Tale: Vi trenger hverandre

God formiddag. Og velkommen.

Jeg er veldig glad for å se at et seminar om integrering engasjerer så mange.

Det lover godt for det arbeidet som ligger foran oss.

For vi trenger hverandre.

Det høres kanskje selvsagt ut. Men av alle menneskelige prosjekter – alt vi har fått til gjennom historien – så må det faktum at vi lever sammen i store fellesskap være det mest imponerende.

At så mange forskjellige mennesker klarer å leve sammen, stort sett i fred.

Den israelske historikeren Yuval Harari mener vi klarer å organisere oss i så store flokker fordi vi gjennom språket har utviklet noen felles historier.

De binder oss sammen. Forteller oss hvem vi er. 

Vi bor i Norge. Så vi tenker kanskje ikke så ofte over det. Her fungerer mye veldig bra. Det sier jeg ikke bare fordi Høyre sitter i regjering.

Togene går. Det er brød i butikkene. Barnehagene og skolene våre, de åpnes hver dag for tusenvis av barn som får lære helt nye ting, møte vennene sine, bygge seg en fremtid.

Vi lever i et samfunn hvor vi snakker om tillit. Åpenhet. Gjensidig respekt.

Ja, at vi trenger hverandre.

#

Men også her – i Norge - skjer det utenkelige. Det skjedde 22. juli, med angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya. En avgrunn åpnet seg, og viste oss hva som kan ligge like under overflaten.

Det skjedde da terrororganisasjonen Islamsk Stat begynte sine drap og ødeleggelser, og vi så flere av våre egne landsmenn reise ut for å slutte seg til dem.

Dette er selvfølgelig unntakene. Norge er heldigvis et land med små forskjeller og fred. Det er likevel ikke naturgitt.

Det vi sier og gjør betyr noe. Tanker om at mennesker kan kategoriseres, rangeres og settes i båser eksisterer fortsatt. 

De av dere som har lest kommentarfelt og diskusjoner i sosiale medier, vet hva jeg snakker om. Av og til føles det som om sosiale medier flommer over av skarpe fronter og harde ord. Det sårer, det skaper avstand og utenforskap. 

Avstanden finnes ikke bare på internett. Her på Sørlandet har vi sett fremveksten av høyreradikale miljø. I fjor marsjerte lokale og tilreisende nazister i gatene i Kristiansand. Litt lenger øst, i Arendal, forsøkte den samme gruppen å sperre av valglokalene.

De lyktes selvsagt ikke. Mye sterkere enn fremmedfrykt og fordømmelse, er troen på menneskers likeverd, like muligheter og demokrati. Det ser vi her i dag.

Det er likevel viktig å huske at arbeidet for et inkluderende samfunn ikke gjøres en gang for alle. Integrering skjer alltid, ett menneske av gangen.

Det krever at vi alle jobber hardt for å få det til. Lærere, private bedrifter, kommuneansatte, frivillige, fotballtrenere – alle dere som er her i dag – må stå i det. Være villige til å gjøre jobben.

Da koker det ned til dette ene: Vi trenger hverandre.

Så igjen: takk for at dere er her.

I en undersøkelse som blir offentliggjort neste uke, kommer det frem at bare to av ti mener integreringen fungerer bra. Nesten fem av ti mener det går dårlig med integreringen.

Og, ja det er

utfordringer:

• Det er stor variasjon i resultatene i introduksjonsordningen. I noen kommuner kommer åtte av ti i arbeid eller utdanning. I andre kommuner er det bare tre av ti som kommer videre.
• Mange innvandrere står utenfor arbeidslivet. Dette gjelder særlig kvinner med fluktbakgrunn, der under halvparten er i arbeid.
•  Mange innvandrere er utsatt på arbeidsmarkedet. De er sist inn og først ut. Det skyldes blant annet at mange mangler den formelle kompetansen som arbeidslivet etterspør. 70 prosent av de som har kommet hit som flyktninger de siste årene har bare grunnskole eller ingen utdanning.
• Barn av innvandrerforeldre utgjør en stadig økende andel av fattige barn i Norge. Mer enn halvparten av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn.
• Vi registrerer flere henvender om barn, unge og voksne som utsette for negativ sosial kontroll,

Dette skal vi gjøre noe med.

Et av regjeringens viktigste prosjekter, er å gjennomføre et integreringsløft.

