avgjørende.

Her har KrF en naturlig styrke.
Partiets utgangspunkt er ikke gruppeinteresser.
Vi mobiliserer til samling om verdier.
Det er – og skal være – vårt kjennemerke.
Med det bakteppet vil jeg se nærmere på dagens tema:
Verdier i internasjonal politikk.
Utgangsspørsmålet blir dette:
Hvilke verdier skal vi legge til grunn for vår internasjonale politikk?

Grunnleggende verdier for kristendemokratiet

For Kristelig Folkeparti er noen verdier helt grunnleggende:

For det første: Menneskeverdet. Vår tenkning er basert på det kristne menneskesynet. Det bringer med seg et prinsipielt syn på menneskeverdet: Vi er alle skapt av Gud. Alle mennesker har samme verdi.

En slik menneskeverdstenkning er langt fra selvsagt.
Historien er full av eksempler på fornedrelse av menneskeverdet.
Folkemord. Slaveri. Tortur. Rasediskriminering. Etnisk undertrykkelse.
Det har stått kamp om menneskesynet og menneskeverdet.
Den kampen er ikke over.
Respekten for menneskeverdet må vinnes på ny – i hver generasjon, i hvert samfunn.
I den kampen skal vi stå i frontlinjen!

* * *

For det andre: Nestekjærligheten. Det er en kristen dyd å vise nestekjærlighet.
I de fleste kulturer er det tradisjon for en omsorg for ens nærmeste, for medlemmer av familien, for venner i arbeidsfellesskapet, for medlemmer av stammen eller naboene. Når de nærmeste trenger hjelp, stiller vi opp.

Men kristen etikk krever mer. Begrepet "neste" omfatter mer enn de nærmeste. Med neste menes medmenneske. Det er et nøkkelpoeng i den bibelske historien om den barmhjertige samaritan. Noen av de mest aktede i det gamle Judea – presten og levitten - gikk forbi det hjelpeløse offeret som lå i veigrøfta. Men den barmhjertige samaritan stanset opp, tok seg av han og hjalp ham – selv om offeret var en fremmed, en som ikke tilhørte hans eget folk.

Det går en linje fra den gode samaritan til vår tids frivillige omsorgsinnsats.
Og i forlengelsen av den linjen ligger godt utbygde velferdsordninger.
I den linjen står vår utviklingsbistand og hjelp tilflyktninger og krigsofre.
Og det kristne Norges hjelp til iranske muslimer som ble offer for jordskjelvet i Bam.

Dette er en linje som tar nestekjærligheten på alvor.
Vi gjør det ikke som veldedighet.
Det er ganske enkelt rett framferd – rettferdighet.
Nettopp det skal være Kristelig Folkepartis linje!

* * *

For det tredje: Forvalteransvaret. Vi har et forvalteransvar for skaperverket. Det har flere sider. Vi skal forvalte ressursene økonomisk klokt – men også på en økologisk bærekraftig måte. Vi skal forvalte ressursene slik at vi tar ansvar overfor det globale fellesskap som vi er en del av. Og sikrer naturen og miljøet for de generasjoner som kommer etter oss. Slik sett rommer ordet forvalteransvar både formål som verdiskapning, rettferdig fordeling, bærekraftig utvikling og miljøvern.

* * *

Menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar.
Tre grunnsteiner i kristen etikk – og i min kristen-demokratiske tenkning.
De er umistelige byggesteiner i arbeidet for det gode samfunn.
De gir forpliktelser som ikke stanser ved landegrenser.
De gir et verdigrunnlag som holder for globaliseringens tidsalder.

Men ordet kristen-demokrat har to ledd. Alt i navnet har vi valgt styringsform.
Det er demokratiet. Folkestyret er det logiske svar ut fra vårt menneskesyn.
Alle mennesker har samme verd. Derfor prinsippet: "One man – one vote."
Demokratiet er også en naturlig konsekvens av en annen side ved vårt menneskesyn – det at vi er skapt med frihet til å velge og med personlig ansvar for våre gjerninger.
Frihet uten ansvar – det er anarki.
Frihet under ansvar – det er kristen-demokrati.

Frihets-verdiene tar vi ofte som selvsagte i vårt samfunn. Men ser vi oss om i verden, så er de ikke det. Tar vi et historisk tilbakeblikk blir dette enda mer klart.

De eldste blant oss snakker med en egen glød om tankens frihet, om ordets frihet, om trosfrihet, om samvittighetsfrihet, om organisasjonsfrihet og politisk frihet. Dette er grunnleggende politiske og sivile friheter for den enkelte.

