Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Miljøvernpolitisk redegjørelse 1996

Stortinget 18 april 1996

1. Innledning 1997 blir et merkeår for miljø og utvikling. Da er det 25 år siden FNs miljøkonferanse i Stockholm ble avholdt, og like mange år siden Norge som første land i verden opprettet et Miljøverndepartement. I tillegg er det 10 år siden Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram sin rapport. Det er 5 år siden Rio-konferansen, og alle land skal rapportere om sin oppfølging av Agenda 21 på en spesialsesjon i FN.

Regjeringen vil legge fram en Stortingsmelding om bærekraftig utvikling der vi går systematisk gjennom hva som er gjort, på hvilke områder vi fortsatt har mye ugjort og hva vi kan gjøre i årene framover nasjonalt og internasjonalt for å nå målet om bærekraftig utvikling. Det er Regjeringens ambisjon at Norge skal ligge i tet-troppen gjennom vår nasjonale miljøvernpolitikk og de resultatene denne fører til, og at vi fortsatt skal være en pådriver på den internasjonale arena. De store utfordringene vi står overfor, forutsetter at vi viderefører en systematisk og målrettet miljøvernpolitikk.

Både nasjonalt og internasjonalt er det et hovedmål for Regjeringen å fremme en bærekraftig utvikling. I Verdenskommisjonens rapport "Vår felles framtid" ble bærekraftig utvikling definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Bærekraftig utvikling er et bredt begrep som tar opp i seg både de økologiske, sosiale og økonomiske aspektene ved utviklingen - nasjonalt og internasjonalt. Bærekraftig utvikling krever grense- og generasjonsoverskridende solidaritet. Det setter særlig krav til forvaltningen av felles ressurser som luft, vann, jord og biologisk mangfold. Målet om bærekraftig utvikling er en utfordring som kombinerer miljø- og ressurshensyn med fordelingshensyn innen de enkelte land og mellom land, der bekjempelsen av fattigdom har den aller høyeste prioritet. For å bekjempe fattigdommen er det avgjørende med økonomisk utvikling, og de fattige land må trekkes sterkere med i den internasjonale økonomi, gjennom handelslettelser, investeringer og gjeldsredusjoner. Rapporten tar til orde for sterkere økonomisk vekst i utviklingslandene, men det må være en vekst som styrker ressursgrunnlaget, og veksten må komme de fattigste deler av befolkningen til gode.

Jeg tror det er viktig at vi holder fast ved denne rammen for bærekraftig utvikling, en ramme som selvsagt går langt ut over rene miljøvernspørsmål. Gjennom sin definisjon av begrepet ville Verdenskommisjonen danne grunnlaget for en global etikk: "Menneskets overlevelse og velferd kan avhenge av om vi lykkes i å opphøye bærekraftig utvikling til en global etikk", het det i rapporten. Dette må vi holde fast på.

Miljøvernpolitikken har gått gjennom flere faser siden den for alvor kom på dagsorden på Stockholm-konferansen i 1972.

*Vi har beveget oss fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk mot et globalt naboskap.

*Livskvalitet og de verdiene som ligger i natur- og kulturarven kommer stadig sterkere i fokus.

*Miljøvern har beveget seg fra å bli oppfattet som en sektoroppgave til å bli sektorovergripende der miljøkrav skal legges til grunn for politikkutformingen på de fleste områder, og til å bli grenseoverskridende.

*Vi har vært og er inne i en fase med store oppryddings- og reparasjonsoppgaver, men vil gradvis gå over i en mer forebyggende fase.

*Vi beveger oss bort fra renseteknologi til renere teknologier og produkter.

*Gradvis vil stadig mer av avfallet brukes som en ressurs, og vi vil bevege oss inn i en livssyklus som bygger på fra-vugge-til-vugge prinsippet.

Dagens situasjonen krever at vi setter klare mål for hvor vi vil, at vi finner fram til den mest miljøeffektive doseringen av virkemidler og at vi vedlikeholder de resultatene vi allerede har oppnådd.

2. Hva vi har gjort og hvilke oppgaver vi står midt oppe i.

Vi har oppnådd mye i det nasjonale miljøvernarbeidet de siste årene. Det er for eksempel oppnådd betydelige reduksjoner i forurensinger fra industri, landbruk og kloakksektoren. En økende del av avfallet går til gjenvinning i stedet for å havne på fyllplassene. Videre kan vi registrere betydelige resultater av frednings- og sikringstiltak. Også i arbeidet med å styrke oljevern- og kjemikaliebedredskapen har vi oppnådd gode resultater.

Arbeidet for å sikre det biologiske mangfoldet og naturen i vårt eget land har pågått i mange år. Bare på de siste fem årene har vi for eksempel sluttført 10 fylkesvise verneplaner for sikring av biologisk mangfold og gjennomført fredning av totalt 193 områder. Som en oppfølging av Stortingsmeldingen om nye nasjonalparker, har vi startet fredningsarbeidet i 20 større områder.

Også innenfor friluftsliv og sikring av allemannsretten er vi kommet et godt stykke på vei, blant annet er det de siste årene opprettet flere skjærgårdsparker langs Telemark- og Agderkysten.

Som en følge av fredningsprinsippet i viltloven er nå 83 prosent av viltartene på fastlandet fredet mot ordinær jakt, mens dette bare gjaldt 14 prosent i 1980. Det er videre gjennomført en rekke tiltak for å sikre bestandene av laks og innlandsfisk og deres leveområder. I havbruksnæringen har det også vært en positiv utvikling, med mindre forurensing, mindre sykdom og redusert rømningstall.

