Feil konklusjon om kjernevåpen

Det er riktig at verden preges av uro, dyptgripende konflikter, og at vi har en verdensorden under press. Dette får også konsekvenser på nedrustningsområdet hvor vi møter utfordringer på flere områder. Samtidig er det viktig å minne om at det finnes noen lyspunkter innen nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet.

Et samlet verdenssamfunn har fordømt bruken av kjemiske våpen i Syria og Irak. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) gransker påstandene og samler bevis. Veto i Sikkerhetsrådet har dessverre forhindret verdenssamfunnet fra å stille det syriske regimet til ansvar.

Atomavtalen med Iran viser at diplomatisk arbeid innenfor ikke-spredningsavtalens regime kan gi resultater. Norge og andre land fortsetter presset på atommaktene for å følge opp sine nedrustningsforpliktelser.

Vi er dessverre fortsatt langt unna målet om en verden uten kjernevåpen. Dette målet er det bred enighet om. Spørsmålet er hvordan man kommer seg dit. Regjeringens politikk, som er forankret i Stortinget, legger til grunn at nedrustningsarbeidet avhenger av konstruktivt samarbeid mellom atommaktene. Skal vi ruste ned verdens kjernevåpen, må de som har disse våpnene være med.

Når Nystuen, Hugo og Egeland tar til orde for en forbudstraktat mot kjernevåpen som løsningen på utfordringene på nedrustningsområdet, foreslår de imidlertid det motsatte. Ingen av kjernevåpenstatene er med i de pågående forhandlingene. Og et forbud uten tilslutning fra disse, og som går utenom allerede etablerte nedrustningsregimer, vil ikke styrke etterlevelsen av gjeldende folkerettslige forpliktelser.

Vi må arbeide for at allment aksepterte rammeverk opprettholdes og forsterkes, heller enn å vedta konvensjoner som primært vil ha symbolsk betydning. Vi må også, i den krevende internasjonal situasjon vi står overfor, hegne om og styrke Nato-alliansen som siden andre verdenskrig har vært hjørnesteinen for Norges sikkerhet.