De snakker også om landets frihet, om Norges selvstendighet og folkets selvbestemmelsesrett.

Bare noen få har levd så lenge at de fra egen livserfaring kan huske begeistringen over at Norge i 1905 gikk ut av unionen med Sverige – og ble en selvstendig nasjon. Neste år skal vi markere hundreårsjubileet for det.

Mange flere kan huske gledesrusen fra frigjøringsdagene i 1945. Krigen var over, den tyske okkupasjonen tok slutt, vi vant vår selvbestemmelsesrett tilbake. Norge var igjen fritt.

Den som er blitt fratatt noen av disse friheter, vet av følt smerte hvilken verdi de har.
Den som tar dem for gitt, glemmer lett å verdsette dem.
Men vi skal ikke glemme dem.
For oss vil det alltid være viktig å fastholde frihetsverdiene.
Den enkeltes frihet, familiens valgfrihet, nasjonens frihet.

* * *

Mye av det som skrives blir knapt nok lest.
Det meste av det som leses, blir fort glemt.
Det beste av det som skrives, huskes lenge.
Om noe huskes for alltid, er det et under.
Et slikt under er ”de ti bud”.

”De ti bud” er en arv som er båret videre fra generasjon til generasjon.
Fra århundre til århundre.
Fra årtusen til årtusen.
Du skal. Du skal ikke.

Det ligger innbakt i de ti bud at mennesket har både forpliktelser og rettigheter. Det er ingen tilfeldighet at menneskerettstenkningen ble utviklet nettopp innen den kristne kulturkrets. Gradvis har de fått økende fotfeste innen internasjonal politikk.

Et viktig gjennombrudd kom i 1948. Da vedtok FN verdenserklæringen om menneskerettighetene. Grunnsynet bak den uttrykkes slik i erklæringens artikkel 1:

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Menneskeverd og menneskerettigheter – det hører uløselig sammen.
Menneskerettighetstenkningens fulle konsekvens klarer vel knapt noen å realisere. Men selv grunnleggende krav blir fortsatt brutalt oversett i mange autoritære samfunn.

I dag anser vi menneskerettighetene for universelle. I prinsippet får menneskerettighetene i dag tilslutning fra nær sagt alle.
I praksis er situasjonen i mange land likevel en helt annen.

Fred er en verdi som hylles universelt, men kriger forekommer like fullt

Frihet og demokrati er fortsatt et privilegium for de heldige, men knapt er mer enn en drøm for alt for mange.

Derfor må kampen for menneskerettighetene, for demokratiet og for freden føres med uforminsket styrke.

I denne striden skal Kristelig Folkeparti stå i første rekke!

Våre verdier og prinsipper skal virkeliggjøres i en verden som er helt annerledes i dag enn bare for få år siden:

Øst-Vest skillet og den kalde krig er over, Warsawa-pakten og Berlin muren er borte. Europa er mer samlet, USA gjenstår som den eneste supermakt. Nye maktsentra vokser frem, ikke minst i Asia og den arabiske verden. Terrorisme og masseødeleggelsesvåpen er de største trusler mot fred og sikkerhet. Og fattigdomskløften er ikke blitt mindre. Men flere har fått bedre levekår, og demokrati har vunnet fram i flere land.

* * *

Kjære venner!

Hvordan kan vi så fremme etiske verdier og prinsipper i internasjonal politikk?
La meg svare ved å ta dere med til tre frontavsnitt:
· Vi skal videreutvikle internasjonal lov – folkeretten
· Vi skal arbeide gjennom tjenlige internasjonale organisasjoner.
· Vi skal arbeide direkte vår nasjonale utenrikspolitikk.

Folkeretten

La meg starte med folkeretten – eller ”international law” som den gjerne kalles utaskjærs. Liksom nasjonale lover er en juridisk avspeiling av hvilke verdier og normer som er gangbare i et folk, er folkeretten et uttrykk for verdier og normer som to eller flere stater blir enig om å respektere i forholdet seg imellom.

Som mennesker vet vi hvor viktig det er med klare lover og regler.
De klargjør hva som er lov og hva som er forbudt. Det gir kunnskap.
De skaper derfor større forutsigbarhet om andres atferd. Det øker tryggheten.
De gjør det klart at lovbrudd skal straffes. Det forebygger overgrep og lovbrudd.
De gjelder som oftest både for stor og liten. Det gir større likhet og rettferdighet.
De klargjør hvordan krangel om rett lovforståelse skal avgjøres. Det reduserer sjansen for at konflikter blir voldelige.

