Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Norge og EU

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Norge og Den europeiske union (EU)

Hvorfor er utviklingen i EU viktig også for ikke-medlemslandet Norge? Hvilket forhold har Norge til EU? Hvilken vekt blir forholdet til EU tillagt i norsk utenrikspolitikk? Hvilke utviklingstrekk i EU-samarbeidet påvirker Norges forhold til EU? Hva kan Norge bidra med?

05.10.2002

Siden murens fall i 1989 har Europa vært i kontinuerlig og rask endring. Endringene fortsetter inn i det nye hundreåret, og berører alle europeiske land og samarbeidsorganisasjoner. Europeisk og internasjonal politikk blir stadig mer sammenvevd, og den gjensidige avhengigheten øker. For Norge er utviklingen i EU av særlig betydning.

Norge har mye å bidra med i det europeiske samarbeidet. Vi har alltid hatt sterke bånd til resten av Europa og verden, og forvalter store økonomiske og menneskelige ressurser. Dette forplikter til aktiv innsats og et bredt samarbeid med andre europeiske land for å møte felles utfordringer. Den store dynamikken i det europeiske samarbeidet i dag krever også en særlig innsats for å ivareta norske interesser.

Den europeiske union (EU) omfatter i dag 15 medlemsstater, men vil med stor sannsynlighet utvides til 25 land og en total befolkning på om lag 450 millioner i 2004. Også etter dette vil trolig EUs medlemskrets utvides videre. EU vil ikke ha en så bred medlemskrets som de all-europeiske fora Europarådet og OSSE, men samarbeidet i EU er mer omfattende og går dypere. EU blir derfor en stadig viktigere aktør og premissleverandør i Europa. Både den forestående utvidelsen og styrkingen av Den europeiske unions myndighet til å opptre på vegne av medlemsstatene medvirker til det.

Seks EU-prosesser vil være særlig sentrale de neste fire årene:

  • Utvidelsen av EU med nye medlemsland fra sentral- og sør-Europa;
  • videreutviklingen av den økonomiske og monetære union (ØMU);
  • EU-landenes strategi for i perioden 2000-2010 å gjøre den europeiske økonomien mer konkurransedyktig, sosialt rettferdig og bærekraftig, blant annet gjennom en videreutvikling av det indre marked ("Lisboa-strategien");
  • utviklingen av en europeisk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk;
  • utviklingen av samarbeidet om justispolitiske spørsmål, herunder bekjempelse av internasjonal terrorisme;
  • den brede debatten om EUs fremtid som ble besluttet igangsatt av Det europeiske råd i Nice i desember 2000, og som skal lede fram til en ny regjeringskonferanse senest i 2004.

EØS-avtalen utgjør hovedfundamentet for Norges forhold til EU. Den er det viktigste virkemiddel i Norges økonomiske forbindelser med EU, og har grunnleggende betydning for å sikre norske næringspolitiske interesser. EØS-avtalen gjør Norge til del av EUs indre marked ved at EUs regler om fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er gjennomført i norsk rett. På områder der EUs regelverk er innarbeidet i EØS-avtalen, gir avtalen norske foretak tilnærmet de samme rettigheter og plikter innenfor det indre marked som gjelder for foretakene i EU. Avtalen er dynamisk ved at nye EU-rettsakter etter vedtak i EØS-komiteen blir gjeldende også for EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. EØS-avtalen dekker dessuten en rekke samarbeidsområder utover det indre marked som er av stor interesse for Norge, for eksempel forskning, miljøpolitikk og utdanning.

Norge har dessuten gjennom sin aktive europapolitikk fått til en rekke andre viktige og hensiktmessige samarbeidsordninger med EU, ikke minst Schengen-avtalen, den politiske dialog om utenrikspolitiske spørsmål innen rammen av EØS og i forhold til EU-landenes samarbeid om å utvikle en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Besøksutvekslingen og ulike andre former for dialog med EUs institusjoner, medlemsland og søkerland er meget omfattende.