I de fire årene som er gått siden Stortingsmeldingen om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling ble lagt fram, har det vært en rivende utvikling på avfallsfeltet. Nye virkemidler både overfor kommunene og næringslivet har ført til at andelen avfall som gjenvinnes er økende. Særskilte returordninger er etablert for ulike avfallsfraksjoner og stadig flere kommuner innfører kildesorteringsordninger som sikrer gjenvinning av det organiske avfallet.

Det gjenstår fremdeles sentrale oppgaver for å få strømmen av avfall bort fra fyllplasser og over til gjenvinning. Regjeringen vil vurdere om en sluttbehandlingsavgift på avfall som går til deponering eller forbrenning, kan være hensiktsmessig. Videre tas det sikte på å etablere særskilte returordninger for blant annet elektronikkavfall, bygg- og rivningsavfall, spesialavfallsemballasje, kuldemøbler og mindre batterier og sikre at en større del av restavfallet blir utnyttet til energi.

Selv om stadig mer avfall går til gjenvinning vil mengden av avfall som oppstår likevel øke dersom vi fortsetter med dagens produksjons- og forbruksmønster. Hovedutfordringen framover blir derfor det forebyggende arbeidet; å redusere de farlige stoffene i avfallet og sikre reduksjon av mengden av avfall som oppstår. For å oppnå dette må virkemidlene ikke bare rette seg mot produksjonsprosessen og avfallshåndteringen, men også knytte seg til utformingen av produktene.

I denne sammenhengen vil jeg nevne at vi nå - etter flere års arbeid - har funnet en varig og sikker løsning for behandling av praktisk talt alt spesialavfall. Denne målsettingen blir ivaretatt gjennom Norsk Avfallshandterings beslutning om etablering av et nasjonalt anlegg for behandling av organisk spesialavfall i Brevik.

Også en annen stor sak står nå foran en løsning. Under besøket til president Boris Jeltsin i Norge, ble det undertegnet en protokoll hvor den russiske regjering har forpliktet seg til å gjennomføre de nødvendige tiltak for finansiering av ombygging av nikkelverket på Kola. Denne saka har stått på dagsorden i alle politiske samtaler vi har hatt med Russland og Sovjetunionen siden 1988, og fra norsk side er vi svært tilfreds med at vi nå er kommet i havn. Det er imidlertid et stort og kostbart prosjekt, og selve byggetida er 4 til 5 år. Det er nå opp til det russiske selskapet Norilsk Nikel å ta ansvar for at prosjektet blir gjennomført på en måte vi alle er tjent med, slik at forurensingen og naturskadene i grenseområdet tar slutt.

Det er blitt stilt spørsmål ved miljøvernmyndighetenes oppfølging av problemer knyttet til deponier med spesialavfall, forurenset grunn og forurensede sedimenter - de såkalte "gamle synder". Som jeg opplyste i spørretimen 24. januar i år, mener jeg vi er kommet ganske langt i oppfølgingsarbeidet. Når vi ikke er kommet helt i mål, skyldes det blant annet at vi har måttet omprioritere arbeidet underveis. Nye store saker er dukket opp, og lavere prioriterte saker er blitt aktualisert i forbindelse med arealomdisponering og byggesaker. De "gamle syndene" representerer først og fremst en forurensingsfare når arealene tas i bruk eller graves opp. Det har derfor vært nødvendig å prioritere de lokalitetene der ulike aktiviteter har vært igangsatt. Vi legger betydelig vekt på å følge prinsippet om at forurenser betaler i disse sakene, og samtidig unngå nye "gamle synder" gjennom SFTs konsesjons- og kontrollsystem. Første fase av arbeidet, tiltaksvurderingene, nærmer seg nå en avslutning, noe som gir grunnlag for fastsetting av langsiktige målsettinger for det videre arbeid.

Tiltak for å redusere utslippene av miljøgifter er en annen høyt prioritert oppgave der vi har nådd gode resultater. I løpet av de siste ti årene er utslippene av 37 miljøgifter redusert med fra 50 til 100 prosent. Det er gjennomført en rekke tiltak for å få ned utslippene fra industrien og det er foretatt opprydding i de ti største gruvene.

Godkjenningsrutiner for nye kjemikalier, begrensing av markedsføring, miljøfaremerkning og bruk, forbedret helsefaremerking og bedre miljøpraksis i industrien på dette området, er innført. Dette er også i tråd med en rekke forskrifter innenfor EØS-regelverket. På områder der Norge fortsatt har strengere regler enn EU, som for eksempel kreftfaremerking og direkte testing av allergifremkallende produkter, har vi fortsatt unntak fra EØS-regelverket. Videre har vi fra norsk side som målsetting å forene en åpen og regelbasert verdenshandel med en aktiv miljøpolitikk.

Utslipp av fosfor til Nordsjøen er allerede redusert med 50 prosent, og utslipp av nitrogen med 20 prosent. Det er med andre ord oppnådd betydelige resultater når det gjelder næringssaltutslippene fra landbruket og kommunale avløp. Det er gjennomført en endring i landbrukspolitiske virkemidler som blant annet har bidratt til å ivareta kulturlandskap, kulturminnevern og biologisk mangfold. Sprøytemiddelbruken er bortimot halvert. Innenfor kommunalt avløp er vi godt i rute for å nå det langsiktige målet om opprydding innen år 2000. Det er gjennomført store investeringer i avløpsanlegg de siste årene.