Av disse og andre grunner har vi et velutviklet lovverk.
Vi er rettsstater. Det har stor verdi.

Ut fra en lignende tankegang har det gjennom flere århundrer blitt arbeidet for å utvikle en internasjonal lov – altså traktater og avtaleverk som er bindende for statene som deltar. Sammenlignet med nasjonale rettsstater er folkeretten kommet kort. Den har sine svakheter. Den mangler i utgangspunktet en obligatorisk lovgivningsmyndighet, og må bygges møysommelig gjennom avtaler som partene kan enes om. Vanligvis mangler også en handlekraftig domstolsordning – og tvangsmakt til å gjennomføre dommen.

Likevel er folkeretten viktig. Spesielt for små land som Norge. Utbyggingen av folkeretten har vår fulle støtte.

Folkeretten har regler både for fredstid og krigstid.
De første bidrar til å unngå krig. Selvforsvar godtas, men ellers er nåløyet trangt.
De andre trer i kraft om krigen likevel bryter ut, og har som formål å begrense skadevirkningene – for eksempel for sivilbefolkningen.

Folkeretten kalles ofte ufullkommen lov, og tolkningen av reglene tøyes. Men den er likevel nyttig å støtte seg på. Som dere husker, la regjeringen vekt på folkeretten da vi ikke støttet Irak-krigen – og sa nei til norsk deltakelse i den krigen.

I vårt arbeid for å verne om verdier som liv og menneskeverd har vi også nytte av krigens folkerett. Vi kan stå på skuldrene av våre forfedre, som på etisk grunnlag har søkt å sette folkerettslige begrensninger for krigføringsmetoder. Dette er en jobb som vi må føre videre. Sjøl har jeg vært med på å kjempe gjennom forbud mot personellminer. Hensynet til sivilbefolkningen ligger til grunn. Slike ueksploderte miner kan spre lemlestelse og død i mange år etter at krigene er slutt. De samme hensyn begrunner vårt arbeid for å begrense og regulere bruken av klasebomber som er en fare for sivilbefolkningen – med sikte på å få til et forbud også her.

Også forvalteransvaret vil vi fremme gjennom folkerettens kanaler. Det følger vi opp i arbeidet med klimaproblemene. Derfor har vi aktivt støttet arbeidet for Kyotoavtalen. Vi har kommet langt. Men ennå mangler noen få lands tilslutning før den kan tre i kraft.

Mitt budskap går ut over disse enkelteksempler.
Vi må se de store perspektiver:
De nasjonale strateger tenkte slik: Med lov skal landet bygges!
De globale strateger føyer noe til: Med folkerett skal verdenssamfunnet bygges!
Slik beskytter vi menneskeverdet. Slik verner vi miljøet. Slik fremmer vi freden.
Derfor bygger vi folkeretten. Det må være Kristelig Folkepartis linje!

Arbeid gjennom internasjonale organisasjoner

Få land er mer aktivt engasjert i internasjonalt samarbeid enn Norge.

For å si det med et glimt i øyet:

”Når internasjonale avtaler signeres kan,
da er Ola Nordmann første mann”.

Fra spøk til alvor.

Norge deltar i dag i svært mange internasjonale organisasjoner.
Noen er globale.
Andre er euro-atlantiske.
Andre begrenset til vår verdensdel.
Atter andre omfatter mindre regioner.

Vi har et stort nettverk å spille på i internasjonal politikk.

Globalt vil jeg framheve De Forente Nasjoner og FNs mange særorganisasjoner. De sikrer verdensfreden, de universelle verdier og er forum for samarbeid mellom alle verdens folk om spørsmål av felles interesse.

Dernest kommer Bretton Woods-organisasjonene: Verdensbanken og Pengefondet og bidrar til økonomisk utvikling og stabilitet.

Det som var Generalavtalen for Handel og Tariffer, GATT, er blitt til Verdens Handelsorganisasjon, WTO. I takt med globaliseringen vil den bli viktigere.

Industrilandene har organisert seg i OECD, som er forum for samarbeid om deres felles økonomiske utfordringer. En av oppgavene er å være forum for industrilandenes utviklingspolitiske samarbeid med fattigere land.

Blant de euro-atlantiske organisasjonene vil jeg framheve to:
NATO, forsvarsalliansen som forankrer det transatlantiske samarbeid og trygger vår frihet.

OSSE, som samler de europeiske og nord-amerikanske land om vårt felles ønske om fred og demokratisk utvikling.