Vårt mål er at innvandrere skal være en del av store og små fellesskap i det norske samfunnet. Vi skal ganske enkelt bli best på integrering.

Det er viktig for at hver og en av dem skal få mulighet for å skape sitt eget, gode liv.

Men det er også avgjørende for oss alle.

Innvandreres bidrag i arbeidslivet er avgjørende for samfunnets bærekraft - for vår evne til å ta vare på velferdssamfunnet vårt.

Hvis vi ikke lykkes, vil vi oppleve større forskjeller og undergrave finansieringen av gode velferdsordninger.

Deltakelse i arbeidslivet og andre store og små fellesskap er også avgjørende for den tilliten og det samholdet det norske samfunnet er bygget på.

#

Da jeg overtok ansvaret for integreringsfeltet, forstod jeg tidlig: Jeg må forstå hvordan verden ser ut for de som står midt i dette arbeidet.

For han som jobber på integreringsmottaket, men også for hun som akkurat har kommet til Norge og skal forsøke å lage seg et liv her.

For kommunene som skal ha ansvar for norskopplæring, men også for trebarnsmoren som skal lære seg norsk.

For bedriften som lurer på om de skal ansette en fra Syria eller Somalia, men også for de som søker og søker om jobb, men aldri får svar.

Derfor har jeg brukt våren på å reise rundt i Norge for å lytte. For å møte folk som dere – som hver dag arbeider med å sette ut i live de mål og planer vi har for integreringsarbeidet. 

Det viktigste har vært å møte mennesker. Høre hva dere har å si. Hva dere strever med. Hva dere synes fungerer godt, og hva som må bli bedre.

Hvor er det vi får det til, og hvor er det vi henger etter?

Jeg har besøkt skoler og barnehager, arbeidsplasser og mottak. Men også fotballbaner og frivillige organisasjoner.

Jeg har blant annet vært i Alta og Bodø, Gloppen, Lillehammer og Bergen. Små og store steder. Vi har møtt mange mennesker, lyttet og lært.

Og vi har lest. Alle de gode og grundige utredninger fra Brochmann-utvalget, FAFO, og mange andre som viser utfordringene i integreringspolitikken, og som peker på løsninger.

Hva har vi så lært, og hva er veien videre?

I løpet av høsten skal vi legge frem en ny integreringsstrategi, og neste vår en reform av introduksjonsprogrammet. I strategien vil vi presentere helheten i den nye integreringspolitikken.

Men allerede nå kan jeg si noe om retningen fremover, og hva vi konkret vil gjøre.

Jeg vil peke på fire søyler i det videre arbeidet.

Den første er kunnskap, og særlig kunnskap om språket vårt.

Mange lever for lenge i Norge uten å kunne snakke norsk. Uten språk blir man stående utenfor. Og som foreldre blir det vanskelig å forstå det samfunnet barna skal leve og bo i, og nesten umulig å gi dem den støtten de trenger.

Vi skal stille tydeligere krav, til kommunene som har ansvaret for opplæringen og til hver enkelt. Innvandrere som skal bo og leve i Norge må snakke godt norsk.

Og når vi skjerper kravene, må vi også sikre at alle har en reell mulighet til utdannelse. At vi kan møtes i klasserommet. At alle kan ta del i den friheten det er å skaffe seg kunnskap og kompetanse. 

Den andre søylen er arbeid. Vi må sikre at flest mulig kommer i jobb – og at de blir værende i arbeidslivet.

Alle må kjenne et ansvar for og en stolthet over den økonomisk bærekraften i velferdssamfunnet.

Mange innvandrere deltar i arbeidslivet og bidrar til at samfunnet går rundt. Men for mange står utenfor. Det gjelder særlig kvinnene. Flere må inn i arbeidslivet. Det er viktig for hver av dem, og for oss alle. 

#

Den tredje søylen er hverdagsintegrering. Fordi det ofte er de små fellesskapene som har størst betydning i livene våre.

Familien, vennene, nabolaget og fotballgruppen der vi bor er våre nærmeste.

Vi har først lykkes med den virkelig gode integreringen når vi møtes på sidelinjen på fotballbanen og heier sammen, til kaffe på benken utenfor blokka, til felles dugnad og til fest.

Et sterkt fellesskap krever at vi står sammen om viktige verdier som åpenhet, tillit, likestilling og demokrati, men også at vi aksepterer at mennesker er forskjellige. At vi velger forskjellig og lever forskjellig. At vi ser forskjellig ut. 

