Historisk arkiv

Redegjørelse om ebola

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget, 11. november 2014

- Det er viktig å ta diskusjonen om hvorfor verdenssamfunnet undervurderte situasjonen, og hvorfor responsen var for svak og for sen. (...) Nå må vi rette vår oppmerksomhet mot det viktigste, nemlig arbeidet for å forhindre at epidemien sprer seg ytterligere, og for å hjelpe dem som allerede er blitt rammet, sa utenriksminister Børge Brende i sin ebolaredegjørelse for Stortinget.

Sjekkes mot fremføring

President,

For snart et år siden, 6. desember 2013, døde en to år gammel gutt i landsbyen Meliandou, i Guinea. Like etter døde moren, deretter søsteren og bestemoren.

Man antar nå at den to år gamle gutten var «patient zero». Det skulle likevel gå flere måneder før sykdomsutbruddet ble gjenkjent som det det var, nemlig ebola.

Vi kan ikke med sikkerhet si hvor mange som er blitt smittet eller har dødd av ebola siden den gang. Tallmaterialet er ufullstendig og usikkert. Trolig er det store mørketall, blant annet fordi mange kvier seg for å oppsøke helsevesenet. De siste tallene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) tyder likevel på at minst 13.268 personer er blitt smittet, og at minst 4.960 har dødd av ebola.

Det er ikke bare det største ebolautbruddet noensinne. Det er allerede mange ganger større enn alle tidligere utbrudd til sammen. Og det uten at vi tar høyde for mørketall.

Så langt er det registrert smittetilfeller i åtte land. De aller fleste tilfellene har vært i Liberia, Sierra Leone og Guinea. Felles for disse tre landene er at de mangler sterke statsstrukturer og velfungerende helsesystemer. Dette er også land som på forhånd slet med å etablere stabilitet, utvikling og demokrati etter mange år med borgerkrig og politisk uro.

Foruten Liberia, Sierra Leone og Guinea er det også registrert et lite antall tilfeller i Spania, USA, Mali, Nigeria og Senegal. Et lite lysglimt her er at WHO i midten av oktober erklærte at utbruddene var over i både Nigeria og Senegal.

Det er vanskelig å si noe definitivt om sykdomsutbruddets videre utvikling. Prognosene er urovekkende. Veksten er fortsatt sterk. I Sierra Leone og Guinea forblir smitteraten høy. I Liberia har vi de siste dagene sett en viss nedgang i antallet tilfeller. Bildet er imidlertid sammensatt. I deler av landet er det fortsatt høye smittetall.

Viktig med FN-operasjon mot ebola

FNs målsetning (fra august) er at epidemien skal være under kontroll innen 6-9 måneder. For å nå det målet, er det nødvendig med en rask og kraftig opptrapping av den internasjonale innsatsen.

I dagene og ukene som kommer er det derfor viktig at de store bidragene som mange land – inkludert Norge – har annonsert, blir omgjort til faktiske kapasiteter på bakken.  

Svært mange av de viktigste bidragene i kampen mot ebola er kommet og kommer fra de rammede samfunnene selv, fra de store humanitære organisasjonene, som Leger Uten Grenser og Røde Kors, og fra land som USA og Storbritannia.

Ingen av disse kan fullt ut erstatte FN og FNs særorganisasjoner. Ikke minst i det arbeidet som nå ligger foran oss. Sikkerhetsrådets vedtak 19. september om å etablere en FN-operasjon for innsats mot ebola var derfor viktig. Det er første gang det er opprettet en FN-operasjon mot en helsekrise.

«UN Mission for Ebola Emergency Response» (Unmeer) vil spille en sentral rolle i å koordinere den internasjonale innsatsen. Unmeer er i ferd med å konstituere seg, med hovedkontor i Accra i Ghana og landkontorer i Guinea, Sierra Leone og Liberia.

WHO har en sentral rolle som FNs særorganisasjon for helse. De arbeider både med Unmeer i regionen og med påvirkningsarbeid og mobilisering globalt.

Store deler av det humanitære systemet har også mobilisert, som Verdens matvareprogram (WFP), Unicef og FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA). Disse arbeider med å håndtere de alvorlige humanitære konsekvensene av krisen. De bidrar til FNs samlede innsats med logistikk, matvarer og annen nødhjelp.

Vi må ikke undervurdere betydningen av dette. Allerede før denne krisen levde svært mange mennesker i de rammede landene uten sikker tilgang på mat. 

Langt mer enn en helsekrise

Ebolautbruddet har utviklet seg til å bli langt mer enn en helsekrise. Etter flere år med positiv utvikling i regionen, ser man konturene av alvorlige sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser som vil kunne ramme Vest-Afrika hardt. Skolene og universitetene i Liberia har vært stengt siden 1. august, og det rapporteres om utbredt frykt i befolkningen og en forverret matsituasjon. I tillegg ser man at den økonomiske aktiviteten har falt, med de konsekvensene det har for sysselsetting og vekst, og at utbruddet har forsterket eksisterende skillelinjer i befolkningen og svekket tilliten til nasjonale myndigheter. Helt nødvendige politiske fremskritt er dermed satt i fare.

