Møte med frivillige organisasjoner i Norad, 25.06.2003

1. Innledning

Vi har nær kontakt og fruktbart samarbeid mellom frivillige organisasjoner og utenrikstjenesten i Norge. Nærere og bedre enn i mange andre land.

Det er nyttig for begge parter å ha en dialog nå før sommeren i god tid før organisasjonene skal levere rapporter for 2003 og planer for 2004. Jeg ønsker en toveiskommunikasjon med organisasjonene. Etter min innledning, blir det anledning til å komme med spørsmål og kommentarer. Vi er interessert i innspill fra organisasjonene slik at vi sammen kan gjøre maksimalt for å bidra til å nå Tusenårsmålene.

Det er hovedoppgaven! Å gjøre en forskjell for de fattigste.

2. Nytt utviklingsparadigme?

Gjennom de vedtakene FN gjorde da vi rundet årtusenskiftet har vi nå fått en internasjonal plan for å bekjempe fattigdom. Planen er FNs Tusenårsmål som er konkrete og ambisiøse målsettinger for fattigdomsbekjempelse. De er det internasjonale samfunnets felles forpliktelser.

Gjennom Tusenårsmålene har vi forpliktet oss til at andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom og sult skal halveres innen 2015. Vi har forpliktet oss til at andelen som mangler rent drikkevann halveres. Vi har forpliktet oss til at dødeligheten blant fødende kvinner skal reduseres med ^3 og at barnedødeligheten skal reduseres med 2/3. Spredningen av hiv/aids skal stoppes og reverseres. Alle barn, jenter og gutter, skal sikres gratis grunnutdanning. Vi er forpliktet til å arbeide for å fremme likestilling og sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.

Dette er de 7 første Tusenårsmålene. Utviklingslandene har et hovedansvar for å nå disse målene.

Men de vil aldri klare dette alene. Tusenårsmål nr. 8 legger spesiell vekt på den rike verdens del av avtalen. Det er opp til de rike landene å utvikle et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem. Det er vi som må gå i bresjen for å utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Vi må iverksette gjeldslette - vi må gjennomføre bistandsreform - mer bistand - bedre bistand.

For å nå Tusenårsmålene og vinne kampen mot fattigdom, må vi få til vidtrekkende endringer. Det stiller både utviklingsland og industriland overfor konkrete utfordringer. Vi må arbeide langs fire fronter:

Internasjonale rammebetingelser .Vi må etablere rettferdige internasjonale rammebetingelser for handel, gjeld og investeringer. For de fleste utviklingsland - med unntak av de aller fattigste - betyr faktisk muligheten til å selge sine varer på det internasjonale markedet mer for fattigdomsbekjempelse enn bistand.

Godt styresett. Ingen pengesummer kan besørge vekst eller velferd dersom et land ikke har god politikk, fungerende statsinstitusjoner og investerer i menneskelige ressurser. De fattige landene må selv satse på godt styresett, demokrati og respekt for menneskerettighetene. De må prioritere bruk av begrensede ressurser, utarbeide strategier for fattigdomsbekjempelse, investere i menneskelige ressurser og iverksette en fattigdomsorientert politikk.

Giverreform. Vi må ha mer bistand og vi må ha bedre bistand. Det er beregnet at bistandsoverføringene må dobles om vi skal komme i havn med tusenårsmålene. Vi er på vei OECD-landene har lovet en økning på 30% innen 2006 - vi ser nå at løftene som er gitt er i ferd med å bli innfridd, i noen tilfeller overinnfridd. Men - det er et godt stykke igjen til fordobling.