All-europeisk samarbeid samler over 40 land.

OSSE har et slikt format.

Det har også Europarådet, som samler hele Europa om felles demokratiske verdier. Det var dette forum som alt i 1950 vedtok Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, men den gang omfattet Europarådet bare vest-europeiske stater.

Vi har også regionale organisasjoner for samarbeid innen våre mer avgrensede nærområder:

Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet er rammen for samarbeid med våre naboer i øst.

Mer kjent er nok Nordisk Råd, hvor vi arbeider med våre nærmeste naboer og venner med sikte på å styrke vår egenart og suverenitet gjennom et nært samarbeid mellom likesinnede.

Norge er med – nær sagt overalt. Men det finnes unntak. Vi gjorde et valg da det i Vest-Europa vokste fram de to ulike regionale handelsorganisasjoner – EEC og EFTA. Norge valgte frihandelsmodellen EFTA, som bygde på folkerettslig samarbeid. Vi ble ikke med i tollunionen EEC, som bygde på Romatraktaten og la opp til økende grad av overnasjonal myndighet. Det skjedde også. Etter hvert ble det økonomiske fellesskapet EEC til EF – Det europeiske fellesskap – som så ble til EU – Den europeiske union.

I stedet for unionsmedlemskap har vi bygd ut et nært samarbeid med EU gjennom handelsavtale og nå EØS-avtalen. Det gir adgang til det indre marked i EU, som er viktig for norsk industri.. I tillegg supplerer vi EØS-avtalen med egne avtaler om samarbeid på andre sektorer enn handel.

Jeg skal ikke i dag foregripe den EU-debatten KrF har lagt opp til. Men to aspekter vil jeg kommentere i dag. Det har gjennom årene blitt hevdet at EØS-avtalen nok kan sikre Norges egne økonomiske interesser, men vi må bli EU-medlem for å bidra til nye fattige EU-land når utvidelsen av EU finner sted. Men så enkelt er det ikke.

Med den nye avtalen om et utvidet EØS har vi vist noe annet. Det vil nemlig nå bli innført en ny finansieringsmekanisme hvor EFTA-landene i EØS bidrar kraftig nettopp til de ti nye EU-landenes utvikling og integrasjon i samarbeidet.

Men EU saken må selvsagt vurderes i et langt bredere perspektiv enn det økonomiske. Vi må i en ny debatt vurdere spørsmålet ut fra våre grunnverdier. Og da ut fra EU og Europa anno 2004, ikke 1994. Noen av argumentene ra 10 år tilbake er fortsatt gangbare, andre ikke.


Det er et omfattende nettverk av samarbeidsfora som Norge deltar i. Vi bidrar for å ivareta Norges interesser og fremme de verdier vi tror på.

Meningsutveksling er en livsnerve i demokratiet – også innen internasjonale organisasjoner. Ingen skal ha noe meningshegemoni. Vi skal – både små og store medlemsstater - lytte på og respektere hverandre. Vi må alle overholde våre forpliktelser, både politisk og finansielt. Og vi må vise vilje til å finne omforente og samlende løsninger. Det gjelder ikke minst i FN og i NATO. La meg understreke dette, fordi det dreier seg om to grunnpilarer i norsk utenrikspolitikk: multilateralismen og det trans-atlantiske samarbeid.

Norges utenriksminister gjennom en årrekke, Hallvard Lange, sa det slik i Stortinget i 1956:

”Men det er to prinsipper for norsk utenrikspolitikk som alltid vil måtte komme foran alle andre forpliktelser. Det er plikten til å etterleve pakten for De forente nasjoner, og det er plikten til ikke å gjøre noe som kan skade FN som organisasjon.”

Vi arbeider for å påvirke politiske beslutninger internasjonalt. For å fremme menneskerettigheter, demokrati, frihet og fred. Men det er ikke alltid lett å få gjennomslag for våre verdier på den internasjonale arena. Det er ikke alltid lett å få til gode og rettferdige beslutninger når politikken ofte betraktes som en kamp om makt. Eller når alle handler ut i fra egeninteresse, og den sterkestes makt rår. For å få rettferdige og ansvarlige beslutninger, må vi identifisere og befeste våre felles verdier på den internasjonale arena.

Etter hvert som globaliseringen tiltar, øker den gjensidige avhengighet. Enten det gjelder miljøproblemer, terrorisme, flyktningstrømmer – våre problemer er felles. Globale problemstillinger krever globale løsninger. Og globale løsninger kan vi bare få gjennom globale fora – hvor alles syn blir hørt. Derfor er FN så viktig.

