Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

EØS-linjen Kommentert liste_00012842

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Utenriksdepartementet

399 R 2790 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2790/1999 av 22. desember 1999 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 på grupper av vertikale avtaler og samordnet opptreden

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen har foretatt en gjennomgripende revisjon av sin politikk vedrørende vertikale reguleringer.

Vertikale konkurransereguleringer omfatter samarbeid mellom aktører på ulike trinn i kjeden mellom produsent og forbruker, for eksempel mellom produsent og grossist, eller mellom grossist og detaljist.

Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 2790/1999 er det vedtatt ett gruppeunntak som skal gjelde for alle typer vertikale reguleringer, med unntak for visse nærmere angitte konkurranseskadelige klausuler som ikke vil kunne omfattes av unntaket. Et gruppeunntak er et generelt unntak for avtaler som i utgangspunktet rammes av forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid i EF-traktatens artikkel 81 (EØS-avtalens artikkel 53). Eksisterende gruppeunntak for enedistribusjonsavtaler, avtaler om eksklusiv kjøpsplikt og franchiseavtaler var regulert av forordningene (EØF) nr. 1983/83, 1984/83 og 4087/88 (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 7 s. 60, 64 og 96). Disse unntakene vil bli opphevet og i stedet bli dekket av et generelt unntak i henhold til forordning (EF) nr. 2790/1999. Endringen innebærer at Kommisjonen ikke opprettholder den sektorspesifikke reguleringen av distribusjonsavtaler vedrørende øl og bensin, mens gruppeunntaket for motorkjøreøyer fremdeles opprettholdes. Gruppeunntaket vil kun få anvendelse dersom de involverte foretakene har markedsandeler under 30%.

Forordningen innebærer også at medlemsstatene, innenfor eget territorium, skal kunne oppheve fordelen av et gruppeunntak, og forby et vertikalt samarbeid, dersom vilkårene for unntak ikke lenger anses å være til stede.

Merknader

Forordningen innebærer at de næringsdrivende får større frihet mht. utformingen av sine distribusjonsavtaler. Samtidig får en et regelverk som er bedre i tråd med økonomisk teori om de konkurransebegrensende virkningene av slike avtaler. Regelverket åpner videre for økt desentralisert håndheving av konkurransereglene, ettersom medlemsstatene, og ikke alene Kommisjonen, nå selv vil kunne trekke tilbake fordelen av et gruppeunntak.

Forordningen vil kunne gjennomføres i norsk rett ved forskriftsendring.