La meg imidlertid få bruke litt tid på den andre delen av giverreform-agendaen; arbeidet med å få til bedre bistand. Dette er den helt avgjørende prosessen med partnerskap, mottakerorientering, samarbeid mellom givere, harmonisering. Jeg vil først illustrere dagens situasjon - dvs sykdomsbildet. For et par år siden fortalte finansministeren fra Tanzania meg at han måtte levere 10 000 rapporter til givere hvert år. 10 000! Hans kollega i Zambia administrerer nå 1200 nasjonalbankkonti for ulike givere. En tredje finansminister har fortalt meg at 3 av hans medarbeidere i finansdepartementet jobber for ham - resten jobber for giverne. Vi vet at i feltet der ute er det fremdeles en rekke givere som opererer med isolerte prosjekter basert på bundet bistand, giverstyrt, og uten tilstrekkelig eierskap i vertslandet. Giverreform handler om å sette en stopper for giversirkuset. Flaggheising for giverne - enten det nå er statlige givere eller NGOer - er ikke det som skal til for å bekjempe fattigdommen - tvert imot.

Vi må nå få til en bedre giverpraksis. Vi må forholde oss til våre partneres nasjonale fattigdomsstrategier og koordineringsmekanismer, samarbeide mer, fire flaggene, gi mer budsjettstøtte og avbinde bistanden. Vi må harmonisere rapporteringsprosedyrer og praksis, og holdes ansvarlige for det vi gjør. Vi legger stor vekt å dette arbeidet i Departementet og i NORAD. Vi arbeider med samordning og harmonisering overfor de multinasjonale utviklingsaktørene som FN og Verdensbanken, vi arbeider med bedre harmonisering mellom bilaterale givere. Dette må ha konsekvenser for måten frivillige organisasjoner operer på i felten også. Jeg kommer tilbake til dette hovedpunktet senere.

Den fjerde fronten i kampen mot fattigdom er - privat sektor og sivilt samfunn. Dette er viktige aktører som kan yte mer - her er det utappede ressurser - i nord og sør. Frivillige organisasjoner er viktige tjenesteleverandører og operatører i felten - men de er også viktige aktører i forhold til alle de tre andre frontene.

Tusenårsmålene, fattigdomsstrategier, styresett, partnerskap, giverreform - jeg mener vi her snakker om et samlet utviklingsparadigme - en samlet visjon. Dette får også konsekvenser for de frivillige organisasjonene og deres arbeid.

Tre Trusler

Men, før jeg går over til dette punkt - la meg nevne tre saker som bekymrer meg mye - i forhold til utsiktene til å lykkes med fattigdomsbekjempelse. En positiv utvikling trues av voldelige konflikter, korrupsjon og hiv/aids. Vi vil ikke lykkes i vår kamp mot fattigdommen dersom vi ikke klarer å håndtere disse truslene.

Voldelige konflikter gjør at investeringer i utvikling går tapt. Vi må legge økt vekt på å forebygge konflikter, skape, bevare og bygge fred. Det sivile samfunnet spiller viktige roller i fredsskapende prosesser og fredsbyggende innsats. Behovet for slik innsats ser dessverre ut til å øke. Det er viktig å sørge for at alt vi gjør i konfliktrammede samfunn er freds- og konfliktsensitivt.

Dårlig styresett med utbredt korrupsjon undergraver mulighetene for bekjempelse av fattigdom. Korrupsjon er tyveri - å stjele fra de fattigste - korrupsjon fratar fattigfolk rettigheter og lar knappe ressurser komme på avveie.

Hiv/aids er en annen trussel mot både utvikling og fred.

Langt flere dør av hiv/aids enn i voldelig konflikter. HIV/AIDs kan ikke oppfattes bare som en personlig tragedie - HIV/AIDs er blitt en selvstendig negativ utviklingsfaktor i mange land - særlig i Afrika sør for Sahara. HIV/AIDs påvirker utviklingsmulighetene innenfor nøkkelsektorer som matvaresikkerhet, landbruk, helse, undervisning. HIV/AIDs er i mange områder en katastrofe for familien som samfunnsenhet - den minste, men kanskje aller viktigste produksjonsenhet og undervisningsenhet på landsbygda i Afrika sør for Sahara. HIV/AIDS er en utviklingsfiende.