Som kjent har en ekspertgruppe foretatt en nærmere gjennomgang av betydningen av å redusere nitrogen-utslippene i Ytre Oslofjord. Gruppa er nå ferdig med sitt arbeid, og vi har fått et omforent faglig grunnlag for det videre arbeidet.

I løpet av de siste årene har vi gjennomført skjerpede utslippskrav til vann fra petroleumsvirksomheten. Utslipp av oljeholdig borekaks er i praksis eliminert, og det stilles strengere krav til kjemikalier. En klar tendens er også at det enkelte selskap legger miljøhensyn mer aktivt inn i planleggingen av virksomheten, ved at de stiller økte og konkrete miljøkrav til egen aktivitet og til leverandører. Beredskapen mot akutt forurensing er også styrket.

Petroleumsvirksomheten har over tid beveget seg mot stadig mer utfordrende områder. Dette gjelder også i forhold til miljøet. Denne utviklingen stiller myndighetene overfor utfordrende oppgaver når vi skal gjøre avveininger mellom næringsinteresser, sysselsetting og miljøet for å sikre godt avbalanserte løsninger. En annen utfordring ligger i de utrangerte plattformene. Det er viktig at vi velger de løsningene som reelt sett er best for miljøet. Dette kan innebære at hele eller deler av slike innretninger blir dumpet på havbunnen, og det kan innebære at hele eller deler av innretningene demonteres for gjenbruk eller deponering på land. Her må vi ta stilling i hver enkelt sak. De to plattformene som hittil er vurdert, vil bli brakt på land.

Det skjer mye positivt innenfor norsk næringsliv, blant annet er forsikrings- og bankvesnet i gang med å utvikle miljøstandarder som gradvis vil føre til strengere miljøkrav i forsikrings-, kreditt- og investeringspolitikken. I de senere årene har det skjedd en betydelig utvikling av norsk miljøteknologi. Det foreligger nå en omfattende evaluering som underbygger at den offentlige satsingen på dette området har bidratt til den positive utviklingen. I lys av dette vurderer nå Regjeringen eventuelle endringer i den offentlige satsingen på miljøteknologi. Vi vil presentere eventuelle forslag i statsbudsjettet for 1997.

Dette innebærer ikke at vi er i mål på disse områdene. Resultatene er i stor grad oppnådd gjennom reguleringer, konsesjoner, påbud og forbud samt miljøavgifter som har spilt en økende rolle. Dette er en erfaring vi deler med andre OECD-land. Vi er kommet et godt stykke på vei, men i årene framover vil det fortsatt være viktig å vedlikeholde, overvåke og ytterligere forbedre de resultatene vi nå kan registrere. Viktige utfordringer vi står oppe i er gjennomføringen av verneplan for nasjonalparker, kulturminnevern-prosjekter og arbeidet med å redusere utslippene av miljøgifter. Jeg vil understreke at en stadig mer ambisiøs miljøvernpolitikk vil kreve økt vektlegging av kostnadseffektiv utforming av virkemiddelbruken, herunder bruk av økonomiske virkemidler. Målet må være at prisene i større og større grad også reflekterer miljøkostnader.

Fastsetting av rammebetingelser som kan fremme en bærekraftig utvikling vil berøre både forbrukere, næringsliv og offentlig virksomhet. Dette krever en helhetlig tilnærming til utfordringene på tvers av de ulike miljøproblemene og berørte aktører. Samtidig er det behov for ulik tilnærming avhengig av om utfordringene er globale, regionale, nasjonale eller lokale.

Transportsektoren bidrar i betydelig grad til en rekke av de miljøutfordringene Norge står overfor. Regjeringen ser det derfor som en viktig oppgave å begrense forurensing, lokale støyplager og naturinngrep knyttet til transport. Regjeringen gjennomfører derfor omfattende tiltak for å redusere miljøproblemene knyttet til transport. Utviklingen i transportsektoren må skje i pakt med naturens tålegrenser, og areal- og ressursbruken må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

Regjeringens miljøvernpolitikk innebærer at globale og regionale forurensingsproblemer så langt det er mulig bør løses gjennom virkemidler som fungerer på tvers av de ulike sektorene, fortrinnsvis generelle utslippsavgifter og andre miljøavtaler. Norges relativt høye avgifter på bilbruk og bilhold har bidratt til å bremse veksten i vegtransporten og dermed begrenset utslippene av blant annet CO2 og NOx. Utviklingen av strengere avgasskrav har redusert vegtransportens NOx-utslipp med om lag 10 prosent fra 1989 til 1994 samtidig som trafikken har økt noe.

Lokale miljøproblemer knyttet til transport løses mest effektivt gjennom lokalt avgrensede tiltak tilpasset de store variasjonene i lokal trafikk- og miljøbelastning, og bør derfor i stor grad være lokale myndigheters ansvar. Staten tar likevel et betydelig ansvar gjennom transportinvesteringer, miljøtiltak langs eksisterende veg- og jernbanenett, utforming av rammebetingelser for lokale myndigheters transport- og miljøpolitikk, fastsetting av minimumsstandarder for miljøkvalitet samt forskning og kunnskapsformidling.

