Feil om torskekvoter til tredjeland i fiskevernsonen ved Svalbard

Advokat Torben Foss kritiserer 5. oktober Norges fastsettelse av torskekvoter for EU-fartøy i fiskevernsonen. Kritikken er ikke overraskende, all den tid Foss er engasjert av fiskeriaktører i EU i sakens anledning.

Men innlegget inneholder en rekke påstander som ikke er riktige.

Foss har rett på ett punkt: Den nye havretten som ga kyststatene rett til å opprette 200-mils kyststatssoner med fortrinnsrett for egne fiskere var dårlig nytt for den spanske atlanterhavsflåten og andre som var bygget opp for å drive fjernfiske.

Fiskevernsonen

Norge opprettet en økonomisk sone i 1976. Året etter opprettet vi fiskevernsonen rundt Svalbard. Dette måtte til for å sikre forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene og stanse framveksten av uregulert fiske.

Havretten gir Norge rett til å opprette en full økonomisk sone rundt Svalbard. I stedet valgte vi inntil videre å opprette en fiskevernsone. Der har Norge, uten kompensasjon, tildelt en såkalt tredjelandskvote til stater som fisket i området før sonen ble etablert. Nå blir denne velvilligheten kritisert, fordi den ikke er stor nok.

Sannheten er at Norge gjorde en rekke forsøk på å varsle EU om fastsettelsen av kvoter for 2021

Hva Norge har reagert på

Foss gir inntrykk av at Norge og EU hver for seg fastsetter en kvote for EU-fartøyer i fiskevernsonen, at EUs og Norges kvotefastsettelse er likeverdige og «tilfeldigvis» sammenfallende. Dette er feil.

Bare Norge kan fastsette kvoter i norske farvann. EU kan fordele kvoten tildelt av Norge mellom land og fartøyer. De kan ikke ta en større kvote enn Norge har tildelt EU. Det er dette EU har gjort for 2021, og som Norge har reagert på.

Norge har siden midten av 1980-tallet fulgt samme praksis for utregning av tredjelandskvoten. Litt forenklet: Man så på hvor stor prosentandel av totalfangsten det enkelte land sto for i området i en tiårsperiode før fiskevernsonen ble opprettet.

Siden har vi brukt samme prosentsats til å regne ut tredjelandskvoten i vernesonen, slik at dette fisket kunne videreføres. For EU har man slått sammen det historiske fisket for alle medlemsland og gitt én samlekvote til EU-fartøy. Så har Europakommisjonen fordelt samlekvoten blant medlemslandene.

Historisk fiske

Denne måten å beregne EUs kvote på ble fulgt da Tyskland ble gjenforent og da Polen ble med i EU. Vi la da disse landenes historiske fiske til i beregningsgrunnlaget. Dermed økte EUs kvote til 3,77 prosent av total tillatt fangst, noe ingen presenterte mot.

Da Storbritannia forlot EU, skjedde nøyaktig det samme, men med motsatt fortegn: Storbritannias historiske fiske i referanseperioden ble trukket fra i beregningsgrunnlaget for EUs kvote. Fordi britenes andel utgjorde cirka 46 prosent av EU-fisket, ble kvoten betydelig mindre.

Men det er ingen logikk i at historisk britisk fiske skulle fortsette å danne grunnlag for EUs kvote etter brexit. Vår metode for å regne ut EUs tredjelandskvote er den samme som før. At brexit har funnet sted, kan Norge vanskelig ta ansvar for.

Vi har informert

Foss hevder at Norge har redusert EUs kvote «uten forvarsel». Sannheten er at Norge gjorde en rekke forsøk på å varsle EU om fastsettelsen av kvoter for 2021. EU ønsket da ikke å snakke med Norge før utmeldingsavtalen med Storbritannia var klar, hvilket først skjedde 24.12.2020.

Uansett informerte Norge EU om kvotefastsettelsen for fiskevernsonen før reguleringene ble vedtatt i desember 2020. Umiddelbart etter vedtaket ble EU varslet med note på vanlig måte.

Foss ble på forespørsel orientert om denne forutgående kontakten med EU via e-post fra UD 11. mai i år. Det er et viktig moment i saken, som absolutt bør nevnes.

Kort sagt har ikke Norges handlinger i denne saken vært urimelig eller overraskende. Vi har fulgt en forutsigbar politikk, og at brexit har konsekvenser har alle parter vært klar over.