Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Framtiden for det norske forsvaret: langtidsproposisjonen i et større perspektiv

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Foredrag av forsvarsminister Bjørn Tore Godal, Forsvarets høgskole, 4. mai 2001

Foredrag av forsvarsminister Bjørn Tore Godal Forsvarets høgskole, 4. mai 2001

Framtiden for det norske forsvaret: langtidsproposisjonen i et større perspektiv

Foredrag av forsvarsminister Bjørn Tore Godal
Forsvarets høgskole, 4. mai 2001

Ærede forsamling

Innledning

Jeg takker for invitasjonen fra Forsvarets Høgskole og Hovedkurs nr 46 til å si litt om framtida for det norske forsvaret. Jeg legger stor vekt på å holde en åpen og god dialog med alle miljøer som er opptatt av forsvarsspørsmål, og setter derfor stor pris på muligheten til å drøfte forutsetningene for Forsvarets omlegging med en så engasjert og kompetent forsamling. Det er alltid stimulerende for meg å møte kursdeltakerne ved Forsvarets Høgskole. Det som gjør det ekstra spennende denne gangen er at vi i dag står midt oppe i en politisk prosess med store og mangeartede konsekvenser - ikke bare for Forsvaret, men også for regioner og lokalsamfunn over det ganske land.

Regjeringen fremmet i midten av februar i år den nye langtidsproposisjonen for Forsvaret. Her legger vi opp til en omfattende - og nødvendig - omstilling av Forsvaret i perioden 2002-2005. Forsvaret må bli mer moderne og fleksibelt og bedre tilpasset framtidens sikkerhetspolitiske utfordringer. Men før jeg går mer inn på den framlagte langtidsproposisjonen, la meg kort skissere noen viktige momenter knyttet til våre eksterne rammebetingelser. Deretter vil jeg ta for meg innretningen av vårt framtidige forsvar før jeg mer konkret kommenterer den omstillingsprosessen vi står overfor.

Den sikkerhetspolitiske situasjon

I denne kunnskapsrike forsamling er det ikke nødvendig å begrunne nærmere at den sikkerhetspolitiske situasjon har endret seg radikalt etter slutten på den kalde krigen. Vi står i dag overfor et bredere og mer sammensatt risikobilde. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før. Situasjonen kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise og krig. Økende gjensidig avhengighet preger forholdet mellom land så vel som verdensdeler. Dette bidrar til å viske ut skillene mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet.

Dessverre preges mange av de områder som grenser mot Europa av underliggende konflikter eller motsetninger som allerede har gitt seg konkrete utslag i form av ustabilitet og konflikt. Årsakene kan være knyttet til etniske skillelinjer, uløste historiske motsetninger mellom stater, ufrihet og manglende demokrati, fattigdom, strid om ressurser, osv. Ofte kan motsetningene medføre borgerkrigslignende tilstander med innslag av terrorisme eller væpnet opprør. Væpnet konflikt mellom stater kan heller ikke utelukkes, ofte som en følge av at statsgrenser og etniske/nasjonale grenser ikke alltid er sammenfallende. Slike lokale eller regionale konflikter har konsekvenser for sikkerheten til de omkringliggende stater, og kan ha negative virkninger for stabiliteten og sikkerheten i Europa som helhet.

Jeg nevner dette fordi enkelte synes å tro at norsk sikkerhet bare påvirkes av det som skjer i våre umiddelbare nærområder, og at Forsvaret derfor bør begrense seg til å skulle forsvare vårt eget territorium. På dette grunnlag konstruerer man en motsetning mellom Norges egen sikkerhet og vårt internasjonale militære engasjement. Dette er en misforståelse og et resonnement som jeg er sterkt uenig i. Det er mer fornuftig å bidra til å forhindre at regionale kriser -- som i utgangspunktet befinner seg på avstand -- utvikler seg til noe langt større og farligere, enn å vente på at virkningene skal velte inn over våre egne grenser. Slik sett er vårt militære engasjement på Balkan et slags fremskutt forsvar av Norge. Dersom situasjonen i det tidligere Jugoslavia hadde kommet ut av kontroll og skapt alvorlige motsetninger mellom Russland og de vestlige stormakter, ville Norge trolig vært blant de land i Europa som ville merket det først og mest direkte.