3. Sivilt samfunns roller

Jeg ser fire store hovedroller for de frivillige organisasjoners arbeid i kampen mot fattigdom - og i å være med på å gjøre noe med truslene.:

De frivillige organisasjonene har en viktig rolle å spille mht. tjenesteyting. I de fleste utviklingslandene bidrar sivilt samfunn til drift av skoler og sykehus, og bidrar slik til at fattige mennesker får oppfylt sosiale og økonomiske rettigheter. Dette er å regne som rettighetsbasert bistand. Denne virksomheten har også en viktig komponent av kapasitets- og kompetanse overføring - dette aspektet må nok i fremtiden få enda større plass. Jeg vil gjerne understreke at regjeringen mener at de frivillige organisasjonene som arbeider slik fortsatt skal ha en slik rolle.

Så har vi rollen som de fattiges advokat i nord - påvirkerens rolle. Dette er viktig for å spre kunnskap om og å mobilisere støtte til en progressiv utviklingspolitikk i Norge. Det er naturlig og gjør ingen skade at vi av og til er uenige og at ideelle fordringer går lenger enn Regjeringen kan klare å levere.

Den tredje rollen er rollen som vaktbikkje - både i nord og i sør. Et aktivt sivilt samfunn har en viktig påvirkerrolle og vaktbikkjefunksjon overfor myndighetene i land i sør, bl.a. for å fremme godt styresett, demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene. Eksempelvis kan lokale organisasjoner settes i stand til å fremme de fattiges røst i prosessene som leder fram til nasjonale fattigdomsstrategier (PRSP).

Og - sist men ikke minst empowerment - jeg finner ikke noe godt ord for dette - men det dreier seg om å gi de stemmeløse en stemme, hjelp til selvhjelp. - Det er rollen som støttespiller for søsterorganisasjoner i sør - vi kanaliserer betydelig støtte gjennom norske organisasjoner for å bidra til oppbygging av et levende sivilt samfunn i sør. Gjennom støtte til kompetanseutvikling, kapasitetsbygging, organisering, informasjonsutveksling, og entreprenørvirksomhet skal det sivile samfunns evne og rolle som selvstendig aktør i samfunnsutviklingen styrkes. Lokal kapasitet, lokale krefter, empowerment - hjelp til selvhjelp. Vi utvikler ikke dem; de må ta dette ansvaret selv.

Ingen av de fire rollene er enkle eller uproblematiske.

Frivillige organisasjoner har betydelig operasjonell erfaring, langvarig innsats i mange land, og gode kontakter, kompetanse og kapasitet. Kunnskapen og tilliten som er bygget opp over tid er verdifull for Norges totale innsats for fattigdomsbekjempelse og fred. Mange av deres lokale partnere har godt etablerte strukturer og bred støtte som gjør det mulig å mobilisere sivilt samfunn. Dette er en nøkkel til å oppnå gode resultater i arbeidet. I tillegg har organisasjonene ofte et vertikalt nettverk på nasjonalt og internasjonalt plan, noe som legger forholdene til rette for policydialog og innflytelse. Jeg oppfordrer dere til å bruker disse nettverkene lokalt, nasjonalt og internasjonalt til å fremme policy og praksis som bekjemper fattigdom og fremmer fred.

Frivillige organisasjoner og agendaen for giverreform

Jeg har snakket en god del om giverreform. De mange og viktige frivillige organisasjonene som er tjenesteleverandører må være en del av dette bildet.

En utfordring for frivillige organisasjoner er derfor å tilpasse prosjekter og programmer til nasjonale fattigdomsstrategier eller andre relevante plandokumentert og til nasjonale og internasjonale koordineringsmekanismer. Frivillige organisasjoner må være en del av dialogen om hvilken kombinasjon av aktører, kanaler og ansvarsfordeling er optimal i en gitt kontekst.