Og den beste måten å akseptere at andre er forskjellige, er å se hverandre ofte nok til å forstå at vi ligner.

Skal vi beholde fellesarenaer og finne nye felles møteplasser, må vi rotfeste oppslutningen om tydelige verdier og klare mål for hvordan samfunnet vårt skal utvikle seg.

Vi vet det er krevende. Men respekt for andres valg og ulikheter blir lettere om alle er enige om hvilke spilleregler som gjelder i samfunnet – som på fotballbanen. Hvilke grunnleggende verdier som bestemmer forholdet mellom oss som bor her.

Selv om ikke alle er like, så skal alle norske borgere behandles som likeverdige. Målet med å akseptere at vi er forskjellige, er ikke at vi skal leve i hver våre parallelle samfunn. Vi må skape rom for forskjelligheten innenfor rammen av fellesskapet.  

Den fjerde søylen er kampen for å sikre retten til å leve frie liv.

Det handler om det mest grunnleggende: Demokratiet og menneskerettighetene, rettsstaten og frihetsverdiene er Norges bankende hjerte.

Det er fortellingene vi har organisert samfunnet vårt rundt, slik Harari er inne på. Mister vi dem, mister vi alt.

Og det burde ikke være nødvendig å minne hverandre om at disse frihetene ikke er noe vi får en gang for alle.

Også de må vi fortsette å kjempe for.

Alle som lever i Norge, skal kunne leve frie liv, og forfølge sine egne drømmer uten tvang eller negativ sosial kontroll.

Som dere vet, ansvaret for integrering ligger nå i Kunnskapsdepartementet. Her hører det hjemme.

Barnehage, skole, voksenopplæring og høyere utdanning – det er nøkkelen til å lykkes med integrering.

Utdanning er det viktigste redskapet for arbeid og at hver enkelt skal kunne skape det livet hun eller han ønsker seg.

Kunnskap gir innsikt og forståelse for samfunnet. Skolegangen og kontakt med medelever gir oss perspektiver og utvikler oss som mennesker.

De eksamener vi avlegger viser hvilken kompetanse vi har og kan gi arbeid og selvstendighet.

Skolene er vår viktigste fellesarena. Her møtes alle. Og skoleveien går alltid mot en lysere fremtid.

Innvandreres reise gjennom utdanningssystemet bør være en kilde til inspirasjon for alle som jobber med integrering.

Den viser så tydelig at mye går i riktig retning.

Flere barn med fluktbakgrunn går i barnehage nå enn før.  Det er bra. Barnehage er viktig for å få venner og for språkutvikling.

Flere fullfører videregående skole. Norskfødte med innvandrerforeldre (andregenerasjon) har nå høyere gjennomføring enn alle elever samlet.

Innvandrere har et sterkt driv mot utdanning. Mange bruker mye tid på lekser, og synes skolen er viktig. Barn med innvandrerbakgrunn gjør det bra på skolen, og bedre enn sosial bakgrunn skal tilsi.

På universiteter og høyskoler, er innvandrere og deres etterkommere overrepresentert.  

Under manges radar, er barn og unge med innvandrerbakgrunn i ferd med å gjøre en imponerende sosial reise.

Tidligere i vår kom en statistikk fra SSB. Den viste at norskfødte med innvandrerbakgrunn har betydelig høyere arbeidsdeltakelse enn sine foreldre.  

Vi ser at den største endringen har skjedd blant pakistanske mødre og deres døtre. Mens kun 26 prosent av mødrene hadde tilknytning til arbeidslivet i 1993, hadde 79 prosent av døtrene tilknytning til arbeidslivet i 2016.

Blant norskfødte med foreldre fra Afrika, øker sysselsettingen fra 38 til 66 prosent på en generasjon.

Venstresiden forsøker å gjøre utfordringene med utenforskap og sosiale forskjeller til en debatt om skatt. Men disse utfordringene handler om mye mer. Det viktigste svaret på økende forskjeller og utenforskap er bedre utdanning.

Når norske ungdommer med innvandrerbakgrunn nå er overrepresentert på universiteter og høyskoler, ser vi med all tydelighet den klassereisen som kunnskap gir mulighet for.

Vi skal heie frem disse barna og ungdommene, og gi dem vår støtte.