Vårt forhold til Russland har også av naturlige grunner vært sterkt fremme i debatten de siste månedene, og da i første rekke knyttet til spørsmålet om et invasjonsforsvar. La meg gjenta: dagens Russland utgjør ingen militær trussel mot Norge. En militær trussel innebærer både en offensiv militær kapasitet og en mulig politisk intensjon om å bruke den. Her er det mye uryddig begrepsbruk. Russland er selvsagt fortsatt en militær stormakt, om enn ikke på samme offensive nivå som Sovjetunionen var det. Men dagens russiske regime har intet å vinne og alt å tape på en militær konfrontasjon med resten av Europa og Nord-Amerika, og har derfor ingen intensjoner i den retning. Det er ingen uenighet om denne konklusjonen i NATO.

En helt annen sak er at forholdet mellom Russland og Norge fortsatt vil være preget av et asymmetrisk naboskap mellom en småstat og en stormakt. Håndteringen av dette forholdet innebærer en åpenbar utfordring for norsk sikkerhetspolitikk. De to lands interesser møtes dessuten i et område av stor strategisk betydning. Regjeringen søker aktivt å opprettholde et best mulig bilateralt forhold til myndighetene i Moskva og legger stor vekt på å bidra til sikkerhet og stabilitet i våre nærområder. Vi har imidlertid visse plikter, interesser og rettigheter som vi vil følge opp, ikke minst knyttet til suverenitetshevdelse og forvaltning og bevaring av sårbare ressurser. Vi vil videreføre vår forutsigbare forsvars- og sikkerhetspolitikk i nord og i den sammenheng fremme åpenhet og redusere mistenksomhet knyttet til militære aktiviteter på begge sider av grensen. Vi forventer selvsagt at også våre russiske naboer skal innta samme holdning.

Når dette er sagt, er det ingen grunn til å legge skjul på at russisk politikk fortsatt preges av indre spenning og begrenset forutsigbarhet. Det er liten grunn til å forvente noen endring i dette grunnleggende forhold. Dette tar vi høyde for. Den ryggdekning som følger av alliansemedlemskapet, politisk og militært, er derfor fortsatt påkrevet. Et troverdig NATO og troverdige kollektive forsvarsgarantier gir oss som småstat handlefrihet til å ivareta våre legitime interesser og rettigheter dersom de skulle komme under press, og handlefrihet til å inngå i et mer direkte samarbeid med Russland. Parallelt med dette vil vi beholde den kompetanse og evne som er nødvendig for å regenerere større militære styrker dersom den internasjonale situasjon og utviklingen i Russland på sikt skulle gå i gal retning. Jeg mener dette er en klok strategi.

Det perspektivet jeg her har skissert er noe ganske annet enn en tese om at "den internasjonale himmel er skyfri", for ikke å si "fred i vår tid". Å henvise til slike lettvinte historiske sammenligninger underslår det som kjennetegner den faktiske situasjon i dag, og de framtidsperspektiver som regjeringen legger til grunn.

Jeg vil her minne om hvilket risikobilde langtidsproposisjonen trekker opp, som grunnlag for en vurdering av Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel. Proposisjonen poengterer at mulighetene for at Norge blir trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret kan være i ferd med å øke. Det er også økende sannsynlighet for at flere mindre konflikter kan opptre samtidig, at motsetninger mellom stater eller ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger og forårsake nye konflikter, og at Norge kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Truslene vi står overfor som del av en mer globalisert verden er altså ikke borte, de er flere og mer uoversiktlige.

