Nato - en allianse som forplikter

I Aftenposten 16. mars hevder Løvold og Graff fra International Law and Policy Institute at det hersker forvirring om hvorvidt Norge som Nato-medlem kan gå i bresjen for et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Det er ikke grunnlag for en slik forvirring. Natos atomvåpenpolitikk er meget klar. 

I 2010 ble alliansens strategiske konsept vedtatt. Det slår fast at en kombinasjon av kjernefysisk og konvensjonell avskrekking er kjerneelement i Natos strategi og at Nato vil forbli en kjernefysisk allianse så lenge atomvåpen eksisterer. 

Vedtaket fra 2010 er fulgt opp av Nato-toppmøtene i 2012 og 2014. Alle vedtakene har vært enstemmige, uten forbehold. Et land som var med på disse vedtakene kan ikke samtidig ta initiativ til et forbud mot kjernevåpen. 

I innlegget til Løvold og Graff brukes basepolitikken og begrensningene mot utplassering av atomvåpen på norsk jord som eksempel på at vi kan føre en selvstendig atomvåpenpolitikk. Dette er imidlertid en selvpålagt norsk restriksjon, som bare gjelder norsk territorium og i fredstid. Støtte til forbud mot atomvåpen vil være av en helt annen karakter. Det går til kjernen av Natos forsvarsstrategi. 

Regjeringen deler visjonen om en verden uten kjernevåpen. En slik visjon er i tråd med våre internasjonale forpliktelser gjennom Ikke-spredningsavtalen og en rekke vedtak i Nato. 

Norge er med på å berede grunnen for en verden uten kjernevåpen. Det gjør vi gjennom tre spor. Vi bidrar til at de landene som har kjernevåpen reduserer sine arsenaler (nedrustning), vi bidrar til å hindre at nye land får kjernevåpen (ikke-spredning) og vi er kompromissløse i kampen mot at ikke-statlige aktører skal få kjernevåpen. 

Vi står ved våre Nato-forpliktelser. Vi kan ikke støtte Natos forsvarsstrategi, og samtidig lede an i en prosess som motarbeider denne strategien. Det vil bare være egnet til å svekke vår troverdighet, i og utenfor alliansen. Det vil være uklokt, spesielt i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.