Innledning om evakueringen fra Afghanistan på pressetreff 24. august

Forstørr bilde

Som både utenriksministeren og forsvarsministeren har påpekt, så er situasjonen på bakken i Afghanistan svært krevende.

Det er per i dag kommet 288 utlendinger til Norge, som Norge har ansvar for.

Det omfatter blant annet lokalt ansatte ved den norske ambassaden i Kabul, familie til norske borgere og enslige barn.

Av hensyn til både personvernet og sikkerheten til disse sårbare barna så skal jeg ikke gå i detalj om dem, men det er i overkant av 20 barn, mange av dem under fem år.

Utgangspunktet for denne saken var at Justis- og beredskapsdepartementets fikk henvendelser fra Kabul om at det befant seg et antall barn, alene, på det norske feltsykehuset.

Det ble gjort forsøk på å finne både foreldre og omsorgspersoner for disse barna, men da det ikke lykkes ble det vurdert som nødvendig å evakuere disse barna til Norge.

Justis- og beredskapsdepartementet ga derfor en midlertidig instruks om at norsk personell på bakken i praksis kunne gi innreisetillatelse til barna etter utlendingsloven § 35. Instruksen gjaldt i første omgang 19-21. august, og ble deretter forlenget til 24. august, altså i dag.

Det er ikke planer om å forlenge instruksen. Vi ønsker ikke at flere barn skal risikere å bli forlatt av sine foreldre.

Når det er sagt så er det slik at syke barn som trenger hjelp og pleie på sykehus, vil få hjelp så lenge vi har et sykehus der.

Når disse barna kommer til Norge, vil de bli ivaretatt og få god oppfølging. Enslige mindreårige barn under 15 år kommer i utgangspunktet til omsorgssentre, under Barne- og familiedepartementets ansvarsområde. De barna som er eldre, og ikke har yngre søsken, ivaretas av UDI.

Utgangspunktet er selvsagt at barn bør være sammen med sin familie. Oppsporing av familie er derfor en viktig forpliktelse vi har etter FNs barnekonvensjon. Hvordan denne oppsporingen følges opp er det for tidlig å si noe om, men vi har lagt til rette for at dette skal kunne gjøres så snart som mulig.

La meg da si noe om politiets rolle i evakueringen.

Norsk politi er en del av den styrken som ble sendt til flyplassen i Kabul for å understøtte arbeidet som pågår der.

De bistår i identifiseringsarbeidet av personer som evakueres til Norge og gir utlendings- og politifaglig rådgivning og vurderinger.

Politiet har og en rolle med sikkerheten om bord på flyvningene og oppgaver i forbindelse med ankomst til Norge.

Av sikkerhetsmessige grunner skal jeg ikke gå nærmere inn på hvilke oppgaver som utføres eller hvor mange det er, annet enn at det er et viktig bidrag til den operasjonen som pågår nå.

Det er ikke satt en dato for avslutning av politiets rolle i oppdraget. Vi tar sikte på at politiet vil trekke seg ut når oppdraget er avsluttet sammen med Forsvaret.

Når det så gjelder oppfølging av de personer som er kommet til Norge, de 288, så er det slik at utgangspunktet er at ordningen for overføringsflyktninger er gitt anvendelse for overføring av de som nå hentes til Norge, og at disse inngår i kvoten for overføringsflyktninger.

Blant annet for familiemedlemmer til de som evakueres i forbindelse med konsulær bistand til norske borgere, så vurderes det også om andre ordninger kan være aktuelle, herunder asylsporet eller regelverket for familieinnvandirng.

Og for personer med oppholdstillatelse i Norge, men hvor ektefelle ikke har det, så kommer vi til å praktisere underholdskravet fleksibelt, for å ikke splitte opp kjernefamilier.

Så er det slik at mens asylsøkere normalt innkvarteres på Nasjonalt ankomstsenter, og deretter i asylmottak, så blir overføringsflyktninger normalt bosatt direkte i en kommune. 

Som følge av den situasjonen vi har nå, vil de bli innkvartert i Nasjonalt ankomstsenter den første tiden etter ankomst.

Det er flere fordeler ved at de tar hånd om innkvarteringen, blant annet knyttet til innreisekarantene og den videre saksbehandlingen.

UDI og DSB har raskt etablert en smittervernforsvarlig innkvartering for ankomstfasen som supplerer det nasjonale ankomstsenteret, og det jobbes og med økt mottakskapasitet, litt avhengig av den situasjonen vi ser for oss videre.