Men vi skal først og fremst gi dem den skolen de fortjener.

En kunnskapsskole, der alle kan løfte seg, lære og utnytte sitt potensiale.

Der alle har like muligheter til å lykkes, uansett bakgrunn.

Det gjør vi ved å stille krav, ved å sikre kvalitet og ved å investere i de beste lærerne vi kan få.

Vi må tro på de høye forventingers mirakel, og ikke de lave forventningers rasisme.

Vi skal glede oss over alt som går i riktig retning. Men jeg advarer likevel mot bare å se på det store bildet. For det er nok av utfordringer som vi må ta tak i.

Barn som sliter med språk og læring får ofte for dårlig hjelp, for sent.

Det kan vi ikke leve med.

Vår innsats for at barn skal klare seg godt skal derfor komme tidligere, og hjelpen må bli bedre.

Det har vært en sterk vekst i andelen barn med minoritetsbakgrunn som går i barnehage. Men deltakelsen ligger fortsatt for lavt. Det betyr at mange står utenfor fellesskapene der man lærer språk, leker og får venner.

Vi har pålagt barnehage og skole å samarbeide om overgangene, styrket bemanningen i barnehage og skole og sørget for flere kvalifiserte ansatte.

Det vil være viktig for alle barn, også for minoritetsspråklige. 

En annen gruppe som jeg er spesielt opptatt av, og som bekymrer meg, er unge innvandrere med kort botid i Norge. I denne gruppen ser vi et urovekkende høyt frafall fra videregående skole, og de konsekvenser det ofte kan føre med seg. 

Blant de som kommer til Norge i ungdomsårene, fullfører bare om lag halvparten videregående opplæring

I dag har de formell rett til videregående opplæring, men uten grunnopplæring har mange ingen reell sjanse til å lykkes.

De har like rettigheter, men ikke like muligheter til å klare et skoleløp.

Noen plasseres på voksenopplæringen med tanter og onkler.

Noen starter et videregående skole uten å ha den grunnleggende kunnskapen på plass.

Kommune, fylke og stat peker på hverandre.

Systemet svikter. Ungdommen faller mellom stoler, og mange faller fra.

Resultatet av frafall er frustrasjon, og for noen utvikler det seg til utenforskap og kriminalitet.

Bak tallene skjuler det seg mange enkeltmennesker med knuste drømmer og tapte muligheter for Norge.

Derfor vil jeg gjøre det helt klart: Vi må få på plass et bedre system som gir ungdom en reell mulighet til å lykkes, ikke bare formelle rettigheter.

Noen kommuner lykkes. Jeg har blant annet besøkt en kombinasjonsklasse i Drammen, der unge innvandrere med lite grunnskoleopplæring får et tilbud i videregående skole – ikke for å følge videregåendematte fra dag en, men de går sammen med andre ungdommer, og de får det de trenger av grunnskoleutdanning for å kunne gå videre med videregående.

Og som en sa; det stilles krav til oss, vi må møte til timen. Det er bra.

Dette skal ikke være et tiltak for de heldige. Vi vil iverksette tiltak som gir ungdom over hele landet en mulighet for å få den grunnopplæringen de trenger, sammen med andre ungdommer, før de starter videregående opplæring.

Den viktigste jobben må ungdommene likevel gjøre selv.

Det å gjennomføre skolegang i et nytt land krever mye – det krever hardt arbeid. Vi skal støtte og hjelpe, men de må selv gå veien. 

Når jeg har reist rundt har jeg møtt imponerende mange som har lykkes, og på noen måneder lært seg det mange av oss andre bruker årevis på.

Det er mulig, og vi skal sørge for at enda flere får muligheten. 

"Nå elsker jeg meg selv".

Sånn selvskryt skal jeg være forsiktig med. Kanskje spesielt her på Sørlandet.

Men til de som synes det er i overkant:

Det var ikke jeg som sa det.

Og det er likevel noe av det fineste jeg har hørt på veldig lenge.

"Nå elsker jeg meg selv".

Jeg hørte det bare for et par uker siden. Da jeg var i Drammen og besøkte Jordbærpikene på Gulskogen senter. Der møtte jeg blant andre den afghanske barneskolelæreren og firebarnsmor Zala.

Gjennom Jobbsjansen har hun fått jobb. Her har hun lært norsk og funnet seg venner.

Det var som en drøm gikk i oppfyllelse for henne.

