Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Norge i fredens tjeneste

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Utenriksdepartementet

Norske bidrag til fred og forsoning

Det finnes ikke noe alternativ til FN for å løse problemer av global art, og trygge internasjonal fred og sikkerhet. «Sett FN først!» er derfor Norges oppfordring til verdenssamfunnet.

Innhold

FN

«Sett FN først!» er Norges oppfordring til verdenssamfunnet. Norge er opptatt av å styrke FNs rolle. Det finnes ikke noe alternativ til FN for å løse problemer av global art, og trygge internasjonal fred og sikkerhet. Norge har vært medlem av FN siden verdensorganisasjonen ble stiftet i 1945, og var et av de opprinnelige sju land da man startet tradisjonelle fredsoperasjoner i FN for femti år siden. FNs første generalsekretær (1946-53), Trygve Lie, var norsk. I dag legger Norge stor vekt på medlem­skapet i FN, og driver aktivt valgkamp for å bli valgt inn i FNs viktigste organ, Sikkerhetsrådet, for perioden 2001-2002. 

I forhold til bruttonasjonalprodukt er Norge en av FNs fremste bidragsytere. De siste femti årene har over 55 000 norske kvinner og menn reist ut og deltatt i FN- eller i FN-relaterte fredsbevarende operasjoner. Såkalte multifunksjonelle freds­operasjoner blir viktige for FN i tiden framover. Det vil si fredsoperasjoner hvor militært personell, sivilt politi, menneskerettighetsobservatører og humanitære organisasjoner samarbeider om å trygge freden i konfliktområder. Norge legger stor vekt på å få understreket kvinner og barns rettigheter i væpnede konflikter. Vi arbeider aktivt for å trekke flere kvinner med i fredsarbeid og fredsoperasjoner.  

I mai år 2000 arrangerer Norge UNSMAS, et stort opplæringsseminar for toppledere i fredsoperasjoner fra alle verdensdeler. 

FN er nå inne i en brytningstid. Det gjelder å tenke nytt for bedre å sikre en stabil verdens­­situasjon, respekt for menneskerettighetene og befeste internasjonale kjøre­regler og samarbeidsmodeller. Bare slik kan verden bli mer forutsigbar og et tryggere sted å leve for den enkelte. 

Den norske modellen

På 1990-tallet har Norge prøvd en ny vei for å bidra til fred og konfliktløsning i verden. Veien har ført til Den norske modellen. Den er blitt et begrep i internasjonalt fredsarbeid, og har gitt to konkrete fredsresultater, to Oslo-avtaler. Den første var en historisk fredsavtale mellom Israel og PLO i 1993. Den andre i 1996 satte en stopper for 36 år med borgerkrig i Guatemala. 

Den norske fredsmodellen er utviklet etter den kalde krigens slutt. Den baserer arbeidet for fred, demokrati og menneskerettigheter på det lille lands fortrinn som fredsforhandler. 

Modellens fundament er det arbeidet og den bistand ikke-statlige norske organisasjoner har gitt i krise -og katastrofeområder gjennom en årrekke. Norge har fem store hjelpeorganisasjoner og over 100 frivillige organisasjoner. De arbeider for fred og menneskerettigheter i mer enn 100 land. 

Modellens første søyle er det nære samarbeidet som vokste fram mellom norske statlige myndigheter, akademiske institusjoner og ikke-statlige humanitære organisasjoner på 90-tallet. Det la grunnlaget for rask, fleksibel og effektiv hjelp til kriser og konflikter verden over. Det humanitære hjelpearbeidet koordineres gjennom NOREPS (Norwegian Emergency Preparedness System). Mens ressursbanken NORDEM (Norwegian Resource Bank for Democracy and Human Rights) støtter demokrati- og menneskerettighetsprosjekter ute i felten. Begge er fleksible beredskapsordninger med deltakelse fra en rekke statlige og ikke-statlige organisasjoner.