Dette har konsekvenser for utformingen av det norske forsvaret – for hvilke type styrker vi trenger, deres tilgjengelighet, utrustning, treningsnivå og mobilitet. Vi kan ikke fokusere så ensidig på en mindre sannsynlig framtidig trussel, fordi den i seg selv ville være så alvorlig, at vi ikke blir i stand til å håndtere de sikkerhetspolitiske utfordringer vi med større sannsynlighet må regne med å møte. Et nasjonalt militært forsvar er fortsatt av vital betydning og vårt viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel. Det gjelder over hele spekteret av krisehåndtering og, mer generelt, såvel i fred, krise som i krig. Vi må ha et forsvar som er i stand til å ivareta alle sine oppgaver på en akseptabel måte. Det krever et annet forsvar enn vårt tradisjonelle mobiliserings- og invasjonsforsvar.

Faren for utvikling og spredning av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler utgjør en potensielt svært alvorlig trussel i årene som kommer. Flere land i Midtøsten og i andre ustabile regioner vil trolig om få år kunne få tilgang til langtrekkende missiler som også kan ramme Europa. Mot den typen trussel som det her er tale om, vil avskrekking trolig ikke være virksomt eller tilstrekkelig. Dette skaper en ny type utfordring for europeisk og atlantisk sikkerhet. Flere av våre alliansepartnere overveier nå å etablere et begrenset forsvar mot ballistiske missiler. Det er avgjørende at man gir seg tid til å konsultere og drøfte disse problemstillingene i NATO, basert på ønsket om å bevare og styrke alliansesolidariteten.

Utviklingen i NATO og EU

På NATO-toppmøtet i Washington i 1999 godkjente stats- og regjeringssjefene et revidert strategisk konsept. Konseptet legger vekt på de endringene som har funnet sted i det sikkerhetspolitiske bilde, samtidig som hovedtrekkene i det tidligere konseptet videreføres.

NATOs hovedoppgave vil fortsatt være å ivareta det kollektive forsvar av medlemslandene, inkludert å avskrekke en eventuell motpart fra å iverksette et militært angrep på NATO eller ett eller flere av alliansens medlemsland. Fokus for det kollektive forsvaret har likevel endret seg fra forsvar mot et storstilt angrep mot alliansens territorium til felles evne til å håndtere regionale konflikter. Jeg finner grunn til å understreke at slike regionale konflikter kan både være en artikkel 5-situasjon eller en ikke-artikkel 5-situasjon. NATOs nye styrkestruktur tar sikte på å kunne håndtere begge deler. I langtidsproposisjonen har vi et tilsvarende perspektiv: Forsvarets innsatsstyrker skal være like godt egnet til nasjonal krisehåndtering som til internasjonal krisehåndtering.

Washington-toppmøtet vedtok videre en plan for å omstille og utvikle medlemslandenes og alliansens militære kapasitet, det såkalte " Defence Capabilities Initiative" -- forkortet DCI. Gjennom DCI vil NATO forbedre sin kapasitet innenfor de fem områdene mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. Et viktig aspekt er prinsippet om forbedret standardisering av prosedyrer, materiell og støttefunksjoner slik at flernasjonale operasjoner og etablering av flernasjonale samarbeid faller lettere enn før. For Norge, som av ressursmessige hensyn - og i likhet med andre små NATO-land - ikke vil ha kapasitet til å anskaffe mange av DCI-elementene på egenhånd, er flernasjonale løsninger særlig aktuelt for å utvikle de nødvendige kapasiteter. Og la meg understreke noe som ikke kan sies for ofte: de kvalitetskravene som DCI stiller er grunnleggende for omleggingen av det norske forsvaret.

Utviklingen i Europa, og dermed også rammebetingelsene for utformingen av det norske forsvaret, preges også av EUs igangsatte arbeid for å utvikle en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk – ESDP. Dette har konsekvenser for NATO, det transatlantiske samarbeidet og for Norges sikkerhet.

Hvis den videre utvikling fører til en styrket europeisk pilar i NATO og til at EU påtar seg et større ansvar innenfor et bredt spekter av oppgaver på de felt som NATO ikke naturlig dekker, vil dette være positivt. Slik kan prosessen føre til en styrking av Europas samlede kapasiteter. Et sterkere og mer selvstendig Europa er etter regjeringens syn både ønskelig og uunngåelig.

Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap i EU, er imidlertid Norge tjent med at NATO fortsatt framstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Jeg mener man vanskelig kan tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Selvsagt vil også andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige sikkerhetspolitiske oppgaver, og NATO vil fortsatt måtte tilpasse seg de endringer som er på gang i Europa. Ikke minst er det viktig å sikre at EU og NATO etablerer et nært og gjensidig fruktbart samarbeid, uten unødig duplisering og uten skadelig rivalisering. Regjeringens mål er å bidra til slike løsninger.

Utviklingen av ESDP vil kunne få svært konkrete konsekvenser for det norske forsvaret. EU har som mål innen utgangen av 2003 å utvikle en flernasjonal innsatsstyrke for fredsoperasjoner på opptil 60 000 soldater støttet av sjø- og luftstridskrefter. Disse styrkene vil i overveiende grad også være innmeldt i andre styrkeregistre og til NATO. Dette understreker betydningen av å sikre et godt og nært samarbeid mellom EU og NATO. Dette gjelder ikke minst styrkeplanlegging.

Regjeringen ønsker å føre en aktiv europapolitikk og ønsker utviklingen av en mer effektiv europeisk krisehåndteringskapasitet i EU velkommen. En best mulig tilknytning for Norge til ESDP er viktig i denne sammenheng. Norge har tilbudt seg å delta med militære ressurser til en styrket europisk evne til krisehåndtering gjennom EU. Vi legger stor vekt på betydningen av å oppnå tilfredsstillende ordninger for norsk medvirkning når det gjelder utviklingen av ESDP generelt og krisehåndtering spesielt. Slike ordninger vil bidra til å sikre at de norske bidragene blir relevante og til at man fra norsk side raskt kan fatte vedtak om eventuell deltakelse i en EU-ledet aksjon.

Framtidens forsvar

Det er de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene som legger grunnlaget for innretningen av vårt framtidige forsvar. Når det gjelder størrelsen på strukturen må også vår økonomiske evne legges til grunn. Kvaliteten på de styrkene vi har og tilstrekkelig fleksibilitet, mobilitet og tilgjengelighet er, innenfor visse rammer, viktigere enn det totale volum. Det er dette som er grunnlaget i langtidsproposisjonen som ble presentert Stortinget i februar.

Vi må ta et grundig og helhetlig grep for å modernisere og omstille det norske forsvaret etter den kalde krigens slutt. Hensikten er ikke å redusere forsvars-budsjettene, tvert i mot legger regjeringen opp til en viss økning i budsjettrammene. Vi må skape et nytt og bedre forsvar, som alene når det gjelder rent nasjonale oppgaver og for øvrig sammen med våre NATO-allierte kan håndtere morgendagens utfordringer. NATO er og forblir bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Her har intet endret seg. Mye av diskusjonen omkring et nasjonalt anti-invasjonsforsvar synes å se bort fra dette.

Dagens forsvar er i stor grad planlagt ut fra gårsdagens trussel om et massivt angrep på Norge. Vi må nå sette inn ressursene der dagens og framtidens behov tilsier det. Nasjonalt må vi sikre norske grenser, håndheve vår suverenitet, utføre myndighetsutøvelse, avverge begrensede angrep og terrorisme, og sammen med våre allierte være rede til å møte større trusler mot norsk sikkerhet. Internasjonalt må vi bidra til alliansens innsats for sikkerheten i Europa og til FNs innsats for internasjonal fred og stabilitet generelt.

Samtidig må vi skape et forsvar der ressursene brukes mer effektivt. I dag bruker vi store summer på driften av en altfor stor fredsorganisasjon, mens vi altfor ofte ser at fly settes på bakken, at fartøyer legges til kai og at vi må tære på beredskapslagre.