Og da jeg traff henne, og hun sa dette, forstod jeg veldig godt hva hun mente.

Endelig følte hun at noen trengte henne. Hun var til nytte og til glede. Et behov vi alle har.

Det finnes flere historier som Zalas. Jeg har møtt flere.

Men vi har en særlig utfordring med å få hjemmeværende innvandrerkvinner ut i jobb eller utdanning.

Tallene er tydelige, og de er for dårlige.

Arbeidsledigheten er stor. For mange har for lite kjennskap til det norske samfunnet, er dårlig integrert, har dårlig språk og får ikke fulgt opp sine barns liv.

Vi trenger en ny politikk som kan bidra til at de blir selvstendige, gode rollemodeller. At de kan hjelpe og støtte sine barn, slik at de kan lykkes i det norske samfunnet.

Innvandreres arbeidsinnsats er avgjørende for at Norge skal gå rundt. Men flere må komme i arbeid, for å delta, bidra og forsørge seg selv og sine. 

Det gjelder særlig kvinner. Norske kvinners arbeidsinnsats er mer verdt enn oljen.

Hvis flere innvandrerkvinner jobber, kan det bidra til å løse fremtidens utfordringer, med flere eldre og færre yrkesaktive.

Da er utdanning og kompetanse nøkkelen. For mange, særlig flyktninger, mangler nødvendig kompetanse for å lykkes i arbeidslivet.

De er sist inn og først ut.

Skaper vi en for stor gruppe som ikke kommer i jobb, har det store konsekvenser. Først vil det gjøre forskjellene større. Da utfordrer vi tilliten.

På sikt vil det bli krevende å finansiere velferdsordningene. Da skaper vi grobunn for mistenksomhet og misnøye.

Vi har hørt at mange av innvandrernes barn og særlig døtre klarer seg godt, men vi må sørge for at også flere av første generasjons innvandrerkvinner kommer i jobb.  

Og den videre retningen er klar:

Vi skal stille strengere krav; både til kommunens tilbud og til den enkelte.

I dag stilles det krav om at kommunen skal tilby et bestemt antall undervisningstimer, og at deltakerne skal delta og gjennomføre en prøve.

Når timene er tilbudt og gjennomført, er jobben gjort og tilskuddet utbetalt.

Men i mange tilfeller er ikke jobben gjort. Mange lærer seg ikke norsk godt nok til å klare seg i samfunnet, og særlig ikke i arbeidslivet. Mange går da hjem, og blir der.

Regjeringen starter nå arbeidet med å erstatte krav om antall timers undervisning, med krav om at alle faktisk lærer seg norsk. 

Kravet til kommunene må være at man må sørge for at alle kan norsk på et tilfredsstillende nivå, ikke bare at x antall timers undervisning er gjennomført. Da må også kvaliteten i norskundervisningen bli bedre.

Men kommunen kan ikke løse denne utfordringen selv. Det krever innsats fra den enkelte innvandrer.

Vi vil innføre et krav om at en som ikke kan norsk, og som mottar sosialstønad, må fortsette med norskopplæring.

For uten språket, kommer du ingen vei i det norske samfunnet. Lærer du ikke norsk, blir du isolert, utenfor og på siden. Språk er veien inn i de store og små fellesskapene.

For ikke så lenge siden var jeg på Kongsberg. Der traff jeg Charif Ousman. Han kom til Norge som flyktning fra Togo i Vest-Afrika på 90-tallet.

I dag leder han integreringsseksjonen i kommunen.

Etter han kom til Norge, merket han at språket kom i veien. Han ble fast bestemt på å lære og prate norsk - godt nok til å kunne jobbe i et hvilket som helst miljø. Da merket han fort at han måtte bruke språket -- for å lære det ordentlig.

Så da han fikk tilbud om jobb på et høyfjellshotell, takket han ja. Selv om han visste det kom til å bli vanskelig.

I begynnelsen ble det mye misforståelser. Han nikket ofte for å late som han forstod. En strategi flere av oss helt sikkert har brukt.

Men det gikk fremover. Han lærte språket og kodene. Et halvt år etter han ble ansatt, fikk han en ny kollega. En svensk servitør.

Charif ble satt til å lære henne opp. 

En av de første dagene kom hun til ham og spurte om hun kunne få bestikk til en av gjestene. Han manglet en "sked".