Den andre søylen er Norges gode rykte i arbeidet for verdensfreden. Fordi Norge er et lite land uten kolonifortid og stormaktsinteresser, og fordi landets organisasjoner har drevet fredsarbeid i mange år, har få parter i konfliktområder noe imot at Norge kommer inn som fredshjelper og bistandsyter. 

Den tredje søylen er et nettverk av norske nøkkelpersoner fra private organisasjoner, forskningsmiljøer og utenrikstjeneste. I Midtøsten-prosessen og i Guatemala-forhandlingene var dette nettverket i stand til å tilby utradisjonelle diplomatiske kanaler utenfor de offisielle. 

Den fjerde søylen er viljen og evnen til å jobbe langsiktig. Når fredsavtaler er inngått, kreves økonomisk støtte for å bygge opp demokrati, institusjoner og infrastruktur. Skal freden overleve, må den enkeltes hverdag, levekår, helse og utdanning bedres. Tryggheten for mannen og kvinnen i gata må sikres. Dette kan bare skje ved nøye og praktisk oppfølging og tett internasjonalt samarbeide. 

Den norske modellen
er fleksibel. Den kan brukes når mange organisasjoner, institusjoner og personer jobber sammen, eller bare noen få. Den er lett å tilpasse lokale forhold. De viktigste lærdommene fra arbeidet med Den norske modellen er disse: 

Liten er effektiv
Et lite land kan være en effektiv tilrettelegger av fredsforhandlinger selv om det verken har stormaktenes muskler eller FNs erfarne ekspertkorps. Et lite land uten kolonifortid og stormaktsambisjoner vinner lettere troverdighet hos partene. Et lite land har ofte raskere og mindre rigide byråkratiske budsjettrutiner. Et lite land kan derfor være raskt tilstede med effektiv hjelp i kriseområder. 

Partenes interesser
Den aktive tilrettelegger må overbevise partene om at det ikke finnes noe langsiktig alternativ til en fredsavtale. 

Partenes status
Tilretteleggeren må avklare og avveie partenes posisjon og status. Det kan få katastrofale følger å gi voldelige politiske grupper samme status som et lands regjering. Motsatt kan det bli like ødeleggende for forhandlingene dersom en bred folkelig gerilja ikke får samme status som en lite representativ sentralmakt. 

Et skritt av gangen
Alternativet til en ufullkommen fred er ofte en full krig. En dårlig avtale kan være å foretrekke framfor fortsatt krig og vold. 

Fredsbygging tar tid
Freden er ikke sikret når en papiravtale er undertegnet. Det krevende arbeidet begynner når papiravtalen skal settes ut i live. Langsiktig bistand og hjelp til å bygge skoler, veier og demokratiske institusjoner er vel så viktig for å etablere freden og forhindre nye konflikter. 

Oslo-kanalen 

Den historiske fredsavtalen mellom PLO og Israel i august 1993 satte Norge på kartet som internasjonal fredsmekler. Verden ble fortrolig med begreper som «Oslo-avtalen», «Oslo-diplomati» og «Oslo-kanalen». Norge ble sentrum for en historisk begivenhet og et politisk drama. 

I Midtøsten-prosessen og i forhandlingene om fred i Guatemala tilbød Norge partene nøytrale og uformelle kanaler. Det var nødvendig for å bringe forhandlingene fremover. 

På begynnelsen av 90-tallet gikk fredsforhandlingene mellom Israel og PLO sakte. Norges historisk gode forhold til både staten Israel og PLO gjorde landet aktuelt som mellommann for partene. I samarbeid med Det norske instituttet for anvendt samfunnsforskning (FAFO) og fremtredende personer i norsk UD, ble Israel tilbudt en hemmelig kanal til PLO i september 1992. Kamuflasjen for kanalen, «Oslo-kanalen», var FAFOs levekårsundersøkelsei Gaza og på Vestbredden. I all hemmelighet og i ly av denne møttes israelske og palestinske forhandlingsteam. I mai 1993 fikk samtalene offisiell og bred politisk støtte i Israel. Etter nye hem-melige forhandlingsrunder i Norge ble «Oslo-avtalen», eller Prinsipp­erklæringen om fred mellom PLO og Israel, en realitet i august samme år. 

