Historisk arkiv

Bærekraftige og lønnsomme arbeidsplasser

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Nærings- og fiskeridepartementet

Hva har rogalandsbedriftene Eramet Sauda, Titania og Worley Rosenberg til felles? De er stolte bedrifter, som skaper store verdier og arbeidsplasser i Rogaland, på linje med mange norskeide industribedrifter. Og de er utenlandskeide. Prosessindustrien i Norge har i mange tilfeller utenlandske eiere, og lever godt med det. Tyskeide Benteler Automotive, som produserer bildeler på Raufoss, har investert flere hundre millioner i selskapet.

Styret i Hydro kunngjorde nylig salg av valseverkene på Karmøy og Holmestrand til utenlandske eiere. Kjøperen har uttrykt vilje til å bruke sine ressurser til å investere i, og utvikle virksomheten. Salget har likevel vakt en del reaksjoner. Flere har bedt meg som næringsminister om å gripe inn og stanse salget. Jeg har stor forståelse for at de ansatte opplever usikkerhet knyttet til arbeidsplassen når den delen av selskapet du jobber i selges til andre. Men la meg forklare hvorfor det ikke nødvendigvis er en god idé å gripe inn.

Det er næringslivet som har de beste kunnskapene og ferdighetene til å drive bedrifter i Norge. Staten, som i praksis vil si politikere og byråkrater, har begrenset kompetanse til å styre og utvikle selskaper i et internasjonalt marked i stadig endring. Myndighetene bør heller konsentrere seg om å legge til rette for at konkurransedyktige norske bedrifter og næringer skal kunne gripe muligheter der bedriftene selv ønsker å satse. Det har vi mange gode eksempler på. Ved hjelp av sterke norske maritime miljøer og betydelig hjelp av internasjonale, private selskaper i starten, kunne Norge med sin kontinentalsokkel starte oljeproduksjon. I dag har mange norske selskaper kjøpt virksomhet i utlandet, basert på selskapenes kompetanse og evne til å være en god eier. Dette går begge veier over landegrensene.

Hvorfor bør ikke staten overkjøre styrets beslutninger? Aksjeloven sier tydelig at et selskap skal forvaltes av styret. Styret er sammensatt for å ha de nødvendige kvalifikasjonene som skal til for å ta den type beslutninger, i tråd med det som er selskapets og aksjonærfellesskapets interesser. De sitter også nærmere på, og har innsikt i de konkrete sakene. Hvis staten som stor eier skulle instruere styrene i denne type saker, ville det bli svært krevende å være både medeier og styre i selskaper der staten er eier. Staten kan også bli saksøkt av andre aksjeeiere dersom staten i en enkeltsak foretar seg noe som ikke er i selskapets og øvrige aksjeeieres interesse.

Men hva med arbeidsplassene? Generelt er kommersielle eiere opptatt av å beholde og videreutvikle lønnsomme arbeidsplasser. Det er mange måter å øke sysselsettingen på. Regjeringen arbeider for å trygge arbeidsplassene i Norge ved å sikre gode, forutsigbare rammevilkår for næringslivet, og føre en offensiv klimapolitikk som fremmer grønn omstilling. Statlig eierskap er ofte ikke det mest effektive virkemidlet. De rødgrønne førte staten inn på eiersiden i daværende Aker Holding i 2007, etter å ha hørt at Aker Solutions kunne bli solgt til utlandet. Fasiten i dag er at staten har tapt flere milliarder på investeringen. Dette var felleskapets midler, som kunne blitt brukt på andre måter.

Når det skjer endringer i eierskap, så er det ofte fordi selger og kjøper er enige om at den nye eieren vil kunne drive virksomheten bedre. Det er eiers ambisjoner, kompetanse og kapital – og ikke nasjonalitet – som er avgjørende for å skape vekst og arbeidsplasser.