Som statsminister for et samfunn som bygger på vår kristne og humanistiske kulturarv, vil jeg løfte fram FN. Vi trenger mer enn noen gang en arena, et system, som korrigerer for et snevert syn på politikk, et syn på politikken som en rå maktkamp. Vi trenger et system som kan fremme gjensidig meningsutveksling, dialog, felles interesser og ansvarlige beslutninger. Et forum hvor alles interesser blir tatt i betraktning. Hvor ikke beslutningene først og fremst er et resultat av penger og makt. Vi trenger, mer enn noen gang, å fastholde troen på FNs mandat og muligheter til å "fremme rettferd og fred og sørge for at samarbeidet mellom folkene kan ha framgang", slik det heter i vår kirkebønn.

Jeg håper reformeringen av FN vil bidra til dette.

Noen hovedfelter innen norsk utenrikspolitikk

Det siste frontavsnittet i arbeidet for å fremme våre verdier i internasjonal politikk er direkte kontakt med andre land. Bilateralt samarbeid. Det er viktig og meget omfattende. Her skal jeg begrense meg til å kommentere noen få, utvalgte tema.

La meg ta utgangspunkt i et lite, håndskrevet brev, som også står gjengitt i Verdikommisjonens sluttrapport.

Den 2. august 1999 ble to barn funnet ihjelfrosne i understellet på et fly fra Guinea til Brussel. De døde guttene holdt et brev i hendene. Det var adressert til «Eksellenser, medlemmer og ansvarlige i Europa: Hjelp oss, vi lider enormt i Afrika. Vi har krig, sykdommer og vi sulter.» Guttene het Yaguine Koita og Fodé Tounkara. De nådde ikke frem i live, men budskapet lever: Hjelp oss!

La oss se på verden gjennom disse barnas blikk. Det skriker oss i øynene: den er dypt urettferdig. Den urettferdigheten vil vi gjøre noe med.

Utvikling – frihet fra fattigdom og nød

Først litt om det vår statsråd for utviklingssaker, Hilde Frafjord Johnson, snakket om så glødende og innsiktsfult i går: Utviklingspolitikk – kampen mot fattigdom – frihet fra nød.

Menneskerettighetene skal gjelde for alle. Men vi er smertelig klar over hvor langt vi er fra dette målet i dag. La meg gi dere noen tall: 1,2 milliarder mennesker lever for mindre enn èn dollar om dagen. 40 millioner mennesker lever med hiv/aids. Hver dag dør mer enn 30 000 barn av sykdommer som kan forebygges. 123 millioner barn har ikke tilgang til grunnutdanning. Jeg kunne fortsette. Eksemplene på verdens urettferdighet er mange. Men dette er ikke bare tall og eksempler. Dette er enkeltindivider. De har alle et navn. Og de har alle de samme rettighetene som deg og meg.

De har alle det samme menneskeverdet. Det er vår moralske plikt å reagere og handle. Men bistand handler ikke først og fremst om moral, og det handler absolutt ikke om veldedighet. Det handler om at alle mennesker har noen grunnleggende rettigheter. Det er dette som ligger til grunn for vårt menneskerettighetsbaserte utviklingssamarbeid.

Målet er at Norge skal gi 1 % av BNI til bistand. Vi er på god vei. Samtidig er det oppløftende at flere europeiske land og USA øker sin bistand. Men bistand er ikke nok.

Det er nødvendig med gjeldslette. Også der må vi være blant de fremste.

Det er helt nødvendig med mer rettferdig handel. Mange utviklingsland taper dobbelt så mye på urettferdige handelsvilkår som det de mottar i bistand. Det er ikke bare et spørsmål om at bedrifter i u-land må få bedre markedsadgang i rike land, det er også et spørsmål om å redusere rike lands eksportsubsidier på varer som u-landenes næringsliv selv kan produsere. Da ville bedrifter i u-land lettere vokse fram.

Det vil aldri være slik at vi kan løse utiklingsproblemene for andre. Det er landet og folket sjøl som må gjøre det gjennom eget arbeid. Det vi kan gjøre er å forbedre de internasjonale rammevilkår og på ulike vis støtte deres egne anstrengelser. Det gjelder ikke minst arbeidet for bedre styresett, mer effektiv forvaltning av ressursene, kamp mot korrupsjon.