Et liknende Oslo-diplomati ble utøvd tre år tidligere. Oppfordret av Norge møttes representanter fra Guatemalas regjeringskommisjon og geriljaen URNG (Unicad Revolucional Nacional Guatemalteca) i Oslo i mars 1990 for å underskrive en Oslo-avtale. Den skulle sette dagsorden for videre fredsforhandlinger. 

Både i Midtøsten-prosessen og i Guatemala-forhandlingene viste Oslo-kanalen hvordan et lite land kan få partene i en konflikt sammen til samtaler. 

En bak-kanal som Oslo-kanalen ga mange fordeler:

  • Frihet: Hemmelige møter uten press og påvirkning fra nyhetsmedia.
  • Rett på sak: Ingen tidkrevende diplomatiske formaliteter eller høflige taler for galleriet.
  • Uformell atmosfære: Gjensidig tillit og vennlighet preget forhandlerne fra begge sider.
  • Ryggdekning: Samarbeidet med den ikke-statlige institusjonen FAFO i Midtøsten-forhandlingene gjorde det mulig å holde skjult at fredssamtaler fant sted.
  • Anonymitet: Man brukte til å begynne med aldri hoteller, VIP-fasiliteter eller de egentlige navnene på forhandlerne. Samtalene ble kamuflert som seminarer.
  • Få innvidde: Et lite tilretteleggingsteam fra Norge holdt på hemmelighetene. Også hvis forhandlingene hadde brutt sammen. 

Nordmenn for fred
Dagens norske fredsdiplomati og internasjonale hjelpearbeid bygger på to tradisjoner og folkelige bevegelser: den kristne misjonen og arbeider­bevegelsen. For begge er sentrale verdier og idealer likeverd, fred, demokrati, solidaritet, trygghet og plikt til å hjelpe den som lider nød. 

Den første kjente norske fredsforkjemper og internasjonale konfliktløser var polarforskeren og diplomaten Fridtjof Nansen (1861-1930). Han var høykommissær for russiske flyktninger og var i mellomkrigstiden med å redde 7 millioner russere fra sultedøden. Han meklet i den tyrkisk-greske krigen i 1922 og mottok Nobels fredspris i 1922. 

Guatemala

På Guatemalas nasjonaldag den 29. desember 1996 strømmet tusener av mennesker ut på torg og gater i Guatemala by for å feire at en endelig fredsavtale mellom regjeringen og geriljaen var undertegnet, og at 36 år med borgerkrig var over. En krig som kan ha krevd 203 000 liv. 

Fredsavtalen i 1996 var en direkte følge av den fredsprosessen som begynte forsiktig i Heftye-villaen i Oslo i mars 1990. Da skrev geriljaen URNG og regjeringens nasjonale forsoningskommisjon under på en første Oslo-avtale, med opplegg for videre forhandlinger. 

I forrige århundre har mange mistet livet i Guatemala. Siden 1954 var landet preget av militærkupp, opprør, vold og politisk terror. Et jordskjelv i 1976 gjorde én million mennesker hjemløse, og forsterket den sosiale og økonomiske nøden i landet. Den norske hjelpeorganisasjonen Kirkens Nødhjelp startet kort tid etter jordskjelvet i 1976 hjelpearbeid og gjenoppbygging i katastrofeområdene. 