Alt for ofte har vi sett at alt for mange organisasjoner, med deres respektive administrasjon, strategier, planer, rapporteringskrav og ad hoc prosjekter entrer scenen - uten tanke på helheten. Flere organisasjoner bør konsentrere seg om færre land og spesialisere seg på utvalgte tematiske områder i disse landene. Det må skje en arbeidsdeling mellom ulike aktører.

Norske organisasjoner arbeider hovedsakelig gjennom lokale partnere. Det er bra. Det er trolig langt mer kostnadseffektivt enn tidligere praksis med et stort antall utsendte norske eksperter. Institusjonelt samarbeid mellom organisasjoner i nord og sør er en viktig mekanisme for å dyrke et levende sivilt samfunn i sør. Men vi vil også fortsette med å kanalisere midler direkte fra våre ambassader til noen organisasjoner i sør uten å gå via norske aktører der hvor vi finner det forsvarlig og hensiktsmessig.

4. Tiltak for å fremme dialog, samordning i og mellom UD, NORAD, ambassadene og sivilt samfunn

Vi har snakket om utfordringen med å samordne bilateral og multilateral innsats. Hvor godt klarer vi - det samlede utviklingsnorge i felten - å samordne innsatsen - bilateralt - i skjæringspunktet mellom bilaterale givere, FN og frivillige organisasjoner? Hvor godt samordner vi innsatsen i og mellom UD og NORAD og mellom oss og dere?

Våre ambassader har et betydelig ansvar, sammen med Utenriksdepartementet og NORAD, for å holde åpne kanaler til og kontinuerlig kontakt med norske frivillige organisasjoner på stedet. Dette burde være en selvfølge, men er det dessverre ikke alltid. Vi trenger deres innovative tenkning og kreative løsninger. Og ambassadene, som forutsettes å delta aktivt i arbeidet for nasjonalt eierskap og internasjonal koordinering, har et ansvar for å videreformidle dette til frivillige organisasjoner. Jeg vil si det så sterkt som at organisasjonene har en plikt på seg til å forholde seg til ambassadene - ambassaden har en plikt til å inkludere organisasjonene i sin aktivitet i forhold til Norges tilstedeværelse i landet.

I 2002 arrangerte NORAD en rekke landmøter mellom ambassadene og organisasjonene - med tema om den politiske situasjonen generelt og om frivillige aktørers rolle spesielt. Alle norske organisasjoner som var engasjert i prosjekter i disse landene var invitert til møtene.

Jeg tror vi må få til landkoordinerte dialoger med de viktigste organisasjonene om utvalgte land. Dialogene må dekke hele samarbeidet med de utvalgte landene, ikke bare samarbeid finansiert av NORAD. Dette er viktig for informasjonsutveksling, helhetlig tilnærming, og læring. Det innebærer tilleggsutfordringer for departementet, NORAD og våre utenriksstasjoner. Og det innebærer en oppfordring til organisasjonene om selv å initiere kontakt med våre ambassader i land hvor dere er engasjert.

5. Satsingsområder og viktige dokumenter

Så litt om tematiske satsingsområder:

Regjeringen ønsker i 2004 å styrke satsingen på følgende fem områder:

• Utdanning
• Næringsutvikling og handel, herunder landbruk
• Oppfølging av toppmøtet i Johannesburg, de såkalte WEHAB-områdene
• Godt styresett, herunder korrupsjonsbekjempelse
• Det humanitære arbeidet, fredsprosesser og fredsbygging.

På de andre områdene som var spesielt nevnt som satsingsområder i budsjettet for 2003 (helse, hiv/aids, likestilling), vil arbeidet bli videreført i samme omfang som i fjor.

Jeg tar det for gitt at Regjeringens Handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015 er kjent.

Det samme gjelder ”Education - Job number 1”, Utdanningsstrategien som ble presentert i januar i år.

Vi er i ferd med å avslutte arbeidet med to dokumenter, en strategi for fredsbygging og utvikling. Den vil foreligge på ettersommeren. Så har vi handlingsplanen på landbruksområdet som vi håper å få vedtatt i regjeringen rett etter det.