Fred

For meg er det en visjon at Norge skal framstå som en fredsnasjon. Den årlige utdelingen av Nobels Fredspris her i Oslo opplever jeg hvert år som en sterk påminnelse om betydningen av internasjonalt fredsarbeid. Fredsprisen forplikter vertsnasjonen.

Norges freds- og utviklingsengasjement i fattige og konfliktfylte områder er et betimelig uttrykk for dette. Norsk fredsinnsats i Guatemala, i Midt-Østen, i Sri Lanka og i Sudan er eksempler som viser at Norge lar teori følges av praksis. Også Filippinene og Haiti er steder hvor norsk innsats for forsoning og fred nå er ønsket.

Først litt om fredelig konfliktløsning…

Tradisjonelt har gjerne realpolitikk og idealpolitikk blitt fremstilt som motsetninger i utenrikspolitikken. I dagens verden er et slikt skille mindre tydelig og mindre relevant. Idealpolitikken bestod typisk av ”gode gjerninger i fjerne strøk”, i form av nødhjelp, utviklingshjelp eller innsats for fredelig konfliktløsning. Realpolitikken dreide seg om nærområder og sikkerhetstrusler mot Norge og den vestlige verden for øvrig.

Om det ikke hadde gått opp for oss før, så var 11. september 2001 et ekstremt eksempel på at ustabilitet og konflikt i fjerne strøk kan få dramatiske konsekvenser i vår del av verden.

De største sikkerhetstrusler i dagens verden – terror, masseødeleggelsesvåpen, stater i oppløsning, borgerkriger, regionale konflikter – har sitt geografiske utspring i regioner som ikke hører til vårt nærområde. Men disse truslene og konfliktene kan få konsekvenser for oss, i vår del av verden. Det er derfor også i vår egen interesse å bidra aktivt til fredelig konfliktløsning i slike områder. Samtidig er det uttrykk for en verdiorientert utenrikspolitikk til beste for våre medmennesker.

Hvis vi fra norsk side kan yte bidrag til å få slutt på krig og konflikt, skaper vi vekstvilkår for menneskerettigheter og demokrati. Den innsatsen Norge gjør f.eks. på Sri Lanka og i Sudan er bidrag til å skape stabilitet, redusere flyktningeproblemer, styrke landenes muligheter til utvikling og redusere faren for spredning av krig og konflikt.

Regjeringen legger vekt på å styrke innsatsen for fredelig konfliktløsning.
I forbindelse med den pågående omorganiseringen av Utenriksdepartementet vil norsk innsats for fredelig konfliktløsning bli styrket. Som kjent har vi på norsk side opparbeidet oss erfaring fra en rekke freds- og forsoningsprosesser, i ulike typer av konflikter, med ulike norske roller og forhandlingstilnærminger. Denne erfaringen er grunnlaget for de grep som nå tas for å styrke kompetanse, analysekapasitet og politikkutvikling innenfor fredelig konfliktløsning. Dette dreier seg ikke nødvendigvis om at Norge skal påta seg flere meglerroller. Det viktigste er at vi ønsker å bidra mer systematisk og mer aktivt til koordinert internasjonal innsats for fredelig konfliktløsning. Som ledd i dette har man i Utenriksdepartementet samlet ansvaret for humanitær innsats, menneskerettigheter, fredelig konfliktløsning og FN-politikk i en ny og styrket avdeling.

… og så litt om militær innsats

Terrorismen er en grenseløs form for krigføring. Den truer våre verdier og vår måte å leve på. Men det holder ikke å bygge forsvar mot terrorismen bare i våre nærområder. Terrorismen må forebygges og bekjempes i de områder av verden som vi tidligere så på som perifere.

Få ville spådd for tre år siden at det ville være aktuelt å sende NATO-styrker til Afghanistan. I dag er det nettopp der at denne tradisjonelle bunnplanken i norsk sikkerhetspolitikk står på prøve. Men den gjør det for å bygge fred, demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan. I begynnelsen av januar fikk Afghanistan ny grunnlov. Norske soldater, under NATO-paraply, sørget for sikkerheten slik at Loya Jirgaen, storrådet, vedtok denne grunnloven.

Jeg nevner dette eksempelet på militær innsats for å understreke at formålet med norske militære bidrag internasjonalt er og skal være å støtte opp under fred, menneskerettigheter og demokrati.

Det faktum at Afghanistan av alle steder er NATOs fremste operasjonsområde, illustrerer et grunnleggende forhold ved utenriks- og sikkerhetspolitikken: Den må forholde seg til omstendigheter som er i konstant endring. Den må balansere sprikende hensyn. Utenrikspolitikk er ofte pragmatisme og det muliges kunst. Derfor kan det være krevende å forankre den i verdier. Men etter min mening desto mer nødvendig.

