Feil om norsk sikkerhetspolitikk

Vi er grunnleggende uenige i både vinkel og påstandene som fremsettes i innlegget, men vi vil her kun konsentrere oss om det feilaktige bildet som tegnes av vår politikk. La oss starte med å kort minne om hva som faktisk er hovedlinjene i Norges sikkerhetspolitikk.

Bakkes innlegg gjør det nødvendig å ta utgangspunkt i Norges mest dyrekjøpte erfaring: Alliansefrihet i fred og nøytralitet i krig beskyttet oss ikke under andre verdenskrig. Norges sikkerhet kan bare ivaretas gjennom et sterkt forsvar og et forpliktende samarbeid med allierte. Det har vært politikken til samtlige norske regjeringer etter 1949.

Denne faste og varige politikken har vært riktig og nødvendig for å ivareta våre helt grunnleggende interesser. Vår alliansetilknytning og konsekvensene av den er vel kjent for Russland. Vårt Nato-medlemskap har skapt forutsigbarhet og stabilitet, og dermed grunnlag for utvikling av naboforholdet med Russland på en rekke områder.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er endret. Regjeringen har derfor foreslått og fått bred støtte i Stortinget til viktige tiltak for å tilpasse og styrke det norske forsvaret. Samtidig må vi også sikre troverdighet til vår forsterkningspolitikk. Regjeringen la derfor i langtidsplanen for forsvarsektoren opp til at vi igjen skal ha mer alliert øving og trening i Norge. Dette er det også bred støtte for i Stortinget.

Norsk politikk er å forberede for allierte forsterkninger, om det trengs. Dette er en forsiktig tilnærming, som krever forberedelse i fredstid for å ha troverdighet. Økt alliert trening og øving i Norge skjer innenfor rammene av basepolitikken, som innebærer at Norge ikke ønsker permanente baser for fremmede makters stridskrefter på norsk jord i fredstid.

Norge fører en balansert sikkerhetspolitikk. Vi skal ha troverdig avskrekking, med Nato i ryggen. Samtidig skal vi berolige Russland. Regjeringen har den senere tid også styrket dialogen med Russland for å informere om utviklingen av Forsvaret og norsk og alliert aktivitet i Norge. Norge er derfor langt unna å være en «kald-krig-arena», selv om enkelte finner det for godt å fremstille det slik.