6. Geografiske føringer

Vi vet at dersom en skulle se verden som heleht vil utviklingen i India og Kina sannsynligvis alene kunne stå for de positive utslagene i forhold til tusenårsmålene. Utfordringene ligger i Sør Asia og Afrika.

Hovedfokus geografisk vil derfor være på Afrika, men betydelige beløp vil fortsatt bli kanalisert til andre verdensdeler.

Også støtten via norske organisasjoner skal bidra til at vi når Regjeringens mål om at minst 40% av vår bilaterale bistand skal gå til de minst utviklede landene (MUL).

MUL-andelen viste en gledelig økning i 2002.

Vi legger etter alt å dømme ikke opp til at noen land vil komme inn i eller gå ut av gruppen av hovedsamarbeidsland. Madagaskar går inn i gruppen av samarbeidsland.

I lys av en positiv vurdering av den nye kenyanske regjeringens politikk, spesielt dens erklærte politikk for å utrydde det alvorlige korrupsjonsproblemet i landet, gir vi allerede i inneværende år betydelig støtte til regjeringens antikorrupsjonstiltak gjennom et Verdensbankprogram. Dette skjer bl.a. ved støtte til restrukturering av rettsvesenet. Støtten til frivillige organisasjoners arbeid fortsetter. I forbindelse med St.prp.nr. 1 (2004-2005) vil det bli vurdert om Kenya igjen skal gjøres til norsk samarbeidsland.

Det er besluttet at vi vil foreta en gradvis opptrapping av støtten til Mali. I denne forbindelse vil vi styrke ambassaden i Abidjan med en medarbeider for å arbeide spesielt med utviklingssamarbeidet med Mali.

India vil ikke lenger ha stat-til-stat bistand med ”små” givere, deriblant Norge. Støtte kanalisert gjennom frivillige organisasjoner vil kunne fortsette.

Vi legger vekt på kontinuitet, tålmodighet og langsiktig engasjement ikke bare i land med en fredelig utvikling, men også i land som er rammet av konflikt. Vi må være varsomme slik at vi ikke trekker oss ut for fort fra post-konfliktsituasjoner. Noen viktige land/regioner i denne sammenhengen er Afghanistan, Øst-Timor, Sri Lanka, Sudan, Etiopia, Eritrea, Midtøsten, Guatemala. Vi bidrar også med betydelige beløp i Irak, men det er viktig å understreke at vår innsats der ikke skal gå på bekostning av andre. Status for land som Afghanistan og Sudan vil også bli vurdert i tiden fremover.

7. Omfang

Målt i antall kroner er frivillige organisasjoner og andre aktører i sivilt samfunn den største kanalen for norsk bilateral bistand. Det er altså ikke slik at de frivillige organisasjonene får lite fra bistandsbudsjettet. I 2002 ble totalt 2,9 mrd. kroner, eller 33 % av den samlede bilaterale bistanden (inkludert multi-bilateral bistand) kanalisert gjennom disse aktørene. Dette er en økning fra 2,7 mrd. i 2001. Mesteparten, ca. 2,4 mrd. kroner, gikk til norske aktører. Regjeringen tar sikte på å opprettholde et fortsatt høyt nivå på bistand kanalisert via sivilt samfunn i 2004.

Likevel; det er et tankekors at det som skal være et supplement - nemlig frivillig virksomhet - nå får mer midler enn den rene stat-til-stat bistanden. Skal man løfte land og millioner mennesker ut av fattigdom, må man også sikre å ha en fungerende stat.

8. samarbeidsavtaler og prosjektavtaler

Samarbeidsavtaler har i år avløst de tidligere rammeavtalene mellom norske organisasjoner og NORAD. I 2002 hadde NORAD 22 rammeavtaler med norske frivillige organisasjoner. I 2003 er det inngått 29 samarbeidsavtaler. Disse er flerårige (inntil 5 år). Frist for plan og avviksrapportering er 1. oktober. Samarbeidsavtalene gir organisasjonene større forutsigbarhet enn før og legger forholdene bedre til rette for langtidsplanlegging. Vi håper at de vil bidra til mer effektiv ressursutnyttelse.

