Statsminister Thorbjørn Jagland

Innlegg i Fremtiden 30. november 1996

Styring eller abdisering

Julen nærmer seg, og vi står foran budsjettbehandlingen i Stortinget. Årets budsjettdebatt dreier seg i bunn og grunn om samfunnsøkonomien skal styres, eller om vi skal overlate styringen til markedskreftene.

De andre partiene på Stortinget har gjennom høstens behandling av Brundtland-regjeringens statsbudsjett, plusset på over 8 milliarder kroner. Dersom det skjer overlater vi styringen til markedet og politikken abdiserer.

Vi har brukt mange år på å rette opp norsk økonomi etter jappetiden på 80-tallet. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene har vært grunnmuren i arbeidet. Gjennom solidariske lønnsoppgjør har det vært mulig å holde priser og kostnader nede. Arbeidstakerne har til tross for lave lønnstillegg fått økt reallønn, noe som sammen med lav rente har bidratt til økt kjøpekraft. Det aller viktigste er likevel resultatene på arbeidsmarkedet. På tross av at vi de siste tre årene har holdt igjen i statens utgifter, er det blitt over 120.000 flere personer i arbeid. Ved utgangen av november er den registrerte ledigheten 77.000 eller 3,5% av arbeidsstyrken. Det er 11 prosent mindre enn på samme tid i fjor.

Likevel er det fortsatt for mange ledige. Men i motsetning til tidligere på 90-tallet kan vi ikke nå bedre ledighetssituasjonen ved å bruke mer over offentlige budsjetter. Flere bransjer og distrikter mangler arbeidskraft. Nå gjelder det å få mer ut av de ressursene som allerede brukes.

Dersom vi følger opp alle påplussningene de andre partiene har gjort i Stortinget, gjør vi nøyaktig samme feilen som ble gjort midt på 70-tallet og midt på 80-tallet: Da skuffer vi på mer kull i en situasjon hvor økonomien likevel går så det suser. Det er ikke sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk å gjøre det slik. Motkonjunkturpolitikk er å stimulere økonomien når det går dårlig, og stramme til igjen når det går godt. Bare slik er det mulig å legge grunnlaget for en varig oppgang, arbeid til alle og trygg velferd.

Dersom vi nå bruker penger over evne risikerer vi en vekst i kostnader som gjør det vanskeligere for bedriftene å få solgt varene sine i det internasjonale markedet. Vi risikerer inflasjon og press. Det er i dag ikke hvor mye staten har som avgjør hvor mye vi kan bruke over statsbudsjettet, men hvor mye økonomien tåler.

Den sterke norske kronen skyldes blant annet at det går bedre i norsk økonomi enn hos handelspartnerne våre. Vi må ikke gi opp målet om en stabil kronekurs. Dersom vi gjør det vil ikke lenger partene i arbeidslivet avgjøre konkurransevnen til norsk industri, det vil bli overlatt til valutamarkedene.

Jeg hører ofte argumenter om at vi må bruke de store oljeinntektene til å løse problemene i eldreomsorgen og helsevesenet. Vi gjør det. Vi bruker mer enn 20 milliarder kr. på årets budsjett. Men samtidig setter vi tilside penger i oljefondet. Vi kan ikke pumpe mer penger inn i økonomien enn det er arbeidskraft til. Det er for få leger og sykepleiere i dette landet. Dersom vi bevilger for mye penger til sykehusene vil de overby hverandre i konkurranse om arbeidskraften. Resultatet kan bli økte priser, lønninger og renter. Og økte renter er det verste som er, for familier, bedrifter og kommuner. Merkostnaden av 1 prosents renteoppgang ville utgjøre 1,6 milliarder kroner for familiene.

Oljeinntektene som nå strømmer inn utgjør ingen varig stabil inntekt, de vil etterhvert bli mindre. Det skjer samtidig med at pensjonsutbetalingene vil øke kraftig. Utgiftene til alders- og uførepensjoner fra Folketrygden vil øke med mer enn 60 milliarder kr. fra 1993 til 2030. Vi må spare for å møte disse utfordringene, og vi må investere i det som skal bli framtidas arbeidsplasser. Det er arbeidet som skal bære framtidas pensjoner og velferd. Velferd er noe vi skaper i fellesskap, ikke noe vi får.

Regjeringen vil bruke mer penger til helse og eldreomsorg enn det som ble lagt opp i forslaget til statsbudsjett. Men vi finansierer det ikke ved å ta fra oljefondet. Vi dekker økte utgifter til helse og eldreomsorg ved å redusere utgiftene til blant annet samferdsel og forsvar. For å stramme inn det private forbruket øker avgiftene noe, og skattleggingen av aksjeeiere skjerpes. Dette gjør at innstrammingene har en sosial profil. De som har mest må bidra mest