Da måtte han gjøre seg litt streng. Og si til henne: På norsk heter det skjei.

En av de første jeg møtte på integreringsturneen, var Abbas - en tannlege fra Syria. Han var veldig ivrig etter å lære norsk, men fikk ikke et tilbud om dette i asylmottaket der han bodde. Derfor lånte han barnebøker og lydbøker og lærte det selv.

Hans viktigste budskap til meg var at alle må få komme raskere i gang med norskopplæring. Abbas er her i dag, og jeg er glad for å si til deg Abbas:

Vi innfører nå et obligatorisk tilbud om opplæring i norsk i mottak.

Alle vil dermed komme tidlig i gang, i stedet for å sitte passivt å vente

Det norske arbeidslivet krever imidlertid mer enn at man kan snakke godt norsk. Det krever høy kompetanse. Og i fremtiden vil kravene til kompetanse bli enda høyere.

Det er et stort gap mellom den kompetansen den norske arbeidslivet krever, og det mange av de nyankomne har.

I dag har vi en introduksjonsordning, som har vært viktig for å starte integreringen i det norske samfunnet. Men vi ser store variasjoner i innhold og resultater av introduksjonsordningen.

Vi skal derfor reformere introduksjonsordningen, og stille tydelige krav til resultat.

Samtidig ser vi at mange går fra introduksjonsordningen, til en runddans av kurs i NAV, eller til en utrygg situasjon på arbeidsmarkedet.

I vårt arbeid med integreringsløftet, skal vi sørge for bedre formell kompetanse fremfor meningsløse kurs.

Vi skal gi flere en mulighet for å ta fagbrev og videregående opplæring som en del av introduksjonsprogrammet.

Med et fagbrev står du betydelig sterkere i møte med det norske arbeidslivet, og kan bidra til å løse mange av de viktige oppgavene vi står overfor.

Noen av dem som har lykkes med å gi flere en vei til fagbrev, er her i dag og skal dele sine erfaringer med dere. De har gått foran og vist vei.

Dessverre, er det i mange tilfeller på tross av systemet, og ikke på grunn av systemet vi har i dag.

Vår oppgave er å sørge for et system som legger til rette for at innvandrere kan få mer kompetanse.

Da må vi også sørge for raskere ordninger for godkjenning av medbrakt kompetanse, med mindre byråkrati og mer smidighet. 

Jeg har hørt mange gode historier på stedene jeg har besøkt. Og jeg har fått mange gode råd.

Nesten alle jeg snakker med, understreker hvor viktig hverdagsintegreringen er.

Flere steder har jeg møtt Røde Kors og Turistforeningen. Hvert år treffer de tusenvis av flyktninger og innvandrere gjennom sine turer og aktiviteter. De forteller at det er påfallende mange som snakker om ensomhet og isolasjon i Norge som sin største utfordring.

Vi tror nok at vi er veldig åpne her i landet. At Norge er et samfunn som er lett å komme inn i. På mange måter er vi jo også det. Vi har tillit og frihet og dugnad og Rusken-aksjon og fotballkamper og strikkeklubber.

Samtidig er vi nok også litt vanskelige å komme inn på. Nettopp fordi det finnes så mange skjulte regler som gjelder.

Språkutviklingen går saktere om du ikke har noen å prate med. Veien inn i arbeidslivet er lengre om du ikke har noe nettverk å spille på.

Og når det kommer til hverdagsintegreringen har frivilligheten virkelig en unik evne til å skape fellesskap. Her kan mennesker inkluderes uavhengig av bakgrunn, om det er gjennom musikk, dans eller gjennom idrett.

For ofte er det fritiden som avgjør. Det du fyller ettermiddagene med. De offentlige kontorene stenger klokken fire. Da er det viktig at lokalsamfunnet holder åpent. At det finnes en fotballbane. En teatergruppe. Eller et middagsbord.

På Furuset har de over 30 idretts- og ungdomsledere, og de har et svært aktivt miljø av jenter med minoritetsbakgrunn. Jeg har besøkt idrettshallen, som er åpen, nesten gratis og har mange forskjellige tilbud både på hverdager og helger. Som skaper en møteplass, et fellesskap og en trygghet.

Og vi har møtt David Martinez, en tidligere basketballspiller som i 2010 startet Møhlenpris Idrettslag i Bergen. Idrettslaget ble opprettet som inkluderingstiltak, i deler av Bergen med levekårsutfordringer, og mange innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn.