Ikke minst i arbeidet med fredsmegling, i vår innsats for forsoning og fred.

Det gjelder også i bekjempelsen av terrorisme.

Terrorisme truer fred, demokrati og menneskerettigheter. Våre kjerneverdier. Vi vet at årsakene bak terrorisme er mange og komplekse. Derfor må vi også møte denne trusselen med mange ulike midler. Hat og fanatisme er drivkreftene bak terrorisme. Brudd på menneskerettighetene, ydmykelse og mangel på demokrati utgjør en farlig blanding som øker støtten til terrornettverk. Vi må arbeide for at samholdet i den globale alliansen mot terror fremmes og grobunnen for hat og terrorisme fjernes.

Det var dette som var bakgrunnen for mitt initiativ til terrorisme konferansen som ble arrangerte forrige september i New York. Jeg er svært fornøyd med konferansen. Vi arbeider nå med oppfølgingen. Det er viktig å videreføre dialogen. Og for fremme et langsiktig perspektiv, og løsninger utover de militære.

Menneskerettighetsarbeidet

Norges arbeid for menneskerettigheter føres langs flere linjer:
Norge har i dag menneskerettighetsdialog med Kina, Vietnam og Indonesia. Menneskerettighetsdialogen med Cuba ligger for tiden på is, da denne ble brutt fra cubanernes side, som reaksjon på at Norge kritiserte menneskerettighetssituasjonen i landet under Menneskerettighets-kommisjonen i Genève i 2000.

Med andre land har vi gjennomført opplæringsprogrammer for politiet og andre myndigheter med hovedvekten lagt på menneskerettighetene. Dette gjelder bl.a. på Balkan, hvor Norge har vært engasjert i slikt arbeid. I år vil vi starte en slik prosess med tyrkisk politi, etter anmodning fra Tyrkia.

At anmodningen kommer fra en regjering med en uttalt islamsk program, gleder meg spesielt.

Jeg er også glad for det reform- og menneskerettighetsengasjement president Khatami i Iran legger for dagen. Liksom fredsprisvinner Sherin Ebadi, forankrer han reformarbeidet i religionen. Dette er spesielt gledelig, fordi menneskerettighetene ofte ikke har så gode vilkår i muslimske land. Dette skyldes noen ganger politisk misbruk av religionen. Men vi snakker samtidig om land hvor det aldri har vært demokrati og hvor menneskerettighetene aldri har vært spesielt verdsatt av makthaverne. Med det viktige unntaket likestilling mellom kjønnene, kan man neppe si at de sekulære regimene i den muslimske verden har vært noe særlig bedre enn de tradisjonsbundne regimene tuftet på islam.

Sharia-lovgivningen representerer en spesiell utfordring, med videreføringen av straffeformer fra en annen tidsalder og institusjonalisert diskriminering mellom menn og kvinner, muslimer og ikke-muslimer.

Vi ser imidlertid at internasjonalt engasjement hjelper, selv når sharia-domstolene har avsagt sin grusomme dom.

En sak hvor engasjementet ga resultater, var opphevelsen av dødsdommen mot nigerianske Amina Lawal, ilagt fordi hun hadde født et barn utenfor ekteskap.
Denne saken ble flere ganger tatt opp på politisk nivå med nigerianske myndigheter. Jeg er overbevist om at dette presset var en medvirkende årsak til at Lawal til slutt ble frikjent.

En tilsvarende sak oppstod i julen da det ble kjent at den 16 år gamle Intisar Bakri Abdulgader av en sudansk domstol ble idømt 100 piskeslag fordi hun har fått et barn utenfor ekteskap. Vi har fra norsk side tatt opp saken med sudanske myndigheter. De internasjonale reaksjonene har ført til at gjennomføringen av straffen så langt er blitt utsatt, og det er håp om at den ikke vil bli gjennomført.

I det norske engasjementet i tiden fremover for å bidra til gjennomføringen en fredsavtale i Sudan, vil menneskerettighetsspørsmålene stå sentralt.

Den store testen for de islamske samfunn er imidlertid trosfrihet. Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene sier:

”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”

Likevel straffes frafall fra islam med døden i enkelte samfunn. Grunnlaget for dette finnes ikke i Koranen, som sier at det ikke skal være tvang i religionen (sura 2:256), men i en beretning – en hadith - om Muhammed som sier at han med hensyn til frafalne skal ha sagt : ”Hvis en mann endrer sin religion, drep ham”. I praksis risikerer omvendte fengselsstraff eller vanskeligheter av forskjellig art. Dette gjelder naturligvis i stater som sier seg islamistiske, som Saudi-Arabia og Iran, men også i stater i den muslimske verden som tilsynelatende er sekulære.

