Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Statsminister Einar Gerhardsen

Tale i Kråkerøy Arbeiderparti 1948

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Gerhardsen II

Utgiver: Statsministerens kontor

Tale i Kråkerøy Arbeiderparti 1948. (pdf)
Folkvang forsamlingshus, Kråkerøy ved Fredrikstad, 29. februar 1948.

Kilder:
Arbeiderbevegelsens arkiv: uferdig manuskript 29. februar 1948.
Aftenposten: referat 1. mars 1948
Virksomme Ords utdrag etter Olaf Solumsmoen og Olav Larsen (red.): Med Einar Gerhardsen gjennom 20 år, Oslo 1967, side 61-62.

De internasjonale spørsmål trenger seg i dag i forgrunnen og blir oppfattet med særlig stor interesse. Men det bildet en får av situasjonen i verden ved å følge med i det som skjer er ikke særlig oppmuntrende. Det er de sterke motsetningene mellom stormaktene som først og fremst preger bildet, både innenfor FN og i samband med drøftelsene om fredsoppgjøret. La oss imidlertid huske at det også etter den forrige verdenskrigen var alvorlige brytninger og tilsynelatende uløselige konflikter. Og la oss ikke gi opp håpet om et fredsoppgjør som vil føre til avspenning.

Det er trist at menneskene fortsatt skal leve i stadig angst for nye voldsomme hendinger. Mye av uroen og angsten fra krigsårene sitter enda i oss og det kan ta for hardt på nervene hos mange å leve i stadig frykt for nye konflikter og ny uro. Jeg vil gjerne få minne om det utenriksministeren sa i trontaledebatten i midten av februar: Så vidt det er mulig å se er det ingen av stormaktene som i dag disponerer med noen nær forestående krig for øye. Det er dette synet som har vært utgangspunktet for vurderingen av vår egen utenrikspolitikk og for vår forsvarspolitikk. Vi må ikke et øyeblikk glemme alvoret i situasjonen, men  nettopp i alvorstider skal en òg være varsom med å tegne bildet for svart.

På ett område vil Norge kunne gjøre en positiv innsats i arbeidet for freden. Det er å ta del i Europas økonomiske gjenreisning. Så lenge en stor del av vår verdensdel ligger mer eller mindre i ruiner og så lenge produksjonsapparatet i så mange land ikke er gjenreist, vil Europa i seg selv være en hindring for en utvikling mot normale forhold. En må derfor gjøre alt som kan gjøres for hurtigst mulig å få Europa gjenreist økonomisk. Økonomisk stabilitet er den første forutsetningen for den sosiale og politiske stabilitet som må til for å sikre freden. Å ta del i det økonomiske gjenreisningsarbeidet er å ta del i et byggende og samlende arbeid.

Får jeg i denne sammenheng si noen ord også om forsvaret. 

Landets forsvar bygges opp etter de erfaringer krigsårene har gitt, så det kan være et vern for landet og oppfylle våre internasjonale militære forpliktelser.

Vi har hatt enighet om treårsplanen for forsvaret (1946–49). Vi har satt av 300 millioner i gjennomsnitt årlig til forsvaret. Dette er langt mer enn tidligere. Forsvarskommisjonen har presentert en seksårsplan som avløser treårsplanen.

Trontaledebatten gav allmenn tilslutning. Det er et ønske om fortsatt samling om forsvaret. Partimessige drøftelser avdekket ønsker om ekstraordinære tiltak for å styrke vår militære og sivile beredskap.

Drøftelsene skal fortsette. Jeg er glad over å kunne si at det er en enighet om styrkelse av forsvaret, men spørsmålet om hvor langt en skal gå er et overmåte vanskelig vurderingsspørsmål.

De som ser ensidig på forsvarets oppbygging og ikke er villige til å ta nødvendige omsyn til prisen vi må betale – realøkonomisk og pengepolitisk – de gjør forsvaret en dårlig tjeneste.

Det blir våre politiske organers vanskelig oppgave samvittighetsfullt å vurdere forholdet mellom vår samfunnsøkonomiske beredskap og det som kan og bør settes inn i oppbyggingen av vår militære og sivile beredskap.

La oss alltid ha for øye at et sterkt forsvar ikke bare er avhengig av penger, men like mye av det norske folkets interesse for og positive innstilling til forsvaret.

Et fredselskende – men også et frihetselskende folk – og hvis vi stilles overfor et brutalt valg – setter frihet foran fred, og vil kjempe for sin frihet og sitt demokrati og ofre for dem i fred.

Nettopp denne problemstillingen – stilles vi overfor et brutalt valg, setter vi frihet foran fred.

Dette bringer tankene våre til det som i disse dagene skjer i Tsjekkoslovakia. Det tsjekkoslovakiske folket står for oss som et frihetselskende folk, som tappert har kjempet mot overfallsmenn og undertrykkere av alle slag. Vi har følt oss i et merkelig slektskapsforhold til dette folket, sympatisert med det og høyaktet det. Derfor gjør det oss så inderlig vondt å være vitne til det som nå skjer. Kommunistene er vel de eneste som gleder seg. De sier at det er folkeviljen og folket som nå har seiret. Vi andre har vanskelig for å forstå at det da skulle være nødvendig å sette helt utenfor det parlament som det tsjekkiske folket selv har valgt. Og vi har vanskelig for å forstå at kommunistene ikke skulle kunne avvente resultatet av de valgene som skulle ha funnet sted om et par måneder. Under disse omstendigheter må man ha oss tilgitt at vi ikke finner mer enn én naturlig forklaring, nemlig den at kommunistene ikke våget å legge avgjørelsen hos folket i frie valg.

Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme, men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er så vidt jeg kan se i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer.

Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og dets innflytelse mest mulig.

Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter. De vil kunne tale og skrive fritt. Ingen aksjonskomiteer fra andre partier vil foreta utrenskninger i deres redaksjoner eller blant deres tillitsmenn. Deres representanter i storting og kommunestyrer vil kunne fortsette sitt arbeid der inntil velgerne i frie valg erstatter dem med andre. Og de vil kunne fortsette sitt arbeid for å vinne posisjoner i fagorganisasjonen og nytte sin innflytelse der til å lage aksjoner som skaper forstyrrelser i hele vår samfunnsøkonomi.

Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen.

Vi skal prøve å overbevise de mange som under krigen i god tro gikk med disse, fordi de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge er Komintern- og Kominformkommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjemland tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklarasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene. Selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse.

De eneste som kan gi bevis for at denne strenge dom er uriktig, er Det norske kommunistpartiet selv. De kan gjøre det klart ved å ta avstand fra den fremgangsmåten deres tsjekkiske partifeller har nyttet, og ved åpent å bryte med den internasjonale kommunistorganisasjonen. Men det gjør Peder Furubotns parti aldri. De medlemmer av kommunistpartiet som ønsker å sette Norge foran andre land, og friheten og demokratiet foran andre idealer, må derfor bryte med kommunistpartiet. Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket selv sørger for å redusere kommunistpartiet til den beskjedne sekt det var før krigen. Og med det er faren for tsjekkoslovakiske tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn tilå male bildet for svart.

I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.

Kilde:
Bjørn Magnus Berge: Statsministerens nyttårstaler gjennom 70 år, Oslo 2016.

Til toppen