Det gjenstår fortsatt betydelige miljøutfordringer i transportsektoren. Videreføring av utvikling av dagens tiltak og virkemidler er nødvendig for å møte disse utfordringene, men det kan også være behov for nye virkemidler både sentralt og lokalt. Som oppfølging av Stortingsmelding nr. 41 (1994-95) om klima- og NOx-politikken og av Virkemiddelutvalgets innstilling er det blant annet aktuelt å vurdere vegprising, rammene for lokal parkeringsregulering, styring av tungtrafikken i byene og redusert bruk av piggdekk. Dette vil bli fulgt opp i arbeidet med Norsk veg- og vegtrafikkplan for 1998-2007. Internasjonalt er det en viktig målsetting for Regjeringen å få mer av transporten over fra vei til kjøl.

Norge har holdt en høy miljøprofil internasjonalt både på globalt såvel som på europeisk nivå, og det vil vi fortsette med. Vi arbeider konstruktivt innenfor organisasjoner som CSD, ECE, UNEP, OECD og UNESCO. Overfor EU har EØS-avtalen gitt Norge muligheter til å drøfte miljøproblemer i fora hvor også økonomiske og handelspolitiske problemstillinger drøftes. Gjennom EØS-avtalen er Norge integrert i EUs indre marked og deltar i utformingen av nytt regelverk for blant annet miljøkrav til varer.

Internasjonalt er det gjort store framskritt gjennom reforhandlinger av avtaler og nye konvensjoner. Jeg vil særlig framheve reduksjonen av sur nedbør. I den nye svovel-protokollen fra 1994 er prinsippet om naturens tålegrense lagt til grunn, og vi har forsøkt å få til en kostnadseffektiv fordeling av forpliktelsene. Norge ligger her i forkant når det gjelder å oppfylle våre forpliktelser. Forhandlingene om en ny NOx-protokoll er den første store utfordringen vi nå står overfor. Norge arbeider for å få til en avtale som retter seg mot flere stoffer og flere typer effekter.

Det er også gjort betydelige framskritt for å redusere forbruket og produksjonen av ozonnedbrytende stoffer. Vi følger opp våre forpliktelser i arbeidet med å redusere havforurensinger, og vi er kommet langt med å få etablert et bedre og mer resultatorientert samarbeid om de betydelige miljøproblemene i Nordområdene og Antarktis. I forhold til Østeuropa har Miljøvern for Europa-prosessen ført til resultater i form av miljøinvesteringer. Vi har åpnet for et stadig tettere samarbeid med flere land i Østeuropa og land under utvikling i Afrika og Asia.

3. Nye utfordringer

Den helt sentrale oppgaven vi står midt oppe i er å sikre en global bærekraftig utvikling på lengre sikt. Som ledd i dette vil arbeidet med å endre industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre, tiltak for å redusere fattigdommen og å sikre en mer rettferdig global fordeling være de viktigste utfordringene.

Agenda 21 tar - i likhet med Brundtland-kommisjonen - opp både miljø og utvikling. Truslene mot det biologiske mangfoldet, faren for klimaendringer, en for hurtig tapping av grunnvannet, ørkenspredning, krig og konflikter truer livet til millioner av mennesker på jorda. Sett i lys av dette må vi erkjenne den nære sammenhengen mellom miljø og utvikling. Som det framgår av Stortingemelding nr. 19 (1995-96) "En verden i endring", skal det utvikles en strategi for miljørettet bistand. Strategien skal konsenteres om følgende hovedtemaer: *Utvikling av bærekraftige produksjonssystemer.

*Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet.

*Redusert forurensing av jord, luft og vann.

*Kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier.

En vellykket miljøintegrering i bistanden kan gi svært positive ringvirkninger, både for miljø- og livsforhold lokalt i utviklingsland, og for disse landenes muligheter til å bidra til løsningen av de globale miljøproblemene. Vi prioriterer dette arbeidet høyt og er godt i gang.

I tillegg har Miljøverndepartementet opprettet et Kompetansenettverk med sikte på overføring av norsk miljøvernkompetanse til utviklingsland, Russland og Østeuropa. Hensikten er blant annet at norske eksperter kan bistå med å bygge opp resultatkontroll, miljøovervåking, bekjempelse av forurensing, natur- og kulturminneforvaltning og areal- og ressursplanlegging.

Dagens produksjons- og forbruksmønstre i den industrialiserte delen av verden er en hovedårsak til de globale miljøproblemene. Alle land må gjøre sitt for å bidra til en omlegging av energibruken i mer miljøvennlig retning, sikre det biologiske mangfoldet og redusere bruken og utslipp av miljøfarlige stoffer i produksjonsprosesser og produkter. En bærekraftig utvikling krever handling globalt, nasjonalt og lokalt. Alle land og sektorer, både offentlige og private, må yte sitt bidrag.

Norge har spilt en aktiv rolle i oppfølgingen av Agenda 21 fra Rio-konferansen. Som Stortinget er kjent med, har vi stått som vertsland for to konferanser der vi har satt søkelyset på industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre. De konkrete resultatene av disse initiativene er nå nedfelt i CSDs arbeidsprogram. OECD er en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet, og på miljøvernministermøtet i organisasjonen i januar ble det ytterligere understreket at industrilandene må ta en ledende rolle i arbeidet med å endre produksjons- og forbruksmønstrene.

Også i Norge trenger vi en gjennomgang av vår samlede oppfølging av Agenda 21 der vi vurderer målene og virkemidlene i årene som kommer. Vi må fortsette omleggingen av samfunnet i mer bærekraftig retning.