På slutten av 80-tallet tok Det lutherske verdensforbund et viktig initiativ til å bli en kanal mellom partene i den fastlåste borgerkrigen. Litt senere kom det offisielle Norge med som støttepartner. I 1990 ble en Vennelandsgruppe for Guatemala med USA, Mexico, Venezuela, Spania, Colombia og Norge opprettet. FN gikk inn i prosessen, og Norge ble bedt om å tilrettelegge forhandlingene mellom partene i konflikten: geriljaen på den ene siden, myndighetene, militæret og de rike jordeierne på den andre. Dette arbeidet skjedde etter den norske modellen. 

Ni delavtaler lå til grunn for den endelige fredsavtalen, blant dem en våpenhvile­avtale som ble undertegnet i Oslo den 4. desember 1996. 

Fremdeles er nøden stor i Guatemala. 80 prosent av befolkningen lever i fattigdom. Fredsprosessen er blitt kritisert fordi det ennå er store forskjeller mellom fattig og rik. Men fredsforhandlingene har satt i gang prosesser i det guatemalanske samfunn som kan gi uttelling på lengre sikt. 

Guatemala:

República de Guatemala
Republikk i Mellom-Amerika, grenser til Mexico, El Salvador, Honduras og Belize.
Selvstendig stat i 1839
Areal: 108 889 km2
Innbyggertall: 11,6 millioner
Hovedstad: Ciudad de Guatemala
Språk: Spansk (offisielt), indianske omgangsspråk
Religion: Romersk-katolsk kristendom
Mynt: Quetzal

 

 

 

Midtøsten 

Det historiske håndtrykket mellom Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs leder Yassir Arafat på plenen foran Det hvite hus i Washington 13. september 1993, er en av milepælene i arbeidet for fred i det 20. århundre. Foran en hel verdens øyne signerte de to tidligere bitre fiendene  en fredsavtale. 

Årsakene til at det har vært så vanskelig å komme til en fredstilnærming i Midtøsten, er historiske og politiske.  Konfliktens kjerne er to folkegrupper, israelere og palestinere, med rivaliserende krav i det samme geografisk begrensede territoriet. Begge grupper har dype røtter i området, og begge grupper kan føre tunge historiske og religiøse argumenter for sine krav. Som den israelske forfatter Amos Oz sier det: «Palestinerne og israelerne ønsker det samme landet fordi de betrakter det som sitt, og fordi ingen av dem har noe annet land.» 

Gjennombruddet i den flere tiår lange prosessen mot fred kom i Oslo i august 1993. Sovjetunionens sammenbrudd, den kalde krigens opphør og Madrid-konferansen for fred i Midtøsten høsten 1991, der det ble lagt en plan for videre fredssamtaler, hadde skapt en ny situasjon.  

Gjennombruddet i 1993 var en følge av den hemmelige norske bak-kanalen, som ble etablert for å bryte isen mellom partene.

Oslo-avtalen i 1993, (Prinsipperklæringen, kalt DoP), er ingen endelig fredsavtale, men en oppskrift for den videre veien framover. Hva som konkret ble oppnådd er likevel historisk: 

  • Israel anerkjente PLO.
  • Palestinerne anerkjente Israels rett til å eksistere.
  • PLO frasa seg voldsbruk. 

Norge leder nå giverlandsinnsatsen ved å samordne arbeidet for den økonomiske støtten til palestinerne. Norge gir selv årlig mellom 300 og 400 millioner kroner til å bygge opp de selvstyrte palestinske områdene i Gaza og på Vestbredden. 

Skal en fredsprosess lykkes, må befolkningen føle at fred lønner seg. Giverlandene gir derfor penger til å bygge opp administrasjon, veier, skoler, politi og kulturtiltak i de palestinske områdene. Tidligere planleggingsminister Terje Rød-Larsen ble i september 1999 utnevnt til FNs nøkkelmann i Midtøsten av FNs generalsekretær Kofi Annan. 