Vi må håndtere disse økonomiske og mer langsiktige konsekvensene av krisen også. Et viktig bidrag her er støtten fra de internasjonale finansinstitusjonene. Verdensbanken har gitt et tilsagn på 400 millioner US dollar for å hindre spredning. De har også etablert et flergiverfond for ebola. Norge var første bidragsyter til fondet med 70 millioner kroner. Afrikabankens ebolarespons beløper seg til 220 millioner US dollar.

Det internasjonale pengefondet (IMF) har godkjent en ekstraordinær budsjettstøtte til Liberia, Sierra Leone og Guinea på tilsammen 130 millioner dollar.

Norge har så langt bidratt med 329 millioner kroner i øremerkede midler til ebolaresponsen. Det første bidraget ble gitt til Leger Uten Grenser i april. Siden har vi kunngjort nye bidrag flere ganger.

Foruten Leger Uten Grenser har vi gitt bidrag til Røde Kors, internasjonale organisasjoner (WHO, OCHA og WFP), flergiverfondene samt internasjonale operasjoner under ledelse av FN (Unmeer) og Den afrikanske union.

I tillegg har Utenriksdepartementet gitt støtte til vaksineutvikling gjennom WHO og Forskningsrådet, og vi vurderer nå om norsk støtte kan bidra til raskere uttesting av de mest lovende vaksinekandidatene under utvikling.

Helseforvaltningen, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet har forberedt et personell-, transport- og utstyrsbidrag til Storbritannias operasjon i Sierra Leone. Helseministeren vil i sin redegjørelse beskrive dette bidraget nærmere.

Norge gir dessuten store bidrag i kjernestøtte til institusjoner og organisasjoner som har svart på ebolautbruddet. (Det omfatter Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken, UNDP, Unicef, OCHA og andre.)

Viktig med gode helseystemer

Norge har over flere år hatt en lederrolle i arbeidet med å redusere barne- og mødredødelighet, og for å stoppe spredningen av hiv og aids, tuberkulose og malaria (tusenårsmål 4, 5 og 6). Gjennom dette arbeidet har vi også vært en pådriver for økt satsing på helsesystemstyrking. Vi har arbeidet for at Vaksinealliansen Gavi og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria skal støtte opp om mottakerlandenes helsesystemer. GAVI besluttet i 2010, etter påtrykk fra blant andre Norge, at mellom 15 og 25 prosent av organisasjonens virksomhet skal gå til helsesystemstyrking i mottakerlandene. Støtten skal gis etter dialog med mottakerlandene og i henhold til landenes egne planer for blant annet helsesystemstyrking.

Ebolautbruddet understreker betydningen av gode helsesystemer. Det er derfor naturlig at det blir en diskusjon om hvordan disse kan styrkes, og da særlig i land med svake institusjoner. Dette er en diskusjon vi er villige til å ta her hjemme, men det er i like stor grad en diskusjon som må føres i landene selv og internasjonalt. 

President,

En av utenrikstjenestens viktigste oppgaver er å hjelpe norske borgere i utlandet som har behov for det. Det gjelder også i denne situasjonen. Vi har derfor utstedt et reiseråd som fraråder alle reiser og opphold i de tre mest rammede landene.

Samtidig har vi arbeidet hardt for å få på plass et beredskapsopplegg for å bistå norske borgere som måtte bli smittet av ebola. I dette arbeidet har vi samarbeidet tett med øvrige deler av forvaltningen, ikke minst med helseforvaltningen og Forsvaret.

Vi har også brukt våre ambassader for å kunne ivareta de mange praktiske spørsmålene som for eksempel en medisinsk evakuering innebærer.

Vi vil aldri kunne utstede noen garanti til personer som reiser ut. Men vi har fått på plass en god beredskap for å kunne evakuere norske ebolasmittede eller ebolasyke borgere dersom Helsedirektoratet anmoder om det.

Vi har også styrket vår egen organisasjon i denne situasjonen. Vi har utpekt en spesialrepresentant for ebola som har et særlig ansvar for å koordinere Utenriksdepartementets bidrag. I tillegg styrker vi ambassaden i Accra ved behov. Vår informasjonsutveksling og koordinering med EU og EU-landene er også viktig.

President,

Det internasjonale samfunnet har brukt for lang tid på å mobilisere innsats mot ebola. Det har gjort sykdomsutbruddet mye mer omfattende og alvorlig enn det trolig ville blitt dersom det hadde vært reagert tidlig.

Det er viktig å ta diskusjonen om hvorfor verdenssamfunnet undervurderte situasjonen, og hvorfor responsen var for svak og for sen. Vi skal kreve endringer der vi ser at rutiner, systemer og organisasjoner har feilet. Men alt til sin tid.

Nå må vi rette vår oppmerksomhet mot det viktigste, nemlig arbeidet for å forhindre at epidemien sprer seg ytterligere, og for å hjelpe dem som allerede er blitt rammet.