Skal vi få til dette, må alle samfunnsaktører ta et selvstendig ansvar for sin del av helhetsløsningene - det være seg offentlige myndigheter, organisasjonene, næringslivet, forbrukerne og kommunene. Det er viktig at virkemiddelbruken overfor ulike sektorer ses i sammenheng slik at vi oppnår mest mulig miljøforbedringer for innsatsen vi setter inn.

Dette vil være sentrale problemstillinger i langtidsprogrammet og i en egen stortingsmelding som Regjeringen, som nevnt, tar sikte på å legge fram.

Norge har gjort mye for miljøvennlig behandling av avfall, redusere utslippet av miljøgifter og annen forurensing, og å sikre vern og god arealplanlegging. Regjeringen vil arbeide for fortsatt redusert utslipp av helsefarlige miljøgifter, reduserte lokale luftforurensinger og støy og sikring av miljøhensyn i arealplanleggingen.

I tillegg er en grønn skattekommisjon i arbeid. Den skal vurdere mulige gevinster både for miljøet og for sysselsettingen ved å vri beskatningen fra arbeidskraft over mot forurensinger og ressursuttak. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å få resultater.

En grønn statlig innkjøpspolitikk kan være et annet viktig element med betydelig signaleffekt. Offentlige myndigheter bruker milliarder av kroner på innkjøp. Da er det viktig at vi stiller morgendagens krav til de produktene som kjøpes inn. Regjeringen har i forbindelse med statsbudsjettet for 1994 etablert et program for statlig innkjøp. Et av elementene i programmet er å se på hvordan statlige virksomheter kan ta miljøhensyn i sine innkjøp. På denne måten kan staten gjennom sin egen virksomhet bidra til å redusere miljøbelastningene og til at det produseres mindre miljøskadelige produkter. En tilleggseffekt kan være at norsk næringsliv utvikler miljøkompetanse som kan gi et konkurransefortrinn på det internasjonale markedet. For å finne fram til praktiske og effektive løsninger, vil vi i regi av GRIP-sentret gjennomføre pilotprosjekter i utvalgte statlige virksomheter. Vi vil også ta initiativ til å få innarbeidet miljøkriterier i den kommunale innkjøpspolitikken. Flere organisasjoner har også tatt opp denne hansken, og interessen for produkter som lar seg reparere og har lang levetid er økende.

Frivillig positiv miljømerking av forbruksvarer har vist seg som et vellykket tiltak når det gjelder å gi forbrukerne et informasjonsgrunnlag slik at de kan velge et mindre miljøbelastende forbruk. Den nordiske miljømerkeordningen "Svanemerket", som kom i stand etter initiativ in Nordisk Ministerråd i 1989, er verdens første flernasjonale merkeordning av denne typen. Det er i det nordiske samarbeidet hittil utviklet merkekriterier for om lag 40 produktgrupper, og utstedt merkelisens for nær 300 produkter. Foruten Norge deltar Sverige, Finland og Island i samarbeidet. I forbindelse med nordisk forbrukerministermøte i januar i år, ble det fra dansk side signalisert at Danmark vurderer å slutte seg til den nordiske ordningen, siden denne har kommet betydelig lenger enn EUs tilsvarende ordning.

Norge har også bevilget 15 millioner kroner til et fond i WTO-regi som skal brukes til å hjelpe de minst utviklede landene til å utvikle handelskompetanse og til å komme med i det internasjonale handelssystemet. Denne prosessen bør skje på en måte som ikke skader miljøet ytterligere. Det er et mål å få med flere industrialiserte land til å bidra til dette fondet.

"Tenke globalt og handle lokalt", var en av oppfordringene fra Brundtland-kommisjonen, en oppfordring som er videreført i Agenda 21. Her i landet er det tatt betydelige løft for å styrke miljøvernet i kommunene. Fra slutten av 1980-årene har kommunene og staten i fellesskap satset store ressurser på å utvikle lokalt miljøvern som et tverrsektorielt politikk- og ansvarsområde. Bærebjelken i denne satsingen har vært Miljøvern i kommunene-reformen (MIK). Over statsbudsjettet er om lag 700 millioner kroner blitt øremerket til dette formålet, og i tillegg har kommunene selv satset betydelige ressurser. Dette løftet har blant annet gitt følgende resultater:

*I dag har nesten alle norske kommuner ansatt miljøvernledere, og de har gjennomgående høy faglig kompetanse.

*De fleste kommunene har gitt miljøvernet en "tung" organisatorisk plassering; så vel politisk som administrativt, og med nærkopling til planleggings- og styringssystemene i kommunene.

*Miljøaktiviteten i kommunene har økt; både innenfor de tradisjonelle områdene som vann, avløp, renovasjon, friluftsliv og ressursforvaltning som innenfor nyere områder som kildesortering, innsamling, resirkulering, gjenvinning og klassisk naturvern.

Vi er kommet et stykke på vei gjennom MIK-reformen, men ikke langt nok. Et av de viktigste satsingsområdene framover, er arbeidet med å få utviklet Lokal Agenda 21. Følgende elementer - som er å tråd med anbefalingene i Agenda 21 - vil stå sentralt i det videre arbeidet:

*Vi må se en tydelig og konkret dreining mot bærekraftig utvikling.

*Det globale perspektivet ved lokalt miljøvernarbeid må bli erkjent og synliggjøres.