Samtidig står Norge i sitt forhold til EU overfor en rekke utfordringer og muligheter, spesielt følgende:

  • De seks hovedprosessene i EU som det er vist til over foregår på områder der Norge gjennom EØS-avtalen eller våre øvrige samarbeidsordninger med EU ikke deltar direkte. Det er en stor utfordring for norske myndigheter å skape muligheter til å øve innflytelse i disse prosessene, gjennom aktiv kontakt med EUs medlemsland og overfor EUs institusjoner;
  • EUs utvidelse øst- og sørover, som medfører at den relative tyngdeforskjellen mellom EU på den ene siden og Norge og de andre EFTA/EØS-landene på den andre vil øke, vil i de nærmeste årene forsterke denne utfordringen;
  • Fordi EUs oppmerksomhet i økende grad er rettet mot kandidatlandene i sentral- og øst-Europa, må det fra Norges og de andre EØS/EFTA-landenes side arbeides aktivt for å opprettholde interessen for og kunnskapene om EØS-avtalen og de andre samarbeidsordninger Norge har med EU. Utvidelsen av EU vil bety at EØS-området utvides. Det innebærer også nye muligheter, i og med at Norge blir del av et enda større indre marked og at flere land blir med i EØS-samarbeidet;
  • Den tilknytningsform til EU som EØS-avtalen innebærer, gir et godt grunnlag for vår nasjonale kontroll og forvaltning av Norges store fiskeriressurser. Avtalen gir imidlertid ikke Norge tollfri markedsadgang til EU for en rekke viktige fiske- og sjømatprodukter. EU har dessuten mulighet til å bruke antidumpingtiltak mot norsk fiskerinæring. Når EU tar opp nye medlemsland som Norge i dag har frihandelsavtaler med, blir det en viktig utfordring å finne hensiktmessige løsninger som sikrer norsk fisk og sjømat best mulig markedsadgang til det utvidede EU. Ved tidligere utvidelser av EU har man kommet fram til pragmatiske løsninger for kompensatorisk markedsadgang. GATT-avtalen av 1994 gir etter norsk oppfatning et utgangspunkt for forhandlinger om dette;
  • EU vil de nærmeste årene videreutvikle det politiske rammeverket for de europeiske gassmarkeder. EØS-avtalen sikrer Norge innflytelse i ekspertdrøftelser, men ikke i medlemslandenes politiske drøftelser om utviklingen av nytt regelverk som berører denne viktige næringssektoren;
  • Det har siden EØS-avtalen ble forhandlet skjedd en løpende utvikling i EU-samarbeidet. En rekke EU-vedtak som er relevante for det indre marked og som dermed berører norske interesser, faller utenfor EØS-avtalen fordi de ikke har juridisk grunnlag i avtalen. EFTA/EØS-landene har dessuten hatt problemer med å få delta i enkelte nye EØS-relevante EU-komiteer og –organer. EØS-avtalen gir ikke Norge noe direkte inntak i sektorovergripende nye samarbeidsområder og samarbeidsformer i EU som Lisboa-strategien;
  • De muligheter for deltakelse og innflytelse EØS-avtalen og øvrige samarbeidsordninger gir Norge, kan utnyttes bedre. Ikke minst gjelder det de muligheter for innflytelse som komitesystemet gir. Det finnes her et forbedringspotensial som kan utnyttes ved å delta i flere grupper og ved å legge ned mer arbeid der man allerede deltar. Erfaring viser at bruk av ekspertgruppene er en innflytelseskanal som gir resultater, og gjennom faglig tyngde, strategisk satsing, samordning og offensiv innsats kan innflytelsen økes;
  • Det er viktig å sikre tilfredsstillende samarbeidsordninger mellom EU-landene og de seks europeiske NATO-land som i dag ikke er medlemmer av EU, også etter den kommende EU-utvidelsen;
  • Det må legges stor vekt på å utnytte til fulle de muligheter som Norges deltagelse i bl.a. EUs rammeprogram for forskning og INTERREG gir. Videre bør mulighetene for nordisk samordning utnyttes der det er mulig. Det nordiske samarbeidet på det samepolitiske området bør også gis solid forankring i Norges forhold til EU. Likestilling er blitt et sentralt samarbeidstema i EU. Det vil derfor bli lagt vekt på å styrke samarbeidet med EU på dette området.