Israel:

 

Republikk i Midtøsten.Opprettet i 1948.
Areal: 20 770 km2
Innbyggertall:  5,5 millioner
Hovedstad:  Jerusalem
Offisielle språk:  Hebraisk og arabisk
Religion:  Jødedom og islam
Mynt:  Shekel

 

 

Palestinske landområder:
 

Fellesbetegnelse for Gazastripen og Vestbredden, delvis underlagt palestinsk selvstyre.
Areal: 6212 km2
Innbyggertall: 2,5 millioner
Språk: Arabisk og palestinske dialekter
Religion: Islam
Mynt: Israelsk ny shekel og jordanske dinarer

 

 

Viktige skritt på veien til fred:

17.09 1978:
Camp David-avtalen
26.03 1979:
Fredsavtale Israel-Egypt
01.11 1991:
Madrid-konferansen om fred i Midtøsten
20.08 1993:
Oslo-avtalen om prinsippene for palestinsk selvstyre (Declaration of Principles - DoP)
09.09 1993:
Gjensidig anerkjennelse Israel-PLO
13.09 1993:
Undertegnelse av Oslo I-avtalen (DoP) i Washington.
04.05 1994:
Gaza-Jeriko-avtalen om selvstyre og tilbaketrekning av israelske styrker, signert i Kairo.
26.10 1994:
Fredsavtale Israel-Jordan
10.12 1994:
Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin mottar Nobels fredspris i Oslo
28.09 1995:
Interimavtale Israel-PLO om utvidet palestinsk selvstyre (Oslo II-avtalen)
04.09.1999:
Sharm el-Sheik-avtalen undertegnes av palestinernes president Yassir Arafat og Israels statsminister Ehud Barak. Avtalen gir palestinerne kontroll over mer av Vestbredden, samt legger opp til en endelig sluttavtale innen ett år.

OSSE og WHO 

Den 1. januar 1999 overtok Norge formannsvervet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE. Ut år 2000 sitter vi i ledertroikaen for OSSE. OSSE representerer en videreføring av KSSE, Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som ble dannet i Helsingfors i 1975. Konferansen hadde vært en viktig del av dialogen mellom øst og vest under den kalde krigen. I dag har OSSE 54 medlemsland. Samtlige europeiske nasjoner (bortsett fra Jugoslavia, som er suspendert), USA, Canada og fem tidligere Sovjetrepublikker i Sentral-Asia er med. OSSE samarbeidernært med FN, NATO, Europarådet og frivillige organisasjoner.OSSEs mål er å sikre varig fred og stabilitet i Europa. Organisasjonen er det viktigste instrumentet for å håndtere kriser og konflikter i verdens­delen. OSSE har sendelag i en rekke land. De skal overvåke menneske­rettighetene og varsle om mulige kriser og konflikter. OSSE hjelper til med å opprette demokratiske institusjoner og til å avholde frie valg. Oppfølging og konflikt­forebygging på Balkan, i Sentral-Asia og i Kaukasus er viktige oppgaver fremover. Nøkkelord for OSSE er konfliktforebygging, konfliktløsning og gjenoppbygging av rettsstat og demokrati. 

Å bedre folks helsesituasjon er viktig for å bedre levekårene og for å bygge en bedre verden. Verdens helseorganisasjon, WHO, er verdens fremste helseforsvarer. Organisasjonen holder til i Genève og jobber for å løse og bekjempe verdens store helseproblemer. Fra juli 1998 ledes organisasjonen av Norges tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland.Hun har tre klart prioriterte områderfor WHOs arbeid fremover: 

  • Bekjempelse av malaria
  • Helsesektorutvikling
  • Krigen mot tobakk

Nobels fredspris 

Medaljen veier bare 220 gram, men er kjent over hele kloden. Den overrekkes i Oslo hvert år den 10. desember, på Alfred Nobels dødsdag. Siden den første Nobels fredspris ble delt ut i 1901 har over 100 kvinner og menn fått den. De har alle arbeidet for fred, forbrødring og konfliktløsning i verden. 