*Det må legges stor vekt på å få med frivillige organisasjoner, lag, foreninger og det lokale næringslivet i arbeidet. Kvinner og barn skal være representert i alle deler av prosessen.

Det finnes naturlig nok ingen konkret anvisning i Agenda 21 om hva slike lokale agendaer skal inneholde. Et flertall av våre kommuner har allerede en eller annen form for lokale handlingsplaner for miljø, men de kan variere sterkt med hensyn til kvalitet og innhold. Disse "førstegenerasjonsplanene" gir likevel et godt grunnlag for det videre arbeidet med Lokal Agenda 21. Utviklingen må bidra til at vi kopler anbefalingene fra Agenda 21 bedre opp til vårt eget lokale miljøvernarbeid, og til en vitalisering av det sektorovergripende miljøvernarbeidet.

Ved siden av Agenda 21 kom det to konvensjoner ut av Rio-konferansen: Konvensjonen om biologisk mangfold og klimakonvensjonen. Oppfølgingen av disse konvensjonene er en forutsetning for å sikre en bærekraftig utvikling i framtida, og har derfor høyeste proritet.

Konvensjonen om biologisk mangfold pålegger oss å utarbeide en nasjonal handlingsplan. Vi er godt i gang med dette, og vil presentere planen for Stortinget i den varslede meldingen om bærekraftig utvikling. I planen legges det vekt på å sikre en effektiv og målrettet politikk gjennom forbedring av beslutningsgrunnlaget og utviklingen av sektorovergripende styrings- og rapporteringssystemer. Hensynet til det biologiske mangfoldet vil også bli prioritert i områdeforvaltningen. Vi må erkjenne den tette sammenhengen mellom arealbruk og reduksjon i det biologiske mangfoldet, og vi er i ferd med å komme til et punkt der dette ikke bare er et knapphetsproblem, men et kritisk problem. Stortinget har for eksempel bestemt at vi skal ta vare på fire rovdyrarter, men dette krever samtidig store arealer. Her ligger uløste konflikter og venter på løsninger.

De store rovdyrene og de skadene de påfører bufe og tamrein står stadig i fokus. Rovdyrskadene er riktignok små i forhold til tap av dyr på beite, men jeg erkjenner at i enkelte områder av landet og for enkelte dyreeiere kan konfliktene være betydelige. En arbeidsgruppe er nå i gang med å se på dette problemet, og resultatet av deres arbeid vil danne grunnlaget for det skadeforebyggende arbeidet som skal drives i tida framover. Regjeringen vil videre legge fram en Stortingsmelding om rovdyrforvaltningen som vil gi en omfattende rapport om dagens situasjon og hva som gjøres for å oppfylle forvaltningskravene.

Det er behov for å styrke oppsynsvirksomheten i flere av verneområdene våre, og økende miljøkriminalitet tilsier en sterkere fokusering på utmarksoppsynet. Regjeringen har derfor lagt fram for Stortinget forslag om lovfesting og organisering av Statens Naturoppsyn. Dette vil være et viktig grunnlag for en effektivisering og bedret organisering av dagens oppsynsordninger.

I forbindelse med Stortingets behandling av innstillingen fra energi- og miljøkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1995, ba Stortinget Regjeringen om å gjennomgå lovregler og forvaltningspraksis på statens grunn og statsallmenninger for å sikre allmennhetens adgang til jakt og fiske. Direktoratet for naturforvaltning har gjennomført en undersøkelse om dette, som viser at allmennhetens adgang til jakt og fiske på statsgrunn generelt er god, spesielt gjelder dette på en den del av statens grunn som forvaltes av Statsskog. På andre områder, hvor allmennhetens adgang ikke er like god, vil Regjeringen foreslå forbedringer.

Gen- og bioteknologien vil stille oss overfor helt nye og omfattende utfordringer i årene som kommer. Det er en økende oppmerksomhet omkring disse spørsmålene, ikke minst når det gjelder fare for ukontrollert spredning av genmodifiserte vekster og genmodifisert mat. Det juridiske rammeverket for forvaltningen av denne teknologien i Norge er i hovedsak etablert, og vi har bygget opp kompetanse. Norge har også tatt initiativ overfor Konvensjonen for biologisk mangfold med sikte på å bedre mulighetene for å regulere grenseoverskridende bevegelser av genmodifiserte organismer.

Regjeringen legger vekt på den statlige koordinering mellom aktuelle sektorer for å sikre en helhetlig og systematisk politikk på gen- og bioteknologiområdet. Regjeringen vil arbeide for at våre nasjonale krav til sikkerhet, etikk og bærekraft for produkter framstilt gjennom moderne gen- og bioteknologi, blir internasjonal norm.

Når det gjelder oppfølgingen av klimakonvensjonen viser jeg til debatten om Stortingsmeldingen. Jeg vil også understreke at det allerede er gjennomført en rekke nasjonale tiltak, blant annet har vi høye CO2-avgifter. Klimameldingen inneholder også en rekke forslag til tiltak. Etter at FNs klimapanel slo fast at det med stor sannsynlighet er i ferd med å skje menneskeskapte klimaendringer, er det nå viktig å intensivere det internasjonale samarbeidet på dette området og sette fart i utviklingen av samarbeidsavtaler om gjennomføring av tiltak. I denne sammenheng er de intensjonsavtalene Norge har inngått med Danmark og Finland interessante. De skal i størst mulig grad erstatte kull og eventuelt kjernekraft med den gassen og kraften de vil importere fra oss.