Det er mitt syn at proposisjonen utgjør den best mulige tilnærming til Forsvarets framtidige utvikling, gitt de sikkerhetspolitiske, militærteknologiske og økonomiske rammer vi må forholde oss til. Regjeringen anbefaler at Forsvaret omlegges og fornyes, slik at vi får et moderne og fleksibelt Forsvar med kortere reaksjonstid, høyere mobilitet, bedret tilgjengelighet og evne til å operere sammen med våre allierte, nasjonalt og internasjonalt.

Utviklingen i det risikobildet vi står overfor, og utviklingen i våre internasjonale omgivelser for øvrig, særlig i NATO, gjør en fornyelse og modernisering av Forsvaret helt nødvendig. Forsvaret må ganske enkelt bli kvalitativt mye bedre for å kunne løse de oppgaver vi forventer at det skal løse. Dette gjelder også evnen til sammen med våre allierte å forsvare Norge. Det er ikke noe nytt at vi er fullstendig avhengige av våre allierte for å forsvare oss mot et større angrep – slik har det vært de siste 50 år.

En forsvarsreform ville med andre ord vært nødvendig selv om vi ikke hadde hatt økonomiske hensyn å ta. Det har vi imidlertid. Forsvaret er i en årrekke blitt tilført mindre ressurser enn det har hatt behov for. Forsvaret er, dels som en følge av dette, på vei til å bli en hul organisasjon, på den måten at mange av de styrkene vi hevder å råde over, kun eksisterer på papiret. Denne situasjonen kommer til å bli ytterligere forverret i tiden framover, dersom dramatiske grep ikke tas. Skulle vi ha både ha drevet og fornyet den forsvarsstruktur vi i dag hevder å råde over, etter hensikten, måtte forsvarsbudsjettene ha blitt økt med omkring 40%. Noe slikt er det ingen politiske partier som vil være i nærheten av å støtte.

Regjeringens anbefalinger følger naturlig av dette – en betydelig reduksjon i Forsvarets volum anbefales ledsaget av en kvalitetsheving på de gjenværende styrkene. Reduksjonene i Forsvarets omfang er tilsynelatende meget store. Vi går for eksempel fra seks brigader i dag ned til to brigader pluss en innsatsstyrke organisert i en brigaderamme. Samtidig vil jeg understreke at en stor del av reduksjonene bare er tilsynelatende – vi er meget langt unna å ha seks faktisk operative brigader i dag. Fordi styrkene i den nye strukturen skal være operative eller nær operative til enhver tid, vil med andre ord de reelle reduksjoner være mindre enn det ser ut til. (Hærens oppsetting ved mobilisering vil for øvrig være om lag 40.000 personell basert på dagens oppsetningsplaner, som er en reduksjon fra ca 90.000 personell. Forsvarets samlede mobiliseringsstyrke vil være på ca 125.000 personell, en reduksjon fra 225.000 personell i dag).

Regjeringen foreslår reformer i Forsvarets øverste ledelse. Ledelsen av Forsvaret – Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando – er altfor stor og ressurskrevende sammenlignet med Forsvaret for øvrig, og har heller ikke tilpasset seg størrelsen på styrkestrukturen gjennom 90-tallet. Samtidig er de to enhetene ikke godt nok organisert for å løse sine strategiske oppgaver – som langtidsplanlegging for Forsvaret, krisehåndtering og internasjonalt samarbeid. Regjeringen anbefaler derfor at Forsvarets overkommando legges ned og at forsvarssjefen integreres i Forsvarsdepartementet. Samtidig skal forsvarssjefen være en synlig etatssjef for Forsvaret. Dette grepet vil gi en samlet reduksjon i Forsvarets ledelse på omlag 40% og potensielt enda større reduksjoner i Oslo-området. Det vil samtidig styrke forsvarsledelsens strategiske fokus.

Regjeringen anbefaler også en omfattende slanking og effektivisering av kommandostrukturen. Den anbefalte kommandostrukturen vil bestå av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter i Stavanger med to underlagte landsdelskommandoer i Bodø og Trondheim. Kommandoplassen i Bodø blir krisestyringskommando for nordområdene, og skal kunne tjene som framskutt kommandoplass for øverstkommanderende for hovedkvarteret i Stavanger. Den territorielle kommandostrukturen vil bestå av åtte forsvarsdistrikter og 14 heimevernsdistrikter. Ordningen vil gi en innsparing på omkring 40%, og dagens 41 hovedkvarter/staber vil bli redusert til 17.