Da den svenske vitenskapsmannen og industrimagnaten Alfred Nobel døde (1833-1896), etterlot han seg et av historiens mest betydningsfulle testamenter. I tråd med hans siste vilje ble Nobelstiftelsen opprettet år 1900. Den årlige avkastningen av stiftelsens investeringer skulle utgjøre de årlige nobelprisene. Prisene skulle deles ut til dem som hadde vært til stor nytte for menneskeheten. I dag er Nobelstiftelsen god for over 3 milliarder svenske kroner. 

Selv om Nobel var svensk, ønsket han at en komité nedsatt av det norske Stortinget skulle stå for tildelingen av fredsprisen. Mens de fem andre nobelprisene ­­– i fysikk, kjemi, litteratur, medisin og økonomi – avgjøres i Sverige, bestemmer Den Norske Nobelkomité hvem som skal få fredsprisen. (Økonomi-prisen er ikke en ekte  nobel­pris, men en pris til Alfred Nobels minne. Den ble opprettet av Sveriges Riksbank, som gir pengene til denne prisen, og første gang delt ut i 1969). Hvert år i oktober offentliggjør Nobelkomiteens leder navnet på prisvinneren eller prisvinnerne. Da har komiteen nøye vurdert mulige verdige kandidater, både personer og organisasjoner, etter de retningslinjer Alfred Nobel fastla i sitt testa­mente. Fredsprisen for 1999 var på 7,9 millioner svenske kroner. 

Hvorfor Alfred Nobel ønsket at Norge skulle stå for fredsprisutdelingen, vet ingen helt sikkert. Men historikerne antyder tre mulige svar:

  • Fordi Norge, og det norske Stortinget, allerede på slutten av 1800-tallet viste en spesiell interesse for mekling, voldgift og fredelig løsning av mellomstatlige konflikter. Alfred Nobel ville kanskje oppmuntre dette arbeidet.
  • Fordi Sverige og Norge var i union på den tiden. Nobel kan ha ønsket at også juniorpartneren i unionen, Norge, skulle stå for utdelingen av en pris.
  • Fordi Nobel hadde sans for den norske dikteren Bjørnstjerne Bjørnson og hans engasjement i fredssaken. En fredsprisutdeling kan ha vært ment som et håndslag til Bjørnson. Også et fjerde svar er mulig: Nobels beslutning var en kombinasjon av de tre første svarene. 

For utlandet er «Nobels fredspris» i dag synonymt med «Norge». Offentliggjøringen av vinnerens navn, TV-overføringene av den høytidelige seremonien og Fredspris­konserten i Oslo får stor oppmerksomhet på den internasjonale arena. Også det gir et bilde av et land i fredens tjeneste. 

Fredsprisvinnere de siste 15 årene:

 

1999:
Leger uten grenser
1998:
David Trimble og John Hume, Nord-Irland
1997:
Jody Williams, USA, og International Campaign to Ban Landmines, USA
1996:
Carlos Felipe Belo og José Ramos Horta, Øst-Timor
1995:
Joseph Rotblat og Pugwash Conferance on Science and World Affairs, Genève, London og Roma
1994:
Yassir Arafat, PLO, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, Israel
1993:
Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk, Sør-Afrika
1992:
Rigoberta Menchú Tum, Guatemala
1991:
Aung San Suu Kyi, Burma
1990:
Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionen
1989:
Den 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso, Tibet
1988:
De forente nasjoners fredsbevarende styrker
1987:
Oscar Arias Sánchez, Costa Rica
1986:
Elie Wiesel, USA
1985:
Den internasjonale legeforeningen mot atomkrig, Boston, USA
1984:
Desmond Tutu, Sør-Afrika 

1901:
Den første fredsprisen ble delt mellom Røde Kors-grunnlegger Jean Henri Dunant og Det franske fredsforbundets Frederic Passy.