Heller ikke misjonering tillates. I land som Saudi-Arabia er det ikke tillatt å bygge kirker eller samlingssteder for kristne. I andre land tillates kun allerede godkjente kirkesamfunn å bygge kirker, og ofte legges det også vansker i veien for dem. Dette er imidlertid ikke bare et fenomen i den muslimske verden.

Trosfrihet er et område jeg har priviligert, og jeg fortsatt vil gi høyeste prioritet, i menneskerettighetssammenheng og i den inter-religiøse dialogen. Uten det minimum av toleranse trosfrihet krever, vil denne dialogen være svært vanskelig.

Inter-religiøs dialog

Troen er det mest grunnlegende for mange av oss. Respekten for andres tro og full religionsfrihet er derfor helt avgjørende hvis vi skal tale om menneskeverd og menneskerettigheter.

I dag ser vi at religion ofte er en del av konflikter. Jeg mener at religion i stedet kan bli en del av løsningen. Altfor ofte forvrenges og misbrukes religiøs tro for å skape hat, mistillit og dermed grobunn for konflikter og krig. Ved å drøfte forkjeller og likheter i religionene kan vi identifisere felles verdier som respekt, menneskeverd og forsoning.

Jeg har stor tro på a fremme møte mellom religiøse ledere. Selv har jeg hatt gleden av å legge til rette, og selv delta i slike møter i bla Sarajevo, Betlehem, Kairo og New York. Før jul hadde jeg et møte med Irans reformvennlige president Khatami, og vi ønsker å fortsete dialogen.

Det internasjonale arbeid for religiøs dialog må forsterkes og samordnes. Dette er en viktig del av en strategi for å møte utfordringene og potensialet for konflikt som ligger i forholdet mellom Vesten og den muslimske verden, særlig i land i Midt-Østen og Gulf-området.

Utenrikspolitikk – interessepolitikk eller verdipolitikk

Noen vil av gammel vane si at utenrikspolitikkens mål er å ivareta våre egne nasjonale interesser. Det er realpolitikkens lov. Selvsagt skal vi ivareta legitime norske interesser når det trengs. Men utenrikspolitikken kan ikke være så endimensjonal. Egeninteresse alene kan aldri være svaret for kristendemokrater. Vi kan ikke lukke andres nød ute og være oss selv nok.

Vårt utenrikspolitiske prosjekt er å gjøre utenrikspolitikken enda mer verdibasert. Den skal utvikles til et stadig sterkere redskap for å fremme overordnede mål som fred og frihet, forsoning, demokrati og menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og økologisk bærekraft.

Der skal Kristelig Folkeparti gå i bresjen.
Der skal Norge stå i front!

Avslutning

Utfordringene er store.
Men det er også vår vilje til å ta fatt på dem.

Vi er en liten nasjon.
Men vi skal vise et stort hjerte!

Vi er en rik nasjon.
Derfor skal vi dele med glede.

Vi ønsker å være en fredsnasjon.
Derfor skal vi bidra til forsoning.

Vi skal selv være forsiktige med å overdrive vår betydning som et lite land.
Derfor slutter jeg meg gjerne til tidligere statsminister Lars Korvalds påminnelse i en utenriksdebatt. "Norge er et lite land i verden."

Men som statsminister får jeg stadig bekreftelser fra andre statsledere på at de verdsetter Norges aktive engasjement.

En utenlandsk ambassadør sa før han dro fra Norge disse ord:
“Norway is a small country.
But you make a great difference.”

Ikke fordi vi tvinger fram vårt syn med økonomisk press og ”hard power”.
Men fordi vi gjennom en verdibasert utenrikspolitikk bruker ”soft power”.
For å løse mange av de store utfordringene trengs nettopp det.
Her må Kristelig Folkeparti gå i bresjen.
Her skal Norge stå i front!

Vi skal selvsagt ivareta norske interesser. Men minst like viktig:
Vise at vi har mye å bidra med,
for at verden blir mer preget av
· respekt for menneskeverdet,
· forvalteransvaret og
· nestekjærlighet

Vi bør si:
Spør ikke hva verden kan gjøre for Norge.
Spør hva Norge kan gjøre for verden.

Til toppen