Støttevirksomheten i Forsvaret er allerede i ferd med å bli effektivisert gjennom etableringen av Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO, jamfør St.prp. nr. 55 (1999-2000) og Innst. S. Nr. 25 (2000-2001)). Dette arbeidet vil videreføres i omleggingsperioden. Det vil også bli fremmet en proposisjon i vårsesjonen som skal effektivisere forvaltningen av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg.

Regjeringen vil at verneplikten skal videreføres. Verneplikten er en viktig sosial og kulturell smeltedigel og sikrer at Forsvaret får en bred forankring i folket. Den sikrer videre en stabil tilgang og hensiktsmessig fordeling av personell til vårt nasjonale forsvar og et bredt rekrutteringsgrunnlag for internasjonale operasjoner. Verneplikten er også et viktig fundament for en eventuell oppbygging av et større forsvar dersom dette skulle bli nødvendig. Ved en redusert styrkestruktur vil hensynet til rettferdig verneplikt kunne stå i motsetning til Forsvarets behov. I denne avveiningen må Forsvarets behov og ressurstilgang være styrende. De fleste mannskapene vil gjennomføre 12 måneders tjeneste uten vanligvis å gjennomføre repetisjonsøvelse, mens Heimevernets behov vil dekkes gjennom en firemåneders førstegangstjeneste og årlige treninger.

Forsvaret virksomhet drives i dag svært spredt. Dette innebærer uforholdsmessig høye kostnader. For å oppnå de nødvendige innsparinger må mange av Forsvarets garnisoner, stasjoner og baser legges ned. Samtidig legger regjeringen stor vekt på at Forsvaret skal være til stede i alle deler av landet, med konsentrasjon i Nord-Norge, Trøndelag, Bergensområdet og det indre Østlandet. Særlig skal Forsvaret være tungt representert i Nord-Norge.

Som helhet vil de organisatoriske grep regjeringen har anbefalt, gi innsparinger som vil gjøre det mulig å drive og fornye styrkestrukturen på en slik måte at vårt framtidige Forsvar vil være av høy kvalitet og ha høy tilgjengelighet. Vi legger til grunn en reduksjon på 5000 årsverk og en årlig driftsreduksjon på kr 2 milliarder sammenlignet med et alternativ uten omlegging.

Mange av dem som har reagert på omfanget av de reduksjonene i Forsvarets omfang som nå anbefales, har hevdet at reduksjonene skyldes en overdreven satsing på det internasjonale til fortrengsel for det nasjonale.

Omstilling

Hvordan kan jeg så vite at vi kommer til å lykkes denne gang? Hele 1990-tallet har jo faktisk vært en eneste lang lidelseshistorie med hensyn til forsvarsreformer. Regjeringen har denne gangen valgt å fokusere spesielt på omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005.

Man kan selvfølgelig aldri garantere noe. Imidlertid har regjeringen tatt konsekvensene av de mislykkede omleggingsprosessene på 1990-tallet, på fire måter. For det første legger vi fram en proposisjon heller enn en melding som har vært det vanlige. Vi vil legge forholdene til rette for at Stortinget kan ta et helhetlig grep med å omstille Forsvaret på den måten at politikken de gir tilslutning til kan følges opp med konkrete vedtak om omlegging av organisasjonen. Vi legger med andre ord fram en pakke som – dersom den gjennomføres – i seg selv vil utgjøre en omlegging av Forsvaret. Ved å legge fram en slik samlet pakke, håper vi også å framtvinge en debatt som fokuserer på helheten i omleggingen heller enn organisatoriske delspørsmål.