Målsettinger

Målsettinger i forhold til EU og EØS

Samarbeidsregjeringen vil føre en aktiv og realistisk europapolitikk, der Norge både tar medansvar for Europas framtid og sikrer norske interesser best mulig. I forhold til EU og EØS innebærer dette at Regjeringen

  • vil gi europapolitisk prioritet til god forvaltning av EØS-avtalen, som fortsatt vil være grunnpillaren i Norges forhold til EU. EØS-avtalen må utnyttes effektivt;
  • vil bygge videre på det formelle og uformelle samarbeidet som er etablert mellom Norge og EU innen utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken, justispolitikken og regionalpolitikken;
  • aktivt vil fremme norske interesser og synspunkter overfor EU på aktuelle saksområder, ikke minst bilateralt i forhold til EUs medlemsland og søkerland og gjennom annet samarbeid i Europa;
  • løpende vil vurdere utviklingen i EU og følge opp nye muligheter for samarbeid med EU og i andre europeiske samarbeidsorganisasjoner der dette er i pakt med de overordnede målsettinger og er i norsk interesse;
  • vil belyse utfordringer Norge står overfor i sitt forhold til EU;
  • vil bidra til en reflektert offentlig debatt i Norge om utviklingen av – og Norges rolle i – europeisk samarbeid;
  • i arbeidet med EØS-saker vil legge særlig vekt på å ivareta næringspolitiske interesser som gjelder energi, fiskeeksport og landbruk, herunder å sikre norske lakseksportører stabil, langsiktig og forutsigbar markedsadgang til EU, samt å finne en tilfredsstillende løsning for handel med fisk og fiskeprodukter når de eksisterende frihandelsavtalene med kandidatlandene faller bort som en følge av EUs utvidelse;
  • vil gjøre en særlig innsats for å eliminere etterslepet i å gjennomføre EØS-rettsakter i norsk regelverk, og generelt for at tempoet i både dette og i innlemmingen av nye rettsakter i EØS-avtalen økes;
  • aktivt vil utdype samarbeidet med EU i forhold til globale fellesutfordringer som fattigdom, miljø og fredsbygging;
  • vil arbeide for å oppnå så stor innflytelse overfor EU til fordel for norske mål og interesser som mulig, ved å legge til rette for en samordnet norsk påvirkningsinnsats i forhold til Europakommisjonen og Europaparlamentet, i medlemslandenes og søkerlandenes hovedsteder, særlig de nordiske, og i andre sammenhenger der Norge har viktige interesser, og løpende medvirke konstruktivt i EUs arbeid med enkeltsaker for å vise at Norge kan ha verdifulle bidrag også der det ikke er spesielle norske interesser;
  • vil styrke dialogen med næringslivet, arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner i en tidlig fase under forberedelse av nytt EØS-regelverk, samt oppmuntre disse til å bruke og bygge ut sitt europeiske nettverk;
  • vil fra 2003 delta i EUs 6. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling, samt delta aktivt i utdanningsprogrammene Sokrates og Leonardo da Vinci frem til utløpet i 2006;
  • vil videreføre og utdype det betydelige samarbeidet om helsespørsmål mellom Norge og EU.

Utvidelsen av EU

EU i 1957:

EU i 1973:

EU i 1981:

EU i 1986:

EU i 1995:

EU i dag med søkerlandene i lysere farge:

Se også:

 

Til toppen