David forteller at ungdommene han får med på fotballbanen kan stå i vanskelige situasjoner. At de opplever krysspress hjemmefra eller fra andre miljøer.

Men gjennom idretten og samholdet der, får de oppleve noe annet. De får oppleve at noen trenger dem. At det betyr noe om de er med eller ikke.

«Her bygger vi ledere for fremtiden», sier David.

Jeg tror han har rett.

Et av de mest avgjørende valgene vi tar for livene våre, er hvor vi bor. Det avgjør hvem du voksner opp og blir venner med på skolen og i nabolaget, hvem du omgås og det nærmiljøet du blir en del av.

Vi ønsker oss nabolag, bygder og byer som speiler det mangfoldige samfunnet Norge er. Som verken er blendahvitt, eller bare består av innvandrere eller bestemte grupper.

Høy konsentrasjon av sosiale problemer og kriminalitet i områder med en stor andel innvandrere har bidratt til uakseptable forhold i mange byer i Europa. 

Vi har også områder med alvorlige utfordringer som det er viktig at vi tar tak i. Men norsk politikk må utmeisles med utgangspunkt i norske tilstander. Og en viktig verdi i det norske samfunnet, er selveierdemokratiet.

Blant nordmenn eier mer enn 8 av 10 sin egen bolig. Det gir oss trygghet, det gir tilhørighet til et sted og det gir selvstendighet. Og det gir oss et ansvar for å ta vare på den verdien som boligen og nærmiljøet er.

Blant personer med innvandrerbakgrunn er det kun 6 av 10 som eier sin egen bolig.

Jeg er overbevist om at dersom flere, også blant innvandrerne, får eie egne boliger fremfor å leie, vil det gjøre noe med bomiljøene og med livssituasjonen.

Derfor må flere få mulighet til å gå fra leie til eie.

Mange familier sliter med helsemessige og sosiale problemer, fattigdom og utenforskap. Den langsiktige løsningen er at flere får nødvendig utdanning og kompetanse, kommer i arbeid, kan delta og bidra, forsørge seg selv og sine.

Når politiet hanker inn ungdom som er på en dårlig vei, er det ofte åpenbart at mye burde vært gjort tidligere for å stoppe en negativ utvikling.

Vi må derfor bygge sterkere lag rundt barn, unge og familier som sliter.  Dagens hjelpetjenester er for fragmentert og byråkratisk, med uklare ansvarsforhold.

Vi må sørge for én dør inn til den hjelpen man trenger, og et lag av tjenester som holder fast og holder sammen.

De fleste av oss tar for gitt at vi er fri til å tro hva vi vil. Til å mene hva vi vil. Det er noe av det store og løfterike med dette landet. At denne friheten tilhører alle som bor her. At den skal gjøre det.

Den 8. mai i år stod jeg i militærleiren på Jørstadmoen og holdt en tale om den norske frigjøringsdagen. Om kampen for vår frihet.

Jeg kom rett fra et møte med flere nyankomne på Lillehammer voksenopplæring, og det slo meg under talen at det er lett å se til fortiden og forstå hva som var rett og hva som var galt.

Avstand skaper klarhet. Det er imidlertid underveis, midt i kaoset, kampen om samfunnet vårt står.

Fremdeles er det viktig å snakke om frihet i Norge. Om frigjøring.

Denne våren har jeg hørt historiene om barn og kvinner som blir sendt tilbake til hjemlandet fordi de ønsker å ta del i den friheten alle som bor i Norge har rett på.

Nettopp i disse dager – før sommerferien – føler mange unge på frykten for at turen til hjemlandet blir noe helt annet enn ferie.

For noen venter et ekteskap med en man ikke kjenner, ikke ønsker.

For noen venter et opphold med såkalt rehabilitering, fordi livet i Norge har blitt for vanskelig, og noen tror at løsningen er å reise til et annet og helt fremmed sted, der de praktiserer streng disiplin og bruker vold

Mange unge jenter og gutter frarøves friheten vi andre tar for gitt.  De opplever press og tvang for å tilpasse seg krav fra familien og miljøet.

I Norge er det stemmer fra minoritetsmiljøene som har ledet an i samtalen om tvang og negativ sosial kontroll. Dette er modige ungdommer som tar et oppgjør med tvangsekteskap, frihetsberøvelse eller press. De har min, de har vår fulle støtte.