Også her kommer forholdet til giverreform inn. I de avtalene vi nå inngår legger vi vekt på at organisasjonene forholder seg aktivt til sentrale utviklingspolitiske mål og prioriteringer, helhetstenkning, forhold til fattigdomsstrategier og andre offentlige planer. Vi legger også vekt på hvordan samarbeid med andre organisasjoner og myndigheter på samme fagfelt og geografiske område er... Her vil koordinering med regionavdelingene og ambassadene være sentralt. Det er viktig at dette følges opp.

Prosjektavtaler inngås for 1 år om gangen. Ca. 40 organisasjoner har prosjektavtaler med NORAD i 2003.

De frivillige organisasjonene stilles overfor de samme kvalitative kravene til virksomheten som øvrig norsk innsats mht. mottakeransvar, mål- og resultatstyring. Arbeidet med resultatrapportering vektlegges. Nye rapporteringskrav er innført overfor organisasjonene, og vi legger opp til en mer systematisk evalueringsvirksomhet.

9. Overgangsbistand

Bevilgningen til overgangsbistand ble opprettet i 2002. Hensikten er å lage et fleksibel ordning som kan være bro mellom humanitær bistand og langsiktig gjenoppbygging etter krig og konflikt. Midlene kan også brukes til fredsbygging i post-konfliktsituasjoner, for å forebygge konflikt eller for å legge forholdene til rette for en fredsløsning. Et viktig delmål er å bidra til å styrke det internasjonale samfunnets kapasitet og kompetanse til å bidra i slike sammenhenger.

Få, om noen, andre land har en tilsvarende ordning, og den omfattes av stor interesse fra andre land og multilaterale organisasjoner

Målsetningen bak GAP-bevilgningen er god . Men, vi må se nøye på om vi har funnet den optimale måten å forvalte overgangsbistanden på. Det er vi usikre på.

Det nye utviklingsparadigmet som er i ferd med å vokse fram, innebærer bl.a. økt vekt på multilaterale kanaler og finansieringsmekanismer - også i postkonfliktsituasjoner. Tanken er at multilaterale fond skal styrke nasjonale myndigheters mulighet til å fatte beslutninger om prioriteringer, koordinering av givere og bygge opp igjen landet, særlig i post-konflikt situasjoner. Slike fond kan i en overgangsperiode bli administrert av Verdensbanken eller UNDP, men skal uansett bidra positivt til nasjonale beslutninger og statsbygging.

Men dersom overgangsbistand i økende grad kanaliseres gjennom multilaterale fond eller organisasjoner, kan frivillige organisasjoner fortsatt komme til å stå overfor et ”gap” mellom humanitær bistand og langsiktig bistand. Og hvis det er tilfelle, hvordan vil det påvirke deres muligheter til å delta i fredsbygging? Jeg er overbevist om at frivillige organisasjoner kan spille viktige roller i fredsbygging. Jeg vil oppfordre organisasjonene til å tenke helhetlig i enhver landsituasjon slik at hele deres program i et land rammet av konflikt blir et bidrag til å forebygge konflikt og fremme fred.

Jeg vil også understreke at vi ikke ser det som vår oppgave å sørge for at et stort antall organisasjoner er involvert i enhver situasjon. Giversirkuset gjelder også NGO’ene. Antallet må begrenses, komparative fortrinn må vektlegges. Nasjonalt eierskap er nødvendig og internasjonal koordinering er et ”must”.