Nordsjø-samarbeidet er av stor betydning fordi Norge her samarbeider med land i våre nærområder, og som i tillegg er viktige handelspartnere. På ministermøtet i 1995 ble landene enige om at det langsiktige målet er å oppnå miljøgiftkonsentrasjoner i miljøet nær bakgrunnsverdier for naturlig forekommende stoffer og nær null for menneskeskapte eller syntetiske stoffer. Landene ble også enige om å arbeide for at miljøgiftutslippene skal stanse innen en generasjon. Det er ambisiøse målsettinger som gir visjoner for et bærekraftig produksjons- og forbruksmønster. Vår oppgave i tida framover er ved steg-for-steg å få gjennomført dette målet.

En hovedoppgave er å sette fokus på innholdet i produkter - det er når produktet lages at premissene legges for hvilke helse- og miljøskadelige effekter som kan oppstå. Dette er en utfordring som næringslivet tvinges til å ta alvorlig, ikke minst på grunn av miljøkrav fra markedet. Alle ledd i fra råvareinnsats til avfallshåndtering må vurderes. Det gjelder hele næringslivet - industri, transport, service- og handelsnæringen. Her blir det imidlertid viktig å handle internasjonalt fordi dette har stor betydning for næringslivets konkurranseevne.

Interessen og engasjementet for kulturminnevernet er økende. Kulturminner og kulturmiljøer er uerstattelige kilder til kunnskap om menneskenes liv og virke gjennom tidene. De kan gi opplevelser og økt forståelse av forholdet mellom fortid og framtid, mellom mennesket og naturen og mellom ulike kulturer. Kulturminner og kulturmiljøer er grunnlag for både kunnskap, opplevelse og bruk. Det er snakk om ikke-fornybare ressurser som forplikter oss til å forvalte dem med respekt for dem som har levd før oss, og med omtanke for dagens og morgendagens mennesker. For ytterligere å øke forståelsen for dette arbeidet, og for å mobilisere til økt aktivitet, vil 1997 bli et Kulturminneår.

Det arbeides nå med oppfølgingen av Handlingsplanen for kulturminnevernet der fylkesvise verneplaner er foreslått som virkemiddel for å effektivisere fredningsarbeidet. Riksantikvaren har dessuten utarbeidet verneplaner for 20. århundres arkitektur, tekniske og industrielle kulturminner, kystens kulturminner, fyrstasjoner, nyere tids kulturminner i Telemark og NSB-bygninger. Fredningsarbeidet etter disse planene pågår for fullt. Også kulturminnearbeidet blir stadig mer internasjonalisert og integrert i andre politikkområder. Det nordiske kontoret for verdens kulturarv under UNESCO ble etablert i Oslo ved nyttår.

Økokrims satsing på miljøkriminalitet retter seg også mot kulturminner. I løpet av året vil enheten ferdigstille et kompendium om kulturminnekriminalitet, som skal legges til grunn ved opplæringen av politiet.

Arealplanleggingen blir et stadig viktigere virkemiddel i en helhetlig politikk for bærekraftig utvikling. Neste år vil vi legge fram en ny Stortingsmelding om den regionale planleggings- og arealpolitikken, hvor også bruk av Plan- og bygningsloven i miljøvernarbeidet vil bli vektlagt. Det gjelder blant annet arbeidet med samordning av transport- og arealplanarbeidet. I tillegg vil jeg også nevne den betydelige innsatsen staten, fylkeskommunene og kommunene gjør innen stedsutvikling og for å fremme de visuelle og estetiske kvalitetene i omgivelsene.

Konsekvensutredninger er et annet viktig verktøy i arbeidet med å forebygge miljøproblemer og sikre en bærekraftig utvikling. I løpet av siste år har nærmere 50 av de største utbyggingsprosjektene her i landet vært gjenstand for konsekvensutredninger. Erfaringene så langt er gode.

4. Veier videre

Verdier som frihet, likhet og solidaritet utfordres av et samfunn i forandring. Realiseringen av verdiene vil kreve mobilisering av alle menneskelige ressurser og en styring av samfunnsutviklingen innenfor de muligheter og begrensinger som naturen setter. Hensynet til en bærekraftig utvikling, som ivaretar en bedre global fordeling og en god forvaltning av naturressursene, må være retningsgivende for den økonomiske utviklingen nasjonalt og globalt.

Vi går nå ut av et århundre som omfatter de største forandringer i verdenshistorien. Vårt århundre spenner over en periode med enorm økonomisk vekst, med store ødeleggelser, men også med enorme framskritt. Vår kunnskap er økt på en måte som savner sidestykke. Ved inngangen til dette århundret hadde vi mennesker knapt muligheter til å gripe inn i jordens livsløp. I dag har vi mulighetene til å endre den biosfæren vi lever i. Men vi har også muligheter til å redde den for framtida.

Verdens befolkning er femdoblet. Vi har utryddet mange sykdommer, demokratiet har slått rot og brer seg til land der det hittil var ukjent. Aldri har så mange hatt det så bra som nå.

Men heller aldri før har så mange levd i bunnløs fattigdom. Og heller aldri før har menneskenes livsgrunnlag vært så utsatt som nå. På veien har vi vært gjennom perioder med meget alvorlig forurensing - særlig i vår del av verden.

I Europa og Nord-Amerika er vi i ferd med å vinne kampen mot industrialiseringens mest forurensende perioder. Det går framover på en lang rekke viktige områder. I London var forurensingen verst i 1953. En del reformer fikk vi gjort i tide.