Vi må sammen sørge for at jentene og guttene som kommer etter dem ikke trenger å gjøre det samme.

Jeg har også lyst til å si at de foreldrene som sender sine barn til ufrihet, bør ikke gå ustraffet fra det.

Vi vil se på hvordan vi kan få tydeligere regler for sanksjoner og straff for dem som utsetter sine nærmeste for tvang og fare.

Og det haster.

Vi må få på plass tiltak for å beskytte barn i faresonen her og nå.

Vi må avdekke mer, og forebygge bedre. Flere minoritetsrådgiverne og bedre rutiner for å følge opp barn og unge.

Vi må holde tilbake pass og stanse utreise ved mistanke.

Vi må sørge for hjelpetjenester som ser og forstår, med mer kunnskap og kompetanse.

Men det aller viktigste for å forebygge at unge og voksne, jenter og gutter utsettes for negativ sosial kontroll, tvang og overgrep er å endre holdninger og praksis.

Skal vi klare å endre holdninger, må vi samarbeide med frivillige organisasjoner og med miljøene.

Det betyr å støtte tiltak som Alnaskolen på Furuset. Da jeg besøkte dem, fikk jeg møte deltakere fra blant annet Fremtidens veiledere. Det er et prosjekt som retter seg spesielt mot ungdom som står i fare for å oppleve negativ sosial kontroll eller tvang.

I Vinje hørte jeg om noe de kalte Kjerringråd. En møteplass hvor kvinner møtes hjemme hos hverandre. Der snakker de om barneoppdragelse, matpakkesmøring, skole-hjem-samarbeid, uskrevne regler og norske koder.

Phenecia, en av deltakerne, fortalte at noe av hemmeligheten var å våge å snakke om alt. I Vinje har nettopp åpenheten - også rundt utfordringene – ført til at flere ser verdien av at det lille samfunnet har åpnet seg for verden.

Vi ser at rollen som foreldre kan være krevende i krysspresset mellom to kulturer.

Det å forstå foreldrerollen og barns rettigheter i et moderne norsk samfunn, er likevel avgjørende for at vi skal lykkes med å gi barn med innvandrerbakgrunn gode muligheter til å lykkes i det norske samfunnet.

Derfor vil regjeringen nå innføre et obligatorisk kurs i foreldreveiledning for deltakere i introduksjonsprogrammet.

Noen kommuner har allerede innført dette tilbudet, og en av dem jeg møtte i Rælingen, en far, hadde deltatt motvillig. Men han erkjente at kurset var både nødvendig og nyttig.

Det kan være vanskelig å forstå det nye samfunnet de har kommet til, og frigjøre seg fra normer og kultur i det samfunnet man forlot. Men mennesket har alltid vært på reise og i utvikling, på så mange vis. 

På 90-tallet snakket vi ofte om at mennesker har føtter. Ikke røtter. Men etter å ha reist rundt og møtt alle disse menneskene, forstår jeg enda bedre at vi må ha begge deler. Føtter og røtter.

Mennesker har alltid flyttet på seg. Krig og sult, nysgjerrighet og kjærlighet har fått oss til å legge i vei. Men dypest sett trenger vi å høre hjemme et sted. Føle at noen trenger oss. 

Å kjenne at du hører til, kan være så mangt. I Vinje sier de at integreringen først fungerer når den som kommer føler det er behov for henne.

At det betyr noe om hun lykkes eller ikke.

Kommunen forventer mye av dem som kommer. De skal lære språk og ta utdanning, komme seg i jobb. De skal bidra på lik linje med alle andre.

Men de skal aldri være i tvil: Bygda trenger dem.

Vi har hatt noen samtaler på kontoret. Hva er egentlig det beste ordet? Er det flyktninger? Mennesker med fluktbakgrunn? Er det kanskje nyankomne eller innvandrere?

Sannheten er at vi alle kan bli kategorier. Og botemiddelet er veldig enkelt. Dere kjenner det alle sammen.

For vi snakker ikke om flyktninger eller migranter. Vi snakker om Sharif fra Kongsberg, om Zala fra Drammen; vi snakker om Phenecia fra Vinje og David fra Bergen. Vi snakker om mennesker.

Mennesker som er forskjellige, men som skal bli en del av store og små fellesskap i det norske samfunnet. Som skal delta, og bidra.

Mennesker som trenger hverandre.