Verden bør belite seg mer

«Å belite seg» er kåret til verdens beste bergensuttrykk. Det er et herlig ord. Dekkende for mer enn bare «å gi seg». Dersom du beliter deg, aksepterer du et nokså rimelig utfall av en sak, basert på allment aksepterte spilleregler.

Ordets betydning rimer godt med hvordan internasjonalt samarbeid skal fungere. Folkeretten regulerer forholdet mellom nasjonalstater og er basert på prinsippet om at samarbeid trumfer maktpolitikk. Samarbeid gjennom multilaterale organisasjoner som FN gjør det enklere for land å belite seg før konflikter eskalerer.

Internasjonal politikk har den siste tiden vært preget av land og ledere som ikke beliter seg.

Russlands ulovlige annektering av Krim var et eksempel på at Kreml ikke ville belite seg, til tross for at handlingen var folkerettsstridig og en krenkelse av Ukrainas suverenitet og territorielle integritet.
 
Donald Trumps tilleggstoll på stål og aluminium bryter med de internasjonale spillereglene for handel (WTO-regelverket). Når Trump ikke beliter seg, ber Norge om tvisteløsningskonsultasjoner i WTO. Handelsorganisasjonen WTO og dens tvisteløsningssystem er det etablerte forumet for å diskutere uenigheter om handelspolitikken og et ypperlig sted der parter kan møtes og belite seg.

Vi ser også at flere land (deriblant Sør-Afrika) vurderer å trekke seg fra Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Filippinene og Burundi har allerede gjort det. De vil ikke belite seg i møte med internasjonale rettsregler.
 
Gode ting skjer når ledere beliter seg. Eritreas president Isaias Afwerki og Etiopias statsminister Abiy Ahmed har begge belitet seg veldig nylig og blitt enige om å arbeide for fred og forsoning.

Siden Eritreas uavhengighetskrig og krigen i 1998–2000, har det vært tilnærmet null kontakt mellom folk i de to nabolandene. Nå er telefonlinjene åpnet, etiopiere ringer fremmede i Eritrea for å feire den nye tid.

Det tok kun dager fra lederne belitet seg før direkteflyene begynte å gå mellom de to hovedstedene. Det er i det hele tatt en stemning kjennetegnet av kjærlighet og optimisme i Addis Abeba og Asmara for tiden. Fordi lederne har belitet seg.
 
Fra 2013 fulgte jeg innspurten på den lange forhandlingsprosessen til det som to år seinere skulle bli den store klimaavtalen i Paris. Avstanden mellom partene var store, og i 2009 hadde hele prosessen brutt sammen på et kaotisk klimatoppmøte i København. Utviklingsland sto mot utviklede land.

Kort fortalt var et av stridstemaene hvor mye utslippskutt de ulike gruppene av land skulle forplikte seg til å gjennomføre. Begge gruppene belitet seg og ble enige om en balansert tilnærming der landene fikk felles, men differensierte forpliktelser.

Vi fikk en klimaavtale som sikrer fattige land støtte til å gjennomføre klimatiltak, samtidig som disse landene forplikter seg til å gjennomføre klimatiltak og lage klimaplaner. Når alle partene belitet seg, fikk verden klimaavtalen som er vårt viktigste felles rammeverk for å begrense global oppvarming.
 
Globalt samarbeid er viktig for et lite land som Norge. I sommer har vi sett de positive effektene av internasjonalt samarbeid og handel.

Fôrkrisen fører ikke til matkrise i Norge, fordi vi kan handle med andre land. Skogbranner slukkes mer effektivt fordi europeiske land deler på utstyr og personell. Norge slipper EUs toll på stål fordi vi er tett integrert med EU gjennom EØS.

Det multilaterale systemet, hvor rett står over makt, har tjent Norge vel siden det ble bygget opp etter 2. verdenskrig. I en verden som endrer seg raskt, ser vi at systemet er under press.

I løpet av neste vår vil regjeringen legge frem en melding til Stortinget om Norges rolle i det multilaterale systemet. Her vil vi klargjøre Norges interesser og handlingsrom i internasjonalt samarbeid. Vi vil også se på hvordan vi kan bidra til å reformere og gjøre de multilaterale organisasjonene mer effektive.

Håpet er at det blir enklere å få flere i denne verden til å belite seg.