For det andre anbefaler regjeringen at Forsvaret får en tilstrekkelig grad av økonomisk forutsigbarhet. Regjeringen foreslår at Forsvaret innrettes mot at det tildeles omkring 112 milliarder kroner totalt i perioden 2002-2005, gjennomsnittlig omkring 28 milliarder kroner i året. 24 milliarder, eller i overkant av 20%, vil gå til investeringer i nytt materiell. Imidlertid vil selve omleggingen stå i fokus i perioden, og 10 milliarder kroner øremerkes for dette. Her vil 6 milliarder kroner gå til kritiske investeringer i bygg og anlegg, 3 milliarder kroner til avgangsstimulerende tiltak og 1 milliard kroner til andre omstillingstiltak.

Selv om regjeringen gjennom sine anbefalinger søker å begrense og fordele konsekvensene av reduksjonene i Forsvaret mest mulig, vil enkelte lokalsamfunn bli hardt rammet. Regjeringen anbefaler at de hardest rammede kommunene gis støtte til omstilling. 250 millioner kroner vil bli satt av til dette formål i perioden 2002-2006. Erfaringene fra vårt naboland Sverige viser at det kan gå svært bra å omstille seg fra militær til sivil virksomhet.

Den tredje grunnen til at vi mener å ha gode muligheter for å lykkes, er at Forsvaret er tildelt nye virkemidler for å sikre avgangen av personell, som vil gjøre det lettere å oppnå de faktiske innsparingene. De personellpolitiske virkemidler i omstillingen som ble iverksatt på midten av 90-tallet ble i fjor høst utvidet til også å omfatte andre tiltak. Selv om tiltakene isolert sett kan virke kostbare, vil det imidlertid være dyrere å ha overtallig befal med full lønn i oppsetningene uten at det er behov for deres arbeidskraft, eller å utbetale ventelønn til sivile over flere år. Det er regjeringens mål at de som må forlate Forsvaret stimuleres til frivillig avgang. Slik responsen har vært på disse tiltakene hittil tyder alt på at de er attraktive og vil være viktige virkemidler for å redusere organisasjonen i det omfang som kreves.

Den fjerde årsaken til at regjeringen mener at vi denne gang skal kunne lykkes i å legge om Forsvaret, er at vi anbefaler store grep i hele Forsvarets struktur og organisasjon. Mangelen på slike grep var den største svakheten ved forsøkene på omstilling på 1990-tallet: mens styrkestrukturen ble gradvis og dramatisk redusert, ble Forsvarets fredsorganisasjon ikke noe billigere å drive.

Jeg mener vi har funnet fram til den best mulige balanse i våre anbefalinger. Jeg har tro på at de fleste i prinsippet kan slutte seg til hovedgrepene i den omlegging av Forsvaret regjeringen anbefaler. Det finnes ingen vei utenom en drastisk og helhetlig omlegging av Forsvaret i det omfang regjeringen anbefaler.

Avslutning

Avslutningsvis vi jeg si at jeg mener vi nå har en god mulighet til å foreta den omstillingen av Forsvaret som vi ikke klarte på 90-tallet, å tilpasse oppgavene og strukturen til våre sikkerhetspolitiske utfordringer og økonomiske evne. Den 13. juni skal Stortinget etter planen debattere og forhåpentligvis fatte de nødvendige vedtak i forhold til omleggingen av Forsvaret. Det pågår nå en omfattende behandling av proposisjonen i Stortinget. Jeg har en god "magefølelse" når det gjelder hovedtrekkene i proposisjonens innhold og behovet for omstilling. Arbeiderpartiet er åpne for å kunne justere innholdet i det som er lagt fram i proposisjonen, bare vi er sikre på at omfanget av omleggingen tilsvarer den ambisjonen vi har foreslått, og at et eventuelt tillegg eller fradrag i strukturen er kvalitetssikret godt nok – og enda viktigere: med riktige prislapper festet til seg.

Stortingsbehandlingen vil vise om det også er grunnlag for et forsvarspolitisk forlik. Dette vil i så fall øke sjansene for å gi Forsvaret den forutsigbarhet og stabilitet i rammebetingelsene som det vil trenge.

Takk for oppmerksomheten.

VEDLEGG
Til toppen