Aktivt norsk fredsarbeid
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik II
Utgiver: Utenriksdepartementet
Tolkningsuttalelse | Dato: 05.10.2002
Aktivt norsk fredsarbeidHvor og hvordan er Norge engasjert i fredsprosesser? Hva betyr det for Norge at landet er aktivt og bredt engasjert i internasjonale fredsprosesser? Er slikt engasjement til gagn for norske interesser? Norge har i de senere år engasjert seg i og hatt en sentral posisjon i flere fredsprosesser. Spesielt gjelder dette engasjementet i fredsprosessen mellom Israel og palestinerne. Og i Guatemala har partene i en langvarig borgerkrig kommet frem til en fredsløsning etter norsk mellomkomst. Norsk mellomkomst i konflikter - ofte etter forespørsel fra partene selv - finner vi dessuten i Sri Lanka, Bosnia, Sudan og Colombia. Den norske rollen går gjerne ut på å legge til rette for å bringe parter sammen og bidra til et gunstig klima for forhandlingene. Sterkt og langvarig fredsengasjementNorge har vært sterkt involvert i FNs fredsbevarende virksomhet siden de første FN-operasjoner ble etablert på slutten av 1940-tallet. Første gang Norge deltok var i observatørkorpset som i 1949 ble sendt til Kashmir. Siden har vi nesten uavbrutt deltatt i militære FN-operasjoner. Norsk militært personell deltok fra begynnelsen da FN opprettet den første fredsbevarende operasjon etter Suez-krisen i 1956, etterfulgt av Kongo i 1960. Norges største engasjement er FN-styrken i Syd-Libanon, hvor Norge siden 1978 har deltatt med mer enn 25 000 offiserer og menige. Over 50 000 norske kvinner og menn har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner. MidtøstenKonflikten mellom israelere og palestinere representerer et av de mest innfløkte og fastlåste motsetningsforhold i verdenssamfunnet. Konfliktens kjerne er at to folkegrupper har rivaliserende krav på det samme geografisk begrensede området. Begge grupper har dype røtter i området, og begge grupper kan gi tunge historiske og religiøse argumenter for sine krav. Gjennombruddet i fredsprosessen mellom palestinerne og Israel kom i Oslo i september 1993. Da ble prinsipperklæringen om palestinsk selvstyre, også kalt Oslo-avtalen, underskrevet. Avtalen som en forbløffet verden fikk høre om i slutten av 1993, slo fast prinsippene for en skrittvis etablering av fred mellom Israel og palestinerne, med utgangspunkt i palestinsk selvstyre i Gaza og Jeriko. Det er grunn til å understreke at Norge først og fremst var tilrettelegger i den prosessen som førte frem til Oslo-avtalen i 1993. Slik må det også være i fremtiden. Norge kan aldri presse partene til forlik, vi kan ikke engang presse partene til å snakke sammen. Det er først når viljen til samtale og forhandling er der, at vi kan legge forholdene til rette, skape møteplasser og være en formidler. Norge er også engasjert i utviklingsarbeidet overfor palestinerne. Norge alene gir årlig omlag 400 millioner kroner i bistand, samtidig som Norge leder den internasjonale giverlandskomiteen for palestinerne. Norge leder dessuten den internasjonale observatørstyrken for Hebron GuatemalaNorge har aktivt støttet fredsprosessen i Guatemala. Vi har gitt praktisk hjelp for å sikre kontakt og forhandlingene mellom partene. I flere omganger er det holdt møter i Norge og flere avtaler er undertegnet i Oslo. En viktig del av støtten er økonomisk hjelp. I 1995 ble det gitt mer enn 110 millioner kroner til tiltak som direkte var koblet til fredsarbeidet. Pengene brukes blant annet til å støtte til undervisningstiltak rettet mot urbefolkningen, støtte til arbeidet for menneskerettighetene og midler for å hjelpe flyktninger å vende tilbake til landet. Etter at den endelige fredsavtalen ble undertegnet i 1996, har Norge gitt økonomisk støtte til at den skal kunne gjennomføres. Den norske støtten har bl.a. gått til demokratiseringstiltak og til opprettelse av en sannhetskommisjon. Se også: |
Dette er et internasjonalt engasjement som kommer i tillegg til Norges brede deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner i regi av internasjonale, mellomstatlige organisasjoner som NATO, FN, OSSE og andre. Slikt fredsarbeid er viktig i seg selv - får å vise omsorg overfor folk og stater i nød. Men det er også i Norges egen interesse å yte humanitær bistand og bidra til konfliktløsning. Slik innsats vil på lengre sikt bidra til å opprettholde rettferdighet, orden og etterlevelse av kjøreregler i verdenssamfunnet. Ikke minst en småstat som Norge har interesse av det.