10. Nødhjelp, humanitær bistand, menneskerettigheter, fred, forsoning og demokrati

Vi har et aktivt engasjement for humanitær bistand, menneskerettigheter, fred, forsoning og demokratistøtte. Vi vil videreføre det tette og fleksible samarbeidet med de norske frivillige organisasjonene og UD for å sikre rask respons, skape fleksible løsninger og en målrettet innsats innenfor disse feltene. Dere har erfaring og kunnskap gjennom mange års hjelpearbeid i områder med krig og konflikt og er kjent for å være raskt på pletten når en krise oppstår.

Departementet vil også videreføre det tette samarbeidet med FN-systemet på det humanitære området. Vi vurderer til enhver tid hvilke kanaler som er mest hensiktsmessige. Viktige hensyn er at hjelpen kommer fram raskt og effektivt, men også at hjelpen er koordinert med resten av giversamfunnet og svarer til mottakernes behov.

De konsoliderte FN-appellene vil være et utgangspunkt for hva og hvordan de norske humanitære midlene kanaliseres i 2004. For å sikre effektiv og god humanitær bistand er det viktig at innsatsen koordineres. Det gjelder selvfølgelig også for de frivillige organisasjonene. Innsatsen må ikke bare koordineres dere i mellom, men enda mer med FN-systemet. FN skal ha det overordnede koordineringsansvaret. De konsoliderte appellene er viktige virkemidler i denne sammenhengeren.

11. Informasjon

Statens samarbeid med organisasjonene om opplysningsarbeidet skal fremme en kritisk debatt og bredt engasjement på organisasjonenes egne premisser.

Opinionsmålinger viser en nesten samstemmig oppslutning i Norge om utviklingssamarbeidet. Erfaringer fra andre land indikerer at selv om oppslutningen om dette samarbeidet i opinionsundersøkelser er stor, innebærer ikke dette noen dyp kunnskapsmessig forankring. Følgelig må vi styrke kunnskapsformidlingen, forståelsen og engasjementet. Vi må gjennom kreative tiltak nå ut til nye grupper og ikke bare frelse de frelste om igjen og om igjen. Særlig på det lokale nivå ligger det store utfordringer mht. økt engasjement og kunnskapsutvikling. Vi har laget en egen tusenårsmålsgruppe for hvordan vi sammen kan skape oppslutning og entusiasme for tusenårsmålene.

Som dere sikkert vet, har det i år blitt gjennomført en stor gjennomgang av hele det utviklingspolitiske organisasjonsapparatet - i UD og i NORAD. Hensikten er å tilpasse den måten vi arbeider på til de nye utfordringer vi har. På bakgrunn av gjennomgangen skal det treffes en beslutning om mulige forbedringer i nær fremtid.

Uansett hvilken beslutning vi her kommer frem til, er det klart at vi nok bør legge opp til en effektivisering og samordning av de ulike støtteordningene for opplysningsstøtte og administrasjonen av denne. Dette vil vi komme tilbake til ut på høsten.

12. Resultatorientering

Samarbeidet mellom frivillige organisasjoner i det internasjonale utviklingsarbeidet er i mange sammenhenger omtalt som den norske modellen. Norske organisasjoner har godt rykte ute. Samarbeidet er tett og godt. Vi deler langsiktige målsetninger, vi samarbeider godt. Vi kan være uenig i hvordan veien til målet blir nådd - det er både akseptabelt og nødvendig for en levende diskusjon om vårt felles arbeid. Men, vi må fastholde at vi ser vårt arbeid i sammenheng - vi må se nøye på effektene av arbeidet ute. Det holder ikke å se på hvorvidt et prosjekt er gjennomført etter planen og med de frister og budsjetter som er gitt - det er resultatene vi er ute etter.

Jeg håper jeg med min innledning har kunnet gi en noenlunde fyllestgjørende orientering om hvordan vi ser de utviklingspolitiske utfordringer vi har og hvordan vi ser samarbeidet med de frivillige organisasjonene i lys av disse. Dere som representerer de frivillige organisasjonene er viktige aktører innenfor norsk utviklingspolitikk. Ikke minst derfor ser jeg fremt til spørsmålsrunden og en levende diskusjon.