Nå opplever deler av Asia tosifrede vekst-tall. I store deler av Afrika er det ikke vekst, men nedgang og stagnasjon. Vi mangler en global fordeling. Mange land gjør mye for å rette på dette. Andre land gjør lite. Alt for mange land gjør nesten ingenting.

Det har ingen mening å snakke om bærekraftig utvikling i ett land. Vi er alle - over hele kloden - deler av et uløselig fellesskap. Vi kan løse en del nasjonale problemer hver for oss, men de virkelige store utfordringene, fattigdommen, klimatruslene, tap av levende arter - alle de grenseoverskridende problemene - de løser vi enten sammen eller vi løser dem ikke.

Derfor er det at den teknologiske utvikling, den politiske og sosiale utvikling må styrkes i samarbeid mellom land. Hvert enkelt land, selv de største, blir alene for små for disse utfordringene.

Sammen må vi sikre oss politiske instrumenter som økonomiske mekanismer, teknologiske løsninger, juridisk bindende avtaler og sanksjoner, kompetanse og kunnskap som siktes inn mot å oppnå en anstendig livskvalitet for alle. Vi må kort sagt erkjenne at vi lever i et globalt naboskap og finne veien fram til en bærekraftig utvikling som tar vare på både fellesskapet og mangfoldet.

Nasjonalt må slike overordnede mål forankres på alle samfunnsområder; som i næringslivet, innen utdanning og forskning, utviklingen innenfor samferdsel- og energisektoren m.v. Informasjon og oppfølging fra organisasjonene står også sentralt i denne sammenhengen. Det finnes mye entusiasme blant folk ute i lokalmiljøene som vi må klare å mobilisere for et bedre miljø.

Vi må påskynde debatten om innholdet av veksten og forbruket. Også i vårt samfunn har vi vekstområder som samtidig sikrer velferd, miljø og livskvalitet, og disse bør gis høy prioritet framover. La meg nevne noen eksempler: *I et utvidet velferdsbegrep bør vi ta med retten til ren luft, rent vann og ren mat, tilgang på kultur og natur, stille kritiske spørsmål omkring tidsbruk og livsstilsykdommer, angripe helseskadelige forurensinger og stoffer og finne rom for tid til fellesskap og omsorg.

*Vi går inn i en tid med livslang læring, og med sterk vekst i kunnskap, kompetanse og forskning. Vi må lære oss å mestre den nye kommunikasjonsteknologien til menneskets beste.

*Innenfor kulturfeltet har vi et stort vekstpotensiale for deltakelse, kunnskap og kulturforståelse, som samtidig kan utløse kreativitet og utfoldelse for den enkelte.

Vi kan med andre ord forbruke mer gjennom en vekst på områder som øker livskvaliteten, mens vi samtidig må forbruke mindre på områder som fører til miljøskader. I tillegg må arbeidet med å få til en mer rettferdig global fordeling gis høyeste prioritet.

Dypest sett handler dette om eksistensielle spørsmål. Det bærer også vårt internasjonale engasjement og nasjonale prioriteringer preg av. Klimapolitikken, sikringen av det biologiske mangfoldet og kulturarven vil stille oss overfor store utfordringer i årene som kommer, utfordringer som også vil flette seg inn i vår samfunnsstruktur. En del av dette vever seg inn i en politikk for endringer i produksjons- og forbruksmønstre der for eksempel bruken av råvarer og energi reduseres og utnyttes på en langt mer effektiv måte, arealbruken må ta hensyn til overordnede mål, avfall blir en ressurs, teknologien blir ren, bruk av miljøgifter minimaliseres, der vi har kontroll og styring over utviklingen innenfor genteknologien, der allmennheten sikres rett til natur og kultur. Vi må ta mål av oss å bli stadig bedre på disse områdene slik at vi foretar de riktige politiske og strategiske valg og doserer ut riktige virkemidler. Vi må kort sagt arbeide målrettet, langsiktig, systematisk og helhetlig.

Regjeringen vil utvikle disse problemstillingene nærmere i den varslede Stortingsmeldingen. I denne sammenhengen er det også viktig at vi fører en løpende debatt om dilemmaer, målkonflikter, interessemotsetninger, på hvilke områder vi mangler kunnskap, kompetanse og virkemidler og hvordan vi kan sette fart i og styrke det internasjonale samarbeidet. Det vil gi Stortinget en anledning til å se alle de store utfordringene foran et nytt århundre i sammenheng.

Samtidig vil vi fortsette å delta aktivt i prosesser som allerede er satt i gang. Det dreier seg for eksempel om videreutvikling av konvensjonene om klima og biologisk mangfold, samarbeid om langtransporterte luftforurensinger, forvaltningen av nordområdene og Antarktis, samarbeid om forurensinger av havet og om avfall, energispørsmål, utbyggingsmønstre og trafikkløsninger. Nasjonalt fortsetter vi rydde- og vedlikeholdsjobben, samtidig som vi legger en strategi for forebyggende miljøvern. Vi vil også legge betydelig vekt å å verne om uerstattelige verdier innenfor natur- og kulturarven.

Jeg åpnet med å konstatere at vi står foran store utfordringer i arbeidet med å fremme en bærekraftig utvikling. Det er vår ambisjon at dette vil nedfelles og synliggjøres i den praktiske politikken på alle områder og veivalgene framover.